Chloropseidae a zo ur c'herentiad e rummatadur an evned, termenet e 1960 gant ar skiantour stadunanat Alexander Wetmore (1886-1978)[1].
Diouzh Doare 12.1 an IOC World Bird List[2] n'eus nemet ur genad golvaneged oc'h ober ar c'herentiad :
Brosezat eo al laboused eus ar c'herentiad en Azia ar Gevred, India ha Sri Lanka.
Chloropseidae a zo ur c'herentiad e rummatadur an evned, termenet e 1960 gant ar skiantour stadunanat Alexander Wetmore (1886-1978).
Diouzh Doare 12.1 an IOC World Bird List n'eus nemet ur genad golvaneged oc'h ober ar c'herentiad :
பச்சைக்குருவி (leafbirds, Chloropsis) எனும் இப்பறவைகளிலே பல இனங்கள் இருக்கின்றன. இப்பறவைகளின் இறகுப்போர்வை, பல நிறங்கள் உடையனவாக இருக்கும். இருப்பினும், அவற்றில் பச்சைநிறமே மேலிட்டுத் தோன்றுகிறது. அதனால் இப்பறவையை, பச்சைக்குருவி என்று அழைக்கிறார்கள்.
இப்பறவையினங்கள் இந்தியா, இலங்கை, பர்மா, மலேசியா, சீனா ஆகிய நாடுகளில் வாழ்கின்றன. இந்தியாவில் மூன்று வகைப் பறவையினங்கள் உள்ளன.
இவைகள் மரத்தின் மேல் வாழும் இயல்புடையன. சிலநேரங்களில் தாழ்ந்த புதர்களிலும் உயரமாக வளர்ந்துள்ள [[புல்]|புற்களிலும்]] கூட, இவை இறங்கி உலாவும் இயல்பைப் பெற்றிருக்கின்றன. பல அடர்ந்த காடுகளில், வாழவிரும்பும் குணம் கொண்டவையாகும். 'செர்டன்' (Chloropsis jerdoni ) என்ற சிற்றின பச்சைக்குருவி மட்டும் திறந்தவெளிகளிலும், வீட்டுத்தோட்டங்களிலும், பழத்தோட்டங்களிலும், தோப்புகளிலும் வாழ்கின்றன.
பச்சைக்குருவிகளின் உருவமானது, 14–21 செ.மீ. என்ற அளவுகளுக்கிடைய, வேறுபட்டுக் காணப்படுகின்றன. ஒவ்வொரு பறவையின் எடையும், 15–48 கிராம்கள் உடையதாக இருக்கின்றன.[1] இப்பறவைகளின் கண்திரை, பழுப்பு நிறமாக இருக்கும். வாய்அலகு கருமையாக இருக்கும். இப்பறைவையினங்களின் கால்கள் வெளுப்பான நீலநிறமாகும். அனைத்து பச்சைக்குருவிகளும் ஒரேவிதமான பழக்கம் உடையவை ஆகும். பெரும்பாலும் மரத்தின் உச்சியில் இருக்கும், புல்லுருவிக் கொத்துக்களிடையே இரை தேடும் குணம் கொண்டவையாகும்.
இக்குருவிகள் இணைகளாகவே வாழும் குணம் கொண்டவை. பல இணைக்குருவிகள் ஒன்று கூடி, உணவு வேட்டையாடும் இயல்புடையவை ஆகும். இது கனி, விதை, பூச்சி, பூந்தேன் போன்றவற்றை உணவாக உட்கொள்ளும் இயல்புடையவை. இவை மிகவும் சுறுசுறுப்பானவை ஆகும்.
முள்முருங்கைப்பூக்களுக்கு வரும் வழக்கம், இப்பறவைகளுக்கு உண்டு. மிகுந்த எச்சரிக்கையாக தனது கூடுகளைக் காவற்காக்கும். அதன் மிதமீறிய எச்சரிக்கையுணர்வால், அதிகம் ஒலி எழுப்பும் இயல்புடையவைகளாக இருக்கின்றன. மற்ற பறவைகளை தன் கூட்டருகே வரவிடாமல் துரத்தும் குணம் கொண்டவைகளாக இருக்கின்றன. சில நேரங்களில் பிற பறவைகளைப் போல ஒலி எழுப்பும் திறனைப் பெற்றுள்ளன.
