Melolonthinae is a subfamily of the scarab beetles (family Scarabaeidae). It is a very diverse group; distributed over most of the world, it contains over 11,000 species in over 750 genera.[1] Some authors include the scarab subfamilies Euchirinae and Pachypodinae as tribes in the Melolonthinae.
Unlike some of their relatives, their habitus is usually not bizarre. They resemble the Rutelinae in being fairly plesiomorphic in outward appearance. Like in many Scarabaeidae, males have large fingered antennae, while those of the females are smaller and somewhat knobby. In the Melolonthinae, this sexual dimorphism is particularly pronounced. Many species have striking – though rarely brilliant or iridescent – hues and bold patterns of hairs.
Being often quite sizeable and swarming in numbers at certain times, for example the Amphimallon, Phyllophaga and Polyphylla "june beetles" or the Melolontha cockchafers – all from tribe Melolonthini – feature widely in folklore. Some Melolonthinae are economically significant pests. Other than the Melolonthini, the most diverse tribes are the Ablaberini, Liparetrini, Macrodactylini, Tanyproctini and Sericini.
Melolonthinae adults range from 3 to 58 mm in length and are usually brown or black in colour. Some species are shiny, while many are covered in setae or scales. The clypeus, a structure on the head above the mouthparts, is not armed with teeth. There are two antennae, each with 7-10 segments of which the last 3-7 segments are elongate and form a club, and the antennal bases are usually concealed from above. The scutellum is exposed at the base of the elytra. The margins of the elytra are straight instead of strongly curved. Each leg ends in a pair of tarsal claws that are often toothed or double.[2][3]
Larvae are C-shaped with a white/cream body and a darker, well-sclerotised head. They can be distinguished from other scarabaeid larvae by the galea and lacinia either partly fused proximally or fitting tightly together, the mandibles lacking stridulatory areas, the apical segment of the antenna about as wide as its penultimate segment, and the anal cleft usually Y-shaped or angulate.[3][4][5]
The Melolonthinae life cycle has the four stages of egg, larva, pupa and adult, similar to other beetles. Eggs are laid in soil, which is also where the larval and pupal stages occur. Adults occur above ground. The larval stage is long and may last up to two years, whereas the adult stage is short and lasts only a few days or weeks.[4]
Larval melolonthines feed on plant roots and humus. Known host plants include grasses, clover and sugarcane. Adults may (e.g. Automolius, Diphucephala, Heteronyx, Liparetrus, Phyllotocus and Sericesthis) or may not feed (e.g. Antitrogus and Rhopaea). Adults that feed do so on the leaves of trees, such as eucalypts, or on flowers or pollen.[4][5]
Adults are usually crepuscular or nocturnal, but the flower- and pollen-feeding species are often diurnal. They are often attracted to light.[4][5]
In feeding species, adults gather on trees and this helps them find each other to mate. In non-feeding species, virgin females emit a sex pheromone so that males can find them.[4]
Larvae of Sericesthis spp. are pasture pests, while larvae of Dermolepida albohirtum, Antitrogus and Lepidiota are sugarcane pests.[4] Lepidiota stigma is another sugarcane pest and also attacks corn, sorghum and various fruits.[3] Adults of Phyllophaga spp. can sometimes cause complete defoliation of deciduous trees.[5]
.jpg)
According to various authors, the living Melolonthinae are divided into about 20-30 tribes. Some notable genera and species are also listed here:
In addition, a prehistoric tribe, the Cretomelolonthini, is only known from fossils.
Several genera are of unclear relations; they are not yet firmly placed in a tribe:
"Anonetus" and "Tryssus", both used by Erichson in 1847, are nomina nuda. Holophylla and Hoplorida are of uncertain validity.
Data related to Melolonthinae at Wikispecies 
Media related to Melolonthinae at Wikimedia Commons
Mating Rhizotrogus marginipes (Melolonthini), male on top – note sexually dimorphic antennae Melolonthinae is a subfamily of the scarab beetles (family Scarabaeidae). It is a very diverse group; distributed over most of the world, it contains over 11,000 species in over 750 genera. Some authors include the scarab subfamilies Euchirinae and Pachypodinae as tribes in the Melolonthinae.
