Cracids inhabit various forest types (humid, gallery, primary) located in lowland and mountainous regions (perhaps up to 4000 m). Some species inhabit secondary forests or scrub, or live in close proximity to human habitation. Cracids are arboreal birds, nesting, roosting and foraging in the trees. However, they can also be found foraging on the ground for fallen fruits and other food items.
Habitat Regions: tropical ; terrestrial
Terrestrial Biomes: forest ; rainforest ; scrub forest
Some cracids have brightly colored skin on the face or neck, or ornaments such as wattles, casques or combs. Coloration of these parts may vary with breeding and may play a role in mate choice.
Cracid vocalizations may be loud and raucous, whistling or booming. Presence of a long looped trachea or air chambers located in the neck may amplify the volume of vocalizations. Chachalaca vocalizations are described as raucous and choruses of chachalacas can be heard most often at dawn or dusk. Currasows may vocalize by cooing or long low booming. Guan vocalizations may be characterized as whistling.
During nesting season some cracids produce audible sounds by vibrating their wings. The sounds have been described as drumming, rattling or whirring. These sounds are produced while the birds fly from treetop to treetop and are heard most often at dawn or dusk.
Communication Channels: visual ; acoustic
Other Communication Modes: choruses ; vibrations
Perception Channels: visual ; tactile ; acoustic ; vibrations ; chemical
The IUCN Red List of Threatened Species includes a total of 23 cracid species. One species, Alagoas curassow (Mita mita), is extinct in the wild. Three species are listed as 'Critically Endangered' (blue-billed curassow (Crax alberti); white-winged guan (Penelope albipennis); Trinindad piping guan (Pipile pipile). Major threats include habitat loss and hunting.
Cracidae comprises 11 genera and 50 species. Taxa within Cracidae are commonly referred to as curassows (Nothocrax, Mitu, Pauxi, Crax), guans (Penelope, Pipile, Aburria, Chamaepetes, Penelopina, Oreophasis) or chachalacas (Ortalis). Cracids are large, blunt-winged birds with long, broad tails. Many species have ornaments (crests or casques) on the head or bill. Cracids are mostly forest dwelling arboreal birds. Unlike many other taxa within Galliformes, many cracids provide parental care to young. Cracids may play an important role as seed dispersers and seed predators in Neotropical forests.
There are no known adverse affects of Cracids on humans.
Humans hunt cracids for food or trade. Cracids are becoming an important species for the ecotourism industry.
Positive Impacts: food ; ecotourism
Cracids play important ecosystem roles as seed dispersers and seed predators. Cracids are also important indicators of habitat quality.
Ecosystem Impact: disperses seeds
Cracids are characterized as frugivorous, but are known to eat other plant material and small animals. Other plant material includes: leaves, seeds and flowers. Invertebrates eaten by cracids include: worms, terrestrial snails and crabs, spiders, centipedes, millipedes, beetles, ants, termites, moths, dragonflies, grasshoppers and cockroaches. Cracids also forage for small vertebrates including: frogs, snakes, nestling birds and small rodents. Cracids have also been noted to consume eggs of pigeons, hummingbirds and tinamous.
Primary Diet: herbivore (Frugivore )
Cracids are found in the Neotropics, ranging from southern North America through much of South America.
Biogeographic Regions: nearctic (Native ); neotropical (Native )
One cracid, a great curassow (Crax rubra), reportedly lived for 24 years.
Cracids are medium to large chicken-like birds with blunt-wings and long, broad tails. Cracid body lengths range from 50 cm to 1 m and weights range from to 550 to 4800 g. Curassows are the largest in body size and chachalacas are the smallest. Cracids generally have dark plumage that is brown, black, or gray in color. Except for curassows, the sexes are similar in plumage coloration. Exposed skin of the ceres, dewlaps, horns, bills or legs may be brightly colored red or blue. In many cracids males are larger than females. Bills are strong and may be brightly colored. In some species the color of the iris is sexually dimorphic. Curassows are crested with curved feathers on top of the head. Cracids may have a casque, hard comb, wattle or fleshy knob at the base of the bill. Chicks are downy at hatching and may have light brown, black, or striped plumage.
Other Physical Features: endothermic ; bilateral symmetry ; polymorphic
Sexual Dimorphism: male larger; sexes colored or patterned differently; male more colorful; ornamentation
Predators of cracids include snakes (suborder Serpentes), foxes (family Canidae), feral cats (Felis silvestris), feral dogs (Canis lupus familiaris) and raptors (order Falconiformes).