இப்பறவைகள் ஏப்ரல் மாதம் முதல் ஆகத்து மாதம் வரையில் இனப்பெருக்கம் செய்கின்றன. இதன் கூடு சிறிய ஆழமில்லா கிண்ணம் போன்று, மெல்லிய வேர்களையும், மென்மையான நார்களைக் கொண்டும் மூடியிருக்கும். மரத்தின் மேலே, சுமார் 15-24 அடி உயரத்தில் இருக்கும் கிளையிலோ, கிளையொன்றின் முனைகளில் உள்ள கொப்புக்கள் கவைக்கும் இடத்திலோ கூடுகளைக் கட்டும். ஒரு தடவையில் மூன்று ]]முட்டை]]கள் இடும். முட்டை சற்று நீண்ட அண்ட வடிவமானது. வெள்ளை அல்லது பாலோடு நிறம் அடிப்படையானதாகும். அதன்மேல் புள்ளிகளும், கோடுகளும் பழுப்பு, சிவப்பு நிறத்தில் சிதறல்களாக காணப்படுகின்றன. இப்பறவைகளை வீடுகளிலும் வளர்க்கும் போக்கும், பொதுமக்களிடையே காணப்படுகின்றன.
பச்சைக்குருவிகள், பல சிற்றனங்களைத் தன்னகத்தே கொண்டுள்ளன.
.
Chloropsis cochinchinensis, சிங்கப்பூர்
Chloropsis palawanensis, பிலிப்பைன்சு
Chloropsis jerdoni, இலங்கை
Chloropsis aurifrons, இந்தியா
பச்சைக்குருவி (leafbirds, Chloropsis) எனும் இப்பறவைகளிலே பல இனங்கள் இருக்கின்றன. இப்பறவைகளின் இறகுப்போர்வை, பல நிறங்கள் உடையனவாக இருக்கும். இருப்பினும், அவற்றில் பச்சைநிறமே மேலிட்டுத் தோன்றுகிறது. அதனால் இப்பறவையை, பச்சைக்குருவி என்று அழைக்கிறார்கள்.
De bladveugels (Chloropseidae) zien een kleine femielje veugels uut de orde van de zangveugels (Passeriformes). De veugels leven in India, Sri Lanka en Zuudoôst-Azië. De bladveugels be'oôrn aollemille toet 't heslacht Chloropsis. Vroeher wiern ok de iora's derbie evoegd, mè deze worn noe in de aparte femielje Irenidae eplekt.
Bladveugels zien sexueel dimorf, wat a beteêken dan ventjes en wuufjes verschill'nd in uterlijk zien. De ventjes zien 'elder 'ekleurd, vaok in hroen en heêl, en mistal mie zwart en blauw op der kele. De vrouwtjes zien saoi bruun. Der tonge is anepast an 't eetn van nectar.
Bladveugels leven in de boômen en struken in aoltied hroene woud'n behalve, mie uutzonderieng van de goudvoôroôdbladveugel, die a in moessonwouden leef. Bladveugels komm'n voe tot op 'n oôgte van 2500 meter. De nissen zien oop'n kommetjes, mistal omhord mie spinnewebb'n. De wuufjes lèn twi of drie roôzihe eiers mie rooie en pèse stippels en lijntjes.
De bladveugels (Chloropseidae) zien een kleine femielje veugels uut de orde van de zangveugels (Passeriformes). De veugels leven in India, Sri Lanka en Zuudoôst-Azië. De bladveugels be'oôrn aollemille toet 't heslacht Chloropsis. Vroeher wiern ok de iora's derbie evoegd, mè deze worn noe in de aparte femielje Irenidae eplekt.
