Les especies d'aves con nome común en llingua asturiana márquense como NOA. En casu contrariu, conséñase'l nome científicu o de la SEO.
Anthornis melanura[2] ye una especie d'ave paseriforme de la familia Meliphagidae endémica de Nueva Zelanda.[3] Ye la única especie superviviente del xéneru Anthornis, a la que tamién pertenecía la especie estinguida Anthornis melanocephala.[4]
Reconócense-y 6 subespecies:
.
Esta páxina forma parte del wikiproyeutu Aves, un esfuerciu collaborativu col fin d'ameyorar y organizar tolos conteníos rellacionaos con esti tema. Visita la páxina d'alderique del proyeutu pa collaborar y facer entrugues o suxerencies. Les especies d'aves con nome común en llingua asturiana márquense como NOA. En casu contrariu, conséñase'l nome científicu o de la SEO. Anthornis melanura ye una especie d'ave paseriforme de la familia Meliphagidae endémica de Nueva Zelanda. Ye la única especie superviviente del xéneru Anthornis, a la que tamién pertenecía la especie estinguida Anthornis melanocephala.
Anthornis melanura zo ur spesad golvaneg e-touez kerentiad ar Meliphagidae.
E maorieg eo anvet an evn korimako pe "makomako", hag adkemeret eo bet an anvioù-se gant meur a yezh all. E saozneg hag e meur a yezh all e vez graet "evn-kloc'h Zeland-Nevez" pe "evn-kloc'h maori" anezhañ.
Brosezat eo al labous e Zeland-Nevez.
a vo kavet e Wikimedia Commons.
Anthornis melanura zo ur spesad golvaneg e-touez kerentiad ar Meliphagidae.
Anthornis melanura és un ocell de la família dels melifàgids (Meliphagidae) i única espècie del gènere Anthornis. Habita boscos i terres de conreu de Nova Zelanda.
Anthornis melanura és un ocell de la família dels melifàgids (Meliphagidae) i única espècie del gènere Anthornis. Habita boscos i terres de conreu de Nova Zelanda.
Aderyn a rhywogaeth o adar yw Aderyn cloch Seland Newydd (sy'n enw gwrywaidd; enw lluosog: adar cloch Seland Newydd) a adnabyddir hefyd gyda'i enw gwyddonol Anthornis melanura; yr enw Saesneg arno yw New Zealand bellbird. Mae'n perthyn i deulu'r Melysorion (Lladin: Meliphagidae) sydd yn urdd y Passeriformes.[1]
Talfyrir yr enw Lladin yn aml yn A. melanura, sef enw'r rhywogaeth.[2]
Mae'r aderyn cloch Seland Newydd yn perthyn i deulu'r Melysorion (Lladin: Meliphagidae). Dyma rai o aelodau eraill y teulu:
Rhestr Wicidata:
rhywogaeth enw tacson delwedd Aderyn cloch Seland Newydd Anthornis melanura Melysor aelfelyn Melidectes rufocrissalis.jpg){kind=small}
_-_Meliphagidae_-_bird_skin_specimen.jpeg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Aderyn a rhywogaeth o adar yw Aderyn cloch Seland Newydd (sy'n enw gwrywaidd; enw lluosog: adar cloch Seland Newydd) a adnabyddir hefyd gyda'i enw gwyddonol Anthornis melanura; yr enw Saesneg arno yw New Zealand bellbird. Mae'n perthyn i deulu'r Melysorion (Lladin: Meliphagidae) sydd yn urdd y Passeriformes.
Talfyrir yr enw Lladin yn aml yn A. melanura, sef enw'r rhywogaeth.
Newzealandsk bjældefugl (latin: Anthornis melanura) er en fugleart, der lever på New Zealand.
Taksonomi fra Wikispecies Newzealandsk bjældefugl (latin: Anthornis melanura) er en fugleart, der lever på New Zealand.
