Bibio, March flies or St. Mark's flies, is a genus of flies (Diptera).
Bibio larvae live in grassy areas and are herbivores and scavengers feeding on dead vegetation or living plant roots. Some species are found in compost.[1]
In some areas, Bibio flies are regular flower visitors and they are suggested to be pollinators of several plant species,[2][3] such as hogweed (Heracleum sphondylium) and mouse-ear hawkweed (Hieracium pilosella).[4]
Bibio flies also show strong sexual dichotomy, with males and females having significant differences in body morphology.
{{cite journal}}: Cite journal requires |journal= (help) Bibio es un género de moscas de la familia Bibionidae.[1]
Las larvas viven en pastizales. Son herbívoras o carroñeras, alimentándose de vegetación muerta o de las raíces de plantas vivas. Algunas especies viven en composta.[2]
En algunos lugares las especies de Bibio visitan flores con frecuencia y se considera que pueden ser polinizadores de varias especies,[3][4]como Heracleum sphondylium y Hieracium pilosella.[5]
Los adultos se caracterizan por largos espolones en las tibias de la primera pata.[6] Hay 200 especies, son de distribución mundial, pero predominantemente holárticas y representadas pobremente en regiones más cálidas.
(Lista incompleta)
Curtisimyia, Hirtea, Lithobibio, Lithosomya, Mesomyia, Protoberis, Pullata, Bibio disjectus, Bibio martinsi, Bibio obsoletus, Penthetria obsoleta
Bibio est un genre d'insectes de l'ordre des diptères, famille des Bibionidae. L'ordre des diptères regroupe, entre autres, des espèces principalement désignées par les noms vernaculaires de mouches, moustiques, taons.
Le nom de genre a été publié par le pharmacien et entomologiste français Étienne Louis Geoffroy (1725-1810) en 1762.
Les larves de Bibio grandissent dans les zones herbeuses et sont des herbivores et des charognards se nourrissant de végétation morte ou de racines de plantes vivantes. Certaines espèces se retrouvent dans le compost[1]. Dans certaines régions, les mouches Bibio visitent régulièrement les fleurs et il est suggéré qu'elles sont des pollinisateurs de plusieurs espèces végétales[2],[3], telles que Heracleum sphondylium et Hieracium pilosella[4].
Selon GBIF, quatre publications d'espèces ont été requalifiées en synomymes du genre[5] :
Bibio ferruginatus mâle de Haute Ardenne en Belgique.
Bibio hortulanus femelle.
Bibio lanigerus mâle de Haute Ardenne en Belgique.
Bibio varipes femelle
Bibio femoratus - mouche de mars
Selon Paleobiology Database, les espèces fossiles s'établissent à[6] :
Curtisimyia, Hirtea, Lithobibio, Lithosomya, Mesomyia, Protoberis, Pullata, Bibio disjectus, Bibio martinsi, Bibio obsoletus, Penthetria obsoleta
Bibio est un genre d'insectes de l'ordre des diptères, famille des Bibionidae. L'ordre des diptères regroupe, entre autres, des espèces principalement désignées par les noms vernaculaires de mouches, moustiques, taons.
Bibio is een geslacht van muggen uit de familie van de zwarte vliegen (Bibionidae).
Bibio is een geslacht van muggen uit de familie van de zwarte vliegen (Bibionidae).
Bibio er en slekt av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør tovingene (Diptera). Den er typeslekten i familien hårmygg (Bibionidae). De er fra 3 mm. til ca. 15 mm, de fleste er under 10 mm lange. Det er 13 nålevende arter i Norge, dessuten én som sannsynligvis er utdødd. I verden er det ca. 200 nålevende arter.
Små til middelsstore (3–15 mm), kraftig bygde mygg med korte antenner, disse er kortere enn hodet. Hannene er vanligvis svarte bortsett fra at beina kan være lysere, hunnene ikke sjelden brunlige eller rødlige. Fasettøynene er store hos hannene og dekker hele hodets overside (holoptiske øyne), hos hunnene er de mye mindre og bredt adskilte i pannen. Oppe på hodet sitter det tre punktøyne (ocelli) på en lav knøl. Særlig hos hannene har fasettøynene ofte tette, ganske lange, oppstående hår som sitter festet mellom fasettene. Antennene er stav- til trådformede og består av seks til tolv mer eller mindre sylindriske ledd. Antennen mangler lange hår. Palpene er vanligvis fem-leddete og omtrent så lange som antennene. Munndelene er av varierende lengde og ender i et puteformet sugeorgan (labellum). Midtkroppen (thorax) er kraftig sklerotisert (hard), ryggen («scutum») høyt hvelvet, scutellum ganske lite men oppstående. Hele kroppen kan være kledt med lange hår, særlig hos hannene. Beina er kraftige og middels lange Framlårene er brede og noe flate, framleggene (protibiae) er fortykkede og ender i en kraftig pigg, dessuten med en mer eller mindre skarp spore på innersiden. Framføttene er ganske sterkt forlengede. Mellom- og bakbeina er vanligvis mer eller mindre fortykkede. Vingene er forholdsvis store og brede med få men tydelige årer som danner et karakteristisk mønster (se tegningen). De er gjerne røykfargede men har sjelden fargetegninger, bortsett fra at det mørke vingemerket (pterostigma) gjerne er tydelig. Hunnens vinger er ofte mørkere enn hannens. Bakkroppen er ganske slank hos hannen med lange hår på sidene, hos hunnen er den mye tykkere og mindre hårete.