Known Predators:
The mating systems of cracids are variable. Guans appear to be monogamous and the pair bond lasts over many breeding seasons. It is thought that guans may use a flying wing rattling in relationship to courtship. In addition, piping calls of guans are heard in the early morning during the breeding season. Chachalacas may be polygamous and form nesting colonies. Male chachalacas help with nest construction. The head or neck skin of male chachalacas turns bright red during breeding season. Curassows are thought to be monogamous. Most curassows are sexually dimorphic with the sexes differing in plumage color or pattern, or cere color. In one curassow species the males develop an enlarged tracheal loop beneath the skin of the breast. Courtship feeding is part of the mating behavior of curassows. Male curassows in breeding season vocalize with a deep, resonant humming. The yellow knob at the base of the bill of great curassows (Crax rubra) increases in size during courtship.
Mating System: monogamous ; polygynandrous (promiscuous)
The breeding season for cracids is variable and for some species breeding starts in March and ends in July. Cracids generally nest in trees, the twig and leaf nest is usually well concealed by vegetation. Some species may nest on the ground. Cracids lay 2 to 4 white or creamy colored eggs with either smooth or rough eggshells. Usually the female alone incubates for 22 to 34 days. Chicks hatch with well-developed primary and secondary feathers. Unlike other Galliformes, cracid chicks roost on perches the first day of hatching. Cracid chicks leave the nest within a day and some species fly in as soon as 3 to 4 days. Large species of cracids may begin breeding at 2 years of age.
Key Reproductive Features: iteroparous ; seasonal breeding ; gonochoric/gonochoristic/dioecious (sexes separate); sexual ; fertilization (Internal ); oviparous
In most cracids it is the female that incubates the eggs for 22 to 34 days. Females also brood the chicks. Males guard incubating and brooding females, and both sexes defend the chicks. Usually the female feeds the chicks. In some species the males may also help to feed the chicks. Parents and offspring may stay together for some months and then may join flocks of 10 to 20 birds until the next breeding season.
Parental Investment: precocial ; male parental care ; female parental care
Cracidae a zo ur c'herentiad e rummatadur an evned, termenet e 1815 gant ar skiantour stadunanat Constantine Samuel Rafinesque (1783-1840)[1].
Diouzh Doare 6.2 an IOC World Bird List[2] ez a unnek genad d'ober ar c'herentiad :
O c'havout a reer holl e Kreiz (Crax) ha Suamerika.
a vo kavet e Wikimedia Commons.
Cracidae a zo ur c'herentiad e rummatadur an evned, termenet e 1815 gant ar skiantour stadunanat Constantine Samuel Rafinesque (1783-1840).
Diouzh Doare 6.2 an IOC World Bird List ez a unnek genad d'ober ar c'herentiad :
Els cràcids (Cracidae) són una família de l'ordre dels gal·liformes (Galliformes) pròpia de les zones tropicals i subtropicals d'Amèrica.
D'aspecte de gallines o paons, d'una grandària de mitjana a gran, fan 42 – 92 cm de llargària depenent de l'espècie. Amb cap petit, coll fi, ales curtes i amples, i una llarga cua.[1] Els cràcids més menuts són les 16 espècies de txatxalaques.
Són fonamentalment arborícoles. La família en general té grans capacitats vocalitzadores: és capaç d'emetre una gran quantitat de cants i crits; de fet algunes espècies tenen especials adaptacions en la tràquea que els permet fer uns dels crits més penetrants entre les aus.[2]
Moltes espècies fan complexes parades nupcials.
Fan el niu en terra o en la part inferior dels arbres. Són nius petits per a la grandària dels ocells, on ponen uns grans ous. Les femelles cuiden dels joves, que naixen amb les plomes del vol ben desenvolupades. Als pocs minuts de trencar la closca, els pollets s'endinsen cap als arbres, cercant refugi entre les branques. En pocs dies es mouen àgilment per dalt dels arbres.
Si bé aquesta família ha estat classificada tradicionalment en dues subfamílies, Penelopinae i Cracinae, modernament alguns autors consideren l'existència de quatre subfamílies, amb 11 gèneres i 56 espècies.:[3]
Els cràcids (Cracidae) són una família de l'ordre dels gal·liformes (Galliformes) pròpia de les zones tropicals i subtropicals d'Amèrica.
Hokovití (Cracidae) je čeleď středních i velkých ptáků z řádu hrabavých žijících výhradně v oblastech Nového světa. Je tvořena 11 rody (jen se třemi českými jmény) s téměř 50 druhy.
