Storlind (Tilia platyphyllos) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Sammen med arten lind (Tilia cordata) kan den danne den dyrkede hybriden parklind (Tilia × europaea, eller Tilia cordata × platyphyllos).
Stammen er glatt nederst uten stammeskudd. Årsskuddene er hårete. Bladplatene er mye større enn hos vanlig lind (Tilia cordata); hos storlind er de inntil 15 cm lange. Formen er den samme skjeve og hjerteformede, men hos storlind er de ikke like sirkelrunde i proporsjonene som hos lind. Bladstilken og begge sider av bladene er hårete. Hårduskene i nervevinklene på undersiden er hvite, ikke brune som hos lind. Blomsterkvasten har 2–5 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 10 mm store. Nøtten har 5 tydelige lister, mens nøtten hos vanlig lind er omtrent helt glatt. Røttene kan være kraftige og klumpete over bakken.[1][2][3]
Dette er et stort tre som i Mellom-Europa blir 30–40 meter høyt med stammediameter på 1 meter. I Skandinavia blir det opptil 25 meter høyt. Storlind er en typisk art for de mellomeuropeiske løvskogene, og den vokser også i fjellskoger i middelhavslandene. Utbredelsen strekker seg fra Frankrike og Nord-Spania østover til Moldova, Nord-Hellas og vestlige Tyrkia. Arten har nordlige utposter i det sørvestlige Storbritannia, sørøstlige Danmark og spredt langs vestkysten av Sverige til Bohuslän. I Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran vokser en nærstående art, Tilia rubra, som har rødlige skudd og snaue blad.[2][4][5]
Storlind er vanlig plantet i parker og langs gater i alle tempererte strøk, og den er også svært mye brukt i Norge. Arten finnes forvillet nordover til Trøndelag, men mangler på Vestlandet. Noen av de norske funnene i Østfold har vært omdiskutert, og en har ment at de kunne være opprinnelig viltvoksende. Arten hadde derfor status som kritisk truet i tidligere utgaver av Nasjonal rødliste, men den betraktes nå som fremmed i hele det norske utbredelsesområdet. I Fremmedartslista 2018 er storlind vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[3][6][7]
Typisk kroneform
Stamme på ungt tre
Bark på eldre tre
Knopp og hårete skudd
Blad
Håret bladstilk og hvite hårdusker på undersiden av bladet
Blomster
Frukt
Trevirke
Et 700 år gammelt tre i Østerrike
Storlind (Tilia platyphyllos) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Sammen med arten lind (Tilia cordata) kan den danne den dyrkede hybriden parklind (Tilia × europaea, eller Tilia cordata × platyphyllos).
Stammen er glatt nederst uten stammeskudd. Årsskuddene er hårete. Bladplatene er mye større enn hos vanlig lind (Tilia cordata); hos storlind er de inntil 15 cm lange. Formen er den samme skjeve og hjerteformede, men hos storlind er de ikke like sirkelrunde i proporsjonene som hos lind. Bladstilken og begge sider av bladene er hårete. Hårduskene i nervevinklene på undersiden er hvite, ikke brune som hos lind. Blomsterkvasten har 2–5 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 10 mm store. Nøtten har 5 tydelige lister, mens nøtten hos vanlig lind er omtrent helt glatt. Røttene kan være kraftige og klumpete over bakken.
Dette er et stort tre som i Mellom-Europa blir 30–40 meter høyt med stammediameter på 1 meter. I Skandinavia blir det opptil 25 meter høyt. Storlind er en typisk art for de mellomeuropeiske løvskogene, og den vokser også i fjellskoger i middelhavslandene. Utbredelsen strekker seg fra Frankrike og Nord-Spania østover til Moldova, Nord-Hellas og vestlige Tyrkia. Arten har nordlige utposter i det sørvestlige Storbritannia, sørøstlige Danmark og spredt langs vestkysten av Sverige til Bohuslän. I Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran vokser en nærstående art, Tilia rubra, som har rødlige skudd og snaue blad.
Storlind er vanlig plantet i parker og langs gater i alle tempererte strøk, og den er også svært mye brukt i Norge. Arten finnes forvillet nordover til Trøndelag, men mangler på Vestlandet. Noen av de norske funnene i Østfold har vært omdiskutert, og en har ment at de kunne være opprinnelig viltvoksende. Arten hadde derfor status som kritisk truet i tidligere utgaver av Nasjonal rødliste, men den betraktes nå som fremmed i hele det norske utbredelsesområdet. I Fremmedartslista 2018 er storlind vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.
_e.JPG)
.JPG)
