Bighorn sheep are very alert and have remarkable eyesight that allows them to judge distances accurately in jumping and locating footholds. They often watch other animals moving at distances of up to a mile away. Bighorn sheep probably also use chemical cues, as do most mammals, to distinguish reproductive states and may use visual cues to assess dominance among males. Bighorn sheep are less vocal than domestic sheep. The lambs bleat, and ewes respond with a gutteral "ba." At other times of the year, adults utter throaty rumbles or "blow" in fright. During the rut, the rams frequently snort loudly.
Communication Channels: visual ; acoustic ; chemical
Perception Channels: visual ; tactile ; acoustic ; chemical
Several populations may be threatened with eventual extinction, bighorn numbers are only one-tenth the population that existed when western settlers first began exploiting the Rockies. Their main threats are unregulated or illegal hunting, introduced diseases, competition from livestock, and continual human encroachment on their habitat. The subspecies O. c. auduboni of the Black Hills and adjacent areas has already become extinct. Bighorn sheep are incompatible with domestic sheep because they are susceptible to diseases of domestic livestock, including pneumonia, which is periodically responsible for large die-offs in bighorn sheep populations. Hunting has been prohibited or controlled since the early 1900's, but much illegal poaching still occurs. Hunting for trophies is particularly damaging to the cohesiveness of bighorn groups because it eliminates the dominant, breeding males. Recovery of numbers has been slow for these animals and their future is threatened unless further conservation measures are implemented. California bighorn sheep (O. c. californicus) are considered endangered under the U.S. Endangered Species Act.
US Federal List: endangered
CITES: appendix ii; no special status
IUCN Red List of Threatened Species: least concern
There are no known negative effects of bighorn sheep on humans.
Native Americans and early settlers prized bighorn meat as the most palatable of American big-game species. Native Americans also used the horns to fashion large ceremonial spoons and handles for utensils. The horns have also been popular for many centuries as trophies. Bighorn sheep may serve as an attraction for ecotourism ventures in parts of western North America.
Positive Impacts: food ; body parts are source of valuable material; ecotourism
Bighorn sheep are important predators of grasses and shrubs in their native landscapes, they are also important sources of prey for large predators. Bighorn sheep are hosts for a number of parasites. Nematode lungworms, Protostrongylus stilesi and P. rushi, infect all bighorn sheep individuals and probably co-evolved with these sheep in North America. Most sheep do not experience any significant deleterious effects of lungworms.
Commensal/Parasitic Species:
Bighorn sheep are mainly diurnal, feeding intermittently throughout the day. Ovis canadensis canadensis is largely a grazer, consuming grasses, sedges, and forbs, but it will take some browse when preferred food is scarce (especially in winter). Desert bighorns (O. c. nelsoni) eat a variety of desert plants and get most of their moisture from the vegetation, although they still visit water holes every several days.
Plant Foods: leaves
Primary Diet: herbivore (Folivore )
Ovis canadensis is found in the Rocky Mountains from southern Canada to Colorado, and as a desert subspecies (O. c. nelsoni) from Nevada and California to west Texas and south into Mexico.
Biogeographic Regions: nearctic (Native )
Ovis canadensis canadensis inhabits alpine meadows, grassy mountain slopes and foothill country in proximity to rugged, rocky cliffs and bluffs. Bighorn sheep require drier slopes where the annual snowfall is less than about sixty inches a year, since they cannot paw through deep snow to feed. The winter range usually lies between 2,500-5,000 feet in elevation, while the summer range is between 6,000-8,500 feet.
Range elevation: 800 to 2500 m.
Habitat Regions: temperate ; terrestrial
Terrestrial Biomes: desert or dune ; chaparral ; mountains
Longevity depends on population status. In declining or stable populations, most sheep live over 10 years, with a maximum of 19 years. However in an expanding population with heavy reproduction, average life span is only 6 to 7 years. Females have been known to live up to 19 years and males to 14 but attaining these ages is rare. Even in areas where no hunting occurs, females rarely make it past 15 and males rarely live beyond 12. Juvenile mortality is variable and can be quite high, from 20 to 80%, averaging 5 to 30%. Between the ages of 2 and 6 there is relatively low mortality.
Range lifespan
Status: wild: 19 (high) years.
Typical lifespan
Status: wild: 6 to 15 years.
Males 119-127kg; females 53-91 kg. Rams typically measure 160-180 cm from head to tail, while ewes are approximately 150 cm. Bighorn sheep have double-layered skulls shored with struts of bone for battle protection. They also have a broad, massive tendon linking skull and spine to help the head pivot and recoil from blows. Horns may way as much as 14 kg, which is the weight of all the bones in a ram's body. The horns of a female are much smaller and only slightly curved. The horns of a ram can tell much about him such as his age, health, and fighting history. The desert subspecies, Ovis canadensis nelsoni, is somewhat smaller and has flatter, wider-spreading horns. The pelage of Ovis canadensis is smooth and composed of an outer coat of brittle guard hairs and short, grey, crimped fleece underfur. The summer coat is a rich, glossy brown but it becomes quite faded by late winter.
Range mass: 53 to 127 kg.
Range length: 150 to 180 cm.
Other Physical Features: endothermic ; homoiothermic; bilateral symmetry
Sexual Dimorphism: male larger; ornamentation
Average basal metabolic rate: 114.674 W.
The availability of escape territory in the form of rocky cliffs is important to bighorn sheep survival. If a sheep can reach a rocky outcrop or cliff, it is usually safe from the attack of wolves, coyotes, bears, Canada lynx, and mountain lions. Golden eagles (Aquila chrysaetos) may take some lambs.
Known Predators:
Bighorn sheep are perhaps best known for the head-to-head combat between males. Horn size is a symbol of rank, and the mass of the horns (as much as 14 kg) is used to a male's best advantage as he smashes into an opponent at speeds of 20 miles per hour. Combat has been observed to last for as long as 25.5 hours (with approximately 5 clashes an hour) until one of the males conceded. Males do not defend territories but rather engage in battles over mating access to a particular female. Male dominance status is determined by age as well as horn size, and homosexual activity often occurs in groups of males with the dominant animal behaving like a courting male and the subordinate playing the role of an estrous female. Ewes are seasonally polyoestrous and will accept several rams, often frequently, when in oestrus. Because of intense competition between males for females and the dominance hierarchy based on age and size (including the size of the horns), males do not usually mate until they are seven years old. Younger males will mate sooner if dominant rams in their group are killed.
Mating System: polygynous
Rutting season is in the autumn and early winter, and births take place in the spring. Mating for the desert bighorn, however, can last from July to December. Gestation lasts from 150-180 days, after which usually one, rarely two, young are born. Newborns are precocial and are able to follow their mothers at a good pace over the rocky terrain after the first week. Within a few weeks of birth, offspring form bands of their own, seeking out their mothers only to suckle occasionally. They are completely weaned by 4 to 6 months of age. Ovis canadensis females have been mated when 10 to 11 months old in captivity, but they generally do not breed until their second or third year in the wild.
Breeding interval: Bighorn sheep breed once yearly.
Breeding season: Mating occurs from July to December, with most activity concentrated in the fall rut.
Range number of offspring: 1 to 2.
Average number of offspring: 1.36.
Range gestation period: 5 to 6 months.
Range weaning age: 4 to 6 months.
Range time to independence: 4 to 6 months.
Range age at sexual or reproductive maturity (female): 1 (low) years.
Average age at sexual or reproductive maturity (female): 2-3 years.
Range age at sexual or reproductive maturity (male): 7 (high) years.
Key Reproductive Features: iteroparous ; seasonal breeding ; gonochoric/gonochoristic/dioecious (sexes separate); sexual ; viviparous
Average birth mass: 4400 g.
Average number of offspring: 1.
Female bighorn sheep seek out protected areas to give birth to their lambs. They nurse the young for 4 to 5 months, with the lambs increasing from about 4 kg at birth to 25 to 35 kg at weaning (males generally weighing more). Lambs are capable of walking and following their mothers on precipitous terrain soon after birth. Males do not participate in parental care.
Parental Investment: altricial ; pre-fertilization (Provisioning, Protecting: Female); pre-hatching/birth (Provisioning: Female, Protecting: Female); pre-weaning/fledging (Provisioning: Female); post-independence association with parents; extended period of juvenile learning
El mufló de les Muntanyes Rocalloses (Ovis canadensis)[2] és una espècie d'oví de Nord-amèrica[3] de banyes grans. Les banyes poden pesar fins a 14 kg, mentre que el mufló en si pot assolir un pes de 140 kg.[4] Proves genètiques recents indiquen que hi ha tres subespècies diferents d'Ovis canadensis, una de les quals està amenaçada: Ovis canadensis sierrae.
El mufló de les Muntanyes Rocalloses (Ovis canadensis) és una espècie d'oví de Nord-amèrica de banyes grans. Les banyes poden pesar fins a 14 kg, mentre que el mufló en si pot assolir un pes de 140 kg. Proves genètiques recents indiquen que hi ha tres subespècies diferents d'Ovis canadensis, una de les quals està amenaçada: Ovis canadensis sierrae.
Ovce tlustorohá (Ovis canadensis) je jedním ze dvou druhů divokých severoamerických ovcí.
Výška v kohoutku: samci – 106 cm
Délka (včetně ocasu):
Hmotnost:
Srst je krátká a hladká, má hnědou barvu. V zimním období získává světlejší odstín. Beranům na hlavě vyrůstají mohutné zatočené rohy, které mohou vážit až 14 kg. Rohy samic jsou menší a méně zahnuté. Ovce tlustorohá je plně přizpůsobena životu ve skalnatém terénu, navzdory velké hmotnosti hlavy je schopna i plavat.
Ovis canadensis nelsoni je oproti ostatním poddruhům drobnější, její rohy jsou plošší.
Ovis canadensis canadensis a Ovis canadensis sierrae žijí ve Skalnatých horách od jižní Kanady až po Colorado. Domovem Ovis canadensis cremnobates, Ovis canadensis mexicana a Ovis canadensis nelsoni jsou suché oblasti Kalifornie, Nevady, Utahu, východního Colorada, jižní Arizony, jižního Nového Mexika a západního Texasu.
Jídelníček těchto zvířat je tvořen hlavně travinami, občas i listím. Pouštní poddruhy se živí suchomilnými rostlinami.
K páření dochází v říjnu a listopadu. V té době spolu berani svádějí dlouhé souboje, během nichž do sebe narážejí čely. Údery jsou velmi silné, lze je zaslechnout až na vzdálenost 1,5 kilometru. Někdy se stává, že samci spolu zápasí i dvacet hodin, byl popsán souboj, který trval 25,5 hodiny. Ve stáří třinácti až patnácti let se berani stávají neplodnými a v období říje se zdržují mimo místa páření.
Ovce tlustorohé tvoří oddělená stáda samců a samic čítající asi deset zvířat (výjimečně více než sto), jež se v průběhu celého dne pasou. Vždy se zdržují v blízkosti skal, kam mohou v případě ohrožení uniknout. Pohybují se ve výškách 1 800–2 600 m n. m. V zimě se stahují do níže položených oblastí (750–1 500 m n. m.), aby se snáze mohly dostat k potravě, kterou vyhrabávají ze sněhu. Během těchto přesunů mohou urazit vzdálenost až 60 kilometrů. Obě pohlaví se setkávají v době říje a znovu se rozdělí po narození mláďat (květen a červen), jež zůstávají s matkami. Ve věku dvou až čtyř let opouštějí mladí samci samičí skupiny a připojují se ke stádům beranů.
Obrázky, zvuky či videa k tématu ovce tlustorohá ve Wikimedia Commons
Ovce tlustorohá (Ovis canadensis) je jedním ze dvou druhů divokých severoamerických ovcí.
Bighornfår eller Tykhornsfår (latin: Ovis canadensis) er en af de to vildtlevende fårearter i Nordamerika. De er udbredt fra Alaska og Canada til Mexico. Den biologiske systematik er ikke ganske klar, men der regnes traditionelt med syv underarter, der forekommer i forskellige områder fra bjergegnene i Rocky Mountains til ørkenegnene i det sydvestlige USA. Nyere genetiske undersøgelser tyder dog på, at der reelt ikke kan skelnes mellem mere end 2-3 underarter, og at forskellene i pelsfarve og andre kendetegn, man bruger til at skelne underarterne fra hinanden blot er naturlig variation indenfor den samme underart. Fårene har deres navn efter deres horn, som især hos hanner (væddere) bliver særdeles kraftige, hvilket adskiller tykhornsfåret tydeligt fra den anden nordamerikanske fåreart, tyndhornsfåret (Ovis dalli).
Bighornfår eller Tykhornsfår (latin: Ovis canadensis) er en af de to vildtlevende fårearter i Nordamerika. De er udbredt fra Alaska og Canada til Mexico. Den biologiske systematik er ikke ganske klar, men der regnes traditionelt med syv underarter, der forekommer i forskellige områder fra bjergegnene i Rocky Mountains til ørkenegnene i det sydvestlige USA. Nyere genetiske undersøgelser tyder dog på, at der reelt ikke kan skelnes mellem mere end 2-3 underarter, og at forskellene i pelsfarve og andre kendetegn, man bruger til at skelne underarterne fra hinanden blot er naturlig variation indenfor den samme underart. Fårene har deres navn efter deres horn, som især hos hanner (væddere) bliver særdeles kraftige, hvilket adskiller tykhornsfåret tydeligt fra den anden nordamerikanske fåreart, tyndhornsfåret (Ovis dalli).
Das Dickhornschaf (Ovis canadensis) ist ein wildes Schaf, das im westlichen Nordamerika lebt. Es ist eine vorwiegend gebirgsbewohnende Art, es gibt jedoch auch in Wüsten und anderen Trockengebieten lebende Populationen.
Dickhornschafe erreichen eine Kopfrumpflänge von 150 bis 180 Zentimetern, wozu noch ein 10 bis 15 Zentimeter langer Schwanz kommt, und eine Schulterhöhe von 80 bis 100 Zentimetern.
Das Gewicht variiert von 35 bis 140 Kilogramm und hängt vom Geschlecht und Lebensraum ab – Männchen sind stets deutlich schwerer (Durchschnitt 120 Kilogramm) als Weibchen (Durchschnitt 70 Kilogramm) und Wüsten-Dickhornschafe sind kleiner als die gebirgsbewohnenden Tiere. Damit sind Dickhornschafe viel größer und schwerer als europäische Wild- und Hausschafe.
Das Fell ist von dunkelbraun bis beige, fast weiß, je nach Unterart bzw. Linien verschieden gefärbt. Das Rocky-Mountains-Dickhornschaf hat im Sommer ein dunkelbraunes Fell, das im Winter zu einem Graubraun verblasst. Bei südlichen Populationen ist das Fell – abhängig von der Region – ganzjährig braun oder hellbeige gefärbt.
Beide Geschlechter tragen Hörner, die der Weibchen sind jedoch deutlich kleiner und ragen säbelartig nach hinten – sie drehen sich nie ein. Die Hörner der Männchen sind massiv und drehen sich nach hinten über die Ohren, dann abwärts und nach vorne. Bei älteren Männchen beginnen die Hörner eine zweite Drehung. Bei alten Männchen können die Hörner 14 Kilogramm wiegen und sich über mehr als 80 Zentimeter erstrecken.
Dickhornschafe kommen im südwestlichen Kanada, den westlichen USA und dem nordwestlichen Mexiko vor. In Kanada umfasst ihr Verbreitungsgebiet den Süden von British Columbia und Alberta, in den USA bewohnen sie die westlichen Landesteile (etwa bis North Dakota und New Mexico) und in Mexiko leben sie auf der Halbinsel Niederkalifornien sowie in den nördlichen Regionen von Sonora bis Coahuila.