Jsou rozptýleni v subtropických i tropických lesích Jižní, Střední a v jižní části Severní Ameriky. Žijí převážně v tropických pralesích a galeriových lesích a to od říčních nížin až po horské oblasti. Oblast výskytu je ohraničena na jihu severem Argentiny a na severu Mexikem, jeden druh čačalaka obecná zasahuje až do Texasu v USA a dva druhy guan trinidadský a čačalaka rudořitá se usadili na karibských ostrovech Trinidad a Tobago. Čeleď hokovitých obydluje teplé zalesněné nížiny i chladnější hornatá území (až 3000 m n. m.) na rozlehlém a floristicky pestrém areálu. Žijí v primárních tropických pralesích, v galeriových lesích lemující vodní toky v jinak bezlesých územích i v oblastech kde v období sucha stromy pravidelně shazují listí. Žijí také poblíž plantáží a domů, pokud jsou tam stromy nebo vzrostlé keře a nejsou lidmi příliš rušeni.
Některé druhy jsou ale poměrně vzácné, jich nízké počty se vyskytují pouze na rozsahem malých územích. Podle Červeného seznamu IUCN je 6 druhů hodnoceno jako zranitelný, 8 je považováno za ohrožený druh a 4 druhy jsou pokládány za kriticky ohrožené. Druh hoko mitu (Mitu mitu) již pravděpodobně ve volné přírodě vymizel, naposled byl pozorován v roce 1980, je chován pouze v zoologických zahradách. Nejvíce hokovité ohrožuje člověk likvidaci jejich původních regionů při kácení pralesů a stavěním cest a dále původní obyvatelé lovící je s oblibou pro maso.[1][2]
Jsou to ptáci různých velikostí, od 50 do 100 cm a váhy od 380 do 4300 gramů, samci bývají větší a těžší než samice. Do rodů hoko patří obecně největší a do rodu čačalaka nejmenší. Mají silný ale krátký, na špičce zahnutý zobák mnohdy červené nebo modré barvy, stejně barevné mívají i silné a dlouhé nohy. Křídla mají krátká a zakulacená a poměrně dlouhý a široký ocas. Lesklé peří je tmavé barvy, olivově hnědé, černé nebo šedé v různých odstínech, často s bílými skvrnami, s výjimkou rodů hoko jsou obě pohlaví zbarvená podobně. Mnohé druhy se vyznačují barevnými laloky a různými výrůstky na hlavě, zobáku i ozobí, na hlavě mívají hřebínek z dopředu stočeného peří. Na krku a obličeji mívají holou kůži zářivě modrou nebo červenou. Zabarvení jedinců jednoho druhu se může lišit, nedospělci mají peří světle hnědé nebo i pruhované.
Jsou to stromoví ptáci, nejsou dobří letci. Na stromech hřadují, hledají tam obživu i stavějí hnízda. Chodí lehce a bezpečně i po tenkých větvích v korunách stromů, kde tráví převážnou část života. Pro překonání mýtin si vyskáčou po větvích na nejvyšší strom a odtud plachtěním dlouhým i 100 m se pokoušejí dosáhnout dalšího stromu; nestačí-li to, letí za pomoci prudkého mávání křídel. Ze země do korun stromů vzlétají při úkrytu před nepřítelem, k odpočinku a přenocování. Jsou to ptáci plaší se skrytým způsobem životy. Hokovití se považují za důležité rozsévače semen lesních rostlin.
Jejich hlasové projevy se popisují jako hlasité a chraptivé houkání, pískání a vrkání, nejčastěji se ozývají za soumraku a úsvitu. Díky prodloužené průdušnici mohou samečci hokovitých vyluzovat extrémně nízké dunivé tóny rozléhající se pralesem na veliké vzdálenosti. Mimo to se ozývají i bušením křídel o větve.
