Die Fenstermücken (Anisopodidae), auch bekannt als Pfriemenmücken, sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera).
Die Fenstermücken sind meist kleine bis mittelgroße Mücken, die nicht stechen. Die Larven tragen einen auffälligen Afterschild. Das Tracheensystem ist am vordersten und hintersten Stigmenpaar offen, ansonsten vollständig geschlossen. Die Puppen sind kräftig bedornt und besitzen kurze Atemhörnchen, davor zwei lange Borsten. Mit den Dornen ziehen sich die Puppen kurz vor dem Schlüpfen der Imagines aus dem Substrat.
Die Männchen bilden an schattigen Stellen kleine Schwärme, in die die Weibchen zur Begattung einfliegen. Die Larven halten sich an den verschiedensten zerfallenden pflanzlichen Substraten auf. So lebt Mycetobia pallipes etwa in Baumausflüssen, wassergefüllten Astflächen oder auch in den Gängen von Borkenkäfern. Die Larven der Sylvicola fenestralis leben in faulenden Kartoffeln oder Rüben und sind als „Weißer Drahtwurm“ bekannt. Einige Arten leben gelegentlich sogar in Bienenstöcken. Bei den meisten Arten gibt es wohl mehrere Generationen im Jahr.
Weltweit leben etwa hundert Arten dieser Tiergruppe, nur fünf Arten sind aus Deutschland bekannt. In Europa ist die Familie der Fenstermücken mit nur einer Gattung und zehn Arten vertreten.[1]
Fossile Belege von Anisopodidae sind rar. Die ältesten bekannten fossilen Fenstermücken stammen aus einer unterjurassischen Lagerstätte in Kirgisistan[2]. Ein weiterer Fund aus dem Mesozoikum geht auf einen Einschluss in kreidezeitlichem Kanadischen Bernstein zurück. Aus tertiären Bernsteinlagerstätten des Eozäns und des Miozäns (Baltischer, Chinesischer, Dominikanischer und Mexikanischer Bernstein) sind ebenfalls einzelne Vertreter dieser Insektenfamilie identifiziert worden.[3][4]
Die Fenstermücken (Anisopodidae), auch bekannt als Pfriemenmücken, sind eine Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera).
The Anisopodidae are a small cosmopolitan family of gnat-like flies known as wood gnats or window-gnats, with 154 described extant species in 15 genera, and several described fossil taxa. Some species are saprophagous or fungivorous. They are mostly small to medium-sized flies, except the genera Olbiogaster and Lobogaster, which are large with bizarrely spatulated abdomens. Their phylogenetic placement is controversial. They have been proposed to be the sister group to the higher flies, the Brachycera.[1] Some authors consider this group to be four distinct families – Anisopodidae, Mycetobiidae, Olbiogastridae, and Valeseguyidae.[2]
For terms see Morphology of Diptera. Authors disagree on the circumscription of this taxon. Published accounts differ.
The Anisopodidae are small or medium-sized (mostly 4–12 mm, Lobogaster found in Chile 17–18 mm) yellowish to brownish gnats with long, thin legs. The tibiae have apical spurs. The head is small and rounded and with small mouthparts. The eyes are dichoptic or holoptic. Ocelli are present and form an equilateral triangle. The slender antennae vary from relatively short to longer than head and thorax together. The antennae have 14-16 segments. The mesonotum is without a transverse suture; the wing is wide, with a clear anal lobe and a pattern of smaller markings (sometimes hyaline). The alula is strongly differentiated in Olbiogaster and Sylvicola. Both wings lie flat over the abdomen in the resting position. A pterostigma is present or absent, and the wing membrane is densely covered with microtrichia (macrotrichia present in Sylvicola). The costa (C) ends at or just beyond the tip of R4+5. The subcosta (Sc) ends in the costa near the middle of wing and distal to base of Rs. The stem of R is straight (sometimes with an interruption or weakening below crossvein h). Rs arises near but proximal to the middle of the wing, with two branches. R4+5 is long, ending near tip of wing; crossvein r-m is situated near or distal to the fork of Rs. Radial vein 2+3 (R2+3) may end in R1 or end in the costa. The median vein (M) has three or two branches and the discal cell (d) is present or absent. CuA2 is straight or sinuous distally. CuA1, CuA2, and A1 all reach the wing margin. CuP when present is variably distinct; A2 is present but weak apically. The abdomen is slender.[3][4]
{{cite web}}
: CS1 maint: archived copy as title (link) The Anisopodidae are a small cosmopolitan family of gnat-like flies known as wood gnats or window-gnats, with 154 described extant species in 15 genera, and several described fossil taxa. Some species are saprophagous or fungivorous. They are mostly small to medium-sized flies, except the genera Olbiogaster and Lobogaster, which are large with bizarrely spatulated abdomens. Their phylogenetic placement is controversial. They have been proposed to be the sister group to the higher flies, the Brachycera. Some authors consider this group to be four distinct families – Anisopodidae, Mycetobiidae, Olbiogastridae, and Valeseguyidae.
