Die Bergmücken (Deuterophlebia, Deuterophlebiidae) sind eine Gattung und Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera). Die wenigen Angehörigen dieser Gruppe leben in Ost- und Zentralasien sowie in Nordamerika.
Bemerkenswert sind die wasserlebenden Larven der Bergmücken, die in ihrem Körperbau und in ihrer Lebensweise sehr gut an schnell fließende Gewässer angepasst sind. Man findet sie ausschließlich auf glatten, überfluteten Steinen in maximal 30 Zentimetern Wassertiefe. Die Larven sind dorsal abgeflacht und extrem breit gebaut. Der Kopf trägt lange und gegliederte Antennen, der anschließende Thorax ist dreigliedrig und besitzt keine Extremitäten. Das Abdomen besteht aus acht Segmenten, wobei die ersten sieben stark verbreitert und mit beinähnlichen Pseudopodien versehen sind. Diese "Beine" tragen an ihrem Ende im ersten Larvenstadium einen, später bis zu 13 Hakenringe, mit denen sich die Tiere am Substrat halten können. Das letzte Abdominalsegment ist mit fünf Analpapillen bestückt. Die Atmung der Tiere erfolgt über die Körperoberfläche.
Die Puppe der Bergmücken erscheint von dorsal betrachtet oval und ist leicht konkav gekrümmt. Sie ist dort zu finden, wo auch die Larven gelebt haben, und ist mit ihrer Bauchseite fest an die Steine gepresst. Am Prothorax trägt sie Atemorgane. In den weiblichen Puppen findet man bereits 40 bis 100 befruchtungsfähige Eier.
Die Bergmücken (Deuterophlebia, Deuterophlebiidae) sind eine Gattung und Familie der Zweiflügler (Diptera) und gehören zu den Mücken (Nematocera). Die wenigen Angehörigen dieser Gruppe leben in Ost- und Zentralasien sowie in Nordamerika.
Bemerkenswert sind die wasserlebenden Larven der Bergmücken, die in ihrem Körperbau und in ihrer Lebensweise sehr gut an schnell fließende Gewässer angepasst sind. Man findet sie ausschließlich auf glatten, überfluteten Steinen in maximal 30 Zentimetern Wassertiefe. Die Larven sind dorsal abgeflacht und extrem breit gebaut. Der Kopf trägt lange und gegliederte Antennen, der anschließende Thorax ist dreigliedrig und besitzt keine Extremitäten. Das Abdomen besteht aus acht Segmenten, wobei die ersten sieben stark verbreitert und mit beinähnlichen Pseudopodien versehen sind. Diese "Beine" tragen an ihrem Ende im ersten Larvenstadium einen, später bis zu 13 Hakenringe, mit denen sich die Tiere am Substrat halten können. Das letzte Abdominalsegment ist mit fünf Analpapillen bestückt. Die Atmung der Tiere erfolgt über die Körperoberfläche.
Die Puppe der Bergmücken erscheint von dorsal betrachtet oval und ist leicht konkav gekrümmt. Sie ist dort zu finden, wo auch die Larven gelebt haben, und ist mit ihrer Bauchseite fest an die Steine gepresst. Am Prothorax trägt sie Atemorgane. In den weiblichen Puppen findet man bereits 40 bis 100 befruchtungsfähige Eier.
The fly genus Deuterophlebia is the sole member of the small monogeneric family Deuterophlebiidae or mountain midges. Adults have broad, fan-shaped wings, and males have extremely long antennae which they employ when contesting territories over running water, waiting for females to hatch.[2] Larvae occur in swiftly flowing streams and are easily recognized by their forked antennae and the prolegs on the abdomen.
One classification places this family in its own infraorder Deuterophlebiomorpha, but this has not gained wide acceptance.[3] A recent phylogeny of the entire order Diptera places them as the sister group to all other flies.[4]
Catalogue of Life accepts the following species within Deuterophlebia:[5]
The fly genus Deuterophlebia is the sole member of the small monogeneric family Deuterophlebiidae or mountain midges. Adults have broad, fan-shaped wings, and males have extremely long antennae which they employ when contesting territories over running water, waiting for females to hatch. Larvae occur in swiftly flowing streams and are easily recognized by their forked antennae and the prolegs on the abdomen.
One classification places this family in its own infraorder Deuterophlebiomorpha, but this has not gained wide acceptance. A recent phylogeny of the entire order Diptera places them as the sister group to all other flies.
Deuterophlebia Edwards, 1922, è un genere di insetti dell'ordine dei Ditteri (Nematocera: Blephariceromorpha), associati ad ambienti acquatici con acque correnti. È l'unico genere rappresentato nella famiglia dei Deuterophlebiidae Edwards, 1922.