Dickhornschafe sind vorwiegend Gebirgsbewohner. Sie sind häufig auf grasbewachsenen Berghängen in der Nähe von Felsklippen zu finden. Im Sommer kommen sie in Höhen bis über 2500 Metern Seehöhe vor, im Winter wandern sie in tiefer gelegene Regionen ab. Wüsten-Dickhornschafe sind im Gegensatz dazu in Wüsten und anderen trockenen Habitaten beheimatet.
Dickhornschafe sind vorwiegend tagaktive Tiere, die gut an ein Leben im Gebirge angepasst sind. Sie können ausgezeichnet klettern, darüber hinaus sind sie gute Schwimmer. Sie leben in Gruppen von rund 10 Tieren, die nach Geschlechtern getrennt sind. Lediglich im Winter kann es zu Zusammenschlüssen von bis zu 100 Tieren kommen.
In den Männchengruppen bildet sich eine strikte Rangordnung heraus, die in erster Linie von der Größe der Hörner abhängt. Haben zwei Männchen ungefähr die gleiche Horngröße, kommt es zu Kämpfen, bei denen sie mit gesenktem Kopf aufeinander losgehen und mit den Köpfen zusammenstoßen. Das massive Gehörn fängt die Wucht des Aufpralls ab, so dass Verletzungen bei den Kämpfen selten sind. Manchmal kommt es in Männchengruppen auch zu homosexuellem Verhalten: Das dominante Männchen spielt hierbei die Rolle eines alten Widders, ein untergeordnetes Männchen die eines paarungswilligen Weibchens.
Die Nahrung dieser Tiere besteht vorwiegend aus Gräsern. Daneben fressen sie auch Kräuter und andere Pflanzen.
Die Paarung findet vorwiegend im Herbst statt. Zu dieser Zeit intensivieren sich die Kämpfe zwischen den Männchen. Diese Kämpfe können sich – bei fünf Zusammenstößen pro Stunde – über mehr als 24 Stunden hinziehen. Weibchen bevorzugen von sich aus Männchen mit größerem Gehörn, sie paaren sich aber manchmal mit mehreren Böcken hintereinander.
Nach einer Tragzeit von fünf bis sechs Monaten kommt meist ein einziges Lamm zur Welt. Anders als bei europäischen Schafen sind Zwillingsgeburten sehr seltene Ausnahmen. Das Lamm wird etwa ein halbes Jahr gesäugt. Weibchen können mit einem Jahr geschlechtsreif sein, paaren sich aber selten vor dem zweiten oder dritten Lebensjahr. Männchen werden meist erst in ihrem siebenten Lebensjahr stark genug, um die Paarung mit einem Weibchen zu beanspruchen.
Die Lebensdauer kann über zwanzig Jahre betragen; Widder sterben wegen der kräftezehrenden Kämpfe meistens sehr viel früher als Weibchen.
Das Dickhornschaf ist eine Art der Gattung der Schafe (Ovis), der nach neueren taxonomischen Untersuchungen 19 weitere angehören.[1] Besonders eng ist es mit dem Dall-Schaf des nördlichen Nordamerikas und dem Schneeschaf Ostsibiriens verwandt.[2] Die interne Systematik und die Anzahl der Unterarten ist umstritten. Während Richard Lydekker im Jahr 1913 noch wenigstens 16 Unterarten annahm,[3] unterschied Ian McTaggart Cowan 1940 auf morphologischer Basis insgesamt sieben:[4]
Die Gliederung nach Cowan wurde teilweise übernommen,[5] andere Systematiken erkannten dagegen nur sechs Unterarten an,[6] teilweise gilt auch das Sierra-Dickhornschaf (Ovis canadensis sierrae), das nur in der Sierra Nevada vorkommt und 1912 von Lydekker eingeführt wurde, als eigenständige Unterart (nach Cowan ist es identisch mit dem Kalifornischen Dickhornschaf). Bereits in den 1960er Jahren kamen jedoch Zweifel an der hohen Anzahl an Unterarten auf, da Cowans Ergebnis auf einer zu geringen Individuenanzahl basierte.[7] Spätere anatomische Untersuchungen nahmen aufgrund starker Überschneidungen der metrischen Merkmale an, dass möglicherweise gar keine Unterarten existierten.[1] Allerdings erhoben auch einige Fachleute einzelne Unterarten in den Artstatus. So wird das Wüsten-Dickhornschaf im Zoo von Los Angeles als Ovis nelsoni geführt.[8]
1993 begann ein Forscher-Team um Rob Roy Ramey sowohl mit morphologischen als auch mit DNA-Analysen an Dickhornschafen. Die Wissenschaftler stellten fest, dass die Einteilung in sieben Unterarten nicht stimmig ist. So fanden sie keine besonderen Unterschiede zwischen den vier Formen der wüstenbewohnenden Dickhornschafe (O. c. nelsoni, O. c. mexicana, O. c. cremnobates und O. c. weemsi) und führten alle unter O. c. nelsoni.[9][10] Im Jahr 2016 wurde eine DNA-Untersuchung an mehr als 800 Dickhornschafen aus nahezu dem gesamten Verbreitungsgebiet veröffentlicht (lediglich das Kalifornische Dickhornschaf (O. c. californiana) wurde nicht berücksichtigt). Dieser zufolge gibt es innerhalb der Art zwei stark abweichende Kladen, die mit dem Rocky-Mountains-Dickhornschaf (O. c. canadensis) aus den Rocky Mountains der nordwestlichen USA und Kanadas sowie dem Sierra-Dickhornschaf (O. c. sierrae) aus der Sierra Nevada übereinstimmen. Beide Kladen trennten sich von einer dritten Gruppe, dem Wüsten-Dickhornschaf (O. c. nelsoni) aus den südwestlichen Wüstengebieten der USA und Mexikos während der Illinois-Kaltzeit von 315.000 bis 94.000 Jahren. Das Wüsten-Dickhornschaf wiederum zeigt jedoch eine hohe Variabilität mit drei klar trennbaren Gruppen auf, die wohl ursprüngliche Linien des Dickhornschafs darstellen und den Autoren der Studie zufolge als eigenständige taxonomische Einheiten geführt werden sollten.[7]
Die Indianer der Rocky Mountains schätzten früher sowohl das Fleisch als auch die Hörner des Dickhornschafs, aus denen sie zahlreiche Werkzeuge und zeremonielle Gegenstände fertigten. Vor der Ankunft weißer Siedler gab es etwa zwei Millionen Dickhornschafe. Diese Zahl ging im 19. Jahrhundert durch weiße Trophäenjäger dramatisch zurück. Auch die Infektion mit Krankheiten durch Hausschafe war ein Grund für den massiven Bestandsrückgang. Um 1900 gab es noch 60.000 Dickhornschafe. Obwohl die Jagd heute streng reguliert ist, hat sich diese Zahl bis heute nicht wesentlich erhöht. Die Art insgesamt wird von der IUCN als nicht gefährdet gelistet, einzelne Unterarten sind allerdings bedroht (siehe oben).
Die Kanadische Provinz Alberta hat das Dickhornschaf zu ihrem offiziellen Repräsentationstier ernannt. Das Wüsten-Dickhornschaf wird von der Regierung der Vereinigten Staaten von Amerika als schützenswerte Population angesehen.[11]
Das Dickhornschaf ist relativ verbreitet in Amerikanischen Zoos. Im Norden der USA und Kanada wird vermehrt das Rocky-Mountains-Dickhornschaf gehalten. In den südlicheren Staaten das Mexikanische-, das Nelsons und das Baja-California-Wüstendickhorn. In Europa wird derzeit lediglich das kalifornische Dickhornschaf in zwei Einrichtungen gehalten.[12]
Übersicht
Rocky-Mountains-Dickhornschaf (Ovis canadensis canadensis) – Valley Zoo (Edmonton), Calgary Zoo (Calgary), Buffalo Zoo (Buffalo)
Sierra-Dickhornschaf, (Ovis canadensis sierrae) – Burgers Zoo(Arnhem), Zoo Praha (Prag), Zoo Plzen (Plzen)
Wüsten-Dickhornschaf (Ovis canadensis nelsoni) – The Living Desert Zoo & Gardens (Palm Desert), Dallas Zoo (Dallas), Arizona Sonora Desert Museum (Tuscon)
- Nelsons-Wüstendickhornschaf – Zoo Los Angeles (Los Angeles), The Living Desert zoo & Gardens (Palm Desert), San Diego Safari Park (San Diego)
- Baja-California-Wüstendickhornschaf – keine zoologische Haltung
- Mexikanisches Wüstendickhornschaf – The Living Desert zoo & Gardens (Palm Desert)
Die genaue Zuordnung der Individuen in die verschiedenen Unter- bzw. Unterunterarten muss in den zoologischen Gärten noch geklärt werden, da die meisten Tiere nur unter dem Namen der Art eingezeichnet sind.
Das Dickhornschaf (Ovis canadensis) ist ein wildes Schaf, das im westlichen Nordamerika lebt. Es ist eine vorwiegend gebirgsbewohnende Art, es gibt jedoch auch in Wüsten und anderen Trockengebieten lebende Populationen.
The bighorn sheep (Ovis canadensis)[6] is a species of sheep native to North America.[7] It is named for its large horns. A pair of horns might weigh up to 14 kg (30 lb);[8] the sheep typically weigh up to 143 kg (315 lb).[9] Recent genetic testing indicates three distinct subspecies of Ovis canadensis, one of which is endangered: O. c. sierrae.
Sheep originally crossed to North America over the Bering Land Bridge from Siberia; the population in North America peaked in the millions, and the bighorn sheep entered into the mythology of Native Americans. By 1900, the population had crashed to several thousand, due to diseases introduced through European livestock and overhunting.[10]
Ovis canadensis is one of two species of mountain sheep in North America; the other species being O. dalli, the Dall sheep. Wild sheep crossed the Bering land bridge from Siberia into Alaska during the Pleistocene (about 750,000 years ago) and subsequently spread through western North America as far south as Baja California and northwestern mainland Mexico.[11] Divergence from their closest Asian ancestor (snow sheep) occurred about 600,000 years ago.[12] In North America, wild sheep diverged into two extant species — Dall sheep, which occupy Alaska and northwestern Canada, and bighorn sheep, which range from southwestern Canada to Mexico.[13] However, the status of these species is questionable given that hybridization has occurred between them in their recent evolutionary history.[14]
In 1940, Ian McTaggart-Cowan split the species into seven subspecies, with the first three being mountain bighorns and the last four being desert bighorns:[11]
Badlands bighorn sheep (or Audubon's bighorn sheep), O. c. auduboni, occurred in North Dakota, South Dakota, Montana, Wyoming, and Nebraska. This subspecies has been extinct since 1925.Starting in 1993, Ramey and colleagues,[12][15] using DNA testing, have shown this division into seven subspecies is largely illusory. Most scientists currently recognize three subspecies of bighorn.[16][17] This taxonomy is supported by the most extensive genetics (microsatellite and mitochondrial DNA) study to date (2016) which found high divergence between Rocky Mountain and Sierra Nevada bighorn sheep, and that these two subspecies both diverged from desert bighorn prior to or during the Illinoian glaciation (about 315–94 thousand years ago).[18] Thus, the three subspecies of O. canadensis are:
In addition, two populations are currently considered endangered by the United States government:[1]
Bighorn sheep are named for the large, curved horns borne by the rams (males). Ewes (females) also have horns, but they are shorter with less curvature.[20] They range in color from light brown to grayish or dark, chocolate brown, with a white rump and lining on the backs of all four legs. Males typically weigh 58–143 kg (128–315 lb), are 90–105 cm (35–41 in) tall at the shoulder, and 1.6–1.85 m (63–73 in) long from the nose to the tail. Females are typically 34–91 kg (75–201 lb), 75–90 cm (30–35 in) tall, and 1.28–1.58 m (50–62 in) long.[9] Male bighorn sheep have large horn cores, enlarged cornual and frontal sinuses, and internal bony septa. These adaptations serve to protect the brain by absorbing the impact of clashes.[21] Bighorn sheep have preorbital glands on the anterior corner of each eye, inguinal glands in the groin, and pedal glands on each foot. Secretions from these glands may support dominance behaviors.[21]
Bighorns from the Rocky Mountains are relatively large, with males that occasionally exceed 230 kg (500 lb) and females that exceed 90 kg (200 lb). In contrast, Sierra Nevada bighorn males weigh up to only 90 kg (198 lb) and females to 60 kg (132 lb). Males' horns can weigh up to 14 kg (30 lb), as much as all the bones in the male's body.[8]
The Rocky Mountain and Sierra Nevada bighorn sheep occupy the cooler mountainous regions of Canada and the United States. In contrast, the desert bighorn sheep subspecies are indigenous to the hot desert ecosystems of the Southwestern United States and Mexico. Bighorn sheep generally inhabit alpine meadows, grassy mountain slopes, and foothill country near rugged, rocky cliffs and bluffs.[8] Since bighorn sheep cannot move through deep snow, they prefer drier slopes, where the annual snowfall is less than about 150 cm (60 in) per year.[8] A bighorn's winter range usually lies at lower elevations than its summer range.[22]
Bighorn sheep are highly susceptible to certain diseases carried by domestic sheep, such as psoroptic scabies[23] and pneumonia; additional mortality occurs as a result of accidents involving rock falls or falling off cliffs (a hazard of living in steep, rugged terrain). Bighorns are well adapted to climbing steep terrain, where they seek cover from predators. Predation primarily occurs with lambs, which are hunted by coyotes, bobcats, gray foxes, wolverines, jaguars, ocelots, lynxes, and golden eagles.[24]
Bighorn sheep of all ages are threatened by black bears, grizzly bears, wolves, and especially mountain lions, which are perhaps best equipped with the agility to prey on them in uneven, rocky habitats.[20][25][26] Fire suppression techniques may limit visibility through shrublands, and therefore increase cover and predation rates by mountain lions.[27] Bighorn sheep are considered good indicators of land health because the species is sensitive to many human-induced environmental problems. In addition to their aesthetic value, bighorn sheep are considered desirable game animals by hunters.
