Istidskreps (Mysis relicta) er eit lite krepsdyr som lever i ferskvatn over store delar av den nordlege halvkula. Han liknar kril, med store augo, lange antenner og godt utvikla symjebein (pleopodar) og kan bli opp til 25 mm lang.
I Noreg finst istidskrepsen naturleg i nokre få djupe innsjøer på Austlandet. I tillegg er ho sett ut i fleire vatn i von om å auka bestanden av røye, noko som diverre har verka totalt mot si hensikt. Norsk svarteliste 2007, som er ei oversikt over framande artar i norsk fauna, reknar ho mellom 217 kritiske artar som gjer stor skade på økosystem dei ikkje høyrer naturleg heime i.
Istidskreps finst i Russland, Skandinavia og Tyskland. Ho er ein typisk istidsrelikt, det vil seie at arten berre finst naturleg i djupe innsjøar som ligg under den marine grensa og har hatt samband med havet på eit tidspunkt etter dei siste istidene. Ein trur arten fanst i langt fleire innsjøar rett etter istida enn han gjer i dag, men at dei har forsvunne frå dei fleste opphavlege leveområda på grunn av konkurranse, predasjon og høg vasstemperatur. Istidskrepsen klarar seg ikkje særleg godt når temperaturen i vatnet stig over 13-14 °C, og døydde ut frå dei fleste grunne sjøane kor dei fanst i løpet av varmare periodar.
I Noreg er arten naturleg utbreidd i nokre få innsjøar på Austlandet; Femsjøen, Rødnessjøen, Øgderen, Øyeren, Nuguren, Mjøsa, Hurdalssjøen og Nordre Elvåg. I tillegg er ho sett ut i ei rekkje sjøar i Trøndelag: Namsvann, Vekteren, Limingen, Tunnsjøen, Bangsjøen, Selbusjøen, Stugusjøen, Benna, og Gjevilvatnet. Ho har i seinare tid òg spreidd seg til ei rekkje andre vatn.
I norske sjøar er livssyklusen til istidskrepsen som regel på 1-2 år. Ho utnyttar heile sjøen, og et både planteplankton, dyreplankton og daudt organisk materiale. Undersøkingar i vatn både med naturlege og utsette bestandar viser ingen synleg næringsbiologisk skilnad. Unge individ et planteplankton, små organiske partiklar og planktoniske hjuldyr. Frå 7-8 mm lengde tek dei til å eta krepsdyrplankton, særleg vasslopper av slektene Daphnia og Bosmina.
Dette kosthaldet har ført til statusen deira som svartelista framande artar. Vasslopper er nemleg særs viktige element i kosthaldet til plankton-etande laksefisk, som røye. Når istidskrepsen er i stand til å beita meir effektivt på dette planktonet, har det ført til at røyebestandane har gått drastisk ned i vatna kor pungreka er sett ut. Dette har vore stikk i strid med intensjonane; då mysis vart sett ut i si tid var det for å få transportert næringsstoff frå botnnivået i sjøen og opp i dei frie vassmassane.
Dette har ikkje slått til. Det har nemleg vist seg at røyer og pungreker oppheldt seg i forskjellige delar av vatnet til forskjellige tider på døgeret. Istidskreps beitar pelagisk på plankton om nettene, men «gøymer seg» på botnen, der røya ikkje kan sjå ho, om natta. Botnlevande fisk, som lake, har vist seg i stand til å utnytta mysis som ressurs.
Grunnen til at istidskreps har vore så skadeleg i vatna dei har vorte sett ut i, har å gjera med samansetnaden av fiskesamfunn. Der arten finst naturleg, finst det ofte opp i 20 ulike artar fisk, fleire som er særs effektive dyreplankton-etarar. Her har difor konkurransen vore langt jamnare, sidan mysis her har kivast om maten med dyktige ressurs-utnyttarar som sik, krøkle og lagesild heller enn dei noko meir tafatte røyene. I vatna kor ho er utsett består derimot fiskebestandane hovudsakleg av nokre få artar laksefisk som er avhengige av mat både langs botnen og pelagisk.
Istidskreps (Mysis relicta) er eit lite krepsdyr som lever i ferskvatn over store delar av den nordlege halvkula. Han liknar kril, med store augo, lange antenner og godt utvikla symjebein (pleopodar) og kan bli opp til 25 mm lang.
