Lupinslekta (Lupinus) er ei planteslekt i erteblomfamilien som omfattar rundt 200 artar. Desse kan veksa vilt i Eurasia, Nord-Afrika og Amerika, dei fleste finst i Nord-Amerika.
Lupinar kan vera eitt- eller fleirårige. Blada er mangekobla, småblada er smale og sit som eikene i eit hjul. Blomane sit i tette, bladlause klasar i toppen av stenglane. Dei kan vera blå, kvite eller gule, i tillegg til fleire fargar i dyrka varietetar. Frukta er ein lodden belg som inneheld mange frø. Røtene er rikeleg utstyrte med bakterieknollar. Som dei fleste artane i erteblomfamilien bind lupinar nitrogen frå lufta til jorda, og kan derfor brukast til å forbetra jordsmonnet.
Siciliansk lupin (L. termes) har frø som kan etast, og blei dyrka i det gamle Egypt. I Sør-Europa bruker ein lupinfrø til produksjon av lupinmjøl som kan blandast med mjøl frå andre kjelder. Denne typen mjøl kan gje reaksjon hjå nøtteallergikarar.
I Noreg veks hagelupin (Lupinus polyphyllus), jærlupin (Lupinus perennis) og sandlupin (Lupinus nootkatensis) vilt. Alle tre har spreidd seg ukontrollert etter opphavleg å ha blitt utplanta. Både jærlupin og sandlupin blei opphavleg innført som sandbindarar langs nye jernbanestrekningar, mellom anna i samband med bygginga av Jærbanen sørover frå Stavanger. Dei har sidan spreidd seg til store delar av Noreg. Alle tre er fleirårige plantar med ei generasjonstid på fem år.
Artane som veks vilt i Noreg står oppført på norsk svarteliste, både for 2007 og 2012.[1]
Hagelupin
Lupinus polyphyllus
Jærlupin
Lupinus perennis
Sandlupin
Lupinus nootkatensis
Frø frå Lupinus polyphyllus
Lupinslekta (Lupinus) er ei planteslekt i erteblomfamilien som omfattar rundt 200 artar. Desse kan veksa vilt i Eurasia, Nord-Afrika og Amerika, dei fleste finst i Nord-Amerika.
Lupinar kan vera eitt- eller fleirårige. Blada er mangekobla, småblada er smale og sit som eikene i eit hjul. Blomane sit i tette, bladlause klasar i toppen av stenglane. Dei kan vera blå, kvite eller gule, i tillegg til fleire fargar i dyrka varietetar. Frukta er ein lodden belg som inneheld mange frø. Røtene er rikeleg utstyrte med bakterieknollar. Som dei fleste artane i erteblomfamilien bind lupinar nitrogen frå lufta til jorda, og kan derfor brukast til å forbetra jordsmonnet.
Siciliansk lupin (L. termes) har frø som kan etast, og blei dyrka i det gamle Egypt. I Sør-Europa bruker ein lupinfrø til produksjon av lupinmjøl som kan blandast med mjøl frå andre kjelder. Denne typen mjøl kan gje reaksjon hjå nøtteallergikarar.
I Noreg veks hagelupin (Lupinus polyphyllus), jærlupin (Lupinus perennis) og sandlupin (Lupinus nootkatensis) vilt. Alle tre har spreidd seg ukontrollert etter opphavleg å ha blitt utplanta. Både jærlupin og sandlupin blei opphavleg innført som sandbindarar langs nye jernbanestrekningar, mellom anna i samband med bygginga av Jærbanen sørover frå Stavanger. Dei har sidan spreidd seg til store delar av Noreg. Alle tre er fleirårige plantar med ei generasjonstid på fem år.
Artane som veks vilt i Noreg står oppført på norsk svarteliste, både for 2007 og 2012.