Gli adulti di Deuterophlebia sono insetti di piccole dimensioni, con corpo delicato, lungo circa 3 mm, con livrea di colore scuro e con ali blu-argentate.
Il capo è libero ma nascosto dalla proiezione in avanti del torace. Occhi ben sviluppati, ocelli assenti. Le antenne sono composte da sei articoli filiformi e sono generalmente molto più lunghe del corpo, arrivando in alcune specie a lunghezze dell'ordine di quasi un centimetro. L'apparato boccale è atrofico.
Il torace è corto nei Blephariceridae e nei Deuterophlebiidae è fortemente convesso, proteso in avanti fino a nascondere il capo. Le zampe sono esili e notevolmente allungate. Le ali sono particolarmente sviluppate in lunghezza, tenute verticalmente in posizione di riposo. Hanno una nervatura molto ridotta e sostituita da una rete di pieghettature che si sviluppano longitudinalmente e trasversalmente simulando la griglia di un ventilatore.
L'addome è sottile e allungato, più largo nella porzione prossimale.
Le larve sono apode, eucefale e apneustiche, con tegumento robusto nella parte dorsale. La respirazione avviene per mezzo di strutture tegumentali assimilabili a branchie. Hanno il capo distinto, torace suddiviso in tre segmenti e privo di appendici, addome composto da otto uriti apparenti. Le antenne sono relativamente lunghe e generalmente biforcate. L'addome si espande lateralmente con sette paia di pseudopodi. Ciascun pseudopodio termina ventralmente con una ventosa circolare, la cui funzione è permettere l'ancoraggio della larva ai fondi rocciosi dei torrenti.
La pupa è depressa in senso dorso-ventrale, con cuticola è fortemente sclerotizzata sulla parte dorsale, e fornita di organi adesivi che permettono l'ancoraggio al substrato.
Lo sviluppo postembrionale è di tipo olometabolico, con 4 stadi di larva e uno di pupa.
Le larve occupano le stesse nicchie ecologiche di quelle dei Blephariceridae, rispetto alle quali mostrano evidenti analogie etologiche e morfologiche. Si rinvengono su rocce sommerse di torrenti montani e si nutrono di alghe, diatomee e altri microrganismi, le cui colonie si sviluppano su questi substrati, raschiandole con l'apparato boccale. Fattori ambientali di grande importanza sono le caratteristiche delle rocce, la temperatura delle acque, la velocità della corrente, la pulizia, la variazione della portata nel corso dell'anno[1]. In particolare, sono in genere preferiti i torrenti con acque fresche, di temperatura variabile da 0 °C a 20 °C, con portata continua per tutto l'anno e con velocità di flusso di 1-2 m/s. Le esigenze specifiche variano tuttavia secondo la specie. Colonizzano anche corsi d'acqua che ghiacciano durante l'inverno, mentre sono evitati i torrenti che vanno in secca in alcuni periodi dell'anno. A differenza delle larve dei Blephariceridae, quelle di Deuterophlebia non si adattano a superfici estremamente lisce, probabilmente per la differente struttura delle ventose.
L'impupamento ha luogo in genere in depressioni o cavità, ancora su rocce sommerse e aderendo ad esse. Il meccanismo di sfarfallamento, infatti, analogo a quello dei Blephariceridae, richiede che la pupa sia ancorata al substrato, in quanto l'adulto provoca la fenditura dorsale della cuticola pupale esercitando una pressione con le zampe sul substrato. L'emergenza avviene con meccanismi differenti nei due sessi.
L'etologia degli adulti è di fondamentale importanza per la perpetuazione della specie. Questi insetti, infatti, hanno apparato boccale atrofico e apparato digerente rudimentale, perciò non possono alimentarsi e sfruttano le riserve energetiche accumulate durante la fase larvale. Di conseguenza la loro vita è molto breve: i maschi, presumibilmente, non vivono più di 2-3 ore, mentre le femmine vivono circa 24 ore, il tempo necessario per deporre le uova dopo l'accoppiamento[2].