Jsou to všežravci kteří v prvé řadě se živí plody, semeny, květy i čerstvými výhonky rostlin. Malé plody polykají celé, do velkých plodů klovají. Pouze doplňkovou stravou jsou živočichové, např. červi, plži, pavouci, brouci, mravenci, termiti i kobylky. Loví i malé obratlovce jako žáby, hlodavce i drobné hady. Žerou i vejce z hnízd drobných ptáků, např. kolibříků. Některé druhy slétávají se stromů za pozemní potravou častěji, jiné výjimečně. Mají vole pro uskladnění potravy.[1][3][4]
Jejich život probíhá u většiny druhů v hejnech, mnohdy skupinově i hnízdí. Samci většiny druhů jsou pravděpodobně monogamní, někteří jsou naopak spatřování v období rozmnožování pohromadě se třemi nebo čtyřmi slepicemi. Svá hnízda si stavějí na stromech nebo v hustých keřích. Neuspořádané hnízdo je z proutí, větviček, listí i trávy. Slepice kladou po 2 až 4 velkých bílých vejcích s tvrdou skořápkou, výjimečně i do společného hnízda. Na vejcích sedí jen slepice, asi jednou nebo dvakrát denně odchází na cca 1 hodinu za potravou, za deště zůstává. Inkubace vajec trvá podle druhu od 21 do 36 dnů.
Vylíhnutá kuřata jsou vyspělá a opeřená, jsou brzy schopna popolétávat po stromech na krátké vzdálenosti. Oba rodiče jim z počátku do hnízda přinášejí ve voleti potravu, dokrmují je částečně i když už jsou schopna si potravu najít sama. Za deště a v noci samice mladá kuřata skrývá pod křídla. Rozmnožovat se začínají ve dvou až třech létech, vejce snášejí jen jednou ročně, v porovnání s ostatními hrabavými ptáky mají hokovití nízkou míru reprodukce.[1][3][4]
Hokovití jsou poměrně rozsáhlá čeleď ptáků, která není pro jejich převážně stromový způsob života v mnohdy těžko dostupných oblastech dokonale prozkoumána. Proto se často uvádí proměnlivý počet jejich rodů i druhů. Zde je jedna z posledních variant:[5][6]
rod hoko (Crax) Linnaeus, 1758 rod guan (Aburria) Reichenbach, 1853 hoko modrozobý (Crax alberti) Fraser, 1852 guan aburri (Aburria aburri) (Lesson, 1828) hoko pospolitý (Crax alector) Linnaeus, 1766 rod guan (Chamaepetes) Wagler, 1832 hoko červenolaločnatý (Crax blumenbachii) Spix, 1825 guan modrolící (Chamaepetes goudotii) (Lesson, 1828) hoko žlutolaločnatý (Crax daubentoni) Gray, 1867 guan černý (Chamaepetes unicolor) Salvin, 1867 hoko žlutozobý (Crax fasciolata) Spix, 1825 rod guan (Oreophasis) Gray, 1844 hoko korunkatý (Crax globulosa) Spix, 1825 guan horský (Oreophasis derbianus) Gray, 1844 hoko proměnlivý (Crax rubra) Linnaeus, 1758 rod guan (Penelope) Merrem, 1786 rod hoko (Mitu) Lesson, 1831 guan bělokřídlý (Penelope albipennis) Taczanowski, 1878 hoko mitu (Mitu mitu) (Linnaeus, 1766) guan pruhoocasý (Penelope argyrotis) (Bonaparte, 1856) hoko Salvinův (Mitu salvini) (Reinhardt, 1879) guan vousatý (Penelope barbata) Chapman, 1921 hoko pruhoocasý (Mitu tomentosum) (Spix, 1825) guan červenolící (Penelope dabbenei) Hellmayr et Conover, 1942 hoko amazonský (Mitu tuberosum) (Spix, 1825) guan rezavobřichý (Penelope jacquacu) Spix, 1825 rod hoko (Nothocrax) Burmeister, 1856 guan jakukaka (Penelope jacucaca) Spix, 1825 hoko noční (Nothocrax urumutum) (Spix, 1825) guan guyanský (Penelope marail) (Muller, 1776) rod hoko (Pauxi) Temminck, 1813 guan andský (Penelope montagnii) (Bonaparte, 1856) hoko přílbový (Pauxi pauxi) (Linnaeus, 1766) guan tmavonohý (Penelope obscura) Temminck, 1815 hoko bolivijský (Pauxi unicornis) Bond et Meyer, 1939 guan středobrazilský (Penelope ochrogaster) Pelzeln, 1870 rod čačalaka (Ortalis) Merrem, 1786 guan Ortonův (Penelope ortoni) Salvin, 1874 čačalaka šedokrká (Ortalis canicollis) (Wagler, 1830) guan caucský (Penelope perspicax) Bangs, 1911 čačalaka šedohlavá (Ortalis cinereiceps) Gray, 1867 guan pestrý (Penelope pileata) Wagler, 1830 čačalaka rezavohlavá (Ortalis