The leafbirds (Chloropseidae) are a family of small passerine bird species found in the Indian Subcontinent and Southeast Asia. They were formerly grouped with the ioras and fairy-bluebirds in the family Irenidae. As presently defined, the leafbird family is monogeneric, with all species placed in the genus Chloropsis. A large molecular phylogenetic study published in 2019 found that the family Chloropseidae is sister to the family Irenidae containing the fairy-bluebirds.[1]
The leafbirds range in size from 14 to 21 cm (5.5–8.3 in), and in weight from 15 to 48 g (0.53–1.69 oz).[2] They resemble bulbuls, but whereas that group tends to be drab in colour, leafbirds are brightly plumaged, with the predominant green over the body giving rise to their common name. The family is mostly sexually dimorphic in their plumage, this can vary from the highly dimorphic orange-bellied leafbird to the Philippine leafbird, which exhibits no sexual dimorphism. Most of the differences between the sexes are in the extent of the other colours in the plumage, particularly in the colours around the head and the blue or black face mask, with females having less colour and a less extensive (or absent) mask.[2] Some species have blue on the wings and tail. The plumage of juvenile birds is a duller version of the female's. To human ears, their songs are melodious, and several species are good mimics. The calls include whistles and chatters.[3]
Like bulbuls, leafbirds drop many body feathers when they are handled. This may confuse predators, especially snakes.[3]
Leafbirds are always found in trees and shrubs. Most are restricted to evergreen forests except the golden-fronted leafbird and Jerdon's leafbird which live in deciduous monsoon forests, and the orange-bellied leafbird, which occurs in deciduous forests. Within this requirement, they occupy all broadleaf forest types in the Indian Subcontinent and Southeast Asia. The highest altitude they occur at is 2500 m (8200 feet).[3] Some species, such as the blue-masked leafbird, have montane distributions, rarely descending below 1000 m.[2]
The orange-bellied leafbird and the golden-fronted leafbird are amongst the more widespread species, with large ranges across mainland Asia. Some species have more restricted distributions, such as the yellow-throated leafbird, which is endemic to the Philippine island of Palawan, and the Bornean leafbird, restricted to northern Borneo. In general there are seldom more than three species occurring in the same area, although five species co-occur in the submontane forests of Sumatra. Co-occurring species are usually well-spaced on the spectrum of size, to reduce competition.[2]
Leafbirds usually feed in the canopy, eating insects and some fruit and nectar. Prey is searched for by nimbly moving along the branch ends and gleaned. They are also capable of hover-gleaning to obtain prey, and will pursue flushed prey into the air or even as far as the forest floor. The extent to which the leafbirds consume nectar is a matter of some debate; records are more common in Southern Asia compared to South East Asia.[2] Some species join mixed feeding flocks now and then; others defend the blooming and fruiting trees and bushes where they forage.[3]
Unlike most tropical Asian passerines, the nests of leafbirds are not located low down in the forest, but are instead found on the ends of branches near the tree crown. As such the nests of many species have rarely, if ever, been seen. The nests are open cups; of the few known, they are built of fine stems, leaf parts and rootlets.[2] Some hang from thin horizontal shoots of trees; in others the rim is attached to a pair of vertical twigs. Females lay 2 or 3 pinkish eggs.[3] The only information for incubation times comes from captive birds, and incubation lasts around 14 days. Incubation is apparently performed only by the female, although in at least two species the male feeds the incubating females.[2]
Leafbirds are attractive birds and, combined with an attractive song and capacity to mimic sounds, they have become very popular cagebirds. The majority of the trade in this family is confined to Asia. Some populations have been locally depleted by the massive numbers captured for the trade. Overall the eleven species are mostly still common in suitable habitat, although the amount of suitable habitat has declined greatly with deforestation. Over half of leafbird species are either threatened or near threatened. The greater green leafbird, the blue-winged leafbird and the Sumatran leafbird are endangered because of trapping for the cage bird trade. One species, the Philippine leafbird, is listed as vulnerable due to habitat loss. The lesser green leafbird and the blue-masked leafbird are listed as near threatened.[2]
The leafbirds (Chloropseidae) are a family of small passerine bird species found in the Indian Subcontinent and Southeast Asia. They were formerly grouped with the ioras and fairy-bluebirds in the family Irenidae. As presently defined, the leafbird family is monogeneric, with all species placed in the genus Chloropsis. A large molecular phylogenetic study published in 2019 found that the family Chloropseidae is sister to the family Irenidae containing the fairy-bluebirds.