Der Maori-Glockenhonigfresser (Anthornis melanura), im Verbreitungsgebiet Māori Korimako oder Makomako oder englisch Bellbird genannt, ist die einzige heute noch existierende Vogelart der Gattung Anthornis aus der Familie der Honigfresser. Die Art wird von der IUCN als ungefährdet („least concern“) eingestuft.[1]
Der Vogel wird 20 cm lang, das größere Männchen wiegt bis 34 g, das Weibchen 26 g.[2]
Die Grundfärbung ist olivgrün mit hellerer Unterseite. Der Kopf des Männchens ist schillernd violett, bei der Unterart A. m. oneho blau[3], Schwanz und Flügel sind blauschwarz.[2] Das Gefieder des Weibchens ist ähnlich dem des Männchens, aber glanzlos.[3] Es geht vom Farbton mehr ins Braune und hat einen schmalen weißen Streifen auf der Wange.
Das Auge ist rot, der Schnabel kurz und gebogen.[2] Die Zunge besitzt am Ende bürstenartige Anhänge zum Auflecken des Nektars.[3]
Die Art ist in Neuseeland endemisch und hier auf einem großen Teil der Hauptinseln, zahlreichen Küsteninseln und den Auckland Islands verbreitet, fehlt aber im Norden der Nordinsel.
Der Maori-Glockenhonigfresser erlitt mit Einführung der europäischen Landwirtschaftsmethoden und der damit verbundenen Zerstörung der einheimischen Wälder zunächst Lebensraumverluste. Ein weiterer Grund für Bestandsrückgänge waren eingeschleppte Räuber wie Hauskatzen, Wiesel, Hermeline, Frettchen, Ratten und Futterkonkurrenten wie Wespen. Dieser Bestandsrückgang trat gleichzeitig auch bei vielen anderen neuseeländischen Arten auf; die Populationen des Maori-Glockenhonigfressers erholten sich jedoch aus unbekannten Gründen, so dass er in einem großen Teil Neuseelands wieder ziemlich häufig ist.[4]
Die Art kommt neben ihrem ursprünglichen Lebensraum in heimischen Wäldern auch in anthropogenen Sekundärhabitaten wie Parks und Gärten vor.[3]
Die Vögel fressen Nektar, Honigtau, Beeren und Insekten. Sie sind als Bestäuber bedeutsam.[3]
Der Gesang der Bellbirds ist ein wichtiger Teil des Vogelgesangs in Neuseeland bei Sonnenaufgang. Der glockenartige Gesang wird manchmal mit dem des Tui verwechselt.
Es werden drei Unterarten unterschieden:
Eine vierte Unterart A. melanura dumerilii wird von den meisten Autoren nicht anerkannt.
Der Anfang des 20. Jahrhunderts ausgestorbene Chatham-Glockenhonigfresser (Anthornis melanocephala) wurde zeitweilig als weitere Unterart A. melanura melanocephala des Maori-Glockenhonigfressers angesehen.
Ein Bellbird frisst an Blüten des Neuseelandflachs.
Bellbird am Mount Maungatautari, Waikato
Männchen
Bellbird auf Tiritiri Matangi Island
Der Maori-Glockenhonigfresser (Anthornis melanura), im Verbreitungsgebiet Māori Korimako oder Makomako oder englisch Bellbird genannt, ist die einzige heute noch existierende Vogelart der Gattung Anthornis aus der Familie der Honigfresser. Die Art wird von der IUCN als ungefährdet („least concern“) eingestuft.
Ko te Korimako he manu ngahere nō Aotearoa. He manu reo reka. Ko ngā waireka o ngā pua te kai. Ko te tame he porouri te māhunga, he kāriki te tuara, me te uma, he kārikikaho te puku. He hāuratea te uha. Ko te ingoa pūtaiao ko Anthornis melanura. Ko te ingoa reo Pākehā ko te Bellbird.
Ko te Korimako he manu ngahere nō Aotearoa. He manu reo reka. Ko ngā waireka o ngā pua te kai. Ko te tame he porouri te māhunga, he kāriki te tuara, me te uma, he kārikikaho te puku. He hāuratea te uha. Ko te ingoa pūtaiao ko Anthornis melanura. Ko te ingoa reo Pākehā ko te Bellbird.
Мёдасмок-званочак, або мёдасмок-макамака (Anthornis melanura) — птушка зь сямейства мёдасмокавых. Адзіны від у родзе мёдасмокаў-званочкаў.