Questi vincoli sono alla base di vari aspetti relativi al comportamento degli adulti[3]. Gli sfarfallamenti sono marcatamente sincronizzati e l'attività inizia immediatamente dopo, con il massimo di intensità dopo circa 30 minuti. L'accoppiamento è correlato all'identificazione visiva dei maschi da parte delle femmine e sono perciò di grande importanza le condizioni ambientali in riferimento all'illuminazione e ai contrasti. I maschi volano in piccoli sciami, procedendo a zig zag e con moto alternativo sopra la corrente del torrente. Le femmine volano più lente, ad una maggiore altezza e procedendo in linea retta. Secondo COURTNEY questo differente comportamento, unitamente alla longevità, è alla base degli obiettivi biologici: i maschi spendono le loro riserve energetiche nel volo nuziale e nell'accoppiamento, mentre le femmine risparmiano le energie, durante il volo nuziale, per dedicarle alla ricerca del sito di ovideposizione. La fecondità è relativamente bassa; ogni femmina depone probabilmente 100-150 uova[4], perciò è presumibile che l'ovideposizione avvenga dopo un'accurata scelta del sito. Un altro aspetto comportamentale associato all'ovideposizione è la perdita delle ali, caratteristica che ricorre anche nei Nymphomyiidae. Non è certo, invece, il meccanismo dell'ovideposizione: secondo COURTNEY, la femmina si immerge e depone le uova direttamente sui siti di pascolamento delle larve, sebbene esistano ipotesi alternative che contemplano l'immersione dell'addome e il rilascio nell'acqua da un sito emergente[4].
Fra i problemi, ancora irrisolti, relativi alla tassonomia dei Ditteri, da decenni si dibatte sulle correlazioni evolutive fra i Nymphomyiidae, i Blephariceridae e i Deuterophlebiidae. Queste tre famiglie sono infatti inserite, da molti Autori, in un unico raggruppamento, quello dei Blephariceromorpha. Oltre ad alcune analogie morfologiche (in particolare più strette fra Blephariceridae e Deuterophlebiidae), l'elemento comune è l'habitat colonizzato da questi insetti. Ciò farebbe pensare a differenziazioni evolutive che hanno condotto alle attuali famiglie e ad un carattere monofiletico dei Blephariceromorpha.
Altri Autori, invece, rimarcano una sostanziale divergenza filogenetica fra i Nymphomyiidae da un lato e i Blepharicoidea da un altro, sulla base della forte differenziazione morfologica esistente fra i Nymphomyiidae e tutti gli altri Ditteri.
Un interessante aspetto evolutivo è stato sottolineato da ROHDENDORF et al. (1974) mettendo a confronto la morfologia delle larve dei Deuterophlebiidae e dei Blephariceridae in relazione allo sviluppo dell'afagia[5]. Le larve dei Deuterophlebiidae avrebbero sviluppato nel corso della loro evoluzione, un miglioramento della loro efficienza alimentare, che si traduce nella morfologia caratterizzata da un capo libero, capace di movimenti più ampi. La specializzazione evolutiva delle larve avrebbe compensato la regressione evolutiva degli adulti, per i quali si è sviluppata l'afagia e la conseguente riduzione della longevità. Tali ipotesi fanno ritenere che i progenitori ancestrali fossero ditteri con un'etologia sostanzialmente simile a quella dei Blephariceridae e che la biologia e la morfologia degli attuali Deuterophlebiidae siano interpretabili come adattamenti evolutivi a condizioni ambientali che da un lato favoriscono la fase larvale mentre, dal lato opposto, sono penalizzanti nei confronti degli adulti. I Deuterophlebiidae sono effettivamente organismi stenobionti, come dimostra la loro diffusione circoscritta ad habitat fortemente caratterizzati.
La famiglia ha una diffusione limitata alla regione paleartica orientale alla parte nordoccidentale della regione orientale e alla regione neartica occidentale, in habitat tipicamente montani. Tale diffusione è frammentata in areali specifici; ciò si deve al fatto che gli adulti di Deuterophlebia hanno una vita brevissima e una capacità di dispersione limitata, perciò una specie è pressoché impossibilitata ad estendere il proprio areale in habitat non contigui.
La famiglia dei Deuterophlebiidae comprende, fra le forme esistenti, il solo genere Deuterophlebia, con otto specie asiatiche descritte e altre sei nordamericane:
Deuterophlebia Edwards, 1922, è un genere di insetti dell'ordine dei Ditteri (Nematocera: Blephariceromorpha), associati ad ambienti acquatici con acque correnti. È l'unico genere rappresentato nella famiglia dei Deuterophlebiidae Edwards, 1922.
Deuterophlebiidae er en liten familie av merkelig utseende mygg som finnes i Øst-Asia og Nord-Amerika. De har larver som lever i rennende vann og er nærmest i slekt med nettvingemygg.