erythroptera) Sclater et Salvin, 1870 guan chocholatý (Penelope purpurascens) Wagler, 1830 čačalaka hnědokřídlá (Ortalis garrula) (Humboldt, 1805) guan čárkovaný (Penelope superciliaris) Temminck, 1815 čačalaka šupinatá (Ortalis guttata) Spix, 1825 rod guan (Penelopina) Reichenbach, 1861 čačalaka bělobřichá (Ortalis leucogastra) (Gould, 1843) guan malý (Penelopina nigra) (Fraser, 1852) čačalaka guyanská (Ortalis motmot) (Linnaeus, 1766) rod guan (Pipile) Bonaparte, 1856 čačalaka západomexická (Ortalis poliocephala) (Wagler, 1830) guan modrohrdlý (Pipile cumanensis) (Jacquin, 1784) čačalaka rudořitá (Ortalis ruficauda) Jardine, 1847 guan černočelý (Pipile jacutinga) (Spix, 1825) čačalaka světlebrvá (Ortalis superciliaris) Gray, 1867 guan trinidadský (Pipile pipile) (Jacquin, 1784) čačalaka obecná (Ortalis vetula) (Wagler, 1830) čačalaka Waglerova (Ortalis wagleri) Gray, 1867Hokovití (Cracidae) je čeleď středních i velkých ptáků z řádu hrabavých žijících výhradně v oblastech Nového světa. Je tvořena 11 rody (jen se třemi českými jmény) s téměř 50 druhy.
Hokkoer (Cracidae) er en gruppe af hønsefugle som lever i subtropiske og tropiske regioner i Mellem- og Sydamerika.
Hokkoer (Cracidae) er en gruppe af hønsefugle som lever i subtropiske og tropiske regioner i Mellem- og Sydamerika.
Die Hokkohühner (Cracidae), auch Hokkos genannt, sind eine Familie der Vögel aus der Ordnung der Hühnervögel. Sie sind mit 50 Arten in den Tropen und Subtropen Süd- und Mittelamerikas verbreitet. Trotz ihrer verborgenen Lebensweise sind sie bei den Einheimischen wegen ihrer sehr lauten Rufe wohlbekannt.
Innerhalb der Hokkohühner gibt es drei verschiedene Gruppen, deren deutsche Namen nicht immer eindeutig sind:
Als Guans werden im Deutschen sowohl die Schakuhühner als auch die Chakalakas bezeichnet. In anderen Sprachen (Englisch, Spanisch, Französisch) wird hier getrennt, und die Chakalakas werden dort nicht Guans genannt. Zur Vermeidung von Missverständnissen wird der Name „Guans“ in diesem Artikel daher weitgehend vermieden.
In Südamerika werden Hokkohühner von der spanischsprachigen Bevölkerung oft nur als pavones (Truthühner) oder faisanes (Fasanen) bezeichnet, was taxonomisch nicht korrekt ist.[1]
Alle Hokkohühner zeigen eine hühnertypische Gestalt. Sie haben einen plumpen Körper, einen langen Hals, einen kleinen Kopf und kräftige Füße. Die Körperlänge reicht von der eines Birkhuhns bis zu der eines Truthuhns: Sie schwankt zwischen 42 cm (Gelbbrauenguan) und 95 cm (Hornhokko). Das Gewicht liegt zwischen 385 g und 4,8 kg. Die „echten“ Hokkos sind dabei wegen ihres vergrößerten Beckens auch proportional schwerer als Chakalakas und Schakuhühner.
Das Gefieder ist meist unscheinbar; Grau, Braun und Schwarz sind die vorherrschenden Farben, die der Tarnung im Geäst und am Boden dienen. Zwar haben manche Arten auch glänzende oder rein weiße Gefiederpartien, doch sind diese meist verborgen und werden nur während der Balz präsentiert. Viele Arten haben unbefiederte, nackte Haut im Gesicht und an der Kehle; manchmal ist diese zu Kehllappen oder wulstigen Helmen verlängert. Diese Partien sind rot, gelb oder blau gefärbt.
Ein deutlich sichtbarer Sexualdimorphismus existiert bei den „echten“ Hokkos, hingegen sind bei Schakuhühnern und Chakalakas beide Geschlechter nur schwer zu unterscheiden. Zu den feldornithologisch kaum nutzbaren Unterschieden gehört, dass Männchen in der Regel 5 bis 10 % größer als Weibchen sind, ihre nackten Hautpartien ein wenig heller als die der Weibchen sind und sich die Augenfarben oft unterscheiden. Eine Ausnahme von den oben genannten Regeln ist der Schluchtenguan; bei diesem sind männliche und weibliche Vögel deutlich unterschiedlich gefärbt, und zudem sind die Weibchen größer.