Bighorn sheep graze on grasses and browse shrubs, particularly in fall and winter, and seek minerals at natural salt licks.[25] Females tend to forage and walk, possibly to avoid predators and protect lambs,[28] while males tend to eat and then rest and ruminate, which lends to more effective digestion and greater increase in body size.[28]
Bighorn sheep live in large herds, and do not typically follow a single leader ram, unlike the mouflon, the ancestor of the domestic sheep, which has a strict dominance hierarchy. Prior to the mating season or "rut", the rams attempt to establish a dominance hierarchy to determine access to ewes for mating. During the prerut period, most of the characteristic horn clashing occurs between rams, although this behavior may occur to a limited extent throughout the year.[29] Bighorn sheep exhibit agonistic behavior: two competitors walk away from each other and then turn to face each other before jumping and lunging into headbutts.[30] Rams' horns can frequently exhibit damage from repeated clashes.[25] Females exhibit a stable, nonlinear hierarchy that correlates with age.[31] Females may fight for high social status when they are integrated into the hierarchy at one to two years of age.[31]
Rocky Mountain bighorn rams employ at least three different courting strategies.[32] The most common and successful is the tending strategy, in which a ram follows and defends an estrous ewe.[32] Tending takes considerable strength and vigilance, and ewes are most receptive to tending males, presumably feeling they are the most fit. Another tactic is coursing, which is when rams fight for an already tended ewe.[32] Ewes typically avoid coursing males, so the strategy is not effective. Rams also employ a blocking strategy. They prevent a ewe from accessing tending areas before she even goes into estrus.[32]
Bighorn ewes have a six-month gestation. In temperate climates, the peak of the rut occurs in November with one, or rarely two, lambs being born in May. Most births occur in the first two weeks of the lambing period. Pregnant ewes of the Rocky Mountains migrate to alpine areas in spring, presumably to give birth in areas safer from predation,[33] but are away from areas with good quality forage.[33] Lambs born earlier in the season are more likely to survive than lambs born later.[34] Lambs born late may not have access to sufficient milk, as their mothers are lactating at a time when food quality is lower.[34] Newborn lambs weigh from 3.6 to 4.5 kg (8 to 10 lb) and can walk within hours. The lambs are then weaned when they reach four to six months old. The lifespan of ewes is typically 10–14 years, and 9–12 years for rams.[20]
Many bighorn sheep populations in the United States experience regular outbreaks of infectious pneumonia,[35][36][37][38] which likely result from the introduction of bacterial pathogens (in particular, Mycoplasma ovipneumoniae,[39][40] and some strains of Mannheimia haemolytica)[41] carried asymptomatically in domestic sheep.[42] Once introduced, pathogens can transmit rapidly through a bighorn population, resulting in all-age die-offs that sometimes kill up to 90% of the population. In the years following pathogen introduction, bighorn populations frequently experience multiple years of lamb pneumonia outbreaks. These outbreaks can severely limit recruitment and likely play a powerful role in slowing population growth.[38]
.jpg)
Two hundred years ago, bighorn sheep were widespread throughout the western United States, Canada, and northern Mexico. The population was estimated to be 150,000 to 200,000.[43][44] Unregulated hunting, habitat destruction, overgrazing of rangelands, and diseases contracted from domestic livestock all contributed to the decline, the most drastic occurring from about 1870 through 1950.[45]
In 1936, the Arizona Boy Scouts mounted a statewide campaign to save the bighorn sheep. The scouts first became interested in the sheep through the efforts of Major Frederick Russell Burnham.[46] Burnham observed that fewer than 150 of these sheep still lived in the Arizona mountains. The National Wildlife Federation, the Izaak Walton League, and the National Audubon Society also joined the effort.[47] On January 18, 1939, over 600,000 hectares (1,500,000 acres) of land were set aside to create the Kofa National Wildlife Refuge and the Cabeza Prieta National Wildlife Refuge.[47]
Restoration of bighorn sheep has been pursued actively by many state and federal agencies since the 1940s, although these efforts have met with only limited success, and most of the historical range of bighorns remains unoccupied.[45] Hunting for male bighorn sheep is allowed, but heavily regulated, in Canada and the United States.[1]
Bighorn sheep were among the most admired animals of the Apsaalooka (Crow) people, and what is today called the Bighorn Mountain Range was central to the Apsaalooka tribal lands. In the Bighorn Canyon National Recreation Area book, storyteller Old Coyote describes a legend related to the bighorn sheep. A man possessed by evil spirits attempts to kill his heir by pushing the young man over a cliff, but the victim is saved by getting caught in trees. Rescued by bighorn sheep, the man takes the name of their leader, Big Metal. The other sheep grant him power, wisdom, sharp eyes, sure-footedness, keen ears, great strength, and a strong heart. Big Metal returns to his people with the message that the Apsaalooka people will survive only so long as the river winding out of the mountains is known as the Bighorn River.[48]
Bighorn sheep are hunted for their meat and horns, which are used in ceremonies, as food, and as hunting trophies. They also serve as a source of ecotourism, as tourists come to see the bighorn sheep in their native habitat.[49]
The Rocky Mountain bighorn sheep is the provincial mammal of Alberta and the state animal of Colorado and as such is incorporated into the symbol for the Colorado Division of Parks and Wildlife.[50] The Desert bighorn sheep is the state mammal of Nevada.[51]
The Bighorn sheep was featured in the children's book Buford the Little Bighorn (1967) by Bill Peet. The Bighorn sheep named Buford has a huge pair of horns in the Spring, Summer, Fall and Winter, similar to Rudolph the Red-Nosed Reindeer.
Bighorn sheep were once known by the scientific identification "argali" or "argalia" due to assumption that they were the same animal as the Asiatic argali (Ovis ammon).[52] Lewis and Clark recorded numerous sightings of O. canadensis in the journals of their exploration—sometimes using the name argalia. In addition, they recorded the use of bighorn sheep horns by the Shoshone in making composite bows.[53] William Clark's Track Map produced after the expedition in 1814 indicated a tributary of the Yellowstone River named Argalia Creek and a tributary of the Missouri River named Argalia River, both in what is today Montana. Neither of these tributaries retained these names, however. The Bighorn River, another tributary of the Yellowstone, and its tributary stream, the Little Bighorn River, were both indicated on Clark's map and did retain their names, the latter being the namesake of the Battle of the Little Bighorn.[54]
_im_Banff-Nationalpark.jpg)
{{cite journal}}: Cite journal requires |journal= (help) 
This article incorporates public domain material from Draft recovery plan for the Sierra Nevada Bighorn Sheep (PDF). United States Fish and Wildlife Service. This article incorporates public domain material from Description of Bighorn Sheep at Yellowstone Park. National Park Service. This article incorporates public domain material from Singer, Francis (1995). "Bighorn Sheep in the Rocky Mountain National Parks" (PDF). In Stohlgren, T.J. (ed.). The Interior West. In: Our Living Resources: A report to the nation on the distribution, abundance, and health of U.S. plants, animals, and ecosystems. Washington, D.C.: U.S. Geological Survey. Archived from the original (PDF) on 2007-10-31. The bighorn sheep (Ovis canadensis) is a species of sheep native to North America. It is named for its large horns. A pair of horns might weigh up to 14 kg (30 lb); the sheep typically weigh up to 143 kg (315 lb). Recent genetic testing indicates three distinct subspecies of Ovis canadensis, one of which is endangered: O. c. sierrae.
Sheep originally crossed to North America over the Bering Land Bridge from Siberia; the population in North America peaked in the millions, and the bighorn sheep entered into the mythology of Native Americans. By 1900, the population had crashed to several thousand, due to diseases introduced through European livestock and overhunting.
La Kanada ŝafo (Ovis canadensis), ankaŭ konata kiel grandkorna ŝafo estas unu el du specioj de monto-ŝafoj en Nordameriko; la alia estas Ovis dalli, inter kiuj estas la Ŝafo de Dall kaj la Ŝafo de Stone. La taksonomio daŭre modifiĝas dum novaj genetikaj kaj morfologiaj datumoj fariĝas haveblaj, sed la plej multaj sciencistoj rekonas la sekvajn kanad-ŝafajn subspeciojn (vidu Wehausen and Ramey 2000, Wehausen et al. 2005):
Du ŝafaroj estas rekonataj (uson-)federacie kiel endanĝerigitaj:
Sovaĝaj ŝafoj transiris la Beringan terponton de Siberio dum la Plejstoceno (antaŭ ~750.000 jaroj) kaj poste disvastiĝis tra okcidenta Nordameriko ĝis Kalifornia Duoninsulo kaj la norda ĉeftero de Meksiko (Cowan 1940). Ekdiferenciĝo de la plej proksima azia praulo (la Neĝa ŝafo) okazis antaŭ ĉ. 600.000 jaroj (Ramey 1993). En Nordameriko, la sovaĝaj ŝafoj disiĝis je la ekzistantaj specioj, la ŝafoj de Dall kiuj vivas en Alasko kaj nordokcidenta Kanado, kaj la Kanadaj ŝafoj kiuj vivas de suda Kanado ĝis Meksiko. La statuso de ĉi tiuj du specioj estas tamen iom dubinda se oni konsideras ke hibridiĝo okazis inter ili en ilia lastatempa evoluhistorio (Loehr et al. 2005).
La kanadaj ŝafoj estis inter la plej admirataj bestoj de la Apsaalooka aŭ Korva Nacio, kaj tio kio oni hodiaŭ nomas la Grandhorna Montaro troviĝis centre de la terenoj de la Korva Nacio. En la libro de la Nacia Distrejo de Grandkorna Kanjono, la rakontisto Maljuna Kojoto priskribas legendon pri la kanadaj ŝafoj. Viro posedata de malbonaj spiritoj penis mortigi sian heredonton puŝante lin de krutaĵo, sed la viktimo saviĝis kaptiĝante en arboj. Savita de la kanadaj ŝafoj la viro prenis la nomon de ilia gvidanto, Granda Metalo. Aliaj ŝafoj donis al la povon, saĝecon, klarvidajn okulojn, firmpiedecon, bonan aŭdpovon, grandan fortecon, kaj fortan koron. Granda Metalo revenis al sia popolo kun mesaĝo ke Apsaalooka popolo travivos nur tiel longe kiel la rivero venanta de la montoj estos konata kiel la Grandkorna Rivero.
Oni nomas la kanadan ŝafon grandkorna pro la grandaj, kurbaj kornoj kiujn portas la virŝafoj. La ŝafinoj ankaŭ havas kornojn, sed ili estas mallongaj kun nur iomete da kurbiĝo. La koloro de la ŝafoj varias de helbruno ĝis grizo aŭ malhela, ĉokolada bruno, kaj ili havas blankan postaĵon kaj blankajn harojn je la malantaŭo de ĉiuj kvar kruroj. Kanadaj ŝafinoj de la rokmontara specio povas pezi ĝis 90 kg kaj virŝafoj ĝis 135 kg, sed la ŝafoj de Sierra Nevada estas malpli grandaj, kun ŝafinoj pezante ĉ. 63 kg and virŝafoj ĉ. 90 kg.
Kanadaj ŝafoj paŝtiĝas manĝante herbojn kaj arbustojn, precipe dum la aŭtuno kaj vintro, kaj ili prenas mineralojn de naturaj salejoj. Tiuj nearktisaj bestioj estas bone adaptitaj al grimpado en krutaj terenoj kie estas sekuraj de tiaj rabobestoj kiaj kojotoj, agloj, kaj pumoj. Ili vivas grandare, sed pro tio ke ili ne havas la striktan hierarkion de la muflono ili ne estas malsovaĝigeblaj; kanadaj ŝafoj ne sekvas unuopan gvidŝafon aŭtomate, kiel faris (kaj faras) la aziaj prauloj de la hejmaj ŝafoj.
Antaŭ la pariĝa sezono la virŝafoj penas fari hierarkio kiu decidas pri aliro al la ŝafinoj por pariĝado. Precipe dum ĉi tiu sezono okazas la karakteriza kornobatado de la virŝafoj, kvankam oni povas iom observi ĉi tion tra la tuta jaro (Valdez kaj Krausman 1999). La kornoj de virŝafo povas pezi pli ol 18 kg, kaj ili ofte damaĝiĝas pro ripeta batado. La ŝafinoj havas gravedecon de ses monatoj. En mildklimataj regionoj la pariĝa sezono okazas en novembro tiel ke la ŝafidoj naskiĝas en majo.
Kanada ŝafoj povas infektiĝi de iuj malsanoj de hejmaj ŝafoj, inter ili skabio kaj pneŭmonio. Aldona mortdanĝero rezultiĝas de akcidentoj de rokfalo kaj falado de krutaĵoj (risko de vivado en kruta tereno).
Oni konsideras la kanadajn ŝafojn bonaj indikantoj de la sano de iu tereno pro tio ke ili estas sentemaj al multaj medioproblemoj kaŭzitaj de homoj. La ŝafoj estas dezirindaj ne nur pro ilia estetika valoro sed ankaŭ pro tio ke ĉasistoj ŝatas ilin ĉasi. La montoŝafoj de la Rok-montaro kaj Sierra Nevada vivas en la malvarmaj montoregionoj de Kanado kaj Usono, sed la Dezerta Montoŝafo vivas en la varma dezertaj ekosistemoj de Sudokcidenta Usono.
En la jaro 1940 Cowan taksonomie disigis la specion je sep subspecioj [1]:
Ramey kaj kolegoj tamen depost 1993 montris per DNA-testado ke ĉi tiu dividiĝo je sep subspecioj estas plejparte iluzia. Laŭ la plej lastaj sciencaj esploroj la kanada ŝafo estas nur unu specio kun tri subspecioj: ovis canadensis canadensis, ovis canadensis nelsoni, kaj ovis canadensis sierrae. O. c. sierrae estas genetika aparta subspecio kiu vivas nur en la Montaro Sierra Nevada. Ŝafoj de subspecio O. c. nelsoni vivas en la dezertaj regionoj de sudokcidenta Usono kaj Meksiko, dum ŝafoj de subspecio O. c. canadensis vivas en la Rok-montaro de Usono kaj Kanado.
La Kanada ŝafo (Ovis canadensis), ankaŭ konata kiel grandkorna ŝafo estas unu el du specioj de monto-ŝafoj en Nordameriko; la alia estas Ovis dalli, inter kiuj estas la Ŝafo de Dall kaj la Ŝafo de Stone. La taksonomio daŭre modifiĝas dum novaj genetikaj kaj morfologiaj datumoj fariĝas haveblaj, sed la plej multaj sciencistoj rekonas la sekvajn kanad-ŝafajn subspeciojn (vidu Wehausen and Ramey 2000, Wehausen et al. 2005):
Rok-montara Ŝafo (Ovis canadensis canadensis) Kanada Ŝafo de la Sierra Nevada (Ovis canadensis sierrae), iam Kalifornia Montoŝafo, Dezerta Montoŝafo (Ovis canadensis nelsoni)Du ŝafaroj estas rekonataj (uson-)federacie kiel endanĝerigitaj:
Kanada Ŝafo de la Sierra Nevada (Ovis canadensis sierrae) Duoninsula Monto-ŝafo, aparte rekonebla subgrupo de la Dezerta Montoŝafo (Ovis canadensis nelsoni)El borrego cimarrón, carnero de las Rocosas, musmón, muflón de las montañas o muflón canadiense (Ovis canadensis) es una especie de artiodáctilo de la familia de los bóvidos propia de Norteamérica.
Este muflón salvaje cruzó el estrecho de Bering (entonces seco) entre Siberia y Norteamérica durante el Pleistoceno y, consecuentemente, se desarrolló en el oeste de Norteamérica hasta la Baja California y Noroeste de México.[4] Divergente de su cercano antecesor asiático, la oveja de las nieves, apareció hace cerca de 100 000 años.[5] En Norteamérica, la oveja salvaje divergió en dos especies, el carnero de Dall que ocupó Alaska y el noroeste de Canadá y el carnero de las Rocosas que se ubica desde el sureste de Canadá a México.
Se reconocen seis subespecies de Ovis canadensis.[6]
El borrego cimarrón, carnero de las Rocosas, musmón, muflón de las montañas o muflón canadiense (Ovis canadensis) es una especie de artiodáctilo de la familia de los bóvidos propia de Norteamérica.
Lumelammas ehk pakssarv (ladina keeles Ovis canadensis) on üks kahest mägilamba liigist. Teine mägilamba liik on Dalli lammas. Nende lammaste taksonoomiline kuuluvus pole veel teadlaste poolt täpselt kindlaks tehtud.
Lumelammas on levinud Ida-Siberist kuni Kaug-Ida põhja- ja keskosani. Põhja-Ameerikas elavad lumelambad mandri lääneosa mägedes Alaskast Põhja-Mehhikoni.
Lumelambaid on sageli võrreldud mägilammastega, kellega nad ka suuresti sarnanevad. Lumelambad on mägilambatest raskepärasema kehaehitusega. Lumelammastel puudub kaelal ja rinnal lakk. Sarved on rasked ja jämedad, laia eespinnaga, kuid üsna lühikesed. Isaste loomade tüvepikkus 148-182 cm, õlakõrgus 95-115 cm, kaaluvad 70-140 kilogrammi. Emasloomad on mõõtmetelt väiksemad.
Lumelambad eelistavad asustada raskesti läbipääsetavaid ja kaljuseid mäenõlvu. Mõnes paigas elavad nad paikselt, toiduvaesemates piirkondades sooritavad regulaarseid rändeid. Lumelambad toituvad peamiselt rohttaimedest, eelistades kõrrelisi ja liblikõielisi; söövad ka seeni ja samblikke.
Jooksuaeg kestab tavaliselt novembri keskpaigast jaanuari alguseni. Lumelambad elavad sel ajal segakarjades. Poegimine toimub mais-juunis. Emasloom sünnitab tavaliselt ühe järglase, on täheldatud ka kahte. Emased lumelambad saavad suguküpseks teisel eluaastal, isased kolmandal eluaastal.