La Kloropseedoj (Chloropseidae) estas familio el la ordo de la Paseroformaj birdoj. En tiu orientalisa familio estas unu genro kaj ok specioj. Kloropseedojn oni antaŭe kune kun la Egitinedoj (Aegithinidae) kaj la Irenedoj (Irenidae) enordigis en unu familion Irenidae.
Kloropseedoj estas disvastiĝintaj de Sudazio ĝis Sud-Orienta Azio kaj loĝas je malgrandaj grupoj en la supraj regionoj de la arboj en tropikaj arbaroj aŭ montarbaroj en alteco ĝis 1300 metroj. Sur la grundo oni malofte renkontas ilin. Iliaj kruroj proporcie al la korpo estas mallongaj kaj ilia beko longa. Ili posedas longan, verdan, densan plumaron, sed la inoj estas pli modestkoloraj. La maskloj sur la flugiloj kaj en la kaporegiono havas bluajn, ruĝajn aŭ flavajn kolormakulojn. Ilia manĝaĵo konsistas el insektoj, fruktoj, beroj, polenoj kaj nektaro.
Ili disponas pri larĝa skalo da tonoj, kiujn ili persiste recitas, kaj ili kapablas imiti la voĉojn de aliaj specioj. La plumarkoloro kaj la kantarto faras ilin ŝatataj kaĝobirdoj en iliaj landoj.
La Kloropseedoj (Chloropseidae) estas familio el la ordo de la Paseroformaj birdoj. En tiu orientalisa familio estas unu genro kaj ok specioj. Kloropseedojn oni antaŭe kune kun la Egitinedoj (Aegithinidae) kaj la Irenedoj (Irenidae) enordigis en unu familion Irenidae.
Kloropseedoj estas disvastiĝintaj de Sudazio ĝis Sud-Orienta Azio kaj loĝas je malgrandaj grupoj en la supraj regionoj de la arboj en tropikaj arbaroj aŭ montarbaroj en alteco ĝis 1300 metroj. Sur la grundo oni malofte renkontas ilin. Iliaj kruroj proporcie al la korpo estas mallongaj kaj ilia beko longa. Ili posedas longan, verdan, densan plumaron, sed la inoj estas pli modestkoloraj. La maskloj sur la flugiloj kaj en la kaporegiono havas bluajn, ruĝajn aŭ flavajn kolormakulojn. Ilia manĝaĵo konsistas el insektoj, fruktoj, beroj, polenoj kaj nektaro.
Ili disponas pri larĝa skalo da tonoj, kiujn ili persiste recitas, kaj ili kapablas imiti la voĉojn de aliaj specioj. La plumarkoloro kaj la kantarto faras ilin ŝatataj kaĝobirdoj en iliaj landoj.
La familia Chloropseidae incluye un único género, Chloropsis, que cuenta con varias especies de aves paseriformes.
Se reconocen las siguientes especies:[1][2]
La familia Chloropseidae incluye un único género, Chloropsis, que cuenta con varias especies de aves paseriformes.
Lapinukiniai (lot. Chloropseidae) - žvirblinių paukščių (Passeriformes) šeima.
Priklauso maži paukščiai. Kūnas 14-21 cm, svoris - 15-48 g.
Gyvena medžių ir krūmų lajose.
Deda 2-3 rausvus kiaušinius. Peri 14 d.
Minta vabzdžiais, kai kurie nektaru ir vaisiais.
Paplitę Indijoje, Šri Lankoje ir Pietryčių Azijoje.
Šeimoje viena monotipinė gentis - žalieji lapinukai (Chloropsis Jardinae et Selby, 1827), 8 rūšys:
Anksčiau buvo priskiriami Irenidae šeimai, kartu su ireniniais ir joriniais.
Lapinukiniai (lot. Chloropseidae) - žvirblinių paukščių (Passeriformes) šeima.
Bladvogels (Chloropseidae) zijn een familie van vogels uit de orde zangvogels.
Ze voeden zich hoofdzakelijk met bessen, zaden en insecten.