Sylvicola wing veins Mycetobia wing veinsIkkunasääsket (Anisopodidae) on kaksisiipisiin kuuluva hyönteisheimo. Joidenkin tutkijoiden mukaan ikkunasääsket muodostavat oman ryhmänsä sääskien ja kärpästen rinnalle[2]. Euroopassa heimoon kuuluu vain yksi suku (Sylvicola) ja siinä kymmenkunta lajia[3].
Ulkoisesti ikkunasääsket muistuttavat pieniä tai keskikokoisia sääskiä. Niillä on pitkänomainen vartalo ja pitkät, lähes aina kirjavat siivet. Tuntosarvet ovat verraten pitkät ja suuosat ovat muuta päätä lyhyemmät. Aikuiset ikkunasääsket lentävät joskus valolle.[4]
Toukat elävät maatuvassa kasviaineksessa, mahlavuodoissa tai muun orgaanisen jätteen joukossa.
Ikkunasääsket (Anisopodidae) on kaksisiipisiin kuuluva hyönteisheimo. Joidenkin tutkijoiden mukaan ikkunasääsket muodostavat oman ryhmänsä sääskien ja kärpästen rinnalle. Euroopassa heimoon kuuluu vain yksi suku (Sylvicola) ja siinä kymmenkunta lajia.
Ulkoisesti ikkunasääsket muistuttavat pieniä tai keskikokoisia sääskiä. Niillä on pitkänomainen vartalo ja pitkät, lähes aina kirjavat siivet. Tuntosarvet ovat verraten pitkät ja suuosat ovat muuta päätä lyhyemmät. Aikuiset ikkunasääsket lentävät joskus valolle.
Toukat elävät maatuvassa kasviaineksessa, mahlavuodoissa tai muun orgaanisen jätteen joukossa.
Les Anisopodidae sont une famille d'insectes diptères nématocères.
Selon ITIS (20 octobre 2021)[1] :
Selon Catalogue of Life (20 octobre 2021)[2] :
Seul le genre Sylvicola (10 espèces[3]) est présent en Europe.
Les Anisopodidae sont une famille d'insectes diptères nématocères.
Anisopodidae Edwards, 1921, è una famiglia di insetti dell'ordine dei Ditteri Nematoceri, dalla sistematica incerta per quanto concerne sia la collocazione sia la suddivisione.
Una delle varie "anomalie" di questa famiglia risiede nel suo nome. Secondo le convenzioni del Codice Internazionale di Nomenclatura Zoologica (International Code of Zoological Nomenclature), un taxon rango superiore dovrebbe derivare il nome da quello inferiore più rappresentativo. Nella fattispecie, il genere Anisopus Meigen, 1803, è oggi considerato un sottogenere di Sylvicola Harris, 1780, perciò è da ritenersi un sinonimo (junion synonym). A rigore, la famiglia dovrebbe denominarsi Sylvicolidae ma, in ottemperanza all'articolo 40.1 del Codice, il nome Anisopodidae deve essere mantenuto perché coniato prima del 1961 e di uso più ricorrente in letteratura[1][2].