— сховішча мультымэдыйных матэрыялаў
The New Zealand bellbird (Anthornis melanura), also known by its Māori names korimako, makomako, and kōmako, is a passerine bird endemic to New Zealand. It has greenish colouration and is the only living member of the genus Anthornis. The bellbird forms a significant component of the famed New Zealand dawn chorus of bird song that was much noted by early European settlers. The explorer Captain Cook wrote of its song "it seemed to be like small bells most exquisitely tuned".[2] The species is common across much of New Zealand and its offshore islands as well as the Auckland Islands.
Males are olive-green with a dark purplish sheen on their head and black outer wing and tail, while females are a duller olive-brown with a blue sheen on the head and yellowish-white curving from the base of the bill to below the eye. Both have a notably red eye. They are about 17–20 cm from the tip of their beak to the end of their tail. Females weigh about 25 g and males 32 g. Juvenile females have brown eyes and a light yellow cheek stripe. Juvenile males have dull brown-black outer wing and tail feathers.[3]
Female
Male
There are four subspecies: A. melanura melanura, A. melanura dumerii, A. melanura oneho, and A. melanura obscura. The Chatham bellbird, A. melanocephala, which became extinct in the early 20th century, was formerly classified as a subspecies of the New Zealand bellbird, as A. melanura melanocephala.
The bellbird is found throughout both the main islands of New Zealand apart from the north of the North Island. Its population and distribution had been seriously affected by the introduction of European-style farming, which has led to the removal of native forests (the natural habitat of the bellbird). Another important factor is the introduction of predatory species such as cats, weasels, stoats, ferrets, rats, and food-robbing species like wasps. Predators either eat the birds or consume eggs, while food robbers compete with the bellbird for its natural food sources of nectar, honeydew and insects. The initial decline after European colonisation in the North Island was very marked and before farming was well established in many areas affected so other factors such as infection may have played a role. Indeed there are complexities as to assigning predator blame and the remarkable re-population over 100 years creates some issues too. Despite South Island colonisation in the same time frame the die back was not as severe. Descriptions exist of massive die back in the North Island within less than a 3 year period commencing within 10 years of colonisation in the 1850s and by the 1880s the species was feared close to extinction being confined to off shore islands and lake islands such as Motutaiko Island in Lake Taupō where the only likely predator was the Polynesian rat. On the largest island, Manawatāwhi of the Three Kings group to the north of the North Island, it was the only species of bird to remain plentiful, when the vegetation cover was impoverished because of the presence of goats. On Great Barrier Island, it disappeared in a 10 year period but remained on the smaller islands of the Hauraki Gulf, which possibly allowed more rapid recolonisation of the Auckland mainland in due course.[4] Accordingly the decline occurred around the same time as that of many other New Zealand species, but for unknown reasons was reversed and the species is still common across much of New Zealand.[5]
Breeding occurs from September to January where two broods can be produced. Their nesting habits are similar to the tui in respect to colour of eggs, clutch size and incubation.[6] They generally lay three to four eggs with pinkish brown spots and blotches.
Bellbirds feed on nectar, fruit and insects. Insects are important for females and their chicks during the breeding season. As honeyeaters, with brush-tipped tongues that enable them to sip nectar and the honeydew found on the trunks of beech trees,[7] they play an important part in pollinating numerous native plants such as mistletoe, fuchsia, and kowhai.[8]
Bellbird song consists of three distinct sounds similar to the sound of chiming bells. They sing during the day but more in the early morning and late evening. Their alarm call is a repeated set of harsh staccato notes,[8] similar to a blackbird. The call of the Anthornis melanura is used by Radio New Zealand as an interval signal.
The New Zealand bellbird (Anthornis melanura), also known by its Māori names korimako, makomako, and kōmako, is a passerine bird endemic to New Zealand. It has greenish colouration and is the only living member of the genus Anthornis. The bellbird forms a significant component of the famed New Zealand dawn chorus of bird song that was much noted by early European settlers. The explorer Captain Cook wrote of its song "it seemed to be like small bells most exquisitely tuned". The species is common across much of New Zealand and its offshore islands as well as the Auckland Islands.