De bladvogels komen voor in Zuidoost-Azië, India en Sri Lanka. Ze leven vooral in de toppen van hoge bomen.
Binnen de familie van de bladvogels werden vroeger ook de iora's en irena's ingedeeld, maar deze worden nu ingedeeld in respectievelijk de families Aegithinidae en Irenidae. De bladvogels vormen een monotypische familie en behoren allemaal tot het geslacht Chloropsis. Dit geslacht telt (anno 2012) 11 soorten.[1]
Bladvogels (Chloropseidae) zijn een familie van vogels uit de orde zangvogels.
Bladfuglar, Chloropseidae, er ein biologisk familie av elleve artar små sporvefuglar funne i India, Sri Lanka og Søraust-Asia. Bladfuglar er ein av berre tre fuglefamiliar som er endemisk til det indomalayiske økosystemet. Dei var tidlegare gruppert saman med lauvfuglar og alvefuglar. Som dei i dag er definert, er bladfuglfamilien monotypisk, med alle artar plassert i slekta Chloropsis.
Bladfuglar varierer i lengd frå 14 til 21 cm, og har vektvariasjonar i området 15-48 gram.[1] Dei liknar bylbylar, men medan bylbylar typisk har lite iaugefallande farger, har bladfuglar lyse farger, med det dominerande grøne over heile fjørdrakta som gjev opphav til fellesnamnet deira. Familien syner størst kjønnsdimorfisme i fjørdrakt, dette varierer frå særs mykje hos oransjebukbladfugl til ingen kjønnsdimorfisme hos gulhakebladfugl. Dei fleste av skilnadene mellom kjønna ligg i omfanget av andre farger enn grønt i fjørdrakta, særleg rundt hovudet og i andletmasken med innslag av blått eller svart, der hoer har mindre farger og ein mindre omfattande eller heilt fråverande maske.[1] Nokre artar har blått i vengene og i stjerten. Fjørdrakta av unge fuglar er som hos hofuglar, men med meir avdempa farger. Songane deira er melodiøs i menneskelege øyre, og fleire artar er gode imitatorar. Lydytringane omfattar plystring og skratting.[2]
Nett som bylbylar vil bladfuglar sleppe mange kroppsfjører når dei blir tatt på. Dette kan forvirre rovdyr, spesielt slangar.[2]
Bladfuglar er alltid funne i tre og buskar. Dei fleste artar har utbreiing avgrensa til eviggrøne skogar med unntak av gyllenpannebladfugl, Chloropsis aurifrons, og hindubladfugl, Chloropsis jerdoni som lever i lauvtre i monsunskog, og oransjebukbladfugl, som òg opptrer i lauvskog. Innanfor desse rammene, okkupere dei alle lauvtretypar i Sør-Asia og Søraust-Asia. Den største høgda dei opptrer i er 2500 moh.[2] Nokre artar, til dømes regnbogebladfugl, har høglandsdistribusjon og går sjeldan ned under 1000 moh.[1]
Oransjebukbladfugl og gyllenpannebladfugl er blant dei meir utbreidde artar, med store område på tvers av det asiatiske fastlandet. Nokre artar har meir avgrensa distribusjonar, slik som gulstrupebladfugl, som er endemisk til den filippinske øya Palawan, og kinabalubladfugl, Chloropsis kinabaluensis, som er avgrensa til nordlege Borneo. Generelt er det sjeldan at meir enn tre artar finst i same område, maksimum er fem artar i dei submontane skogane i Sumatra, overlappande artar er vanlegvis godt plasserte i spektret av storleik for å redusere konkurransen.[1]