Lumelammaste peamiseks vaenlaseks on hunt, talledele on ohtlikuim ahm.
Lumelammaste eluiga on paikkonniti erinev: Põhja-Ameerikas on looduslikes tingimustes keskmine eluiga 12-14 aastat, Jakuutias aga isegi 18-20 või rohkem.
Lumelammas ehk pakssarv (ladina keeles Ovis canadensis) on üks kahest mägilamba liigist. Teine mägilamba liik on Dalli lammas. Nende lammaste taksonoomiline kuuluvus pole veel teadlaste poolt täpselt kindlaks tehtud.
Ovis canadensis Ovis generoko animalia da. Artiodaktiloen barruko Caprinae azpifamilia eta Bovidae familian sailkatuta dago.
Ovis canadensis-ek sei azpiespezie ditu.[3]
Ovis canadensis Ovis generoko animalia da. Artiodaktiloen barruko Caprinae azpifamilia eta Bovidae familian sailkatuta dago.
Paksusarvilammas[3] (Ovis canadensis) kuuluu onttosarvisten heimoon ja ne elävät laumoissa. Nimensä paksusarvilammas on saanut kookkaista sarvistaan. Tämä villilammas on tullut Siperiasta Pohjois-Amerikkaan jo yli 100 000 vuotta sitten.Sisällysluettelo
Paksusarvilampaan karvoitus on ruskeasta vaaleankeltaiseen, mutta turpa, peräpeili, vatsa ja takajalkojen takasivut vaaleammat ja häntä on tumma. Sarvet kääntyvät ympyräksi ja ne voivat painaa 6–15 kg eli 8–12 prosenttia koko eläimen painosta. Naaraalla sarvet ovat aina suoremmat ja lyhyemmät kuin uroksella. Sarvet alkavat kasvaa vasta noin kahden kuukauden ikäisenä, vaikka paksusarvilampaan karitsan luutappien aiheet voi erottaa jo aikaisemmin ja ne kasvavat koko eläimen eliniän ajan.
Uroksen pituus on 160–195 senttiä, säkäkorkeus 90–105 senttiä ja paino 57–135 kiloa. Naaraan pituus 128–158 senttiä, säkäkorkeus 75–90 senttiä ja paino 34–72 kiloa. Paksusarvilampaan hännän pituus on 7–15 senttiä.
Paksusarvilampaat elävät vuoristoissa ja aavikoilla. Ennen laji oli levinnyt laajemmalle, mutta nykyisin sitä on jäljellä vain hajanaisina populaationa Kanadassa Brittiläisen Kolumbian ja Albertan provinsseissa, Yhdysvaltain länsiosissa ja Pohjois-Meksikossa. Uusia kantoja on istutettu erityisesti Washingtoniin, Oregonin, Pohjois- ja Etelä-Dakotan sekä Uuden Meksikon osavaltioihin.
Kesäisin paksusarvilammas asustaa 3000 metrin korkeudessa, mutta Sierra Nevadassa se kiipeää jopa 4500 metrin korkeudessa olevilla rinteillä. Talvella ne laskeutuvat metsäisille seuduille 800-1600 metrin korkeuteen.
Paksusarvilammas on kasvinsyöjä. Kesät ne viettävät korkeilla laidunmailla syöden heinä- ja ruohokasveja ja keräävät mahdollisimman paljon kalsiumia ja fosforia talven varalle. Paksusarvilammas voi syödä myös lupiinia ja pärskäjuurta - toisin kuin muut kasvinsyöjät, joille ne ovat myrkyllisiä. Juolavehnää ja natoja se karttaa. Suolakiviä ne nuolevat mielellään, sillä paksusarvilampaat tarvitsevat kivennäissuoloja. Juomaveden ne saavat puroista, joita vuoristossa on runsaasti.
Paksusarvilammas märehtii ja lepää päivän aikana 4-5 kertaa omissa lepokuopissaan, jotka se merkitsee virtsallaan jokaisella käynnillään. Lepokuoppansa se kaivaa noin 30 senttiä syväksi ja metrin pitkäksi sekä nukkuu siellä yönsä.
Talvella paksusarvilampaat yrittävät löytää syötävää lumen alta kaivamalla sitä sorkallaan. Jos lunta on paljon, ne etsivät tuulten paljaiksi tai ohutlumisiksi lakaisemia paikkoja. Paksusarvilammas ei selviydy paikoissa, joilla saattaa pyryttää lunta lähes pari metriä vuodessa. Talvisin ne menevät märehtimään puiden suojaan.
Paksusarvilammas (Ovis canadensis) kuuluu onttosarvisten heimoon ja ne elävät laumoissa. Nimensä paksusarvilammas on saanut kookkaista sarvistaan. Tämä villilammas on tullut Siperiasta Pohjois-Amerikkaan jo yli 100 000 vuotta sitten.lähde? Paksusarvilampaan keskimääräinen elinikä on 9 vuotta, mutta ne voivat elää jopa 24-vuotiaiksi.
Ovis canadensis
Le mouflon canadien (Ovis canadensis[1]) est une des deux espèces des mouflons d'Amérique du Nord ; l'autre est Ovis dalli, qui inclut le mouflon de Dall et le mouflon de Stone. Il est apparenté au mouflon des neiges.
Ce mouflon est un ruminant dont le mâle porte de lourdes cornes recourbées en volutes.
Les mâles (béliers) ont de grandes cornes incurvées. Celles des femelles (brebis) sont plus courtes et plus légèrement recourbées (en forme de sabre). La robe varie de gris ou brun clair à brun chocolat, avec une culotte et une doublure blanches sur le dos de chacune des quatre pattes. Les brebis des montagnes Rocheuses pèsent jusqu'à 90 kg alors que les béliers peuvent excéder 135 kg. En revanche, les brebis de la Sierra Nevada de Californie pèsent environ 63 kg avec des béliers pesant autour 90 kg. Les cornes des béliers peuvent peser jusqu'à 14 kg, autant que le reste du squelette du bélier. Elles poussent indéfiniment, chez le mâle, jusqu'à restreindre son champ de vision. À cause de cette restriction, les mâles doivent raccourcir leurs cornes, ils le font en râpant le bout de la corne sur des rochers. Par ailleurs, en anglais, le mouflon canadien s'appelle bighorn en référence à ses longues cornes qui peuvent atteindre un mètre[2].
Les mouflons canadiens mangent des herbes et des plantes arbustives, en particulier en automne et en hiver, et recherchent les gisements naturels de sel.
Ils sont bien adaptés à grimper en terrain pentu où ils cherchent à se protéger des prédateurs tels que coyotes, aigles et pumas. Pour s'en protéger, ils utilisent aussi leurs cornes. Ils ont la capacité de se déplacer sur les pentes rocailleuses grâce à leurs sabots fourchus qui, une fois sur la terre, vont s'écarter pour permettre une meilleure adhésion[2].
Ils vivent en grands troupeaux, appelés hardes, pouvant aller jusqu'à 100 individus, mais parce qu'ils n'ont pas la hiérarchie stricte de dominance du mouflon méditerranéen, ils ne peuvent pas être domestiqués. En effet, les mouflons canadiens ne suivent pas automatiquement un bélier chef comme le faisaient les ancêtres asiatiques des moutons domestiques. Il existe cependant une certaine dominance des individus ayant les plus grandes cornes[2].
Avant la saison du rut, il s'établit entre les béliers une hiérarchie de dominance qui détermine l'accès aux brebis pour l'accouplement. Cette hiérarchie se base sur la taille des cornes, ce sont donc les plus vieux qui sont au sommet de la hiérarchie[2]. Les combats de cornes ont lieu pendant cette période de pré-rut si deux mouflons ont une taille de cornes identique, bien que ce comportement puisse se produire occasionnellement tout au long de l'année. Les cornes des béliers montrent fréquemment des dommages dus aux luttes répétées. Les brebis du mouflon ont une durée de gestation de six mois. Sous des climats tempérés, le paroxysme du rut est en novembre avec la naissance de un, ou rarement deux, agneaux en mai. Les agneaux sont sevrés quand ils atteignent 4 à 6 mois.
Les mouflons vivent en été dans les plaines d'altitude à l'approche de l'hiver, les mouflons redescendent en troupeau, qui se regroupent pour former des hardes, vers des plaines plus basses. Pour marcher dans la neige, ils utilisent les bords des sabots qui sont plus durs afin de fendre la neige et la glace pour obtenir de meilleurs appuis. Quelques semaines après que les petits soient nés, au printemps, ils repartent dans des plaines plus en altitude[2].
On distingue les sous-espèces suivantes :
Les mouflons canadiens sont très vulnérables à certaines maladies portées par les moutons domestiques tels que la gale et la pneumonie. Ils sont a priori sensibles au prion pathogène des moutons ; une mortalité supplémentaire est due aux éboulements et chutes dans les rochers (un risque de la vie en terrain pentu et rocailleux).
Certains prédateurs comme le puma jouent un rôle de sélection naturelle en exerçant une prédation qui peut être localement importante (quand d'autres espèces de proies manquent). Ainsi, sur une zone américaine où l'on avait réintroduit le mouflon canadien, on a constaté que les pumas avaient augmenté leur prédation sur cette espèce (60 % des causes de mortalité) alors que les populations de cervidés (leur nourriture préférée) avait diminué[6].
Ovis canadensis
Le mouflon canadien (Ovis canadensis) est une des deux espèces des mouflons d'Amérique du Nord ; l'autre est Ovis dalli, qui inclut le mouflon de Dall et le mouflon de Stone. Il est apparenté au mouflon des neiges.
Ce mouflon est un ruminant dont le mâle porte de lourdes cornes recourbées en volutes.
Američki muflon (lat. Ovis canadensis) je tipični sisavac Rocky Mountainsa u zapadnim dijelovima SADa, na jugozapadu Kanade i sjeverozapadu Meksika. Dio su roda ovaca, a neki zoolozi smatraju ih, zajedno s Dallijevim i sibirskim sniježnim ovcama podvrstama divljih ovaca.
Oba spola imaju rogove. Mužjakovi su zakrenuti (110cm ), a ženkini ravni (30cm). Muflon je ugrožen zbog njihovih rogova koji se koriste kao ukras, a teže oko 14 kg. Mužjaci se jakim udaranjem rogova o rogove bore za prevlast. Bore se oko ženki ili oko teritorija. Ti udarci su jako glasni. Muflon ima izvrstan vid koji mu omogućuje vidjeti najmanje pokrete u okolini. Zato ga je teško uloviti. Prije dolaska Europljana kanadska je ovca (muflon) brojila nekoliko milijuna jedinki. Masovni lov doveo je do toga da im prijeti izumiranje. I infekcije koje su stigle do njih kontaktom s domaćim ovcama uzrokovale su smanjenje populacija. Oko 1900-te bilo ih je oko 60.000 jedinki. Iako je lov danas najstrože zabranjen, broj se još uvijek nije bitno povećao.
Veličina:
Životni vijek:
Razmnožavanje:
To su veće i teže životinje od domaće ovce, ali i od europskih divljih ovaca. Krzno sjevernih populacija koje je ljeti tamno smeđe, zimi izblijedi i postaje sivosmeđe. Kod južnih populacija, ovisno o području, krzno je cijelu godinu smeđe ili svijetlo, vrlo svijetlo smeđe.
Muflon je brdska životinja. Po uzvisinama se kreće neobično spretno, u skokovima, a živi na planinskim livadama, iznad granice drveća. Na tim visokim područjima godovo da mu ne prijeti opasnost od prirodnih neprijatelja kao što su kojoti i pume. Hrane se travom i drugim biljem.
Ženke s mladuncima formiraju mala krda od osam do deset jedinki, a u rijetkim slučajevima u ta krda mogže se okupiti i do sto životinja. Mladi ovnovi žive u mladenačkim skupinama, a s poodmaklom dobi, postaju samotnjaci. Radi razmnožavanja pridružuju se krdu i u borbama s drugim ovnovima pokušavaju preuzeti vodstvo krda, a uz to i pravo na parenje. Masivni rogovi preuzimaju i amortiziraju silinu udaraca u sudaru rogovlja suparnika, tako da su ozljede u tim borbama vrlo rijetke. Mužjak s najvećim rogovima na kraju prevlađuje.
I u zajednicama mladih mužjaka neprekidno dolazi do međusobnih borbi. Tu vlada stalno natjecanje za vladajući položaj u skupini. U ovim skupinama vrlo često dolazi do homoseksualnog ponašanja. Dominantni mužjak preuzima ulogu vodećeg ovna, a podređeni mužjak ulogu ženke raspoložene za parenje.
Parenje se odvija u jesen. Nakon trudnoće od pet do šest mjeseci na svijet dolazi jedno janje. Za razliku od europskih ovaca, dvojke su vrlo rijetka iznimka. Janje siše oko pola godine, a spolnu zrelost dosiže u dobi od godinu dana. No, ženke se u pravilu ne pare prije treće godine, a mužjaci su tek u dobi od oko sedam godina dovoljno snažni da se izbore za pravo na parenje. Životni vijek im može biti i duži od 20 godina, no ovnovi u pravilu ugibaju puno prije ženki, jer ih borbe za parenje snažno iscrpljuju.
Indijanci Rocky Mountainsa cijenili su kako meso, tako i rogove muflona, od kojeg su izrađivali brojne alate i kultne predmete.
Prije dolaska Europljana kanadska je ovca (muflon) brojila oko dva milijuna jedinki. Masovni lov doveo je do toga da im prijeti izumiranje. I infekcije koje su stigle do njih kontaktom s domaćim ovcama uzrokovale su smanjenje populacija. Oko 1900-te bilo ih je oko 60.000 jedinki. Iako je lov danas najstrože zabranjen, broj se još uvijek nije bitno povećao.
Oko 1940-te američki muflon dijeljen je na sedam podvrsta, temeljem zemljopisnih odrednica staništa. Ta podjela je bila važeća dok tim istraživača nije 1993. proveo istraživanje DNK muflona. Utvrdili su, da takva podjela nije točna. Prema rezultatima tih istraživanja, američki muflon ima samo tri podvrste:
Američki muflon (lat. Ovis canadensis) je tipični sisavac Rocky Mountainsa u zapadnim dijelovima SADa, na jugozapadu Kanade i sjeverozapadu Meksika. Dio su roda ovaca, a neki zoolozi smatraju ih, zajedno s Dallijevim i sibirskim sniježnim ovcama podvrstama divljih ovaca.
Domba bertanduk besar (Ovis canadensis) adalah spesies domba liar asli Amerika Utara. Dinamai demikian karena tanduknya yang besar. Berat tanduknya bisa mencapai 14 kg (30 lb). Domba bertanduk besar diperkirakan bermigrasi dari Siberia melalui Jembatan Bering yang terhubung ke Alaska.
Domba bertanduk besar terdiri dari tiga subspesies:
Domba bertanduk besar jantan dan betina sama-sama mempunyai tanduk. Hanya saja, individu betina mempunyai ukuran tanduk yang lebih kecil. Tubuhnya berwarna kecoklatan dengan bokong yang putih. Jantan memiliki berat 58–143 kg (128–315 lb) dan tinggi 90–105 cm (35–41 in). Betina memiliki ukuran lebih kecil, dengan berat 34–91 kg (75–201 lb) dan tinggi 75–90 cm (30–35 in).
Domba bertanduk besar yang hidup di Pegunungan Rocky (subspesies O. c. canadensis) memiliki ukuran yang lebih besar daripada dua subspesies lain.
Domba bertanduk besar (Ovis canadensis) adalah spesies domba liar asli Amerika Utara. Dinamai demikian karena tanduknya yang besar. Berat tanduknya bisa mencapai 14 kg (30 lb). Domba bertanduk besar diperkirakan bermigrasi dari Siberia melalui Jembatan Bering yang terhubung ke Alaska.