L'adulto ha un corpo esile e delicato, lungo 4-10 mm, con livrea generalmente di colore scuro e con zampe lunghe.
Il capo è provvisto di tre ocelli e porta occhi separati nelle femmine e, in genere, connati superiormente nei maschi. Le antenne sono poco allungate e sottili, non piumose, composte da 16 articoli. L'apparato boccale è di tipo succhiante non perforante.
Il torace è dorsalmente convesso, con zampe lunghe e sottili ed ali moderatamente grandi e larghe, completamente trasparenti o recanti macchie scure (Sylvicola). In posizione di riposo sono ripiegate orizzontalmente sull'addome. La nervatura alare cambia secondo il genere. La costa si estende fino alla confluenza di R4+5 o poco oltre, la subcosta confluisce sulla costa in prossimità della metà del margine anteriore. La radio si suddivide complessivamente in tre rami (R1, R2+3 e R4+5) tutti confluenti sulla costa. settore radiale (Rs) longitudinale o leggermente obliquo, con biforcazione in corrispondenza della confluenza della radio-mediale (Sylvicola) o prima (Mycetobia).
La struttura della media differisce notevolmente nei due generi più rappresentativi: in Sylvicola è completamente formata dalla base e si divide in tre rami, mentre in Mycetobia è assente il tratto basale fino alla sua biforcazione e si divide in soli due rami. Le nervature anali sono in numero di due, di cui la prima completa e confluente sul margine, la seconda più breve e incompleta.
La disposizione delle nervature trasverse e la suddivisione della media generano la presenza, secondo i casi, di una o tre cellule chiuse:
Gli stadi giovanili sono morfologicamente affini a quelli dei Tipulomorfi. La larva è cilindrica-fusiforme, apoda ed acefala, lunga 1-2 cm e priva di pseudozampe; porta due paia di stigmi, uno toracico e uno addominale (sistema anfipneustico). La pupa ha una conformazione conico-allungata, affusolata nella regione addominale.
Le larve degli Anisopodidae sono saprofaghe e si rinvengono in ambienti forestali o anche presso gli insediamenti antropici in substrati organici in decomposizione di varia natura, come lettiere, liquami, essudati vegetali, funghi. Possono anche annidarsi nei sifoni e nei pozzetti di scarico di servizi sanitari arrivando talvolta ad intasare filtri di depurazione oppure possono occasionalmente possono attaccare tuberi o radici mal conservati[3].
Gli adulti si rinvengono in prossimità degli ambienti frequentati dalle larve, spesso in ambienti forestali. Si nutrono di succhi vegetali, spesso della linfa che sgorga dalle ferite delle piante. Gli adulti di alcune specie, per svernare, tendono a introdursi nelle abitazioni all'arrivo dei primi freddi e si posizionano in genere sulle finestre. Questo caratteristico comportamento spiega il nome comune dato dagli anglosassoni a questi insetti, window gnats ("moscerini della finestra").
La famiglia, pur essendo largamente distribuita in tutto il mondo, comprende solo un centinaio di specie ripartite fra sette generi.
La posizione sistematica degli Anisopodidae è piuttosto controversa, a causa dell'eterogeneità morfologica e filogenetica che, per alcuni versi, avvicina questi nematoceri a quelli più primitivi (ad esempio per la complessità della nervatura alare) e per altri ai Bibionomorfi (ad esempio per la presenza degli ocelli). Le stesse specie sono state in passato classificate, secondo i casi, fra i Tipulidae, i Bibionidae e i Mycetophilidae. Fino agli anni novanta, i più autorevoli ditterologi hanno associato filogeneticamente gli Anisopodidae ai Bibionomorpha. In diverse pubblicazioni successive al 2000, tuttavia, gli Anisopodidae sono spesso inclusi nell'infraordine Psychodomorpha mentre, nell'ambito dei Bibionomorfi, gli studiosi degli Sciaroidea tendono spesso a mettere in relazione fra loro le due superfamiglie degli Sciaroidea e dei Bibionoidea trascurando gli Anisopodidae.