Das Jugendkleid ähnelt bereits dem Aussehen adulter Vögel und ist oft nur ein wenig dunkler. Nur beim Schluchtenguan gleichen juvenile Vögel in der Färbung stets dem Weibchen.
Ein in dieser Familie häufiges Phänomen ist Polymorphismus, das heißt, Angehörige ein und derselben Art können vollkommen unterschiedlich aussehen. Ein Beispiel hierfür ist der Helmhokko. Die meisten Weibchen sind schwarz mit einer weißen Unterseite. Es gibt bei den Weibchen dieser Art jedoch auch eine dunkelbraune Morphe mit hellbrauner Streifung.
Die Flügel sind recht kurz und gerundet. Die „echten“ Hokkos fliegen selten und nur kurze Strecken; Schakuhühner und Chakalakas nutzen die Flugfähigkeit dagegen etwas häufiger. In der Regel sind viele kräftige Flügelschläge von einer Gleitphase gefolgt. Eine Eigentümlichkeit der Schakuhühner ist das „Trommeln“ mit den Flügeln, das vor allem während der Balz erklingt (siehe Fortpflanzung).
Die Beine haben eine anatomische Besonderheit: Die Hinterzehe ist auf gleicher Höhe wie die Vorderzehen. Dies ist eine Gemeinsamkeit mit den Großfußhühnern, die beide Gruppen von anderen Hühnervögeln unterscheidet. Dieses Merkmal ist der Hauptgrund gewesen, weshalb man Großfuß- und Hokkohühner für verwandt gehalten hat (siehe Systematik).
Viele Hokkohühner geben äußerst laute Töne von sich. Eine stark vergrößerte Luftröhre sorgt dafür, dass Rufe mitunter über 1 km weit hörbar sind. Die Chakalakas geben im Chor laute Schreie von sich. Schakuhühner beherrschen eine Vielzahl gackernder, schreiender und krächzender Laute. Der typische Laut der Männchen der „echten“ Hokkos ist hingegen ein dumpfes Dröhnen, das wie das Blasen in eine leere Flasche klingt. Dieser Ruf hält 5 bis 7 Sekunden an, worauf eine Pause von 12 Sekunden vor dem nächsten Ruf folgt. Weibliche „echte“ Hokkos beherrschen diese Laute nicht und geben stattdessen ein tiefes Pfeifen von sich.
Hokkohühner leben in den Wäldern Süd- und Mittelamerikas. Der dichte tropische Regenwald ist der typische Lebensraum, doch gibt es hier Unterschiede:
Die meisten Hokkohühner sind Vögel des Tieflands, es gibt aber auch ausgesprochene Hochgebirgsbewohner; den Höhenrekord hält der Andenguan, der in Peru bis 3900 m vorkommt.
Hokkohühner verteilen sich auf die Regionen der Neotropis wie folgt:
Hokkohühner sind überwiegend tagaktive Vögel. Die größte Aktivität zeigen sie am sehr frühen Morgen vor dem Sonnenaufgang. In den heißesten Tagesstunden ruhen sie. Manchmal rufen sie auch in mondhellen Nächten. Für eine Ausnahme hielt man lange den Rothokko, was auch dessen englischer Name Nocturnal Curassow (= „Nachtaktiver Hokko“) zeigt, da seine Rufe stets nachts zu hören sind. Man weiß inzwischen aber, dass auch er tagsüber auf Nahrungssuche geht.
Als gesellige Vögel sammeln sich Hokkohühner oft zu 10 bis 50 Individuen in Futterbäumen. Diese Gruppen sind aber lockere Verbände, die sich stets wieder auflösen.
Die Ruheplätze der Hokkohühner liegen stets in Bäumen. Oft nehmen sie Staubbäder. Diese dienen vor allem der Parasitenabwehr, können aber auch Teil der Balzzeremonie sein.
Die Nahrung der Hokkohühner ist fast ausschließlich pflanzlich. Gefressen werden Früchte, Blätter, Blüten, Samen, Knospen und Zweige. Hierbei gibt es kleine Unterschiede: Chakalakas und Schakuhühner bevorzugen weiche Nahrung. Sie fressen hauptsächlich Blätter und Beeren und picken auch Früchte wie Mangos und Guaven an. Die „echten“ Hokkos sind aufgrund ihres besonders leistungsfähigen Muskelmagens in der Lage, härtere Nahrung wie Nüsse, Samen und Zweige zu verdauen. Ein weiterer Unterschied besteht im Ort der Nahrungssuche: Chakalakas und Schakuhühner fressen hauptsächlich im Geäst, „echte“ Hokkos suchen vor allem am Boden nach herabgefallenen Früchten und Nüssen.
