Hoatzin (Opisthocomus hoazin), òg kalla sigøynarfugl, er ein mykje spesiell art av tropiske fuglar funne i sumpar, elvenær skog og i mangroveskog i nedslagsfeltet av Amazonaselva og Orinoco i Sør-Amerika. Dette er einaste medlemmen av slekta Opisthocomus (gammalgresk 'med langt hår bakover', refererer til den store fjørtoppen),[1] som igjen er einaste slekta i familien Opisthocomidae. Den taksonomiske plasseringa av denne familien har vore sterkt omdiskutert, og er framleis langt frå klår. Hoatzinungane skil seg frå alle andre fugleungar ved at dei har klør på to av vengfingrane. Hoatzinen er planteetar, han et blad og frukt, og har eit uvanleg fordøyingssystem med eit forstørra kro som fungerer som ei vom. Han gjev òg ei gjødingsliknande lukt for å skremme bort potensielle predatorar.
Arten har fasanstorleik, rundt 65 cm i lengd, med ein lang hals og eit lite hovud. Han er brunleg i farga, med bleikare undersida og har ein fjørlaust lysblått andlet med bordeaux-raude auge, og hovudet er toppa av ein høg, pigga, raudbrun fjørtopp. Den lange sotbrune halen har eit breitt gulbrunt band i enden. Oversida er mørk sotbrun med gulbrune kantar på dekkfjørene og gulbrunestriper på mantelfjør og nakke. Undersida er lysebrun, medan gump, handsvingfjør og kroppssidene har djup kastanjebrun farge, men dette er hovudsakleg synleg når han opnar vengene sine. Dette er ei støyande art, med ei rekkje hese ytringar som inkluderer stønn, kvekking, kvesing og grynt.[1] Desse lyduttrykka fell ofte saman med kroppsrørsler som vengespreiing. Ytringane blir til brukte å halde i gang kontakten mellom individ i grupper, å åtvare mot truslar og inntrengjarar, og når ungar tiggar mat.
Hoatzinen lever i lågland, opptil ca. 200 moh., og beitar i tregreiner som typisk veks lågt over stilleståande vatn som kroksjøar eller over elvar med vatn som berre rører seg sakte. Dei kan kvile høgt i trea. Han klatrar klosset rundt blant greinene, og er ganske tam, sjølv om dei blir stressa av hyppig uro frå menneske. Han kan ofte akseptere menneske i nærleiken og lèt seg motvillig skremme. Utanfor hekkesesongen kan dei vere samla i grupper på 30 eller meir.[2]
Hoatzinen et helst unge blad og knoppar,[2] og i mindre grad frukt og blomar av plantane som veks i vått terreng ved elvar i leveområdet. Tidlegare trudde ein at arten berre kunne beite av blada på artar av myrkonglefamilien, Araceae, og av mangrovar, Avicennia, men Hoatzin er no kjent for å konsumere blada av over femti artar. Ein studie gjennomført i Venezuela fann at dietten åt fuglane var 82 % lauv, 10 % blomar og 8 % frukt.[1]
Eit av dei mange særmerka for denne arten er at han har eit fordøyingssystem som er eineståande blant fuglar. Hoatzinane brukar bakteriell gjæring i den fremre delen av tarmen til å bryte ned vegetabilske materiale dei brukar, på liknande måte som storfe og andre drøvtyggarar. I motsetnad til drøvtyggarar, som har ein spesialisert mage for bakteriell gjæring, har Hoatzin funksjonen i kroet, ei utviding av matrøyret. Kroet hos Hoatzin er så stort at det fortrengjer flygemusklar og brystbeinkjølen, til en pris av redusert flygekapasitet. På grunn av aromatiske innhald i blada dei konsumerer og bakteriell gjæring, har fuglen ein ubehageleg, gjødingsliknande lukt og er berre jaktmål når predatorar har verkeleg trong for mat.
