Ostefluer er en liten familie av små til middelsstore fluer, der den mest kjente arten er ostefluen (Piophila casei). Denne arten ble tidligere ofte funnet på ost og andre lagrede, næringsrike matvarer, men ser ut til å ha forsvunnet etter som fremstilling og lagring av matvarer har blitt mer hygienisk. En annen gruppe av denne familien har larver som suger blod fra fugleunger, de har derfor blitt kalt draculafluer.
Små til middelsstore (3-9 mm lange) fluer med slank kropp, men kraftige bein.
Hodet er forholdsvis lite og rundt, med runde fasettøyne som er ganske store i underfamiliene Neottiophilinae og Piophilinae, men påfallende små i underfamilien Thyreophorinae. Pannen er temmelig bred og mangler kraftige børster i den fremre halvdelen. Vanligvis sitter det en kraftig børste på hver side ved innerkanten av fasettøyet, og to i bakhodet, nær fasettøyets bakkant. Øverst i pannen sitter det tre punktøyne (ocelli). Antennene og munndelene er av vanlig fluetype. Fluene har en kraftig kinnbørste (vibrissa), og noen arter har også en rekke av tettsittende, lange børster eller hår langs siden av hodets underkant.
Brystet (thorax) er forholdsvis langt og smalt, med kraftige børster i det minste langs sidene og i spissen av scutellum (den bakerste ryggplaten). Det er vanligvis mer eller mindre blankt og skinnende. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank. En del arter har påfallende store, ytre kjønnsorganer. Beina er kraftige, med fortykkede lår og sterke klør ytterst på føttene.
Vingene er store, klare, av og til med mørke flekker. De har to avlange, lukkede celler nær midten av vingen og to små men tydelige, tre- eller firkantede celler som ligger rett over hverandre i den bakerste halvdelen av vingen nær roten.
Larvene er av vanlig høyere fluetype, maggot-lignende, tilspisset i hodeenden. Munndelene er bare synlige utenfra som et par kroker.
Arter av denne familien kan finnes i ganske ulike miljøer. Larvene til ostefluen (Piophila casei) var tidligere vanlig å finne på oster, men det skjer ganske sjelden i dag. Allerede den svenske presten Olaus Magnus nevnte rundt 1550 ostefluen[1], så skadene har vært kjent lenge. Noen har ment at det var et tegn på god, lagret ost at det var ostefluelarver på den, men det er ikke tilrådelig å spise slik ost, da det er kjent at ostefluelarvene kan overleve magesekkens syre og passere gjennom tarmen. Den kan forårsake myiasis (fluelarveangrep) i tarmen.
Ostefluen kan også finnes på kadavere og menneskelik. Den koloniserer disse på et ganske sent stadium i nedbrytingen. Andre arter i familien kan også finnes på gamle kadavere. Ostefluelarvene kan sprette ved å krølle seg sammen i en ring og plutselig rette seg ut. På engelsk blir de kalt "cheese skippers".
I alle fall noen arter i underfamilien Neottiophilinae har larver som lever i reirene til hulerugende fugler, for eksempel meiser. Larvene suger der blod, og de blir derfor kalt draculafluer.
Larvene til artene i understammen Thyreophorina lever i beinmargen til åtsler med delvis knuste bein. En trodde tidligere at de tre europeiske artene forsvant fra verdensdelen etter at det ble mindre vanlig med henslengte kadavere, men de er nå gjenoppdaget i søreuropeiske fjellstrøk. Disse fluene er blitt oversett av insektsforskerne ettersom de er aktive tidlig på vinteren, fra november til januar, som regel etter mørkets frembrudd.[2][3]
. doi:10.3897/zookeys.310.4914. 
Ostefluer er en liten familie av små til middelsstore fluer, der den mest kjente arten er ostefluen (Piophila casei). Denne arten ble tidligere ofte funnet på ost og andre lagrede, næringsrike matvarer, men ser ut til å ha forsvunnet etter som fremstilling og lagring av matvarer har blitt mer hygienisk. En annen gruppe av denne familien har larver som suger blod fra fugleunger, de har derfor blitt kalt draculafluer.