Bladfuglar finn vanlegvis føda i underskogen, dei et insekt og litt frukt og nektar. Dei søkjer snøgt og snappar opp byttedyra på ytre delar av greiner. Dei er òg i stand til å 'stille' i lufta for å ta byttet, og vil forfølgje insekt i lufta, jamvel så langt som ned til skogbotnen. I kva for ei grad bladfuglar tar for seg av nektar er diskutert, meldingar om dette er meir vanleg i Sør-Asia enn i Søraust-Asia.[1] Einskilde artar blir med i fleirartsflokkar for søk av føde no og då, andre vil forsvare territorium der dei et frå tre og buskar som held blomar og frukter.[2]
I motsetnad til dei fleste andre tropiske asiatiske sporvefuglar, bygger ikkje bladfuglar reira lågt nede i skogen. Reira deira er i staden funne opp mot enden av greiner nær trekrona. Såleis har menneske sjeldan, om nokosinne, hatt høve til å studere reir til mange av desse artane. Hos dei få artane der reiret er kjent, er det bygd av fine stenglar, bladdelar og jordstenglar.[1] Nokre hengjer ned frå tynne horisontale skot av tre, hos andre artar er fundamentet festa til eit par vertikale kvister. Hoer legg 2 eller 3 rosa egg.[2] Den einaste informasjonen ein har om rugetid kjem frå fuglar i fangenskap, her varar ruginga rundt 14 dagar. Tilsynelatande er det berre hofuglar som rugar, men hos minst to artar vil hannen mate rugande hoer.[1]
Eigenskapar som evner til attraktiv song og til å imitere har gjort bladfuglar til populære burfuglar. Majoriteten av handel av fuglar i denne familien er avgrensa til Asia. Nokre bestandar har vorte lokalt utarma grunna massivt uttak av ville fuglar til denne handelen. Generelt er dei elleve artane enno vanlege i eigna habitat, sjølv om mengda av eigna habitat har falle mykje med avskoging. Ein art, gulhakebladfugl, er oppført som sårbar på grunn av tap av habitat, og regnbogebladfugl, tilsynelatande aldri vanleg nokon stad, er oppført som nær trua.[1]
Bladfuglar i rekkjefølgje etter eBird/Clements Checklist v2017[3] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[4]
Bladfuglar, Chloropseidae, er ein biologisk familie av elleve artar små sporvefuglar funne i India, Sri Lanka og Søraust-Asia. Bladfuglar er ein av berre tre fuglefamiliar som er endemisk til det indomalayiske økosystemet. Dei var tidlegare gruppert saman med lauvfuglar og alvefuglar. Som dei i dag er definert, er bladfuglfamilien monotypisk, med alle artar plassert i slekta Chloropsis.
Zieleniki[3] (Chloropseidae) – monotypowa podrodzina małych lub średnich ptaków z rodziny turkuśnikowatych (Irenidae).
Podrodzina obejmuje gatunki występujące tylko w południowej Azji[4].
W upierzeniu większości gatunków dominuje zieleń, co maskuje je wśród liści. Długość ciała 14-21 cm, masa ciała samców 20-48,2 g, samic 18,5-41,2 g[5]. Są delikatne, mają wyprostowaną postawę. Samice i młode zwykle jednolicie zielone.
Zjadają różne rzeczy, zwykle owady, nektar i owoce. Mniejsze połykają w całości. Z większymi radzą sobie, rozgniatając je w dziobie i obracając, aby soki i miąższ spływały im do gardła.
Nazwa rodzajowa jest połączeniem słów z języka greckiego: χλωρος khlōros – „zielony” oraz οψις opsis – „wygląd”[6].
Taksonem siostrzanym w stosunku do Chloropseinae jest Ireninae[7][8][9][10][11], lecz jest to kwestionowane przez niektórych autorów[12][13]. Do rodziny należy jeden rodzaj z następującymi gatunkami[3]:
Zieleniki (Chloropseidae) – monotypowa podrodzina małych lub średnich ptaków z rodziny turkuśnikowatych (Irenidae).