Domba bertanduk besar terdiri dari tiga subspesies:
Domba bertanduk besar Pegunungan Rocky (O. c. canadensis) Domba bertanduk besar gurun (O. c. nelsoni) Domba bertanduk besar Sierra Nevada (O. c. sierrae)Stórhyrningur eða klettafjallasauður (fræðiheiti: Ovis canadensis) er tegund af villtu sauðfé sem býr í fjalllendi í vestanverðri Norður-Ameríku. Líklega lifði stórhyrningur í austanverðri Asíu, en flutti sig um set á kuldaskeiði til Norður-Ameríku og lifir þar enn. [1].
Stórhyrningar lifa í stórum hjörðum og eru án forystusauðs. Horn stórhyrnings getur vegið 14 kíló og karldýrin berjast innbyrðis með þeim til að fá aðgang að kindunum.
Stórhyrningur eða klettafjallasauður (fræðiheiti: Ovis canadensis) er tegund af villtu sauðfé sem býr í fjalllendi í vestanverðri Norður-Ameríku. Líklega lifði stórhyrningur í austanverðri Asíu, en flutti sig um set á kuldaskeiði til Norður-Ameríku og lifir þar enn. .
Stórhyrningar lifa í stórum hjörðum og eru án forystusauðs. Horn stórhyrnings getur vegið 14 kíló og karldýrin berjast innbyrðis með þeim til að fá aðgang að kindunum.
La pecora delle Montagne Rocciose, nota anche come Bighorn dal nome inglese bighorn sheep, ovvero pecora dalle grandi corna (Ovis canadensis[3] Shaw, 1804), è una specie di pecora nordamericana[4]. Le grosse corna possono pesare fino a 14 kg, mentre l'intero animale può raggiungere i 140 kg[5]. Recenti analisi genetiche hanno dimostrato che ne esistono tre distinte sottospecie, una delle quali, O. c. sierrae, in pericolo di estinzione.
Originariamente questa pecora giunse in Nordamerica dalla Siberia attraverso il ponte di terra di Bering. In passato le popolazioni di bighorn si valutavano in milioni di esemplari e la specie entrò a far parte della mitologia dei nativi americani. Tuttavia, a partire dal 1900, la popolazione si ridusse ad alcune migliaia di esemplari. Fortunatamente, i progetti di conservazione (in parte portati avanti dai Boy Scouts of America) ne hanno fatto nuovamente salire il numero.
Ovis canadensis è una delle tre specie di pecore di montagna del Nordamerica e della Siberia; le altre due sono il bighorn bianco, Ovis dalli, che comprende le pecore di Dall e di Stone, e la pecora delle nevi siberiana, Ovis nivicola. Le pecore selvatiche, provenienti dalla Siberia, attraversarono il ponte di terra di Bering durante il Pleistocene (circa 750.000 anni fa) e in seguito si diffusero in tutto il Nordamerica occidentale, fino alla Bassa California e al Messico nord-occidentale[6]. La separazione con gli stretti antenati asiatici (le pecore delle nevi) avvenne circa 600.000 anni fa[7]. In Nordamerica le pecore selvatiche si suddivisero in due specie - il bighorn bianco dell'Alaska e del Canada nord-occidentale e il bighorn, diffuso dal Canada meridionale al Messico. Tuttavia, lo status di queste specie è stato messo in questione da alcuni studiosi, a causa di vari casi di ibridazione avvenuti nel corso della loro recente storia evolutiva[8].
Nel 1940 Cowan suddivise la specie in sette sottospecie[6]:
Tuttavia, a partire dal 1993, Ramey e i suoi colleghi[7][9], utilizzando l'analisi del DNA, hanno dimostrato che questa suddivisione in sette sottospecie è in gran parte illusoria. La tassonomia di Ovis canadensis continua ad essere sempre più ridefinita a mano a mano che divengono disponibili nuovi dati genetici e morfologici, ma oggi la maggior parte degli studiosi riconosce solo le tre seguenti sottospecie[10][11]:
Due popolazioni di bighorn sono particolarmente minacciate e protette dal Governo degli Stati Uniti[12]:
I bighorn devono il nome alle grandi corna ricurve presenti nei maschi. Anche le femmine hanno le corna, ma sono più corte e meno ricurve[13]. Il loro colore varia dal marrone chiaro al grigiastro e al marrone scuro o cioccolata, mentre il groppone e la parte posteriore di tutte e quattro le zampe sono bianchi. Generalmente i maschi pesano 58–143 kg, sono alti alla spalla 91–100 cm e misurano 180–200 cm dal naso alla coda. Le femmine, invece, pesano 48–85 kg, sono alte 77–92 cm e misurano 140–180 cm di lunghezza[14].
I bighorn delle Montagne Rocciose sono relativamente più grossi, con maschi e femmine che superano rispettivamente i 130 e i 90 kg di peso. Al contrario, i maschi della Sierra Nevada pesano al massimo 90 kg e le femmine 60 kg. Le corna dei maschi possono pesare fino a 14 kg, quanto tutte le altre ossa del corpo messe insieme[15].
I bighorn delle Montagne Rocciose e della Sierra Nevada occupano le regioni montuose più fredde del Canada e degli Stati Uniti. Al contrario, i bighorn del deserto sono endemici degli ecosistemi desertici degli Stati Uniti sud-occidentali. I bighorn sono molto suscettibili a certe malattie trasmesse dalle pecore domestiche, come la scabbia e la polmonite; altri fattori di mortalità sono gli incidenti dovuti a frane o a cadute dalle pendici rocciose. Malgrado tutto, i bighorn sono ben adattati per arrampicarsi su terreni impervi, dove sono al sicuro da predatori come coyote, aquile reali e puma[13]. Sono considerati ottimi indicatori ambientali, poiché la specie è molto sensibile a molti sconvolgimenti ambientali causati dall'uomo. Per il loro valore estetico, inoltre, i bighorn sono ritenuti prede molto ambite dai cacciatori.
I bighorn si nutrono di erba e di arbusti, soprattutto in autunno e inverno, e leccano sali minerali nelle saline naturali. Le femmine tendono a mangiare e nascondersi, forse per evitare i predatori e proteggere i piccoli[16], mentre i maschi sono soliti mangiare per poi fermarsi a bere, il che, favorendo una migliore digestione, ne aumenta di conseguenza le dimensioni corporee[16].
I bighorn vivono in branchi numerosi che generalmente non sono guidati da un unico maschio dominante, a differenza del muflone, l'antenato della pecora domestica, che ha una rigida gerarchia sociale. Prima della stagione della riproduzione, o «degli amari», i maschi cercano di raggiungere una posizione di predominio che determina l'accesso alle femmine con cui accoppiarsi. È nel periodo precedente che avvengono i caratteristici combattimenti a cornate tra i maschi, sebbene questo comportamento possa avvenire, seppur in modo più limitato, anche in altri periodi dell'anno[17]. Le corna dei maschi mostrano di frequente i danni dovuti ai ripetuti scontri. Nelle femmine, invece, vige un preciso ordine gerarchico correlato con l'età[18]. Anche tra di esse, però, possono sorgere combattimenti per raggiungere uno status più elevato quando entrano a far parte della gerarchia, a 1-2 anni di età[18].
I maschi del bighorn delle Montagne Rocciose impiegano almeno due differenti strategie di corteggiamento[19]. La più frequente, nonché quella di maggior successo, consiste nel seguire e difendere una femmina in estro[19]. Tale attività comporta un misto di forza e predominio e in tal modo le femmine diventano più suscettibili nei confronti dei maschi che si prendono cura di loro, ritenendoli di migliore forma fisica. Un'altra tattica è quella di cercare di cacciar via i maschi che difendono le femmine[19]. Queste ultime, però, tendono ad evitare i maschi troppo aggressivi e quindi tale strategia non va quasi mai a buon fine. L'ultima strategia è quella detta «di bloccaggio». I maschi che la applicano cercano di impedire alle femmine l'accesso ai maschi che se ne prendono cura, perfino quando queste non sono ancora in estro[19].
Il bighorn ha una gestazione di sei mesi. Nei climi temperati il picco degli accoppiamenti si ha in novembre e i piccoli, uno o, più raramente, due, nascono a maggio. La maggior parte delle nascite avviene durante le prime due settimane della stagione dei parti. Le femmine gravide delle Montagne Rocciose migrano in primavera verso le aree alpine, presumibilmente per partorire in zone lontane dai predatori[20], ma lontane però anche dai pascoli migliori[20]. I piccoli nati prima hanno maggiori probabilità di sopravvivere di quelli nati più tardi[21]. Le femmine che partoriscono più tardi si trovano ad uno stadio precoce dell'allattamento quando il foraggio di migliori qualità inizia a diminuire e di conseguenza non producono latte a sufficienza per garantire la sopravvivenza al piccolo[21]. Alla nascita i piccoli pesano 3,6-4,5 kg e sono in grado di camminare dopo poche ore. Lo svezzamento avviene quando raggiungono i 4-6 mesi di età. La speranza di vita è di 9–12 anni per i maschi e di 10–14 anni per le femmine[13].
Duemila anni fa i bighorn erano diffusi in tutti gli Stati Uniti occidentali, il Canada e il Messico settentrionale. Alcuni studiosi ritengono che il loro numero complessivo superasse i due milioni di capi. Tuttavia, attorno al 1900, la caccia, la competizione con le pecore domestiche e le malattie ne avevano ridotto il numero a solo poche migliaia. I progetti di reintroduzione, l'istituzione di parchi naturali e la limitazione della caccia, insieme alla diminuzione della pratica della pastorizia verso la fine della seconda guerra mondiale, hanno però permesso al bighorn di tornare numeroso.
Nel 1936 i Boy Scout dell'Arizona lanciarono in tutto lo Stato una campagna per salvare il bighorn. Inizialmente gli scout furono spinti a interessarsi della sorte di questa specie dal maggiore Frederick Russell Burnham, il noto esploratore e scrittore che era stato soprannominato King of Scouts[22]. Burnham aveva notato che sui monti dell'Arizona rimanevano meno di 150 bighorn, così chiamò George F. Miller, all'epoca direttore della regione scout di Phoenix, proponendogli un piano per salvare la specie. Burnham pose la questione in questa maniera:
«Voglio salvare questo magnifico animale, non solo perché è in pericolo di estinzione, ma, cosa più importante, perché in futuro potrebbe fornire un ceppo in grado di salvare i nostri ovini domestici dagli attacchi di un virus ancora sconosciuto»[23].
Altre personalità dell'Arizona si unirono al movimento e in tutte le scuole dello Stato venne lanciato un concorso per realizzare un poster Salviamo il bighorn. Burnham stesso fornì i finanziamenti e i manifesti di partecipazione apparvero sulle vetrine dei negozi da un capo all'altro dell'Arizona. L'immagine vincitrice del concorso venne stampata su 10.000 portafazzolettoni da usare con l'uniforme scout e l'argomento venne discusso in assemblee scolastiche e alla radio. Aderirono al progetto anche la Federazione Nazionale per la Natura, la Lega Izaak Walton e la Società Nazionale Audubon[23].
Questi sforzi portarono all'istituzione in Arizona di due riserve per il bighorn: i rifugi nazionali di Kofa e di Cabeza Prieta. Il 18 gennaio 1939 vennero messi a riposo dalle colture oltre 6100 km² di terreno e fu istituito un corpo civile incaricato di scavare in alta montagna pozze d'acqua per le pecore selvatiche. Il bighorn del deserto è ora la mascotte ufficiale dei Boy Scout dell'Arizona[23].
I bighorn erano tra gli animali più ammirati dal popolo Apsaalooka, o Crow, e quelli che oggi sono chiamati Monti Bighorn erano situati al centro delle terre tribali di questa nazione. In un libro sull'Area Ricreativa Nazionale di Bighorn Canyon il narratore Vecchio Coyote descrive una leggenda riguardante questi animali. Un uomo posseduto da spiriti malvagi cercò di uccidere il suo primogenito spingendolo giù da una rupe, ma la vittima riuscì a salvarsi aggrappandosi a un albero. Soccorso da alcuni bighorn, l'uomo prese il nome del loro capo, Grande Metallo. Le altre pecore selvatiche gli donarono potere, saggezza, vista acuta, passo sicuro, buon udito, grande resistenza e cuore duro. Grande Metallo ritornò dalla sua gente portando con sé un messaggio: «Il popolo Apsaalooka sopravviverà solo se il fiume che sorge dalle montagne verrà chiamato Bighorn»[24].
I bighorn vengono cacciati sia per la carne che per le corna, utilizzate nelle cerimonie e come trofei di caccia. Anche da vivi offrono una valida fonte di guadagno, dato che molti turisti sono desiderosi di osservare questi celebri animali nel loro habitat originario.
Il bighorn delle Montagne Rocciose è il mammifero simbolo della Provincia dell'Alberta e l'animale simbolo del Colorado; in quest'ultimo Stato è anche emblema della locale Divisione delle Risorse Naturali[25].
In passato il bighorn era noto con il nome scientifico argali o argalia poiché si riteneva che appartenesse alla stessa specie dell'argali asiatico (Ovis ammon)[26]. Lewis e Clark registrarono numerosi avvistamenti di Ovis canadensis nei diari delle loro esplorazioni - utilizzando talvolta il nome argalia. Inoltre, descrissero l'utilizzo che ne facevano gli Shoshoni nella costruzione degli archi[27]. William Clark, in una mappa della spedizione realizzata nel 1814, indicò come Argalia Creek e Argalia River due affluenti, rispettivamente dello Yellowstone e del Missouri, situati entrambi in quello che oggi è il Montana. Nessuno di questi affluenti ha però mantenuto il suo nome originario. Il fiume Heritage, un altro affluente dello Yellowstone, e il suo torrente tributario, il Little Bighorn, anch'essi indicati nella mappa di Clark, hanno invece mantenuto il loro nome; dal secondo ha preso il nome la famosa Battaglia del Little Bighorn[28].
La pecora delle Montagne Rocciose, nota anche come Bighorn dal nome inglese bighorn sheep, ovvero pecora dalle grandi corna (Ovis canadensis Shaw, 1804), è una specie di pecora nordamericana. Le grosse corna possono pesare fino a 14 kg, mentre l'intero animale può raggiungere i 140 kg. Recenti analisi genetiche hanno dimostrato che ne esistono tre distinte sottospecie, una delle quali, O. c. sierrae, in pericolo di estinzione.
Originariamente questa pecora giunse in Nordamerica dalla Siberia attraverso il ponte di terra di Bering. In passato le popolazioni di bighorn si valutavano in milioni di esemplari e la specie entrò a far parte della mitologia dei nativi americani. Tuttavia, a partire dal 1900, la popolazione si ridusse ad alcune migliaia di esemplari. Fortunatamente, i progetti di conservazione (in parte portati avanti dai Boy Scouts of America) ne hanno fatto nuovamente salire il numero.
Snieginis avinas (lot. Ovis canadensis, angl. Bighorn Sheep, vok. Dickhornschaf) – dykaraginių (Bovidae) šeimos žinduolis, priklausantis ožkų (Caprinae) pošeimiui. Ragai neilgi, tačiau labai masyvūs ir raityti. Įvairūs porūšiai paplitę Rytų Sibire, Kamčiatkoje ir vakarinėje Šiaurės Amerikos dalyje nuo Aliaskos iki Meksikos.
Šis su teriologija susijęs straipsnis yra nebaigtas. Jūs galite prisidėti prie Vikipedijos papildydami šį straipsnį.
Het dikhoornschaap (Ovis canadensis) is een wild schaap uit de familie der holhoornigen (Bovidae). Het dier komt voor in de Rocky Mountains en andere berggebieden in het westen van Noord-Amerika. Het dankt zijn naam aan de grote gekromde hoorns van de rammen.
De soort is verwant aan het sneeuwschaap (Ovis nivicola) en om deze reden wordt deze Siberische schapensoort door sommigen als ondersoort van het dikhoornschaap gezien.
