Kvalrossen er ein stor selart som finst i Arktis. Han er den største selarten i norske farvatn, og er mest kjend for dei karakteristiske støyttennene sine. Namnet kjem av norrønt hrossvalr («heste-kval»), men trass i dette er ikkje dyret i nær slekt med korkje kval eller hest.
Kvalrossen er den største selarten i norske farvatn, med ei gjennomsnittslengd på 2,5-3,5 meter og ei vekt på mellom 700 og 1600 kg. Eksemplar i det nordlege Stillehavet kan vega godt over to tonn.
Det mest karakteristiske trekket til kvalrossen er dei lange støyttennene. Dette er omdanna hjørnetenner som i snitt er 50 cm lange og har vore viktige handelsvarer i lang tid. Kvalrossane sjølv nyttar dei til å nedlegga bytte og til å forsvara seg mot predatorar. Hannane nyttar dei òg i territoriekampar. Som eit forsvar mot artsfrender har desse difor særs tjukk hud, særleg i nakkeregionen. På sitt tjukkaste kan han bli heile 15 cm tjukk.
Kvalrossen er eit relativt sosialt dyr, som kan samla seg i store mengder på strender og isflak. Dei brukar òg mykje tid i vatnet, der dei tek til seg føda si. Stundom fangar dei fisk; større hannar kan òg jakta på mindre selar som ringsel, men som regel beitar dei på muslingar på botnen. Dei tek òg krepsdyr, sjøpølser, ymse blautdyr og somme kappedyr. Muslingane vert greven opp med snuta til dyret og sogne ut or skalet.
Kvalrossen har berre to naturlege fiendar; isbjørnen og spekkhoggaren. Isbjørnen angrip berre om han svelt; støyttennene utgjer eit for stort trugsmål til at han går til åtak utan at det er direkte naudsynt.
Kvalrosshannane vert vanlegvis kjønnsmogen som tiåring, men ved somme høve kan individ ned til sju år få avkom. Eggløysinga hjå hoene startar som regel når dyret er mellom 4 og 6 år gamalt. Før paringstida, som er frå januar til mars, feitar dyra seg skikkeleg opp; i sjølve paringstida et dei nemleg knapt og treng såleis eit feittlag å tæra på.
Brunsttida for hoer er i februar og på seinsommaren, men sidan hannane berre er i brunst i februar foregår paringa om vinteren. Sjølve akten foregår i vatnet eller sidelengs på eit isflak. Det er hoene som vel partnarane sine; dei ligg på isflak og ser korleis hannane viser seg fram i vatnet. Konkurransen hannane imellom om plass til å visa seg fram på er hard.
Ungane vert fødd på land eller på isflak. Hoa går drektig i 15-16 månadar før kalven vert fødd mellom april og juni, ein meter lang og er symjedyktig frå fødselen av. Han syg mjølk or mor si i mellom 8 og 11 månadar før han tek til å eta muslingar og fisk som dei vaksne. Ungar heldt seg med mora i 2 til 4 år etter at dei er avvent.
Kvalrossen er ein stor selart som finst i Arktis. Han er den største selarten i norske farvatn, og er mest kjend for dei karakteristiske støyttennene sine. Namnet kjem av norrønt hrossvalr («heste-kval»), men trass i dette er ikkje dyret i nær slekt med korkje kval eller hest.
Hvalross (Odobenus rosmarus) er eneste art i hvalross-slekten (Odobenus) og i hvalrossfamilien (Odobenidae), som er søstergruppen til øreselfamilien (Otariidae). Begge er således hundelignende rovpattedyr. Hvalross er store sjøpattedyr med enorme støttenner, som lever i nær tilknytning til iskanten og i drivisen i Arktis, vanligvis nord for 58. breddegrad. Arten er en toppkonsument i sitt økosystem.
Hvalross kjennetegnes av sin enorme kropp og de lange, karakteristiske støttennene som vokser ned fra overkjeven. Hanner kan veie betydelig mer enn 1 200 kg, mens hunnene kan veie mer enn 850 kg. Stillehavshvalrossen er større enn atlanterhavshvalrossen, mens laptevhvalrossen (som ikke aksepteres som egen underart[3]) er en mellomting i størrelse.
Huden er tykk og spekklaget kan bli opp mot 15 cm tykt. Den er vanligvis enten brun eller gulbrun i fargen og har spredt hårvekst. Når den har vært lenge i vannet blir huden nærmest rosa, men brunfargen kommer tilbake med økende kroppstemperatur. Hodet er lite og snuten bred og dekket av stive, relativt korte værhår. Hvalrossen har ekstra store framluffer som gjerne kalles sveiver (som hos hvalene). Sveivene kan utgjøre hele 25 % av kroppslengden. Og akkurat som øreselene har også hvalrossen evnen til å vende bakluffene innunder kroppen og bruke dem til å gå med på land. Men ulikt øreselene, så mangler hvalrossen visuell ørebrusk.
De store støttennene kan bli over en meter lange og veie mer enn 5 kg. Det er kjent at hvalrosser kan knuse is på opp mot 20 cm tykkelse med disse støttennene, som også benyttes i slåsskamper og til å holde seg fast i isen når de sover. De er også et egnet redskap til å rote på bunnen med og til å komme seg opp på iskanten fra vannet. Hvalrosser svømmer med en fart på ca. 7 km/t, men kan komme opp i en toppfart på hele 35 km/t.