Due sono perciò le differenti interpretazioni negli schemi tassonomici: diverse fonti, più o meno recenti, includono la superfamiglia Anisopodoidea nell'ambito dei Bibionomorpha[4][5][6][7], mentre altre, soprattutto recenti, la includono fra gli Psychodomorpha[8][9][10][11][12]. In quest'ultimo caso, tuttavia, si sta facendo strada la tendenza a scorporare dalla famiglia sensu lato alcuni taxa, elevandoli al rango di famiglie (Mycetobiidae e Valeseguyidae) e inquadrandole in differenti posizioni sistematiche[8][12][13][14][15].
La tradizionale suddivisione sistematica sensu lato, probabilmente incongruente dal punto di vista filogenetico, si basa sul seguente schema[4][9][16]:
L'inquadramento alternativo, secondo i più recenti orientamenti, sarebbe il seguente[8]:
Va tuttavia precisato che alcune fonti hanno impostazioni "ibride", in quanto includono i Mycetobiidae negli Anisopodidae separando solo la famiglia Valeseguyidae.
In Italia sono presenti solo cinque specie, di cui quattro appartenenti al genere Sylvicola[19], diffuse nel nord, e una al genere Mycetobia[20], diffusa al nord e nella penisola. Le specie più comuni sono Mycetobia pallipes e Sylvicola fenestralis[21]. Da notare che il nome fenestralis è dovuto al fatto che gli adulti si possono ritrovare spesso sui vetri delle finestre[21].
Anisopodidae Edwards, 1921, è una famiglia di insetti dell'ordine dei Ditteri Nematoceri, dalla sistematica incerta per quanto concerne sia la collocazione sia la suddivisione.
De venstermuggen (Anisopodidae) zijn een familie uit de orde van de tweevleugeligen (Diptera), onderorde muggen (Nematocera). Wereldwijd omvat deze familie zo'n 24 genera en 196 soorten.
Vindusmygg (Anisopoidae) er en gruppe (familie) av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør Tovingene (Diptera). De er fra 5 mm. til ca. 10 mm. Det er 5 arter i Norge. I verden er det ca. 80 arter.
Disse myggene stikker ikke slik som stikkemygg.
Vindusmygg er nokså vanlig fra mars/april til ut i november. De fleste arter lever ved fuktige steder i skog og mark, og flyr ved skogkanter i gresset. Men har en tiltrekning mot vindusglass og har fått navnet sitt deretter. Den sitter på glasset både ut og inne i hus. Den er lett å kjenne igjen, særlig på de flekkete vingene, litt lange beina og de to sprikende antennene. Noen ganger kan vindusmygg opptre i mindre svermer, men opptrer vanligvis enkeltvis.
Vindusmygg er litt lik en vintermygg eller et lite stankelbein, men skiller seg fra disse ved sin skitne, lyse gråbrune farge og de tydelige mørkflekkete vingene. Vingene har en tydelig diskalcelle, en lukket celle, omtrent midt på vingen. På toppen av brystet (dorsalt) har den tre mørkere lengdestriper og mangler den V-formede furen som vintermygg og stankelbein har. Fasettøynene er store og dekker omtrent hele siden av hodet. Midt oppe på hodet finne tre punktøyne (ocelli). Antennene er trådformede og spriker ut fra det runde hodet i en V-form. Antennene består av 16 ledd, de største nært hodet og mindre og tynnere ledd ut mot tuppen. Beina er lange, gule, men mørkere ved leddene.
Eggene legges i råtnende organisk materiale, som kompost, ekskrementer og møkk-kjellere, der larvene utvikles. Vindusmygg gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium.
Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Bare noen få arter stikker eller biter. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.
Det er 5 norske arter, to slekter.