Het dikhoornschaap is een middelgrote schapensoort met een stevige nek. Hij heeft een bruine vacht, met een witte buik, achterzijde, snuit, oogvlekken en binnenzijde van de poten. De staart is kort en donkerbruin. Dieren in de woestijngebieden zijn bleker van kleur dan dieren in de bergen.
De ram heeft grote, dikke hoorns, die in een krul achter de oren lopen richting de wangen. De hoorns kunnen tot 83 centimeter lang worden en vijftien kilogram zwaar. In theorie heeft een ouder dier grotere hoorns. Een ram die tussen de zeven en tien jaar oud is, heeft vaak al een volledig gekrulde hoorn. Meestal slijten de hoorns en zijn de punten afgebroken, doordat de dieren de hoorns langs de rotsen schuren. De ooi heeft ook hoorns, maar die zijn veel korter en slanker.
Rammen zijn groter dan ooien. De ram heeft een lichaamslengte van 160 tot 185 centimeter, een schouderhoogte van 90 tot 105 centimeter, een staartlengte van 10 tot 15 centimeter en een gewicht van 58 tot 143 kilogram. De ooi heeft een lichaamslengte van 128 tot 158 centimeter, een schouderhoogte van 75 tot 90 centimeter, een staartlengte van 9 tot 13 centimeter en een gewicht van 34 tot 91 kilogram.
Het dikhoornschaap is een goede klimmer en bewoont gebieden waar weinig mensen en roofdieren kunnen komen. Zijn hoeven zijn zo gebouwd, dat de dieren zonder veel problemen steile rotsen kunnen klimmen en van rots naar rots springen.
Het is een dagdier, dat in de schemering en op het midden van de dag op zoek gaat naar voedsel. Hij eet vooral grassen, zegge, kruiden en bladeren van struiken. 's Winters schakelt hij over naar houtige planten als wilg en salie. Ook likt hij aan natuurlijke likstenen voor de mineralen. In woestijnen leeft hij meer van struiken en cacti. 's Nachts gaat hij slapen op een richel of in een grot.
Dikhoornschapen worden vijftien jaar oud. De poema is de belangrijkste vijand, maar lammeren vallen regelmatig ten prooi aan steenarenden. Ook mensen jagen ze, voor het vlees en de hoorns.
Het dikhoornschaap is niet territoriaal en leeft in kudden van vijf tot vijftien dieren, bestaande uit een dominante ooi met enkele andere ooien en hun nakomelingen. Rammen leven in kleinere kudden van twee tot vijf dieren. 's Winters migreren de schapen naar de dalen. Hierbij voegen de ooien zich tot grote kudden van wel honderd dieren, met een oude ooi als leider.
De bronsttijd is van de herfst tot de vroege winter. In de aanloop naar de bronsttijd houden de mannetjes oefengevechten. Naarmate de bronsttijd dichter nadert, worden er meer oefengevechten gehouden. Tijdens de bronsttijd vechten de rammen, door met enorme snelheid de hoorns tegen die van een rivaal aan te rammen. Met een snelheid van maximaal 32 kilometer per uur lopen twee mannetjes op elkaar af, met het voorhoofd naar voren, en rammen tegen elkaar aan. Het geluid dat daaruit voortkomt is nog van ver weg te horen. Hierna lopen de dieren uit elkaar, om daarna weer om te keren en elkaar te rammen. Zo'n wedstrijd kan wel twintig uur duren. De dikhoornschapen ondervinden geen schade door deze klappen, omdat de schedel zo is gebouwd, dat hij zonder problemen de klappen op kan vangen. Overigens vechten alleen mannetjes met dezelfde hoorngrootte met elkaar. De grootte van de hoorns bepaalt de status van een ram.
De dominante ram paart met de meeste ooien. Als een bronstige ram een tochtige ooi vindt, volgt hij haar met een opgetrokken bovenlip, een opgestoken neus en een scheve kop. Als de ooi interesse heeft, zal zij een achtervolging uitlokken, waarna de paring volgt. Soms zal de ram een ooi schoppen, om ervoor te zorgen dat ze wegrent, zodat hij haar kan achtervolgen.
Na een draagtijd van ongeveer zes maanden wordt één lammetje geboren. De worp gebeurt tussen april en eind juni, op een steile, onbereikbare rotswand. Het lammetje heeft bij de geboorte een lichtgekleurde wollige vacht. Ook heeft hij kleine hoorntjes. Diezelfde dag nog kan hij al lopen en klimmen. De eerste week verstopt het lam zich terwijl moeder gaat grazen. Na deze week volgt het zijn moeder en eet hij al gras. Na vijf à zes weken wordt het lam gespeend.
Het dikhoornschaap leeft in bergachtige streken, zowel in woestijnen als in vochtige alpenweiden. Daar bewoont hij steile rotswanden, hellingen, richels en canyons. In woestijnen is water een essentieel onderdeel voor zijn voortbestaan en bepaalt mede waar hij voorkomt. Het schaap komt voor van Zuidwest-Canada, Idaho en Montana zuidwaarts tot Californië, Arizona, New Mexico en Noord-Mexico.
Het grootste bestand dikhoornschapen in de Aaneengesloten Staten bevindt zich in de staat Wyoming, langs de Wind River.
Er worden soms tot 7 ondersoorten onderscheiden, maar deze drie worden algemeen erkend:
Het dikhoornschaap (Ovis canadensis) is een wild schaap uit de familie der holhoornigen (Bovidae). Het dier komt voor in de Rocky Mountains en andere berggebieden in het westen van Noord-Amerika. Het dankt zijn naam aan de grote gekromde hoorns van de rammen.
De soort is verwant aan het sneeuwschaap (Ovis nivicola) en om deze reden wordt deze Siberische schapensoort door sommigen als ondersoort van het dikhoornschaap gezien.
Tjukkhornsau (Ovis canadensis) er ei storvaksen villsauart som lever i Nord-Amerika. Arten er kjenneteikna av svært tjukke horn hjå hannen. Desse er slirehorn som veks opp frå fremre del av skallen i ein nedgåande, framovervend skru langs sidene av hovudet. Horna kan vega opptil 14 kg, medan sauene sjølv kan bli opptil 140 kg.[1]
Tjukkhornsauen kom til Nord-Amerika frå Asia over landbrua som ein gong gjekk over Beringsundet mellom Alaska og Sibir. Ein gong fanst det fleire millionar sauar i Nord-Amerika, og dyra var ein del av urfolksmytologien. Etter at europearar kom til verdsdelen blei talet på dyr kraftig redusert gjennom innførte sjukdommar og overbeskatting, og i 1900 var det berre nokre tusentals dyr att.[2]
Nylege genetiske testar tyder på at tjukkhornsau har tre distinkte underartar. Ein av desse er truga; O. c. sierrae frå Sierra Nevada. Tjukkhornsauen er verdas største sau, og ein av underartane kan i nokre høve bli over 200 kg.
På sitt største var talet på dyr i Nord-Amerika fleire millionar. Som amerikansk bison (Bison bison) var arten nær ved å døy ut grunna den europeiske koloniseringa av Nord-Amerika. Sjukdommar innførte i lag med tamsau som tjukkhornsauen ikkje var motstandsdyktig mot og uregulert jakt bidrog begge til ein kraftig tilbakegang.[2]
Kring 1900 var det berre nokre få tusen individ att. Dyra overlevde takka vera innsats frå den dåverande amerikanske presidenten, Theodore Roosevelt. Nokre underartar døydde likevel ut, som O. c. auduboni i Black Hills. Utover på 1930-talet skaut vernearbeidet fart, og talet på dyr auka att. I dag finst det nær 70 000 individ, og arten er rekna livskraftig,[3] sjølv om ein av underartane i Sierra Nevada er rekna som sterkt truga av utrydding.
Tjukkhornsauen høyrer til slirehornsdyra, det vil seia at han har horn som ikkje blir felt årleg. Han har fått namn etter dei store tjukke horna til verane. Horna veks opp på fremre del av skalletaket og skrur nedover og framover langs sidene av hovudet. Godt vaksne verar kan ha horn med meir enn full skru, men for utviklinga speler også genetikken inn. Ikkje alle godt vaksne verar får horn med full skru. Hoene har også horn, men desse er mykje mindre og skrur ikke, medan dei har ein viss boge.
Arten varierer i farge frå lys brun og gråbrun, til mørk sjokoladebrun. Mulen, buken og baken er kvit. Tjukkhornsauen viser betydeleg kjønnsdimorfisme, der hannen kan bli dobbelt så stor som hoa. Hannane veg typisk kring 58–143 kg og blir cirka 91–104 cm i skulderhøgd. Kroppslengda utgjer normalt 180–200 cm. Einskilde individ kan bli større enn dette. Hornet til hannen i seg sjølv kan vega opp mot 14 kg eller meir, altså meir enn resten av beina i kroppen til saman.[4] Hoene veg typisk kring 34–85 kg og blir cirka 76–91 cm i skulderhøgd. Kroppslengda utgjer normalt 140–170 cm.
Rocky Mountain-tjukkhornsau (O. c. canadensis)
Sierra Nevada-tjukkhornsau (O. c. sierrae)
Ørkentjukkhornsau (O. c. nelsoni)
Tjukkhornsauen finst berre i Nord-Amerika og lever i dag Rocky Mountains, frå sørlege Canada til Colorado i USA. Ein underart (O. c. nelsoni) lever dessutan i ørkenlandskapet i Nevada og California til Vest-Texas og sørover inn i Mexico.[4]
Tjukkhornsauen er eit utprega fjelldyr som trivst på alpine grassletter og i grasrike og steinete fjellskråningar omgjevne av klipper og fjell. Han føretrekk område der det årlege snøfallet ikkje er høgare enn 150 cm.[4] Ørkentypen trives imidlertid i et betydelig tørrere klima enn de to andre typene.[5]
Tjukkhornsau lever vanlegvis i små flokkar med 5–15 søyer, lamma deira, åringar og 2-åringar. Verane dannar mindre grupper, som regel med 2–5 individ. Om vinteren dannar søyene større grupper, som kan omfatta opp mot 100 individ.
Om hausten konkurrerer verane om retten til å para seg. Dette skjer gjennom regulære kampar, der verane smell horna mot kvarandre i farta på opp mot 30 km/t. Smellet etter samanstøytet er høyrleg på lang avstand. Kampane kan vara i opp mot 24 timar. Vinnaren er som oftast den største og kraftigaste veren i området. Konkurransedyktige verar er typisk 8 år eller meir, men verane konkurrerer gjerne frå 4-årsalderen.
Paringa føregår i november og desember. Hoa går drektig i 5–6 månader og føder normalt eitt lam. Lamma har lys, mjuk ull når dei blir fødde og har byrjande horndanning. I løpet av eit døgn kan lammet følgja mora over alt i terrenget. Det blir hjå mora i minst eitt år, av og til to år.
Tjukkhornsau var viktig for urfolk i dei vestlege nordamerikanske fjella (Rocky Mountains, Sierra Nevada, Black Hills og andre). Tjukkhornsau er eit av dei mest utbreidde motiva på helleristingar i dei vestlege statane av USA. Også tidlege europeiske nybyggjarar såg sauene som eit symbol på det barske livet i Vesten.[2]
I dag er Rocky Mountain-tjukkhornsau provinspattedyret til Alberta i Canada, og delstatsdyret til Colorado. Han inngår i symbolet til Colorado-avsnittet av den amerikanske statsetaten Parks and Wildlife.[6]
Tjukkhornsau (Ovis canadensis) er ei storvaksen villsauart som lever i Nord-Amerika. Arten er kjenneteikna av svært tjukke horn hjå hannen. Desse er slirehorn som veks opp frå fremre del av skallen i ein nedgåande, framovervend skru langs sidene av hovudet. Horna kan vega opptil 14 kg, medan sauene sjølv kan bli opptil 140 kg.
Tjukkhornsauen kom til Nord-Amerika frå Asia over landbrua som ein gong gjekk over Beringsundet mellom Alaska og Sibir. Ein gong fanst det fleire millionar sauar i Nord-Amerika, og dyra var ein del av urfolksmytologien. Etter at europearar kom til verdsdelen blei talet på dyr kraftig redusert gjennom innførte sjukdommar og overbeskatting, og i 1900 var det berre nokre tusentals dyr att.
Nylege genetiske testar tyder på at tjukkhornsau har tre distinkte underartar. Ein av desse er truga; O. c. sierrae frå Sierra Nevada. Tjukkhornsauen er verdas største sau, og ein av underartane kan i nokre høve bli over 200 kg.
Tykkhornsau (Ovis canadensis) er en storvokst vill saueart som lever i Nord-Amerika. Arten karakteriseres av hannenes (værenes) enormt tykke horn (slirehorn), som vokser opp fra fremre del av skallen i en nedadgående framovervendt skru langs sidene av hodet. Tykkhornsauen er verdens største sau, og en av underartene kan enkelte tilfeller nå en vekt på mer enn 200 kg.
Man antar at tykkhornsauen har innvandret til Nord-Amerika via landbruen som åpnet seg over Beringstredet, mellom Alaska og Sibir. En gang i tiden talte arten 1,5–2 millioner dyr, men som amerikansk bison (Bison bison) var arten nær ved å dø ut. Og liksom bison var viktig for first nations på prærien, var tykkhorn viktig for stammefolkene i de vestlige fjellene (Rocky Mountains, Sierra Nevada, Black Hills m.v.). Helleristninger av tykkhornsau er faktisk blant de mest vanlige i det vestlige statene i USA.
Innvandringen til Amerika fikk imidlertid dramatiske følger også for tykkhornsauen, i det folk utnyttet den mye raskere enn arten kunne formere seg. Omkring år 1900 var det kun noen få tusen individer tilbake. Den overlevde takket være innsatsen fra daværende president Theodore Roosevelt. Noen underarter døde allikevel ut, som O. c. auduboni i Black Hills. Utover på 1930-tallet skjøt vernetiltakene fart og arten økte igjen i antall. I dag teller arten nærmere 70 000 individer og er som sådan livskraftig,[1] selv om en av underarten i Sierra Nevada regnes som sterkt truet av utryddelse.
Tykkhornsauen tilhører slirehornsdyrene (har horn som ikke felles årlig) og har fått navn etter de enorme tykke hornene værene bærer. Hornene vokser opp på fremre del av skalletaket og skrur nedover og framover langs sidene av hodet. Godt voksne værer kan ha horn med mer enn full skru, men for hornenes utvikling spiller også genetikken inn. Ikke alle godt voksne værer får horn med full skru. Hunnene har også horn, men disse er betydelig mindre og skrur ikke, men buer noe. Arten varierer i farge fra lys brun og gråbrun, til mørk sjokoladebrun. Mulen, buken og baken er hvit. Tykkhornsauen viser betydelig kjønnsdimorfisme, i det hannen kan bli dobbelt så stor som hunnen. Hannene veier typisk omkring 58–143 kg og blir cirka 91–104 cm i skulderhøyde. Kroppslengden utgjør normalt 180–200 cm. Enkeltindivider kan imidlertid bli betydelig større, faktisk over 200 kg. Hannens horn i seg selv kan faktisk veie opp mot 14 kg eller mer, altså mer enn resten av bena i kroppen til sammen.[2] Hunnene veier typisk omkring 34–85 kg og blir cirka 76–91 cm i skulderhøyde. Kroppslengden utgjør normalt 140–170 cm.
I 1940 delte Ian McTaggart-Cowan tykkhornsauen inn i sju underarter,[3] men nyere forskning har vist at dette nok var feil. Tre underarter anerkjennes imidlertid av de fleste, selv om det i 2000 ble reist spørsmål om validiteten til O. c. canadensis.[4] Imidlertid gir en nylig publisert studie støtte til de tre underartene, og kanskje flere.[5]
Den fysisk største underarten er Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis), der hannene (i området Big Sky, som grenser mot Yellowstone nasjonalpark i Montana) i enkelte tilfeller kan veie opp mot og over 230 kg.[6] Til sammenligning veier Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae) sjelden mer enn 90 kg.