Bladfåglar (Chloropseidae) är en familj av ordningen tättingar.[1][2] Familjen består endast av elva till tretton arter i släktet Chloropsis med utbredning i Sydasien och Sydostasien, från Indien till Filippinerna och Java:[1]
Bladfåglar (Chloropseidae) är en familj av ordningen tättingar. Familjen består endast av elva till tretton arter i släktet Chloropsis med utbredning i Sydasien och Sydostasien, från Indien till Filippinerna och Java:
Filippinbladfågel (C. flavipennis) Palawanbladfågel (C. palawanensis) Smaragdbladfågel (C. sonnerati) Grön bladfågel (C. cyanopogon) Blåvingad bladfågel (C. cochinchinensis) C. (c.) moluccensis – urskiljs av Birdlife International som egen art Borneobladfågel (C. kinabaluensis) Indisk bladfågel (C. jerdoni) Guldpannad bladfågel (C. aurifrons) Sumatrabladfågel (C. media) Orangebukig bladfågel (C. hardwickii) C. (h.) lazulina – urskiljs av Birdlife International som egen art Blåmaskad bladfågel (C. venusta)Yaprak kuşugiller (Chloropseidae), ötücü kuşlar (Passeriformes) takımına ait Hindistan ve güney Asya'da dağılım gösteren türleri içeren kuş familyası. İndomalaya bölgesinde görülen iki kuş familyasından biridir. Önceleri iyoralarla birlikte Irenidae familyasında sınıflandırılmışlardır.
Yaprak kuşları bülbül benzeri orman kuşlarıdır, fakat onlar gibi mat renkli olmazlar. Yaprak kuşlarında seksüel diformizm görülür, erkekleri parlak tüylü, genellikle yeşil ve sarı renklerde olur.
Yaprak kuşları meyve ve nektar ile bazı böcekleri yer. Kuşlar nektar yemeye uyum sağlamış olan sivri uçlu bir dile sahiptir. Ağaçta yaptığı yuvasına 2-3 yumurta yumurtlar.
Yaprak kuşugiller (Chloropseidae), ötücü kuşlar (Passeriformes) takımına ait Hindistan ve güney Asya'da dağılım gösteren türleri içeren kuş familyası. İndomalaya bölgesinde görülen iki kuş familyasından biridir. Önceleri iyoralarla birlikte Irenidae familyasında sınıflandırılmışlardır.
Yaprak kuşları bülbül benzeri orman kuşlarıdır, fakat onlar gibi mat renkli olmazlar. Yaprak kuşlarında seksüel diformizm görülür, erkekleri parlak tüylü, genellikle yeşil ve sarı renklerde olur.
Yaprak kuşları meyve ve nektar ile bazı böcekleri yer. Kuşlar nektar yemeye uyum sağlamış olan sivri uçlu bir dile sahiptir. Ağaçta yaptığı yuvasına 2-3 yumurta yumurtlar.
Họ Chim xanh (danh pháp khoa học: Chloropseidae) là một họ chim dạng sẻ chứa các loài chim xanh sinh sống ở Ấn Độ và Đông Nam Á.[1] Chúng là một trong ba họ chim đặc hữu của vùng sinh thái Indomalaya. Trước đây chúng được gộp cùng chim nghệ trong họ Irenidae, do vậy tên gọi họ Chim xanh được một số tài liệu về điểu học bằng tiếng Việt dùng để gọi họ Irenidae, nhưng do tên gọi các loài trong chi Irena là chim lam và chi Chloropsis là chim xanh và hiện nay chúng không cùng một họ nên tốt nhất nên gọi họ Irenidae là họ Chim lam còn tên gọi họ Chim xanh là của họ mà bài viết này đang đề cập.
Các loài chim này có hình dáng giống như chào mào (Pycnonotidae), sinh sống trong các khu rừng. Mặc dù nhóm này có xu hướng có màu nâu xám, nhưng chúng có dị hình giới tính, với chim trống có bộ lông màu xanh lục và vàng.
Các loài chim này ăn quả, mật ong và đôi khi ăn cả sâu bọ. Chúng có lưỡi nhọn, thích hợp với việc ăn mật. Chúng đẻ 2-3 trứng trong tổ trên cây.
Họ Chim xanh (danh pháp khoa học: Chloropseidae) là một họ chim dạng sẻ chứa các loài chim xanh sinh sống ở Ấn Độ và Đông Nam Á. Chúng là một trong ba họ chim đặc hữu của vùng sinh thái Indomalaya. Trước đây chúng được gộp cùng chim nghệ trong họ Irenidae, do vậy tên gọi họ Chim xanh được một số tài liệu về điểu học bằng tiếng Việt dùng để gọi họ Irenidae, nhưng do tên gọi các loài trong chi Irena là chim lam và chi Chloropsis là chim xanh và hiện nay chúng không cùng một họ nên tốt nhất nên gọi họ Irenidae là họ Chim lam còn tên gọi họ Chim xanh là của họ mà bài viết này đang đề cập.