El mielero maorí, campanera de Nueva Zelanda o korimako (Anthornis melanura)[2] es una especie de ave paseriforme de la familia Meliphagidae endémica de Nueva Zelanda.[3] Es la única especie superviviente del género Anthornis, a la que también pertenecía la especie extinta Anthornis melanocephala.[4]
Se le reconocen 6 subespecies:
El mielero maorí, campanera de Nueva Zelanda o korimako (Anthornis melanura) es una especie de ave paseriforme de la familia Meliphagidae endémica de Nueva Zelanda. Es la única especie superviviente del género Anthornis, a la que también pertenecía la especie extinta Anthornis melanocephala.
Anthornis melanura Anthornis generoko animalia da. Hegaztien barruko Meliphagidae familian sailkatua dago.
Anthornis melanura Anthornis generoko animalia da. Hegaztien barruko Meliphagidae familian sailkatua dago.
Makomako (Anthornis melanura)[2] on mesikoiden heimoon kuuluva varpuslintu.
Makomakoa tavataan Uudessa-Seelannissa. Sen kannaksi arvioidaan vähintään 12 000 yksilöä, mutta kanta on todennäköisesti suurempi. Laji on luokiteltu elinvoimaiseksi.[1]
Makomako (Anthornis melanura) on mesikoiden heimoon kuuluva varpuslintu.
Anthornis melanura
Le Méliphage carillonneur (Anthornis melanura) est une espèce de passereau de la famille des Meliphagidae. Il vit en Nouvelle-Zélande. Son nom natif est Korimako. Il est aujourd'hui l'unique espèce vivante de son genre.
Il est capable de changer son comportement de nidification pour se protéger des prédateurs.
D'après Alan P. Peterson, il existe 4 sous-espèces dont une est aujourd'hui éteinte :
Femelle
Mâle
Couple
Anthornis melanura
Le Méliphage carillonneur (Anthornis melanura) est une espèce de passereau de la famille des Meliphagidae. Il vit en Nouvelle-Zélande. Son nom natif est Korimako. Il est aujourd'hui l'unique espèce vivante de son genre.
Il campanaro di Nuova Zelanda (Anthornis melanura Sparrman, 1786), noto anche con i nomi māori di Korimako o Makomako, è un uccello passeriforme endemico della Nuova Zelanda[2]. Presenta una colorazione verdastra ed è l'unica specie vivente del genere Anthornis. È uno dei responsabili dei cori all'alba per i quali è conosciuta la Nuova Zelanda, che tanto stupirono i primi coloni europei. L'esploratore James Cook scrisse, riguardo a questo canto: «Fui svegliato dal canto degli uccelli sulla spiaggia, da cui noi distiamo quasi un quarto di miglio. Erano sicuramente in tanti. Sembrava che sforzassero le loro gole per rivalità, e forse emettevano la musica più melodiosa che io abbia mai sentito, che imitava quasi quella dei campanelli, ma con il più armonioso suono argenteo che si possa immaginare, al quale la distanza contribuiva non poco». Il richiamo emesso dal campanaro viene talvolta confuso con il canto del tui. La specie è comune in gran parte della Nuova Zelanda e delle isole vicine, ed è presente anche sulle isole Auckland.
I maschi sono di colore verde oliva con riflessi scuri dai toni violacei sulla testa e la parte superiore di ali e coda di colore nero. Le femmine, invece, hanno una colorazione generale di un bruno oliva più scialbo, con riflessi azzurri sulla testa e una zona di colore bianco-giallastro tra la base del becco e la parte inferiore dell'occhio. Entrambi hanno l'iride rossa. Dalla punta del becco all'estremità della coda misurano 17–20 cm di lunghezza. Le femmine pesano circa 25 g, i maschi circa 32. Le giovani femmine hanno gli occhi marroni e una striscia sulle guance di colore giallo chiaro. I giovani maschi hanno le penne della parte superiore delle ali e della coda di colore nero-bruno opaco[3].