En nyere studie av tykkhornsau viser at ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni) representerer den mest basale linjen blant dem, og at både Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis) og Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae) splittet fra denne for omkring 315–94 tusen år siden eller tidligere. Videre viser studien at dagens populasjon av ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni) består av tre distinkte klader; nelsontypen (O. c. nelsoni), mexicotypen (O. c. mexicana), og halvøytypen (O. c. cremnobates).[5] Det er imidlertid fortsatt uklart om disse kan regnes som egne underarter.
Tykkhornsauen er endemisk for Nord-Amerika og finnes i Rocky Mountains, fra det sørlige Canada til Colorado i USA. En underart (O. c. nelsoni) lever dessuten i ørkenlandskapet i Nevada og California til Vest-Texas og sørover inn i Mexico.[2]
Tykkhornsauen er et utpreget fjelldyr, som trives på alpine gressletter og i gressrike og steinete fjellskråninger omgitt klipper og fjell, der det årlige snøfallet ikke overstiger 150 cm.[2] Ørkentypen trives imidlertid i et betydelig tørrere klima enn de to andre typene.[5]
Tykkhornsau lever i små flokker eller grupper, som består av 5–15 søyer, deres lam, åringer og 2-åringer. Værene danner mindre grupper, normalt 2–5 individer. Om vinteren danner søyene større grupper, som kan telle opp mot 100 individer.
På høsten konkurrerer værene om retten til å pare seg. Det skjer gjennom regulære kamper, der værene smeller i sammen med hornene i en hastighet på opp mot 30 km/t. Smellet etter sammenstøtet kan høres på lang avstand. Kampene kan vare i opp mot 24 timer, før enn vinner «kåres» - som oftest den største og kraftigste væren i området. Konkurransedyktige værer er typisk 8 år eller mer, men værene konkurrerer gjerne fra 4-årsalderen.
Paringen foregår i november og desember. Hunnen går drektig i 5–6 måneder og føder normalt ett lam. Lammene har lys, myk ull da de fødes og begynnende horndannelse. I løpet av et døgn kan lammet følge mora over alt i terrenget. Det blir hos mora i minst ett år, av og til to år.
Tykkhornsau (Ovis canadensis) er en storvokst vill saueart som lever i Nord-Amerika. Arten karakteriseres av hannenes (værenes) enormt tykke horn (slirehorn), som vokser opp fra fremre del av skallen i en nedadgående framovervendt skru langs sidene av hodet. Tykkhornsauen er verdens største sau, og en av underartene kan enkelte tilfeller nå en vekt på mer enn 200 kg.
Owca kanadyjska[3][4], owca gruboroga, muflon kanadyjski (Ovis canadensis, ang. bighorn sheep) – jeden z dwóch (obok owcy jukońskiej) gatunków górskiej owcy z rzędu parzystokopytnych żyjących w Ameryce Północnej.
Wyróżnia się sześć podgatunków owcy kanadyjskiej[3][5]:
Masa ciała może osiągać 140 kg przy długości tułowia (wraz z głową) 1,4—1,6 m[4]. Wysokość w kłębie wynosi około 90–95 cm[6]. Futro zwierzęcia w części grzbietowej ma wybarwienie szarobrunatne, a spodem jaśniejsze. Rogi łukowato wygięte, duże[4].
Owca kanadyjska występuje w zachodniej Kanadzie, zachodnich Stanach Zjednoczonych i w północnym Meksyku[2].
Owca kanadyjska, owca gruboroga, muflon kanadyjski (Ovis canadensis, ang. bighorn sheep) – jeden z dwóch (obok owcy jukońskiej) gatunków górskiej owcy z rzędu parzystokopytnych żyjących w Ameryce Północnej.
O carneiro-selvagem (Ovis canadensis)[1] (referido ainda pelo nome inglês Bighorn), ao lado do carneiro-de-dall, é uma das duas espécies de carneiro selvagem da América do Norte. A taxonomia continua a ser modificada quando novos dados genéticos e morfológicos tornam-se disponíveis, mas a maioria de cientistas reconhecem atualmente as seguintes subespécies (veja Wehausen & Ramey 2000, Wehausen et al. 2005):
Além disso, há atualmente duas populações nos Estados Unidos em perigo de extinção:
Carneiros selvagens cruzaram o estreito de Bering, na época terra firme, da Sibéria durante o Pleistoceno (há cerca de 750000 anos) e, subsequentemente, propagaram-se para a América do Norte ocidental, tendo como limite sul máximo, a Baja California e México setentrional.[4] A separação de seu antepassado asiático mais próximo (Ovis nivicola) ocorreu aproximadamente há 600.000 anos [5]. Na América do Norte, o carneiro selvagem divergiu em duas espécies: o carneiro-de-dall que distribui-se pelo Alasca e noroeste do Canadá, e o bighorn que se distribui do sul do Canadá ao México. Entretanto, o status destas espécies é questionável dada que hibridizações ocorreram entre elas em sua história evolucionária recente [6].
O bighorn era o animal mais admirado pelo povo Apsaalooka, ou Crow, e hoje em dia a Cordilheira do Montes Bighorn é considerado o centro das terras tribais dos Apsaalooka. No livro da Área Nacional de Recreação do Canyon Bighorn, o contador de histórias, o Velho Coiote conta uma lenda relacionada aos bighorn. Um homem possuído por espíritos do mal tenta matar um jovem, empurrando-o para baixo penhasco, mas a vítima salva-se quando fica presa nas árvores. Resgatado por carneiros selvagens, o homem tomou o nome de líder deles, Metal Grande. Os outros carneiros concederam-lhe o poder, a sabedoria, os olhos afiados, o descalço certo, a audição apurada, a força grande e um coração forte. Metal Grande retornou para seu povo com a mensagem de que o povo Apsaalooka irá sobreviver por muito tempo no rio que corrre fora das montanhas conhecido como o rio Bighorn.
Bighorn são chamados assim pelos chifres carregados pelos machos, grandes e curvados (bighorn, do inglês "big horn"). As ovelhas, têm também chifres, mas são curtos com somente uma ligeira curvatura. Variam na coloração do marrom claro ao cinzento ou preto, marrom chocolate, com as costas e um forro brancos na parte traseira de todos os quatro pés . Fêmeas do Carneiro das Montanhas Rochosas pesam até 90 kg, e machos ocasionalmente excedem os 135 kg. Em contraste, as fêmeas do carneiro-da-sierra-nevada pesam cerca de de 63 kg com os machos pesando por volta de 90 kg. Os chifres dos machos podem pesar até 14 kg, mais que o resto dos ossos juntos do corpo do macho [7].
Os bighorn alimentam-se de gramíneas e plantas arbustivas, particularmente no outono e no inverno, e buscam em reservas naturais de sal. Eles são bem adaptados a escalar o terreno íngreme onde procuram proteção contra predadores tais como coiotes, águias e pumas. Vivem em rebanhos grandes, mas porque não têm a hierarquia do muflão, não podem ser domesticados. Esse é porque os bighorns não seguem automaticamente um único líder, assim como os ancestrais asiáticos da ovelha doméstica faziam.
Antes da estação do acasalamento, os carneiros tentam estabelecer uma hierarquia de dominância que determina o acesso às ovelhas para a cópula. Realiza-se durante o período pré-acasalamento a maioria das características batidas de chifre, que ocorre entre os machos, embora este comportamento possa ocorrer em uma quantidade limitada durante todo o ano .[8]. Os chifres dos machos podem pesar mais de 18 kg, e freqüentemente exibem estragos pelas batidas repetitivas. As fêmeas possuem uma gestação de 6 meses. Em climas temperados, o pico do acasalamento ocorre em novembro, com os cordeiros nascendo em maio.
Os bighorn são altamente suscetíveis a determinadas doenças carregadas por carneiros domésticos tais como sarna e pneumonia; somando-se as mortes que ocorrem em consequência dos acidentes que envolvem deslizamentos de pedras e quedas de penhascos (são riscos enfrentados por viver no terreno íngreme).
Os bighorns são considerados bons indicadores da saúde da terra porque a espécie é sensível a muitos problemas ambientais humano-induzidos. Além de seu valor estético, ele são considerados animais desejáveis por caçadores. As subespécies das Rochosas e da Sierra Nevada ocupam as regiões montanhosas mais frescas do Canadá e dos Estados Unidos. Em contraste, a subespécie do deserto é nativa do quente ecossistema desértico do sudoeste dos Estados Unidos.
Em 1940, Cowan dividiu taxonomicamente a espécie em sete subespécies:[4]
Entretanto, começando em 1993, Ramey e seus colegas [5][9], usando testes de DNA, mostraram que esta divisão em sete subespécies é pela maior parte ilusória. Os recentes avanços da Ciência mostraram que o Bighorn é uma espécie única, com 3 subespécies O. c. canadensis, O. c. nelsoni e O. c. sierrae. O. c. sierrae é um subespécies geneticamente distinta que ocorre somente na Sierra Nevada. O. c. nelsoni ocorrer na região regiões desérticas do sudoeste dos Estados Unidos e México, visto que o O. c. canadensis ocupa as Montanhas Rochosas dos Estados Unidos e Canadá e noroeste dos Estados Unidos.
O carneiro das Montanhas Rochosas é o mamífero-símbolo da província de Alberta (Canadá) e do estado do Colorado (Estados Unidos).
|coautor= (ajuda) |url= (ajuda) |coautor= (ajuda) |coautor= (ajuda) |coautor= (ajuda) O carneiro-selvagem (Ovis canadensis) (referido ainda pelo nome inglês Bighorn), ao lado do carneiro-de-dall, é uma das duas espécies de carneiro selvagem da América do Norte. A taxonomia continua a ser modificada quando novos dados genéticos e morfológicos tornam-se disponíveis, mas a maioria de cientistas reconhecem atualmente as seguintes subespécies (veja Wehausen & Ramey 2000, Wehausen et al. 2005):
Carneiro-das-montanhas-rochosas (Ovis canadensis canadensis) Carneiro-da-sierra-nevada (Ovis canadensis sierrae), Carneiro-selvagem-do-deserto (Ovis canadensis nelsoni)Além disso, há atualmente duas populações nos Estados Unidos em perigo de extinção:
Carneiro-da-sierra-nevada (Ovis canadensis sierrae), reconhecido como uma subespécie única Bighorn-peninsular, um segmento da população de Bighorn do Deserto distinta (Ovis canadensis nelsoni).O. cervina Desmarest
O. montana Cuvier[1]
Debeloroga ovca (znanstveno ime Ovis canadensis) je ena od treh vrst gorskih ovac. Ime je dobila po velikih, zakrivljenih rogovih samcev. Tudi samice imajo rogove, vendar kratke in le rahlo ukrivljene. Pred dvesto leti je populacija po ocenah štela več kot dva milijona osebkov, v začetku 20. stoletja pa je zaradi lova, bolezni in prevlade domače ovce skoraj izumrla. Danes živi na zahodu Združenih držav Amerike in Kanade ter v severnem delu Mehike ob pomoči programov za reintrodukcijo, vzpostavljanje naravnih parkov in omejevanje lova.
Debeloroga ovca (znanstveno ime Ovis canadensis) je ena od treh vrst gorskih ovac. Ime je dobila po velikih, zakrivljenih rogovih samcev. Tudi samice imajo rogove, vendar kratke in le rahlo ukrivljene. Pred dvesto leti je populacija po ocenah štela več kot dva milijona osebkov, v začetku 20. stoletja pa je zaradi lova, bolezni in prevlade domače ovce skoraj izumrla. Danes živi na zahodu Združenih držav Amerike in Kanade ter v severnem delu Mehike ob pomoči programov za reintrodukcijo, vzpostavljanje naravnih parkov in omejevanje lova.
Tjockhornsfår[2] (Ovis canadensis) är en art i släktet får som förekommer i västra Nordamerika. Andra namn är storhornsfår och amerikanskt vildfår.
Med en längd av 170 cm, en mankhöjd av ungefär en meter och en genomsnittlig vikt av 120 kg (hanar) respektive 70 kg (honor) är individer av denna art betydlig större än vild- eller tamfår i Europa. Djurets päls är i norra regioner under sommaren mörkbrun och under vintern gråbrun. I Nordamerikas södra delar är pälsens färg under hela året brun eller beige. Hos hanar förekommer kraftfulla horn som kan väga upp till 14 kg. Honor har betydlig mindre horn.
Arten förekommer huvudsakligen i Klippiga bergen, men även i västra USA, sydvästra Kanada och nordvästra Mexiko.
Tjockhornsfår lever i bergstrakter. De förekommer ovanför trädgränsen i klippiga regioner med ängar. De har mycket bra förmåga att klättra. I dessa zoner är de i stort sett skyddade mot naturliga fiender som prärievarg, puma och örnar.
Dessa djur livnär sig av gräs och andra växter. I mindre omfång äter de även salt.
Honor och ungdjur lever i mindre flockar omfattande åtta till tio individer och sällan i grupper med upp till hundra djur. Unga hanar lever i egna flockar och när de blir äldre lever hanar ensamma. Under parningstiden strider hanarna om rätten att leda en flock med honor. Hornet är så pass tjockt att de sällan får sår under striden. Oftast vinner hanen med det största hornet.
Även i grupper med unga hanar förekommer strider, mest för att uppnå en högre plats i gruppens hierarki. Under tiden i dessa grupper antar hanar ofta homosexuella livsmönster.
Parningstiden inträffar på hösten. Efter en fem till sex månader lång dräktighet föder honan ett enda ungdjur. I motsats till europeiska får förekommer tvillingar mycket sällan. Lammet får di ungefär ett halvt år och är efter ytterligare sex månader könsmoget. Den första parningen sker hos honor först efter tre år. Hanar är efter ungefär sju år tillräckligt starka för att vinna en strid som ger rätt att para sig. Medellivslängden ligger omkring 20 år. Hanar dör, på grund av kraftförlusten under striderna, tidigare än honor.
Indianerna i Klippiga bergen utnyttjade fårets kött och horn, som användes för att framställa verktyg eller andra föremål. Före ankomsten av européerna fanns troligtvis två miljoner tjockhornsfår i området. Antalet minskades under 1800-talet betydligt av vita jägare. Beståndet minskade även på grund av olika sjukdomar som infördes genom tamfår från Europa. Året 1900 fanns bara 60 000 individer av tjockhornsfåret kvar. Trots omfattande skyddsåtgärder som förbjuder jakten helt, ökade beståndet bara obetydlig fram till idag. IUCN bedömer beståndet som säkrad (Lower Risk Conservation Dependent).[1]
Wikimedia Commons har media som rör Tjockhornsfår.
Tjockhornsfår (Ovis canadensis) är en art i släktet får som förekommer i västra Nordamerika. Andra namn är storhornsfår och amerikanskt vildfår.
Amerika yaban koyunu ya da Amerika dağ koyunu (Ovis canadensis), boynuzlugiller familyasından Kuzey Amerika'da yaşayan memeli hayvan türü. İngilizcede bighorn («büyük boynuz») adıyla tanınır.
Kanada'da, Amerika Birleşik Devletleri'nde ve Meksika'da yayılım gösterir.
|coauthors= görmezden gelindi (yardım) |coauthors= görmezden gelindi (yardım) Amerika yaban koyunu ya da Amerika dağ koyunu (Ovis canadensis), boynuzlugiller familyasından Kuzey Amerika'da yaşayan memeli hayvan türü. İngilizcede bighorn («büyük boynuz») adıyla tanınır.
Товсторі́г Сьєрра-Нева́ди (Ovis canadensis sierrae) — підвид товсторогів, ссавців з роду Баран, що зустрічається в горах Сьєрра-Невада.
Товсторі́г Сьєрра-Нева́ди (Ovis canadensis sierrae) — підвид товсторогів, ссавців з роду Баран, що зустрічається в горах Сьєрра-Невада.