Hokkohühner sind Generalisten, das heißt, sie sind nicht auf bestimmte Nahrungspflanzen angewiesen. So ergab eine Studie bei Glattschnabelhokkos, dass diese 80 verschiedene Arten von Pflanzen als Nahrungsquellen nutzen.
Neben Pflanzen werden als Beikost selten auch Käfer, Heuschrecken, Raupen, Spinnen und Tausendfüßer verzehrt. Außerdem schlucken Hokkohühner wie viele herbivore Vögel auch Steine (Gastrolithen), die bei der Verdauung der Nahrung helfen.
In der Regel sind Hokkohühner monogam. In älterer Literatur finden sich Berichte über grundsätzliche Polygynie bei den Chakalakas, was aber nach heutigen Erkenntnissen nicht zutrifft. Wohl hat man vor allem bei „echten“ Hokkos und auch beim Zapfenguan einige Fälle von Polygynie nachgewiesen, aber auch bei diesen sind dies seltene Ausnahmen.
Die Balz verläuft bei den Chakalakas recht einfach. Dazu gehören gegenseitiges Putzen und Jagen. Die Schakuhühner trommeln mit den Flügeln. Ihre äußeren Handschwingen sind so modifiziert, dass sie bei schnellem Flügelschlagen ein sehr lautes, trommelndes Geräusch erzeugen. Diesen Laut bringen Schakuhühner das ganze Jahr hervor, besonders oft aber während der Balz. Dabei fliegen sie von einem Baum zum anderen und schlagen plötzlich doppelt so schnell wie üblich mit den Flügeln, was das Trommelgeräusch auslöst. Die „echten“ Hokkos vollführen aufwändige Balztänze am Boden. Dabei werden helle Gefiederteile präsentiert, Flügel, Schwänze und Hauben aufgestellt, die beschriebenen dröhnenden Laute ausgestoßen und es wird mit Kieselsteinen geworfen.
Beide Partner beteiligen sich am Bau des Nestes. Es besteht aus Zweigen, manchmal werden auch Blätter verbaut. Das Nest ist flach und schüsselförmig und wird in einem Baum oder Strauch errichtet. Es werden zwei („echte“ Hokkos) bzw. drei bis vier (Chakalakas und Schakuhühner) Eier gelegt, die einfarbig weiß oder cremefarben sind. Die Maße der Eier betragen 5,8 × 4,1 bis 9,2 × 6,7 cm.
Nur das Weibchen brütet. Das Männchen bleibt aber in der Nähe des Nestes und begleitet das Weibchen bei Ausflügen zur Nahrungssuche. Diese dauern etwa eine Stunde, während der das Nest unbewacht ist. Nach 24 bis 34 Tagen schlüpfen die Jungen. Sie sind zunächst in ein hellbraun und schwarz gemustertes Dunenkleid gehüllt. Als Nestflüchter können sie bereits nach wenigen Stunden umherlaufen. Bei den „echten“ Hokkos und beim Zapfenguan ist allein das Weibchen für die Betreuung der Jungen zuständig, bei anderen Arten beide Partner. Für einige Monate füttern die Elternvögel die Jungen, bei den Schakuhühnern wird sogar vorverdaute Nahrung hervorgewürgt, was unter Hühnervögeln einmalig ist.
In Gefangenschaft erreichten Hokkohühner ein maximales Alter von 24 Jahren, Lebensspannen von mehr als zwanzig Jahren sind keine Seltenheit. Über die Lebenserwartung in der Natur liegen keine gesicherten Erkenntnisse vor.
Die ältesten Hokkohühner sind aus dem Oligozän bekannt. Die Gattung Gallinuloides des Eozäns, früher oft als „älteste Hokkos“ bezeichnet, wird heute nicht mehr als mit den Hokkos verwandt angesehen.[2] Zahlreiche fossile Hokkohühner des Oligozäns und Miozäns wurden in Nordamerika gefunden und sind ein Beweis, dass die Familie einst weiter verbreitet war. Außerhalb des amerikanischen Doppelkontinents wurden jedoch keine Hokkohühner gefunden.
