Villkornell (Cornus sanguinea eller Swida sanguinea) er en løvfellende busk i kornellfamilien.
Den blir tre–fire meter høy med opprette greiner. Rotskudd er vanlige, så den danner ofte tette bestander. Unge kvister er røde, mens eldre er brungrønne, eller i blant røde på solsiden. Bladene er motsatte, ovale til elliptiske, hårete og med tre–fire par buete sidenerver. De har rød høstfarge. Blomstene sitter i halvskjermlignende kvaster; de er 8–10 mm store og har fire hvite kronblad. I Norge blomster den i juni–juli. Frukten er nesten kulerund, 5–8 mm stor og blåsvart som moden.[2][3]
Villkornell vokser i skog, kratt og åkerkanter. Den er utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Transkaukasia, Anatolia, Levanten og Nord-Iran.[4][5] Arten når sin nordgrense i Norge, der den kun vokser på det sørlige Østlandet. I Norge er den en typisk art for edelløvskog, og den er vanligst i de sommervarme og kalkrike områdene rundt Oslofjorden og i Grenland. Utbredelsen strekker seg fra Tvedestrand og Hvaler nordover til Aker og Hole.[1]
Villkornell (Cornus sanguinea eller Swida sanguinea) er en løvfellende busk i kornellfamilien.
Den blir tre–fire meter høy med opprette greiner. Rotskudd er vanlige, så den danner ofte tette bestander. Unge kvister er røde, mens eldre er brungrønne, eller i blant røde på solsiden. Bladene er motsatte, ovale til elliptiske, hårete og med tre–fire par buete sidenerver. De har rød høstfarge. Blomstene sitter i halvskjermlignende kvaster; de er 8–10 mm store og har fire hvite kronblad. I Norge blomster den i juni–juli. Frukten er nesten kulerund, 5–8 mm stor og blåsvart som moden.
Villkornell vokser i skog, kratt og åkerkanter. Den er utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Transkaukasia, Anatolia, Levanten og Nord-Iran. Arten når sin nordgrense i Norge, der den kun vokser på det sørlige Østlandet. I Norge er den en typisk art for edelløvskog, og den er vanligst i de sommervarme og kalkrike områdene rundt Oslofjorden og i Grenland. Utbredelsen strekker seg fra Tvedestrand og Hvaler nordover til Aker og Hole.