Cừu sừng lớn (Ovis canadensis)[3] là một loài cừu sống ở Bắc Mỹ[4]. Đúng như tên gọi, loài này có đôi sừng khá lớn, có thể nặng đến 14 kg trong khi bản thân chúng có thể nặng đến 140 kg[5]. Một nghiên cứu di truyền học mới đây đã kết luận rằng có ba phân loài Ovis canadensis riêng biệt, một trong số đó đang trong tình trạng nguy cấp: Ovis canadensis sierrae. Loài cừu này đã đến Bắc Mỹ từ Siberia thông qua cầu đất Bering. Số lượng cừu sừng lớn ở Bắc Mỹ từng đạt đến hàng triệu con và chúng đã có mặt trong thần thoại của thổ dân châu Mỹ. Tuy nhiên, đến 1900 số lượng loài đã suy giảm chỉ còn vài nghìn cá thể. Những nỗ lực bảo tồn (trong đó một phần thuộc về Hội Nam Hướng đạo Mỹ) đã giúp khôi phục số lượng loài.
Cừu sừng lớn được gọi tên theo cặp sừng lớn, cong ở trên đầu con cừu đực. Cừu cái cũng có sừng nhưng nhỏ và ít cong hơn[6]. Chúng có màu từ nâu nhạt cho đến xám nhạt hoặc nâu sôcôla. Con đực nặng 58–143 kg, chiều cao tính đến vai là 91–100 cm, dài 180–200 cm tính từ mũi đến đuôi. Con cái nặng 34–85 kg, cao 76–91 cm, dài 140–170 cm[7]. Cừu sừng lớn sở hữu cặp sừng nặng hơn toàn bộ xương trong cơ thể cộng lại và đủ khả năng húc chết người[8].
Cừu sừng lớn (Ovis canadensis) là một loài cừu sống ở Bắc Mỹ. Đúng như tên gọi, loài này có đôi sừng khá lớn, có thể nặng đến 14 kg trong khi bản thân chúng có thể nặng đến 140 kg. Một nghiên cứu di truyền học mới đây đã kết luận rằng có ba phân loài Ovis canadensis riêng biệt, một trong số đó đang trong tình trạng nguy cấp: Ovis canadensis sierrae. Loài cừu này đã đến Bắc Mỹ từ Siberia thông qua cầu đất Bering. Số lượng cừu sừng lớn ở Bắc Mỹ từng đạt đến hàng triệu con và chúng đã có mặt trong thần thoại của thổ dân châu Mỹ. Tuy nhiên, đến 1900 số lượng loài đã suy giảm chỉ còn vài nghìn cá thể. Những nỗ lực bảo tồn (trong đó một phần thuộc về Hội Nam Hướng đạo Mỹ) đã giúp khôi phục số lượng loài.
Ovis canadensis Shaw, 1804
Ареал
Толсторо́г[1] или толсторогий баран[1] (лат. Ovis canadensis) — вид парнокопытных из рода баранов. Распространён в горах западной части Северной Америки от Канады до полуострова Калифорния.
Голова толсторога является старым логотипом марки Dodge.
Толсторог — крупное парнокопытное млекопитающее довольно плотного и мощного телосложения, с невысокими и сильными конечностями, толстой, короткой шеей, небольшой головой и слабо выступающим из меха хвостом.
Размеры тела различаются в разных популяциях, но везде самцы в среднем значительно крупнее самок. В Скалистых горах масса тела взрослых самцов достигает 73-143 кг, тогда как масса тела самок составляет лишь 53-91 кг. В пустынях южной части ареала толстороги мельче: масса тела достигает 58-86 кг у самцов и 34-52 кг у самок[2].
Уши сравнительно малы. Самцы имеют тяжелые и массивные рога, загибающиеся более или менее пологой спиралью наружу. Их длина составляет около 110 см[2]. Масса рогов особо крупных самцов может достигать 14 кг — примерно столько же, сколько весят суммарно все остальные кости организма. Рога самок развиты всегда хорошо, но слабее, чем у самцов. При общей полусерповидной форме они резко расходятся в стороны.
Окраска изменчива, в целом однотонная желтовато-коричневая или коричнево-бурая, иногда чёрно-бурая, почти чёрная или серо-белая. Брюхо светлое, конец морды и задняя поверхность бёдер («зеркало») белые. Волосяной покров густой и длинный, гривы на шее и груди нет.
Брачный сезон приходится на осень и начало зимы, а в южной части ареала в пустынной местности он длится с июля по декабрь. Продолжительность беременности составляет около 6 месяцев, детёныши рождаются весной. Обычно самка приносит одного ягнёнка весом в 3-5 кг. Матери вскармливают детёнышей молоком на протяжении 4-6 месяцев[3].
Самки способны рожать уже в возрасте 10-11 месяцев, но как правило начинают размножаться на втором или третьем году жизни. Самцы участвуют в размножении достигнув доминирующего положения, обычно в возрасте около 7 лет[4].
Продолжительность жизни связана с динамикой численности популяции. Если численность стабильна или сокращается, толстороги живут 10-19 лет, а в растущей и активно размножающейся популяции — всего лишь 6-7 лет[4].
Пасутся толстороги в светлое время суток, с перерывами, их пищу составляют травянистые растения.
Самцы и самки большую часть года держатся раздельно, объединяясь в небольшие группы (в среднем 4-6 особей у самцов, 6-8 — у самок). Ягнята находятся вместе со своими матерями. В дальнейшем самки остаются в материнской группе, а самцы в возрасте 2—4 лет покидают её и присоединяются к группам самцов. На квадратный километр приходится примерно две особи[5].
Основными естественными врагами баранов являются волки, медведи, росомахи, пумы. Для ягнят опасность представляют также рыси, койоты и крупные орлы.
Толстороги обитают в гористых местностях, населяя альпийские луга и предгорья. Летом они держатся на высотах около 1800—2500 метров над уровнем моря, зимой спускаются до высот 800—1500 метров.
В плейстоцене (около 750 000 лет назад) предки американских баранов пересекли Берингов перешеек и широко распространились по территории Северной Америки вплоть до Калифорнии и северной Мексики. Разделение от общего предка на два вида началось около 600 000 лет назад. Тонкорогий баран заселил Аляску и северную Канаду, а толсторог — более южные регионы. В настоящее время очень часто встречаются гибриды этих видов, и систематика подвидов толсторога несколько затруднена.
Поголовье толсторога на начало XIX века оценивается в 1,5-2 миллиона особей, но к началу XX века сохранилось менее 10 тысяч голов[6]. Сокращение численности произошло из-за хищнического промысла, болезней и вытеснения диких баранов домашними овцами. Подвид Ovis canadensis auduboni, эндемичный для хребта Чёрные Холмы, вымер. Немалую роль в этом сыграла высокая восприимчивость диких баранов к болезням домашнего скота, таким, как чесотка и пневмония.
Однако проведение программ реинтродукции, увеличение количества национальных парков на фоне уменьшения поголовья домашних овец к концу Второй мировой войны привели к частичному восстановлению численности американских толсторогов. Стоит отметить беспрецедентную кампанию по спасению пустынных толсторогов в Аризоне, начатую в 1936 г. майором Фредериком Бёрнхемом, предводителем бойскаутского движения, результатом которой стало изъятие около 6100 кв.км. земель штата Аризона из сельскохозяйственного пользования и создание на этой территории заповедника для охраны диких баранов.
В списке Международного союза охраны природы толсторог отнесён к категории видов, находящихся под наименьшей угрозой. В США, в местах, где толстороги имеют наибольшую численность, на них разрешена спортивная охота по лицензиям.
В честь толсторогов (англ. Bighorn sheep) названы несколько топонимов в США, в частности округ в Монтане, округ в Вайоминге, река в Вайоминге и Монтане
_skeleton.jpg)
Толсторо́г или толсторогий баран (лат. Ovis canadensis) — вид парнокопытных из рода баранов. Распространён в горах западной части Северной Америки от Канады до полуострова Калифорния.
Голова толсторога является старым логотипом марки Dodge.
大角羊（學名Ovis canadensis）[2]是北美和西伯利亞地區的三種山地羊之一，另兩種分別為白大角羊(Ovis dalli)和西伯利亞的雪山盘羊(Ovis nivicola)。目前的分類學傢一般將大角羊分爲以下三個亞種[3]：
部分大角羊的種群處於瀕危狀態。
大角羊因公羊的彎曲大角而得名。母羊雖然也有角，但卻要短小許多，並且只有微微的彎曲。顔色包括淺褐色、灰色和咖啡色，臀部和腿部則為白色。落基山大角羊雌性重達90千克，雄性偶爾會超過135千克。西耶拉大角羊則要小許多，通常雌性只有63千克，雄性重為90千克左右。公羊的角重量可達到14千克。相當於其身體骨骼其他部分的總和。[5]
大角羊以草和灌木為食，善於攀爬陡峭的山喦，這樣它們可以躲避天敵的追蹤。大角羊的天敵主要包括郊狼、金雕、美洲獅，以群居爲主。大角羊通常不能馴化。
獵取大角羊的主要目的是它們的肉和角。大角羊角可以用於部落儀式和戰利品。目前大角羊則越來越多地成爲北美各個國家公園重要的生態旅遊資源。
落基山大角羊是加拿大艾伯塔省的省獸，同時也是科羅拉多州的州獸，出現在科羅拉多州野生動物保護部的標誌上。[6].
|access-date=中的日期值 (帮助) 大角羊（學名Ovis canadensis）是北美和西伯利亞地區的三種山地羊之一，另兩種分別為白大角羊(Ovis dalli)和西伯利亞的雪山盘羊(Ovis nivicola)。目前的分類學傢一般將大角羊分爲以下三個亞種：
落基山大角羊(Ovis canadensis canadensis) 西耶拉大角羊(Ovis canadensis sierrae)，也叫加州大角羊 沙漠大角羊(Ovis canadensis nelsoni)部分大角羊的種群處於瀕危狀態。
ワシントン条約附属書II類ビッグホーン（Ovis canadensis）は、ウシ科ヒツジ属に分類される偶蹄類。別名オオツノヒツジ。
アメリカ合衆国[1]（オレゴン州西部、カリフォルニア州、ワシントン州のカスケード山脈、シエラネバダ山脈）、カナダ（ブリティッシュコロンビア州南部）[2]
アメリカ合衆国（アイダホ州、アリゾナ州、オレゴン州東部、コロラド州、ニューメキシコ州、モンタナ州のビタールート山脈、ロッキー山脈）、カナダ（アルバータ州）[2]
アメリカ合衆国（アリゾナ州南西部、テキサス州西部）、メキシコ（ソノラ州北東部）[2]
アメリカ合衆国（カリフォルニア州南部、ネバダ州南部）、メキシコ（ソノラ州北西部）[2]
アメリカ合衆国（サウスダコタ州、ネブラスカ州北西部、ノースダコタ州、モンタナ州西部、ワイオミング州東部）[2]
体長オス150-170センチメートル、メス142センチメートル[2]。肩高オス82-112センチメートル、142センチメートル[2]。体重オス57-108キログラム、メス56-108キログラム[2]。頸部や喉の体毛は伸長しない[1][2]。吻端と臀部の毛衣は白く、臀部の白色部は正中線に沿って暗褐色の筋模様が入るため左右に分断される[2]。
耳介はやや長く、先端が尖る[2]。雌雄共に基部から外側および後方へ向かい、先端が前方外側へ向かうやや短く非常に太い角がある[2]。最大角長123cm[2]。角の先端は丸みを帯びる[2]。角の表面にはあまり横皺が発達せず、畝状の隆起もない[2]。涙骨はあまり窪まない[2]。眼下部の臭腺（眼下腺）は小型[2]。
角がやや細く、先端があまり顔に近接しない[2]。眼窩があまり突出しない[2]。上顎の小臼歯前端から臼歯後端まで（頬歯列）が長い[2]。
角がやや細く、先端があまり顔に近接しない[2]。眼窩があまり突出しない[2]。上顎の頬歯列が長い[2]。
全身の毛衣は褐色や灰褐色[2]。角の先端が顔に近接する[2]。眼窩が突出する[2]。上顎の頬歯列が短い[2]。
全身の毛衣は淡黄褐色[2]。角がやや細く、先端があまり顔に近接しない[2]。眼窩があまり突出しない[2]。上顎の頬歯列が長い[2]。
全身の毛衣は淡褐色[2]。角の先端が顔に近接する[2]。眼窩が突出する[2]。上顎の頬歯列が短い[2]。
夏は標高1,800-2,600メートルの高所で過ごし、冬になると寒さや雪を避けるため標高750-1,500メートルの低所へ移動する[2]。昼行性[2]。
繁殖形態は胎生。9-12月になるとオス同士で角を突き合わせて争う[2]。このような闘争は儀式化されたもので、闘争する頻度は高いものの傷を負うことは少ない[1]。妊娠期間は175-180日[1][2]。5-6月に1回に1-2頭（主に1頭）の幼獣を産む[2]。
この項目は、動物に関連した書きかけの項目です。この項目を加筆・訂正などしてくださる協力者を求めています（Portal:生き物と自然／プロジェクト:生物）。
큰뿔양(학명: Ovis canadensis) 또는 빅혼(영어: bighorn sheep)은 소과에 속하는 포유류의 일종이다. 산악지대에 사는 수컷은 어깨높이가 1m가 넘고, 몸무게도 140kg 정도이다. 암컷은 몸집이 수컷의 절반 정도이다. 그러나 사막지대의 산악에 사는 큰뿔양은 90kg 이상 되는 수컷은 드물고 암컷은 더 작아 대부분 50kg 이하이다. 뿔 길이는 1-1.5m이고 밑둥치의 둘레는 약 45cm이다. 암컷은 약간 구부러진 아주 작은 뿔이 있다. 몸빛은 회갈색 또는 담황색이고 배는 우윳빛의 흰색이고, 엉덩이에도 약간의 우윳빛 흰색 부위가 있다. 수컷은 2-15마리의 무리를 지어 생활하며, 암컷과 새끼는 따로 5-30마리의 무리를 이룬다. 임신기간은 약 175일이고 한 마리의 새끼를 낳는다. 수컷은 태어난 지 약 7-8년이 되면 짝짓기를 할 수 있고 암컷은 약 4년이 지나면 임신을 할 수 있다. 풀과 키 작은 관목들을 먹고 살며 천적은 늑대, 코요테, 퓨마, 회색곰, 아메리카흑곰, 캐나다스라소니, 사람이다. 가축의 질병과 산업화로 멸종의 위협을 받고 있다. 캐나다·멕시코 등지에 분포한다.
수컷
암컷
큰뿔양(학명: Ovis canadensis) 또는 빅혼(영어: bighorn sheep)은 소과에 속하는 포유류의 일종이다. 산악지대에 사는 수컷은 어깨높이가 1m가 넘고, 몸무게도 140kg 정도이다. 암컷은 몸집이 수컷의 절반 정도이다. 그러나 사막지대의 산악에 사는 큰뿔양은 90kg 이상 되는 수컷은 드물고 암컷은 더 작아 대부분 50kg 이하이다. 뿔 길이는 1-1.5m이고 밑둥치의 둘레는 약 45cm이다. 암컷은 약간 구부러진 아주 작은 뿔이 있다. 몸빛은 회갈색 또는 담황색이고 배는 우윳빛의 흰색이고, 엉덩이에도 약간의 우윳빛 흰색 부위가 있다. 수컷은 2-15마리의 무리를 지어 생활하며, 암컷과 새끼는 따로 5-30마리의 무리를 이룬다. 임신기간은 약 175일이고 한 마리의 새끼를 낳는다. 수컷은 태어난 지 약 7-8년이 되면 짝짓기를 할 수 있고 암컷은 약 4년이 지나면 임신을 할 수 있다. 풀과 키 작은 관목들을 먹고 살며 천적은 늑대, 코요테, 퓨마, 회색곰, 아메리카흑곰, 캐나다스라소니, 사람이다. 가축의 질병과 산업화로 멸종의 위협을 받고 있다. 캐나다·멕시코 등지에 분포한다.