Hoatzinane er sesongrugarar, hekkar i regntida, som varierer over utbreiingsområdet.[1] Fuglane er selskaplege og hekkar i små koloniar, legg 2-3 egg i eit reir i eit tre som hengjer over vatnet i sesongmessig oversumde skogar. Reirmaterialet er trepinnar. Ungane, som blir fora på oppstøytt, gjæra mat, har ein annan merkeleg funksjon, dei har to klør på kvar veng. Når dei blir forstyrra, lèt ungane seg sleppe ned i vatnet for å komme unna predatorar, deretter brukar dei vengene sine å klatre tilbake til tryggleiken ved reiret. Dette har uunngåeleg ført til samanlikningar med den fossile Archaeopteryx, men karakteristikken er snarare ein autapomorf eigenskap, og kan vere atavisme av dinosaurske fingerklør, ein utviklingsmessig genetikk som antakeleg framleis er tilstades i genomet åt fuglane.
Arten er ikkje trua trass i at desse fuglane ofte sit opent og synlege med slåande farger og dei er dårlege flygarar. Faktisk syner arten større evne til overleving enn mange andre endemiske artar til utbreiingsområdet. Brasilianske urfolk samlar nokre gonger egga til mat, og dei vaksne fuglane kan vere jaktmål, men generelt er dette sjeldan, ein trur det er fordi kjøttet har dårleg smak.[1] Sjølv om det føretrekte habitat, mangrove med omkringliggjande skog, forsvinn raskt i einskilde område, er habitatet mindre trua enn tørt skogsterreng, som er det primære målet for avskoging i regnskogen i Amazonas. Hoatzinen er difor ganske vanleg i store delar av utbreiingsområdet sitt.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Hoatzin Hoatzin (Opisthocomus hoazin), òg kalla sigøynarfugl, er ein mykje spesiell art av tropiske fuglar funne i sumpar, elvenær skog og i mangroveskog i nedslagsfeltet av Amazonaselva og Orinoco i Sør-Amerika. Dette er einaste medlemmen av slekta Opisthocomus (gammalgresk 'med langt hår bakover', refererer til den store fjørtoppen), som igjen er einaste slekta i familien Opisthocomidae. Den taksonomiske plasseringa av denne familien har vore sterkt omdiskutert, og er framleis langt frå klår. Hoatzinungane skil seg frå alle andre fugleungar ved at dei har klør på to av vengfingrane. Hoatzinen er planteetar, han et blad og frukt, og har eit uvanleg fordøyingssystem med eit forstørra kro som fungerer som ei vom. Han gjev òg ei gjødingsliknande lukt for å skremme bort potensielle predatorar.
Hoatzin (Opisthocomus hoazin),[1] også kjent som sigøynerhøne og stinkfugl, er en unik monotypisk fugl som lever i regnskogene i det nordlige Sør-Amerika. Avkommet får primitive, funksjonelle små klør (vingesporer) på vingene og kan klatre i trærne. Hoatzinen er dessuten eneste gjenlevende representant for verdens eldste linje av nålevende fugler, og derfor trolig dinosaurenes nærmeste levede slektning. Arten er nasjonalfugl for Guyana.
