Purpurlyng (Erica cinerea) er en dvergbusk som tilhører lyngfamilien.
Den er 15–75 cm høy. Årskuddene er hårete, men resten av planten er glatt. De smale bladene sitter i kranser på tre, noe som skiller arten fra slektningen klokkelyng. De klokkeformede blomstene er purpurfargede og sitter i klaser. Den vokser i hei og åpen skog på tørr og sur jord.[2]
I Vest-Europa er purpurlyng en typisk art for de atlantiske kystlyngheiene. Den vokser fra Portugal nordover til De britiske øyer og Norge. I nord er utbredelsen begrenset til områder med lite frost, og den vokser i motsetning til klokkelyng verken i Danmark eller Sverige. I sør går den derimot lenger øst enn klokkelyng, helt til Liguria i Italia. I middelhavsområdet er den hovedsakelig en fjellplante.[3][4][5]
I Norge vokser purpurlyng på Vestlandet i ytre kyst- og fjordstrøk fra Ryfylke til Haram i Møre og Romsdal. Den krever litt sommervarme og mangler på de mest forblåste øyene. I Norsk rødliste er den vurdert som nær truet på grunn av gjengroing, utbygging og skogplanting.[1]
To nærstående former ble tidligere regnet som varieteter, men har nå fått status som egen arter. Det er Erica numidica i Algerie og Erica maderensis fra Madeira.[5]
Purpurlyng (Erica cinerea) er en dvergbusk som tilhører lyngfamilien.
Den er 15–75 cm høy. Årskuddene er hårete, men resten av planten er glatt. De smale bladene sitter i kranser på tre, noe som skiller arten fra slektningen klokkelyng. De klokkeformede blomstene er purpurfargede og sitter i klaser. Den vokser i hei og åpen skog på tørr og sur jord.
I Vest-Europa er purpurlyng en typisk art for de atlantiske kystlyngheiene. Den vokser fra Portugal nordover til De britiske øyer og Norge. I nord er utbredelsen begrenset til områder med lite frost, og den vokser i motsetning til klokkelyng verken i Danmark eller Sverige. I sør går den derimot lenger øst enn klokkelyng, helt til Liguria i Italia. I middelhavsområdet er den hovedsakelig en fjellplante.
I Norge vokser purpurlyng på Vestlandet i ytre kyst- og fjordstrøk fra Ryfylke til Haram i Møre og Romsdal. Den krever litt sommervarme og mangler på de mest forblåste øyene. I Norsk rødliste er den vurdert som nær truet på grunn av gjengroing, utbygging og skogplanting.
To nærstående former ble tidligere regnet som varieteter, men har nå fått status som egen arter. Det er Erica numidica i Algerie og Erica maderensis fra Madeira.