Các loài chim này có hình dáng giống như chào mào (Pycnonotidae), sinh sống trong các khu rừng. Mặc dù nhóm này có xu hướng có màu nâu xám, nhưng chúng có dị hình giới tính, với chim trống có bộ lông màu xanh lục và vàng.
Các loài chim này ăn quả, mật ong và đôi khi ăn cả sâu bọ. Chúng có lưỡi nhọn, thích hợp với việc ăn mật. Chúng đẻ 2-3 trứng trong tổ trên cây.
Chloropsis Jardine & Selby, 1827
Листовки[1] (лат. Chloropsis) — род воробьиных птиц из монотипического семейства листовковых[2] (Chloropseidae).
Листовки (лат. Chloropsis) — род воробьиных птиц из монотипического семейства листовковых (Chloropseidae).
11種
コノハドリ属 (コノハドリぞく、Chloropsis) は、鳥類スズメ目コノハドリ科の唯一の属である。
コノハドリ(木葉鳥)と総称される。
東洋区(東南アジア・南アジア)に生息する。東洋区固有科は、鳥類ではコノハドリ科、ルリコノハドリ科 Irenidae、ヒメコノハドリ科 Aegithinidae だけである。
全身的に黄緑色の羽色である。なおこれに対し、ルリコノハドリ科は青色、ヒメコノハドリ科は黄色である。
コノハドリ科 Chloropseidae
core Passeroidea
かつてはコノハドリ属、ルリコノハドリ属 Irena、ヒメコノハドリ属 Aegithina の3属は同じ科とされ、Irenidae または Aegithinidae と呼ばれた(現在の命名規約からは Aegithinidae Gray, 1869 よりも Irenidae Jerdon, 1863 に先取権がある)。それぞれルリコノハドリ科・ヒメコノハドリ科を意味するが、日本ではもっぱらコノハドリ科と呼ばれた。
Wetmore (1960) は頭骨の特徴から、コノハドリ属とヒメコノハドリ属のみをコノハドリ科 Chloropseidae とし(名目上は Irenidae 科からコノハドリ科 Chloropseidae を分離した形となる)、ルリコノハドリ属はコウライウグイス科 Oriolidae に移しルリコノハドリ亜科 Ireninae とした。
Sibley & Ahlquist (1990) は、コノハドリ属とルリコノハドリ属のみをコノハドリ科 Irenidae とし、ヒメコノハドリ属はカラス科に移しヒメコノハドリ亜科 Aegithininae とした。これらは全てカラス上科に含められていた。
現在は、かつてコノハドリ科に含まれていた3属は、いずれも単型科をなす。ただしこのうち、系統的にカラス上科だったのはヒメコノハドリ科のみである。コノハドリ科とルリコノハドリ科はスズメ上科 Passeroidea の中で基底近く(オナガミツスイ科 Promeropidae に次ぐ)に位置する[1]。
コノハドリ属 (コノハドリぞく、Chloropsis) は、鳥類スズメ目コノハドリ科の唯一の属である。
コノハドリ(木葉鳥)と総称される。
나뭇잎새류(fairy-bluebirds)는 참새목 나뭇잎새과(Chloropseidae)에 속하는 조류의 총칭이다. 인도와 스리랑카 그리고 동남아시아에서 발견된다. 오로지 동양구 생물 지리구에서만 사는 3개의 토착 조류 과 중의 하나이다. 이전에는 큰나뭇잎새류와 파랑나뭇잎새류와 함께 나뭇잎새과 또는 파랑나뭇잎새과(Irenidae)로 분류했다. 현재의 나뭇잎새과는 모든 종이 단형속 나뭇잎새속(Chloropsis)으로만 구성되어 있다.
다음은 2019년 올리버로스(Oliveros) 등의 연구에 의한 참새소목의 계통 분류이다.[1]
참새소목