Vindusmygg (Anisopoidae) er en gruppe (familie) av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør Tovingene (Diptera). De er fra 5 mm. til ca. 10 mm. Det er 5 arter i Norge. I verden er det ca. 80 arter.
Disse myggene stikker ikke slik som stikkemygg.
Fönstermyggor (Anisopodidae) är en familj i underordningen myggor med omkring 100 arter. Dessa myggor suger inget blod. Ofta bildar hanar en svärm vid skuggiga platser.
Larverna lever på ruttnande växtdelar.
Fönstermyggor (Anisopodidae) är en familj i underordningen myggor med omkring 100 arter. Dessa myggor suger inget blod. Ofta bildar hanar en svärm vid skuggiga platser.
Larverna lever på ruttnande växtdelar.
Denna insekts-relaterade djurartikel saknar väsentlig information. Du kan hjälpa till genom att tillföra sådan.Anisopodidae là một họ ruồi nhỏ phân bố toàn cầu, bao gồm 154 loài đang sống được xếp vào 15 chi, và một số loài tuyệt chủng. Chúng có kích thước từ nhỏ đến trung bình trừ các loài thuộc chi Olbiogaster và Lobogaster. Việc phân loại chúng còn nhiều tranh cãi. Chúng đã từng được xếp vào nhóm côn trùng hai cánh bậc cao hơn như Brachycera (Oosterbroek và Courtney, 1995). Một vài tác giả (Amorim and Grimaldi 2006) xem nhóm này thuộc 4 họ đã tuyệt chủng - Anisopodidae, Mycetobiidae, Olbiogastridae, và Valeseguyidae.
Amorim, D. D. S. and D. A. Grimaldi. (2006). Valeseguyidae, a new family of Diptera in the Scatopsoidea, with a new genus in Cretaceous amber from Myanmar. Systematic Entomology 31 (3), 508–516.
Oosterbroek, P. and G. Courtney. 1995. Phylogeny of the nematocerous families of Diptera (Insecta). Zoological Journal of the Linnean Society 115:267-311.
Phương tiện liên quan tới Anisopodidae tại Wikimedia Commons
Anisopodidae là một họ ruồi nhỏ phân bố toàn cầu, bao gồm 154 loài đang sống được xếp vào 15 chi, và một số loài tuyệt chủng. Chúng có kích thước từ nhỏ đến trung bình trừ các loài thuộc chi Olbiogaster và Lobogaster. Việc phân loại chúng còn nhiều tranh cãi. Chúng đã từng được xếp vào nhóm côn trùng hai cánh bậc cao hơn như Brachycera (Oosterbroek và Courtney, 1995). Một vài tác giả (Amorim and Grimaldi 2006) xem nhóm này thuộc 4 họ đã tuyệt chủng - Anisopodidae, Mycetobiidae, Olbiogastridae, và Valeseguyidae.
Anisopodidae Edwards, 1921
СинонимыРазноножки[1] (лат. Anisopodidae) — семейство двукрылых из подотряда длинноусые. В этом семействе описано 196 видов в 24 родах[2], в том числе около 50 ископаемых таксонов[3][4].
Длина тела от 4 до 10 мм[1]. Наиболее крупными представителями семейства являются комары родов Olbiogaster и Lobogaster. В средней части крыла имеется дискальная ячейка[5].
Комары встречаются на цветущих растениях и стволах деревьев. Личинки развиваются в гниющих растениях и грибах, кроме того, найдены в вытекающем бродящем соке и под корой древесных растений[1]. Личинки Sylvicola fenestralis вызывают урогенитальные миазы[6].
В ископаемом состоянии известно 48 видов. Самые древние находки относятся к отложениям нижней юры[3]. Представители ныне живущего рода разноножек Mycetobia были найдены в меловом бирманском янтаре, что позволяет отнести его к реликтовым группам[4].
Разноножки (лат. Anisopodidae) — семейство двукрылых из подотряда длинноусые. В этом семействе описано 196 видов в 24 родах, в том числе около 50 ископаемых таксонов.