Hoatzinen har ingen kjente, nære slektninger. Den ble først beskrevet som en hønsefugl, på grunnlag av sitt generelle utseende. Det at ungene har klør på vingene og artens generelt primitive preg har fått noen til å tro at den kunne være en overlevende slektning av urfuglen (Archaeopteryx), men dette synet er i dag forlatt. De fleste nyere studier av arten har plassert den blant gjøkefuglene (Cuculiformes), men også dette har vært uklart. I dag er arten plassert i familien Opisthocomidae (hoatzinfamilien), som er eneste familie i ordenen Opisthocomiformes (hoatzinfugler).[2]
Et omstendelig studium med genom, fra nærmere 200 arter, publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Nature den 7. oktober 2015, hevder at slekten Opisthocomus er verdens eldste linje av fugler med nålevende arter. Den oppsto alt for 64 millioner år siden, og kan dermed forklare hoatzinens svært primitive morfologi og karakter. I denne studien blir Accipitriformes og noen andre familier og slekter (kalkunkondorer og andeskondor, sekretærfugl, fiskeørn, haukefugler og ugler) nevnt som hoatzinens nærmeste nålevende slektninger.[3]
Hoatzinen blir cirka 62–70 cm og veier typisk 695–900 g. Den kan minne om en hønsefugl. Oversiden av fjærdrakten er brun med hvite fjærbremmer og et hvitt tverrbånd ytterst på den ganske lange halen. Hodet har en fjærkam av lange, lysbrune fjær, som kan reises. Rundt de brunrøde øynene er det et stort, lyseblått, nakent hudfelt. Nebbet er kort og kraftig, og minner om nebbet hos noen hønsfugler. Brystet er gulhvitt, undersiden brun. Vingene er korte og brede. Beina er mørke og ganske kraftige. Hunnen ligner hannen, men fjærkammen hevdes å være kortere.[2]
Ungene er dunkledte like fra klekkingen og brune, men har svært kraftige bein. Et særtrekk er at de har to funksjonelle klør på henholdsvis tommel og pekefinger. Klørne forsvinner når de blir eldre. Ungfuglene ligner de voksne.[2]
Hoatziner en trelevende standfugler som lever i kolonier, alltid nær vann. Fuglene klatrer i greinverket på trærne og lever av ulike blader. For å fordøye bladene har arten utviklet en stor kro. Dette er årsaken til at hoatzinene er ganske tunge og klumpete fugler, som sjeldent flyr og verken svømmer, går på bakken eller hopper. Om fuglene flyr er det aldri langt om gangen. Det er registrert at arten eter mer enn 50 sorter av planter, samt at dietten består av opp til 80 prosent løv.[2]
Hekkesesongen er i regntiden (desember–juli). Reiret bygges nesten alltid over åpent vann, som regel 2,5–4 m over vannflaten. Hunnen legger 1-4 egg i et stort kvistreir. Inkubasjonstiden varer cirka 30–34 dager. Om ungene blir forstyrret, viser de en uvanlig atferd; de kryper straks ut av reiret, stuper ned i vannet og dykker. De kan holde seg under vann ganske lenge. Med de kraftige beina og klørne på vingene klatrer de meget godt og har få problemer med å komme seg opp i reiret igjen når faren er over. Ungene er flygedyktige etter cirka 60 dager, men mates av foreldrene til de blir omkring 90 dager gamle. Avkommet regnes som kjønnsmodent da de er omkring 2–3 år gamle.[2]
Hoatzinen lager en karakteristisk, hvesende «hizz»-lyd når de forsvarer avkommet, som kan høres på noe avstand. Kontaktkallene, som kan høres nesten konstant i koloniene, inkluderer et variert utvalg av «gruff»-grynt, høylytte «skvik» og «kvekk».[2]
Fuglene kan ha (blant annet i Guyana) en illeluktende musk-lignende odør og har tradisjonelt fått være i fred for jakt fra indianerne, men i områder der andre folkegrupper har trengt inn i jungelen, har de ofte blitt skutt ut, da de er lite sky og lette å fange. Tilsvarende odør er ikke rapportert fra forskere i Venezuela, så lukten kan ha med dietten å gjøre.[2]
Hoatzinene er utbredt i Amazonas- og Orinocobekkenet, øst for Andes. Dette inkluderer Colombia, Venezuela og det sørlige Guyanas og sørover til Ecuador, Peru, det nordre og sentrale Brasil og Bolivia.[2]
Arten trives i regnskogbeltet og kan lokalt være ganske vanlig. Fuglene holder seg oppe i trærne, der de stort sett klatrer rundt og hopper gra grein til grein.[2]
Hoatzin (Opisthocomus hoazin), også kjent som sigøynerhøne og stinkfugl, er en unik monotypisk fugl som lever i regnskogene i det nordlige Sør-Amerika. Avkommet får primitive, funksjonelle små klør (vingesporer) på vingene og kan klatre i trærne. Hoatzinen er dessuten eneste gjenlevende representant for verdens eldste linje av nålevende fugler, og derfor trolig dinosaurenes nærmeste levede slektning. Arten er nasjonalfugl for Guyana.