Lupiner (Lupinus) er en slekt i erteblomstfamilien som er viltvoksende i Eurasia, Amerika og Nord-Afrika. De fleste artene er ett- eller toårige urter, men det fins også flerårige stauder og til og med noen busker. Som de fleste artene i erteblomstfamilien binder lupiner nitrogen fra lufta til jorda og kan derfor anvendes som jordforbedrer.
Antallet arter er svært usikkert. Et vanlig estimat er noe over 200 arter. I tillegg kommer en rekke varianter og hybrider. Flere kultiveres som prydplanter, noen (frøene) brukes også som dyrefôr.
I Norge forekommer hagelupin (Lupinus polyphyllus), jærlupin (Lupinus perennis) og sandlupin (Lupinus nootkatensis). De tre norske artene er ikke spiselige. Alle tre har spredt seg ukontrollert etter opprinnelig å ha blitt utplantet i Europa, herunder også i Norge. Både jærlupinen og sandlupinen ble opprinnelig innført som sandbindere langs ny jernbanestrekninger, blant annet i forbindelse med byggingen av Jærbanen sørover fra Stavanger, men de har siden spredt seg til store deler av Norge. Alle tre er flerårige planter med en generasjonstid på fem år.
Blomstene sitter tett på toppen av stengelen. Det forekommer en mengde forskjellige blomsterfarger, blant annet blå, lilla, rosa, hvit og rød. Frukten er en lodden belg som inneholder mange frø.
I Sør-Europa brukes frøene fra noen lupinarter til produksjon av mel som blandes i annet mel. Slike melblandinger kan forekomme importerte bakevarer, som igjen kan gi alvorlige allergiske reaksjoner hos peanøttallergikere. Det er deklarasjonsplikt for lupinmel som brukes i bakervarer som lages i Norge.
Artene som vokser vilt i Norge står oppført på norsk svarteliste, både for 2007 og 2012.[1]
Hagelupin
Lupinus polyphyllus
Jærlupin
Lupinus perennis
Sandlupin
Lupinus nootkatensis
Lupinus polyphyllus
Lupiner (Lupinus) er en slekt i erteblomstfamilien som er viltvoksende i Eurasia, Amerika og Nord-Afrika. De fleste artene er ett- eller toårige urter, men det fins også flerårige stauder og til og med noen busker. Som de fleste artene i erteblomstfamilien binder lupiner nitrogen fra lufta til jorda og kan derfor anvendes som jordforbedrer.
Antallet arter er svært usikkert. Et vanlig estimat er noe over 200 arter. I tillegg kommer en rekke varianter og hybrider. Flere kultiveres som prydplanter, noen (frøene) brukes også som dyrefôr.
I Norge forekommer hagelupin (Lupinus polyphyllus), jærlupin (Lupinus perennis) og sandlupin (Lupinus nootkatensis). De tre norske artene er ikke spiselige. Alle tre har spredt seg ukontrollert etter opprinnelig å ha blitt utplantet i Europa, herunder også i Norge. Både jærlupinen og sandlupinen ble opprinnelig innført som sandbindere langs ny jernbanestrekninger, blant annet i forbindelse med byggingen av Jærbanen sørover fra Stavanger, men de har siden spredt seg til store deler av Norge. Alle tre er flerårige planter med en generasjonstid på fem år.
Blomstene sitter tett på toppen av stengelen. Det forekommer en mengde forskjellige blomsterfarger, blant annet blå, lilla, rosa, hvit og rød. Frukten er en lodden belg som inneholder mange frø.
I Sør-Europa brukes frøene fra noen lupinarter til produksjon av mel som blandes i annet mel. Slike melblandinger kan forekomme importerte bakevarer, som igjen kan gi alvorlige allergiske reaksjoner hos peanøttallergikere. Det er deklarasjonsplikt for lupinmel som brukes i bakervarer som lages i Norge.
Artene som vokser vilt i Norge står oppført på norsk svarteliste, både for 2007 og 2012.