I Noreg finst istidskrepsen naturleg i nokre få djupe innsjøer på Austlandet. I tillegg er ho sett ut i fleire vatn i von om å auka bestanden av røye, noko som diverre har verka totalt mot si hensikt. Norsk svarteliste 2007, som er ei oversikt over framande artar i norsk fauna, reknar ho mellom 217 kritiske artar som gjer stor skade på økosystem dei ikkje høyrer naturleg heime i.
Mysis er et opptil 25 mm langt rekelignende krepsdyr som lever i ferskvann. Det finnes minst seks norske arter i slekten Mysis, men Artsnavnebasen bruker «mysis» om arten med det vitenskapelige navnet Mysis relicta.
Den er en såkalt istidskreps. Det vil si at utbredelsen i dag er begrenset til enkelte dype og kalde innsjøer i områder av Nord-Europa som var dekt av is under siste istid. Under issmeltingen stod havet høyt, og saltholdigheten var liten, slik at mysis og de andre istidskrepsene kunne spre seg til viker og fjordarmer, som nå er innsjøer under marin grense. Mysis finnes også i deler av Østersjøen.
I Norge forekommer mysis naturlig i noen sjøer på Østlandet: Femsjøen, Rødenessjøen, Øgderen, Øyeren, Nugguren, Mjøsa, Hurdalssjøen og Nord-Elvåga.[1]
Mysis relicta ble i 2005 splittet i fire arter, og tre av dem finnes i Norge: M. relicta i snever betydning forekommer naturlig bare på Østlandet, mens M. salemaai finnes i Stokkalandsvatnet på Jæren, og M. segerstralei i brakkvann i Finnmark.[2]
I Sverige er mysis og andre istidskrepser blitt satt ut i innsjøer der de ikke forekommer naturlig, for at ørret og andre fisker skal få mer næring.[3][4] Med bakgrunn i dette satte man ut mysis i flere innsjøer i Trøndelag som et avbøtende tiltak i forbindelse med kraftutbygging.
Mysis er satt ut i følgende regulerte innsjøer: Namsvatnet, Vektaren, Limingen, Tunnsjøen, Bangsjøan, Selbusjøen, Stugusjøen, Benna og Gjevillvatnet. I ettertid har arten spredd seg gjennom overføringstunneler fra Bangsjøan til Snåsavatnet, Reinsvatnet og Fossemvatnet, og fra Selbusjøen til Jonsvatnet. Arten er også blitt funnet i Rognestøylsvatn i Ørsta kommune i Møre og Romsdal, men det er ikke kjent hvordan den er kommet dit.
Resultatet av utsetningen må beskrives som en fullstendig fiasko. Mysis er en mer effektiv predator på dyreplankton enn røye, og bestanden av denne fiskearten ble sterkt redusert. Mysis beiter på plankton i de frie vannmassene om natta og skjuler seg ved bunnen på dagtid. Røye og ørret jakter ved hjelp av synet og tar derfor lite mysis. Den bunnlevende fisken lake har derimot økt i antall.
Utsettingene i Sverige var ofte mer vellykket fordi det er mange fler fiskearter i de svenske innsjøene, blant annet effektive planktonspisere som sik, lagesild og krøkle. Mysisen har heller ikke samme mulighet til å skjule seg i grunne innsjøer, eller innsjøer med svært klart vann.[1]
Mysis er et opptil 25 mm langt rekelignende krepsdyr som lever i ferskvann. Det finnes minst seks norske arter i slekten Mysis, men Artsnavnebasen bruker «mysis» om arten med det vitenskapelige navnet Mysis relicta.
Den er en såkalt istidskreps. Det vil si at utbredelsen i dag er begrenset til enkelte dype og kalde innsjøer i områder av Nord-Europa som var dekt av is under siste istid. Under issmeltingen stod havet høyt, og saltholdigheten var liten, slik at mysis og de andre istidskrepsene kunne spre seg til viker og fjordarmer, som nå er innsjøer under marin grense. Mysis finnes også i deler av Østersjøen.
I Norge forekommer mysis naturlig i noen sjøer på Østlandet: Femsjøen, Rødenessjøen, Øgderen, Øyeren, Nugguren, Mjøsa, Hurdalssjøen og Nord-Elvåga.
Mysis relicta ble i 2005 splittet i fire arter, og tre av dem finnes i Norge: M. relicta i snever betydning forekommer naturlig bare på Østlandet, mens M. salemaai finnes i Stokkalandsvatnet på Jæren, og M. segerstralei i brakkvann i Finnmark.