Il campanaro è diffuso in tutte e due le isole principali della Nuova Zelanda, ad eccezione delle zone settentrionali dell'Isola del Nord. La popolazione e l'areale di questa specie sono stati gravemente compromessi dall'introduzione di un tipo di agricoltura di stile europeo, che ha portato alla distruzione delle foreste originarie (habitat naturale del campanaro). Un altro importante fattore di minaccia per la specie è stata l'introduzione di specie predatrici, quali gatti, donnole, ermellini, furetti e ratti, e di specie che competono con essa per il cibo, come le vespe. I predatori catturano gli uccelli o ne razziano le uova, mentre le specie competitrici sottraggono loro fonti di cibo naturali come nettare, melata e insetti. Il declino subito da questa specie è lo stesso che ha colpito molte altre specie endemiche della Nuova Zelanda, ma per ragioni tuttora sconosciute il campanaro è nuovamente aumentato di numero ed è ancora comune in gran parte dell'isola[4].
La nidificazione avviene tra settembre e gennaio, e possono essere deposte due nidiate. Colore delle uova, numero di pulcini e durata dell'incubazione sono simili a quelli del tui[5]. Generalmente la femmina depone tre o quattro uova ricoperte da puntolini e macchie di colore bruno-rosato.
Il campanaro si nutre di nettare, frutta e insetti. Questi ultimi sono particolarmente richiesti dalle femmine e dai loro pulcini durante la stagione della nidificazione. Come gli altri Melifagidi, gioca un ruolo molto importante nell'ecosistema, impollinando numerose specie di piante native, quali il vischio, la fucsia e il kowhai[6].
Il canto del campanaro consiste in tre distinte sonorità che ricordano lo scampanio di campanelli. Gli uccelli cantano anche durante il giorno, ma preferiscono farlo di prima mattina o a tarda sera. Il loro richiamo di allarme è costituito da una serie di rigide note staccate, che ricordano il richiamo del merlo[6].
Gli studiosi riconoscono tre sottospecie di campanaro di Nuova Zelanda[2]:
Il campanaro delle Chatham, A. melanocephala, scomparso agli inizi del XX secolo, veniva fino a poco tempo fa considerato una sottospecie del campanaro di Nuova Zelanda, con il nome di A. m. melanocephala.
Il campanaro di Nuova Zelanda (Anthornis melanura Sparrman, 1786), noto anche con i nomi māori di Korimako o Makomako, è un uccello passeriforme endemico della Nuova Zelanda. Presenta una colorazione verdastra ed è l'unica specie vivente del genere Anthornis. È uno dei responsabili dei cori all'alba per i quali è conosciuta la Nuova Zelanda, che tanto stupirono i primi coloni europei. L'esploratore James Cook scrisse, riguardo a questo canto: «Fui svegliato dal canto degli uccelli sulla spiaggia, da cui noi distiamo quasi un quarto di miglio. Erano sicuramente in tanti. Sembrava che sforzassero le loro gole per rivalità, e forse emettevano la musica più melodiosa che io abbia mai sentito, che imitava quasi quella dei campanelli, ma con il più armonioso suono argenteo che si possa immaginare, al quale la distanza contribuiva non poco». Il richiamo emesso dal campanaro viene talvolta confuso con il canto del tui. La specie è comune in gran parte della Nuova Zelanda e delle isole vicine, ed è presente anche sulle isole Auckland.
Medsiurbys varpininkas (lot. Anthornis melanura, angl. New Zealand Bellbird, vok. Maori-Glockenhonigfresser) – medlesinių (Meliphagidae) šeimos paukštis.
Paplitęs Naujojoje Zelandijoje. Endeminė rūšis.
Šis su ornitologija susijęs straipsnis yra nebaigtas. Jūs galite prisidėti prie Vikipedijos papildydami šį straipsnį. Medsiurbys varpininkas (lot. Anthornis melanura, angl. New Zealand Bellbird, vok. Maori-Glockenhonigfresser) – medlesinių (Meliphagidae) šeimos paukštis.
Paplitęs Naujojoje Zelandijoje. Endeminė rūšis.
De Maori-belhoningvogel (Anthornis melanura) is een zangvogel uit de familie Meliphagidae (honingeters).
Deze soort is endemisch in Nieuw-Zeeland en telt 3 ondersoorten:
De Maori-belhoningvogel (Anthornis melanura) is een zangvogel uit de familie Meliphagidae (honingeters).