Larvene er avlange, sylindriske, mer eller mindre pølseformede uten bein eller vorteføtter. Hodekapselen er markert, rund og blank og kan ikke trekkes inn i kroppen. På farge er de hvite, gulaktige, brunlige eller grå. Munndelene er korte og kraftige med jekselaktige mandibler. Kroppen er kledt med harde, mikroskopiske skjell som ofte bærer pigger og gjør at overflaten blir ru. Dessuten har de fleste en rekke fingeraktige utvekster som overflatisk kan ligne på pigger, men der er ganske myke, typisk har de 22 slike på hvert kroppsledd. På det bakerste kroppsleddet er det en stor spirakel (åndehull) som hos denne slekten er delt i to (hos Pleciinae er den udelt, hos slekten Dilophus vanligvis delt i tre).
Puppene ligger fritt i et kammer i jorden, ikke omgitt av noen slags kokong. De er hvitaktige på farge bortsett fra fasettøynene som blir rødbrune før klekkingen. De fleste av det voksne insektets deler er gjenkjennelige på puppen.
De fleste artene finnes i åpne habitater, som gressenger, dyrket mark, fjellområder og heier, men det er også noen arter som lever i skog. Larvene lever i strølaget på bakken der de spiser råtnende plantemateriale, noen ganger også røtter. Hunnene legger alle sine egg (100-4000, avhengig av hunnens størrelse) i et utgravd hulrom i bakken, og dør like etterpå. Larvene fra ett eggkull holder sammen gjennom larvetiden, og danner dermed tette ansamlinger. Larvetiden er gjerne ett år, men kan strekke seg over minst to år i kalde områder med kort vekstsesong. Enkelte arter, særlig hagehårmygg (Bibio hortulanus), kan gjøre en god del skade på dyrket mark, grønnsaker og plener om den er tallrik. En annen art som er kjent for spektakulære masseforekomster er russeflue (Bibio pomonae), men denne forekommer sjelden på dyrket mark så den gjør neppe økonomisk skade. På den andre siden er larvene et viktig element i jordbunnens økosystem og bidrar til nedbrytingen av plantedeler ved å tygge opp døde planter. De kan også finnes i gammel husdyrgjødsel. De voksne myggene lever bare kort tid - hos arten enghårmygg (Bibio johannis) omtrent tre dager. Noen arter tar ikke næring til seg som voksne, andre, særlig hunnene, besøker blomster og tar til seg nektar og pollen. Hannene danner svermer, hos noen arter like over bakken, hos andre i opptil 10 meters høyde, og griper hunner som flyr gjennom svermen for å parre seg med dem. Myggene er nokså trege og lar seg ikke så lett jage bort, så noen ganger oppleves de som plagsomme ved masseforekomster. De biter imidlertid ikke og oppsøker heller ikke mennesker. Da de kan være svart tallrike og dessuten lette å fange kan de være en viktig matkilde for insektetende fugler, edderkopper, maur og andre rovdyr.
Slekten er utbredt over hele Jorda, av større landområder utenfor Polområdene mangler den bare på New Zealand. Den går også langt mot nord og er kjent fra Novaja Semlja og Baffin Island. De fleste artene holder til på den nordlige halvkulen. Slekten er sjelden i lavlandet i tropene, men finnes i høyereliggende områder. De kan gå nokså høyt opp i fjellene og er funnet 5300 meter over havet i Himalaya, ca. 1700 meter over havet i Sør-Norge.
Denne slekten er kjent fra fossiler tilbake til tidlig Tertiær. Det er beskrevet tallrike (ca. 130) fossile Bibio-arter, særlig fra Europa, men det er sannsynlig at mange av navnene er synonymer - det fossile hårmygg-materialet bør revideres.
Det er funnet 14 arter i Norge, en av dem er sannsynligvis utdødd. I tillegg til disse er det navngitt ca. 130 arter fra fossiler, men det er uvisst hvor mange av disse som er reelle.
Bibio er en slekt av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør tovingene (Diptera). Den er typeslekten i familien hårmygg (Bibionidae). De er fra 3 mm. til ca. 15 mm, de fleste er under 10 mm lange. Det er 13 nålevende arter i Norge, dessuten én som sannsynligvis er utdødd. I verden er det ca. 200 nålevende arter.
Bibio là một chi ruồi trong họ Bibionidae.[2]
|định dạng= cần |url= (trợ giúp). Handbooks for the identification of British insects 9 (7). London: Royal Entomological Society of London. tr. 74. Chú thích sử dụng tham số |coauthors= bị phản đối (trợ giúp)
Bài viết liên quan đến thành viên của dòng côn trùng Bộ Hai cánh (ruồi thật) này vẫn còn sơ khai. Bạn có thể giúp Wikipedia bằng cách mở rộng nội dung để bài được hoàn chỉnh hơn. Bibio là một chi ruồi trong họ Bibionidae.
毛蚋屬（學名：Bibio）是毛蚋科下的一屬，又稱為毛蠅、三月蠅，牠們生活在春季新生的草叢中，採集花蜜為食，因而得名。這類昆蟲僅有一對能摺疊且內部很發達的前翅，後翅則退化為平衡棍。前翅的脈徑結構和色素澱積已經退化。[2]牠們是幾種植物的授粉媒介，例如：豬草（Heracleum sphondylium）、綠毛山柳菊（Hieracium pilosella）等。[3]
這是一個