Vaid (Isatis tinctoria) er en toårig plante av korsblomstfamilien. Planten blir brukt til å farge ull, lin og silke blått.
Første år dannes en bladrosett med ca. 30 cm lange hårete blad. Andre året kommer blomsterstanden, som kan bli opptil 2 m høg. Blomstene er gule og likner på rapsblomster.
Planta kommer opprinnelig fra Vest-Asia, men finnes i dag i forvillet form over det meste av Europa. Den foretrekker tørre bakker og grunnlendt mark.
Bladene inneholder det fargeløse glykosidet indikan. Dette spaltes ved hjelp av enzymer til sukker og indoksyl, som ved gjæring oksideres til indigo.
Vaid har vært brukt som fargeplante helt siden antikken. Den eldste skriftlige nedtegnelsen om farging ved vaid stammer fra Cæsar. Han beretter om et folkeslag på De britiske øyer som farga huden blå med vaid. Derved fikk de et spesielt vilt og skremmende utseende. Romerne kalte folket for piktere.
Fra middelalderen var Thüringen i Tyskland særlig kjent for farging med vaid. Fram til 1500-tallet var vaiden spesielt viktig for blåfarging av lerret. Da kom «ekte indigo» fra tropene på markedet, framstilt av erteplanten Indigofera tinctoria, og utkonkurrerte den hjemlige produksjonen. Etter at det lyktes å framstille indigo syntetisk i 1880, er så å si all naturlig indigo forsvunnet fra markedet.
Vaid inneholder stoff som hemmer soppvekst, og har derfor vært brukt til impregnering av treverk. Av røttene framstilles i Tyskland en bitterlikør, Waidbitterlikör.
I tradisjonell kinesisk medisin er vaid en viktig legeurt. Av røttene framstilles et middel som brukes både mot influensa, meslinger, kusma og hepatitt. Under de siste SARS-epidemiene i Kina var Banlangen sterkt etterspurt, og ble ganske raskt utsolgt.
I Tyskland er det i seinere år på nytt oppstått etterspørsel etter vaid, både som fargeplante og til antikvarisk restaurering av kirker og andre historiske bygninger.
Vaid (Isatis tinctoria) er en toårig plante av korsblomstfamilien. Planten blir brukt til å farge ull, lin og silke blått.