Maorihonningetar (Anthornis melanura), òg kjent under maori-namna korimako og makomako, er ein sporvefugl i honningetarfamilien som er endemisk til New Zealand. Han er einaste nolevande medlemmen av slekta Anthornis. Arten er vanleg over store delar av hovudøyane på New Zealand og på mindre øyar utanfor, og dessutan så langt sør som på Aucklandøyane.
Dette er ein grønleg fugl, hannar er olivengrøne med ein mørk lilla glans på hovudet og blåsvart ytre venger og hale. Han er lysare på undersida. Hofuglar er meir gråleg olivenbrune med ein blåleg glans på hovudet. Ho har ein karakteristisk gulkvit bøygd stripe frå nebbrota tvers over kinnet. Begge har særs raude auge. Dei er ca. 20 cm i kroppslengd. Hoer veg ca. 26 gram og hannar 32 g.[1] Ungfuglar av hokjønn har brune auge og ei lys gul kinnstripe.
Maorihonningetarar lever på begge dei største øyane i New Zealand bortsett frå nord på Nordøya. Dei døydde ut på Chathamøyane ca. 1906. Habitatet for arten har vore naturleg stadeigen skog, krattskog, jordbruksområde, hagar og parkar. Storleiken på populasjonen og utbreiinga blei alvorleg påverka av innføringa av europeisk jordbruk, med avskoging av urskog. Ein annan viktig faktor for nedgangen er innføring av predatorar som kattar, røyskattar, ilderar, rotter og stikkvepsar. Predatorane tar levande fuglar og egg, men somme konkurrerer med maorihonningetarar om naturlege matkjelder som nektar, honningdogg og insekt. Nedgangen skjedde rundt same tid som mange andre endemiske artar på New Zealand gjekk tilbake, men av ukjende årsaker vart nedgangen for maorihonningetarar bremsa opp og arten er framleis vanleg over store delar av landet.[2] Bestanden er estimert til å ligge mellom 10 000 og 20 000 individ og er minkande. (2001)[3]
Hekkinga skjer frå september til januar, vanlegvis med 2 kull på hovudøyane. Hoa byggjer det koppforma reiret av småkvistar og fiber, fôra med fjører og fint gras. Ho legg 3 til 5 kvite egg med rosa brune flekker og skjoldar. Hofuglen rugar òg åleine i 2 veker, begge i paret syter for føda til ungane i nye 2 veker til dei er flygedyktige. Reiret kan vere festa i forgreininga av eit tre eller ligge i skjul i bergskrentar eller i trestammar.
Føda er hovudsakleg nektar, frukt og insekt. Insekt er viktig for hofuglar og ungane deira i hekketida. Som andre honningetarar spelar dei ein viktig rolle for pollinering mange stadeigne planter som misteltein, fuchsia og kowhai.[4]
Maorihonningetarar utgjer ein monaleg del av det vidgjetne daggrykoret av fuglesong på New Zealand som vart mykje nemnt av tidlege europeiske nybyggarar. Den oppdagingsreisande James Cook skildra songen som «han virket å vere som små framifrå stemde bjøller». Den klokkeklare songen blir nokre gonger forveksla med songen av tuihonningetar, han er sett saman av tre ulike tonar som liknar på lyden av ringande bjøller. Dei syng i løpet av dagen, men meir tidleg morgon og sein kveld enn midt på dagen. Varselropet er gjentatt sett av harde stakkato tonar, lik ein svarttrast. Dei har regionale variasjonar og dialektar.[4]
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Maorihonningetar Maorihonningetar (Anthornis melanura), òg kjent under maori-namna korimako og makomako, er ein sporvefugl i honningetarfamilien som er endemisk til New Zealand. Han er einaste nolevande medlemmen av slekta Anthornis. Arten er vanleg over store delar av hovudøyane på New Zealand og på mindre øyar utanfor, og dessutan så langt sør som på Aucklandøyane.
Maorihonningeter (Anthornis melanura), også kjent under maori-navnene Korimako og Makomako, er den eneste arten i gruppen Anthornis i familien honningetere. Arten er vanlig over store deler av hovedøyene på New Zealand og på mindre øyer utenfor, og dessutan så langt sør som på Aucklandøyene.