Arten har sirkumpolar utbredelse i Arktis, der arten deles inn i to underarter - Atlanterhavshvalross og Stillehavshvalross. I tillegg finnes det en variant av Stillehavshvalross, Laptevhvalross, som lever isolert i Laptevhavet.[4] Sistnevnte er ikke særlig tallrik.
Atlanterhavshvalrossene i det nordøstlige Atlanterhavet finnes i gruntvannsområder langs kysten av Øst-Grønland, Svalbard og Frans Josefs land og ned til det sørlige Barentshavet og Karahavet. Mest tallrik er den rundt Svalbard. I vest finnes den fra østkanadisk Arktis til Vest-Grønland, inkludert Davisstredet og Baffinbukta. Bestanden teller cirka 20 000–30 000 dyr. Svalbardbestanden talt cirka 2 500 dyr i 2006, men bestanden ved Frans Josef Land er ukjent. Hvalross ble fredet i 1952 i Norge.
Stillehavshvalrossene finner man generelt i Beringhavet og Tsjuktsjerhavet, med sørlig utbredelse ned til Bristol Bay i Alaska på østsiden og Kamtsjatka i Russland på vestsiden. Om sommeren når isen trekker seg tilbake finnes de også i Beauforthavet og i Østsibirhavet. Bestanden teller omkring 200 000 dyr, men bestandsestimatet er svært usikkert.
Hvalrossen holder til på isflak i stille områder, nær kysten i arktiske strøk. Migreringsmønsteret tilpasses isens forflytninger. Om vinteren migrerer derfor hvalrossen sørover med isen, mens de drar mot nord sommerstid. Det er kjent at hvalross kan reise hele 3 000 km med isens forflytninger.
Hvalrossen er et selskapelig dyr som kan danne enorme flokker, som av og til kan telle opp mot 2 000 eller flere individer. Arten trives i relativt grunne farvann og dykker typisk til mindre enn 50 m. Det lengste dykket som er registrert ved Svalbard varte i 37 minutter og nådde ned til på 450 m.[5]
Lite er kjent omkring hvalrossens reproduksjonsmønster og vaner. Store voksne hanner har eksklusiv tilgang på et harem av hunner for 1-5 dager i strekk i paringstiden, som er i januar og februar. Selve paringsakten skjer trolig i neddykket tilstand. Hunnens egg utvikles ikke til et embryo (foster) før 4-5 måneder senere, som regel i juni-juli. Fødselen skjer etter en drektighetstid på ca. 11-12 måneder (15-16 måneder om man regner inn utsettelsen), i april-juni året etter.
Hunnen føder et tidlig utviklet avkom, kalt kalv. Kalven er omkring 113 cm lang og veier ca. 63 kg ved fødselen. Den er grå og kan svømme med det samme. De sosiale båndene mellom mor og kalv er meget sterke. Hun vil forsvare kalven med alle midler. Kalven dies i ca. to år, men spiser som regel selv lenge før avvenning skjer. Unge okser regnes som voksne i 8-10 årsalderen, men er som regel ikke store nok til konkurrere om hunnene før de er omkring 15 år gamle. Unge kuer regnes som kjønnsmodne når de er ca. 6-7 år gamle og fullt utvokste i 10-12 årsalderen. De er mest produktive i 9-11 årsalderen, da de som regel kan føde en kalv hvert år.
Arten kan bli opp mot 40 år gammel.
Hvalrosser jakter etter føde på bunnen fra iskanten. De tilbringer omtrent halve tiden i vannet og er meget dyktige svømmere. Et dykk varer gjennomsnittlig i 2-10 minutter på dyp mellom 10 og 50 m. De spiser for det meste muslinger, men kan også ta fisk, sel og småhval. Lukt og hørsel er dårlig utviklet, men de har godt syn. Når de ikke er i vannet er hvalrosser ofte svært støyende.
Arten trues kun av klimaendringer, forurensning, isbjørn og mennesker.
Fylogenien under viser grupens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[6]
ArctoideaOdobenidae
Phocidae (selfamilien)
antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella)
guadalupepelssel (Arctocephalus townsendi)
Juan Fernández-pelssel (Arctocephalus philippii)
galápagospelssel (Arctocephalus galapagoensis)
New Zealand-pelssel (Arctocephalus forsteri)
australsk sjøløve (Neophoca cinerea)
New Zealand-sjøløve (Phocarctos hookeri)
tropisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)
sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus)
søramerikansk sjøløve (Otaria flavescens)
californiasjøløve (Zalophus californianus)
galápagossjøløve (Zalophus wollebaeki)
japansjøløve (Zalophus japonicus) (†)
stellersjøløve (Eumetopias jubatus)
nordlig pelssel (Callorhinus ursinus)
hvalross (Odobenus rosmarus)
Kladogrammet over viser slektskapet mellom noen pinnipedier.[7]
Tre underarter er beskrevet, men kun to aksepteres av WoRMS. Laptevhvalross (O. r. laptevi) blir ikke akseptert som en egen underart.[3] Den regnes som en variant av stillehavshvalross (O. r. divergens).[4]
Hvalross (Odobenus rosmarus) er eneste art i hvalross-slekten (Odobenus) og i hvalrossfamilien (Odobenidae), som er søstergruppen til øreselfamilien (Otariidae). Begge er således hundelignende rovpattedyr. Hvalross er store sjøpattedyr med enorme støttenner, som lever i nær tilknytning til iskanten og i drivisen i Arktis, vanligvis nord for 58. breddegrad. Arten er en toppkonsument i sitt økosystem.