Deuterophlebiidene har trolig det mest særpregede utseende av alle myggfamiliene, men kan ved første øyekast minne om døgnfluer. Brystet er kraftig og bredt, bakkroppen er mer eller mindre kjegleformet. Beina er lange og tynne. Vingene er store men spinkle og skjøre, med mange men svake årer og tre buede tverr-linjer.
Hodet er lite og flatt, og er usynlig ovenfra da det blir dekket av det kraftige (oppsvulmet) brystpartiet. Fasettøynene er små og runde, punktøyne (ocelli) mangler. Antennene består av seks ledd. Hos hannene er det ytterste leddet ekstremt forlenget, opptil fire ganger så langt som kroppen. Hunnens antenner er ganske korte. Munndelene er sterkt redusert.
Larvene er flattrykte, med tydelig avsatt hode med lange, gaffeldelte antenner, tre avsatte bryst-segmenter (thorax) og åtte bakkropps-segmenter (abdomen). Alle segmentene har lange vorteføtter på sidene. Vorteføttene ender i en krans av torner. Puppene er flate og bredt ovale, med et sett trådformede gjeller på hver side av brystet.
Deuterophlebiidene er sjeldne insekter og relativt lite er kjent om deres biologi. Alle artene ser ut til å utvikle seg i små bekker, særlig i fjellstrøk men noen finnes også i halvørkener. De kan klare seg i bekker som bunnfryser om vinteren, eller tørker ut om sommeren – trolig overlever myggene slike perioder i eggstadiet. Larvene trenger forholdsvis raskt rennende vann. De ser ikke ut til å tåle vanntemperaturen over 20°C.
Utviklingen går gjennom fire larvestadier, og de voksne myggene klekkes om morgenen. Svermingen varer ganske kort tid, typisk mindre enn to timer. Paringen skjer trolig i luften, og hunnene legger 100-150 egg etterpå. Disse myggene lever kort tid som voksne, trolig bare ca. 2 timer for hannene og et døgn for hunnene.
Det finnes dessuten et litt usikkert funn fra Chile.
Deuterophlebiidae er en liten familie av merkelig utseende mygg som finnes i Øst-Asia og Nord-Amerika. De har larver som lever i rennende vann og er nærmest i slekt med nettvingemygg.
Deuterophlebia là một chi duy nhất trong họ Deuterophlebiidae. Con trưởng thành có cánh hình quạt, rộng và con đực có ănten cực dài giúp chúng giao tranh trên các vùng nước chảy và chờ giao phối với con cái.[2]
Theo một cách phân loại người ta đã xếp họ này vào cận bộ của nó Deuterophlebiomorpha, nhưng chưa được chấp nhận rộng rãi.[3].
Deuterophlebia là một chi duy nhất trong họ Deuterophlebiidae. Con trưởng thành có cánh hình quạt, rộng và con đực có ănten cực dài giúp chúng giao tranh trên các vùng nước chảy và chờ giao phối với con cái.
Theo một cách phân loại người ta đã xếp họ này vào cận bộ của nó Deuterophlebiomorpha, nhưng chưa được chấp nhận rộng rãi..
Deuterophlebia Edwards, 1922
Deuterophlebia (лат.) — род двукрылых насекомых из подотряда длинноусых, выделяемый в монотипное семейство Девтерофлебииды[1](лат. Deuterophlebiidae). Включает 14 видов.
Взрослые особи имеют широкие, веерообразные крылья. Самец имеет очень длинные усики, которые используются в защите своей территории на воде, где привлечённая самка будет спариваться и откладывать яйца.[2] Личинки населяют ручьи и легко определяются по разветвлённым усикам[источник не указан 53 дня].
14 видов[3]:
Deuterophlebia (лат.) — род двукрылых насекомых из подотряда длинноусых, выделяемый в монотипное семейство Девтерофлебииды(лат. Deuterophlebiidae). Включает 14 видов.
本文参照
アミカモドキは、双翅目(ハエ目)アミカモドキ科(Deuterophlebiidae)に属する昆虫の総称。アミカモドキ属 Deuterophlebia のみが属する(単型)。
アミカに近縁な双翅目。オスは触角が非常に長い。渓流に生息し、オスは流れ沿いでメスが孵化するのを待って、交尾のチャンスを狙っている[2]。
本科のみでアミカモドキ下目 Deuterophlebiomorpha を構成するという主張もあるが、広く受け入れられておらず[3]、通常はアミカ下目に含まれる。
アミカモドキ科にはアミカモドキ属のみが所属する。アミカモドキ属に属する種は、旧世界から8種[4]、新世界から6種が記録されている[5]。日本からは1種、ニホンアミカモドキ D. nipponica が記録されている[6]。