Dette er en grønnlig fugl, hanner er olivengrønn med en mørk lilla glans på hodet og blåsvart ytre vinger og stjert. Han er lysere på undersida. Hunfugler er mer grålig olivenbrun med en blålig glans på hodet. Hunner har en karakteristisk gulhvit bøyet stripe frå nebbrota tvers over kinnet. De er ca. 20 cm i kroppslengde. Hunner veier ca. 26 gram og hanner 32 gram[3]. Ungfugler av hunnkjønn har brune øyne og en lysegul kinnstripe.
Det er beskrevet fire underarter av maorihonningeter[4]:
Denne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Maorihonningeter (Anthornis melanura), også kjent under maori-navnene Korimako og Makomako, er den eneste arten i gruppen Anthornis i familien honningetere. Arten er vanlig over store deler av hovedøyene på New Zealand og på mindre øyer utenfor, og dessutan så langt sør som på Aucklandøyene.
Korimako[2] (Anthornis melanura) är en fågelart i familjen honungsfåglar som är endemisk för Nya Zeeland.[3]
Fjäderdräkten är övervägande grönaktig till gröngul, med mörkare grå till gråblå färg på huvudet och på de yttre delarna av vingarna samt stjärtfjädrarna. Det fyra underarterna uppvisar vissa variationer i teckning.
Korimakon är den enda nu levande arten i sitt släkte. Fågeln är vanlig över stora delar av Nya Zeeland och även på flera av öarna närmast utanför landets kust, samt på Aucklandöarna. Den delas vanligtvis upp i tre underarter:[3]
Populationen på Aucklandöarna beskrevs som underarten incoronata av Bangs, 1911, men är idag inte giltig som underart.[4] Likaså urskildes tidigare underarten demerilii' (Lesson & Garnot, 1828) för populationer på Nordön.
Den utdöda komakon (Anthornis melanocephala) sågs tidigare som en underart till korimakon, men behandlas nu övervägande som en enskild art.[5]
Korimakons utbredning och individantal är på nedgående. De två tydligaste orsakerna till detta är predation – som många andra av Nya Zeelands inhemska fåglar är korimakon dåligt rustad mot introducerade rovdjur som råttor, katter och vesslor – samt att stora delar av de ursprungliga skogarna omvandlats till jordbruksmark. Den betraktas dock inte som hotad av internationella naturvårdsunionen IUCN.[1]
En korimako som äter ur en blomma på en planta i fiberliljesläktet
Korimako i Maungatautari naturreservat, Waikato
Ett par av korimako; honan till vänster, hanen till höger
Wikimedia Commons har media som rör korimako.
Korimako (Anthornis melanura) är en fågelart i familjen honungsfåglar som är endemisk för Nya Zeeland.
Anthornis melanura là một loài chim trong họ Meliphagidae.[2]
Anthornis melanura là một loài chim trong họ Meliphagidae.
Anthornis melanura (Sparrman, 1786)
Синонимы
Медосос-колокольчик, или макомако[3] (лат. Anthornis melanura), — новозеландский вид воробьиных птиц из семейства медососовых (Meliphagidae), единственный современный в одноимённом[3] роде (Anthornis). Второй вид рода, Anthornis melanocephala G. R. Gray, 1843, вымер[4].
Оперение птицы оливково-зелёное[5]. Длина тела — 25 см[2].
Ранее в виде выделяли 5 подвидов, но после ревизии подвидов медососа-колокольчика у A. m. dumerilii (на островах и прибрежных районах в заливе Бей-оф-Айлендс на острове Северный) и A. m. incoronata (из острова Окленд) не нашлось отличий от номинативного подвида A. m. melanura, поэтому A. m. incoronata и A. m. dumerilii теперь стоит считать синонимами[1]. Три подвида[4]:
Это заготовка статьи по орнитологии. Вы можете помочь проекту, дополнив её. Медосос-колокольчик, или макомако (лат. Anthornis melanura), — новозеландский вид воробьиных птиц из семейства медососовых (Meliphagidae), единственный современный в одноимённом роде (Anthornis). Второй вид рода, Anthornis melanocephala G. R. Gray, 1843, вымер.
Оперение птицы оливково-зелёное. Длина тела — 25 см.