Unlike some of their relatives, their habitus is usually not bizarre. They resemble the Rutelinae in being fairly plesiomorphic in outward appearance. Like in many Scarabaeidae, males have large fingered antennae, while those of the females are smaller and somewhat knobby. In the Melolonthinae, this sexual dimorphism is particularly pronounced. Many species have striking – though rarely brilliant or iridescent – hues and bold patterns of hairs.
Being often quite sizeable and swarming in numbers at certain times, for example the Amphimallon, Phyllophaga and Polyphylla "june beetles" or the Melolontha cockchafers – all from tribe Melolonthini – feature widely in folklore. Some Melolonthinae are economically significant pests. Other than the Melolonthini, the most diverse tribes are the Ablaberini, Liparetrini, Macrodactylini, Tanyproctini and Sericini.
Melolonthinae vormen een onderfamilie uit de familie van bladsprietkevers (Scarabaeidae).
De onderfamilie is als volgt onderverdeeld:[1]
Melolonthinae vormen een onderfamilie uit de familie van bladsprietkevers (Scarabaeidae).
Oldenborrer er biller som har larver som eter planterøtter. Det er velkjente skadedyr i hele verden. De seneste årene har oldenborrer blitt et økende problem grunnet økende grøntarealer. Oldenborrene er en meget formrik gruppe med ca. 10 000 beskrevne arter.
Små til ganske store (de fleste mellom 5-50 millimeter) biller med avlang kroppsform. På farge er de gjerne mer eller mindre brunlige, ofte med hvite flekker. Hodet er mer eller mindre firkantet med fint randet forkant, antennene ender i noen lange blader (lameller), disse er særlig påfallende hos hannene. Pronotum er forholdsvis flatt, uten påfallende utvekster. De fleste artene har velutviklede flygevinger og lange dekkvinger som dekker disse, men ofte ikke de ytterste leddene av bakkroppen. Undersiden er ofte helt eller delvis kledt med lange hår. Beina er nokså kraftige, leggene (tibiae) med noen tenner på yttersiden. Larvene er C-formede (scarabaeiforme), vanligvis med tynn og delvis gjennomsiktig hud. De har kraftige kjever og korte bein.
Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller. De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys. De er planteetere, mange eter blader men det er også en del som lever av pollen.
Flere arter av oldenborrer kan gjøre betydelig skade ved at larvene eter planterøtter. I Nord-Europa er det særlig plener og andre hageanlegg som er utsatt. Størst skade forårsaker ofte fugler, som graver opp plenen for å spise larvene. Når skaden er oppdaget, er plenen ødelagt. Hageeiere kan bli rammet i fire år. Grevlinger er glad i oldenborrelarver og kommer om natten og eter dem. Voksne biller av de nordeuropeiske artene klekker i mai og lever av blader på løvtrær. Noen arter kan gjøre en del skade som voksne, særlig på prydplanter, men de er vanligvis ikke så tallrike at skaden blir stor.
Det forekommer tre arter som kan gjøre skade i Norge: kastanejoldenborre, sankthansoldenborre samt hageoldenborre (sistnevnte hører imidlertid ikke til gruppen Melolonthinae). Den siste kan bli bekjempet med nyttenematoder. Det er små rundormer som lever naturlig i jorden. De tar livet av larvene etter kort tid. De to øvrige artene kan ikke bekjempes på denne måten.
Siden 1999 har det blitt registrert flere angrep enn normalt i Norge, især på Sørlandet og Østlandet. På den andre siden har vanlig oldenborre (Melolontha melolontha), som tidligere var et beryktet skadeinsekt, gått så mye tilbake i store deler av Europa at den i dag er regnet som sjelden mange steder.
Gruppen er utbredt over hele Jorda bortsett fra polområdene. I Norge forekommer de bare i de sørligste landsdelene.
Sericini og Hopliini blir ofte regnet som egne underfamilier.
Knut Hamsun nevner oldenborren i sin roman Pan fra 1894:
Allerede hadde oldenborren ophørt å flyve og menneskene blev mig mere og mere uforklarlige skjønt solen belyste dem nat og dag.
Oldenborrer er biller som har larver som eter planterøtter. Det er velkjente skadedyr i hele verden. De seneste årene har oldenborrer blitt et økende problem grunnet økende grøntarealer. Oldenborrene er en meget formrik gruppe med ca. 10 000 beskrevne arter.