Die am weitesten verbreitete, wenn auch nicht unumstrittene Theorie sieht Hokkohühner als Schwestergruppe der australasischen Großfußhühner. Zwar sind die Verbreitungsgebiete und vor allem die Lebensweisen vollkommen unterschiedlich, doch neben einigen anatomischen Gemeinsamkeiten haben vor allem biochemische Untersuchungen der Eier[3] sowie die DNA-Hybridisierung[4] diese Theorie weiter verfestigt.
Traditionell werden Hokkohühner in zwei Unterfamilien geteilt, die „echten“ Hokkos (Cracinae) sowie die Schakuhühner und Chakalakas (Penelopinae). Die Unterschiede zwischen diesen Gruppen sind deutlich: Cracinae sind größer, haben einen kräftigeren Schnabel und ein proportional größeres Becken. Zudem sind sie nicht so extreme Baumbewohner wie die Schakuhühner und Chakalakas.
Anhand von DNA-Analysen konnte diese Einteilung weitgehend, aber nicht vollständig bestätigt werden. Demzufolge sind zwar die „echten“ Hokkos tatsächlich ein monophyletisches Taxon. Allerdings stehen die Gattungen Ortalis und Oreophasis diesen näher als den anderen Penelopinae. Nach diesen Erkenntnissen ergibt sich folgende Klassifikation:[5][6]
Kladogramm nach Pereira, Baker und Wajntal:[5]
Ortalis
Oreophasis
Crax
Nothocrax
Pauxi
Mitu
Chamaepetes
Penelopina
Penelope
Aburria
Pipile
Den Menschen Süd- und Mittelamerikas sind Hokkohühner seit jeher wohlbekannt. Zwar leben sie meist im Verborgenen, doch sind sie wegen ihrer weit tragenden Lautäußerungen nicht zu überhören. So haben die Maya Yucatans für jede Art einen eigenen Namen. Für die Rufe mancher Arten gibt es volkstümlich lautmalerische Umschreibungen. So interpretiert man den Ruf des weiblichen Rotflügelguans in Kolumbien als ¿Se cae la casa? („Fällt das Haus um?“), und die Entgegnung des Männchens als ¡No se cae, no se cae! („Es fällt nicht um, es fällt nicht um!“). Der Ruf des Chacoguans wird von der Bevölkerung in dessen Verbreitungsgebiet in Südamerika auf Spanisch bzw. Portugiesisch interpretiert als Quiero matar / quero matar (Männchen) – quiero casar / quero casar (Weibchen) („Ich möchte töten / ich möchte heiraten“).
Schon die Maya nutzten die Federn der Hokkohühner für die Befiederung ihrer Pfeile und aßen das Fleisch. Als Nahrung spielen Hokkos heute noch regional eine bedeutende Rolle. So ist im peruanischen Teil Amazoniens der Blaukehlguan der meistgejagte Vogel und stellt eine wichtige Proteinquelle dar.[7] Eine wirkliche Domestikation der Hokkohühner ist nie erfolgt. Zwar werden sie in manchen Dörfern halbzahm gehalten, aber nicht gezüchtet. Mit Haushühnern kann man sie nicht zusammen halten, da beide Arten miteinander unverträglich sind.
Die Zucht in Zoos ist bei etlichen Arten gelungen. Schon im 17. Jahrhundert wurden Hokkos erstmals nach Europa gebracht. Weil sie von Curaçao kamen, erhielten sie ihren englischen Namen curassows. Allerdings sind sie wohl auch nach Curaçao zunächst importiert worden, denn heimisch waren Hokkohühner dort nach heutigem Wissensstand nie. Eine Zucht als Fleisch- und Eierlieferanten wurde wohl in Europa versucht, lohnte sich aber nicht, da die Gelege zu klein und die Vögel zu kälteempfindlich sind.
Vor allem durch die sich ausdehnende Entwaldung sind viele Hokkohühner gefährdet oder gar vom Aussterben bedroht. Nur die Chakalakas nehmen auch Sekundärwälder als Lebensraum an, Schakuhühner und „echte“ Hokkos sind auf unberührte Primärwälder angewiesen. Die IUCN führt 2008 fast die Hälfte aller Arten in einer Gefährdungskategorie. Dabei werden sechs Arten als stark gefährdet, drei als vom Aussterben bedroht und eine als in freier Wildbahn ausgestorben geführt.
Die vier meistgefährdeten Hokkohühner sind:
Die Informationen dieses Artikels entstammen zum größten Teil den unter Literatur angegebenen Quellen, darüber hinaus werden folgende Quellen zitiert:
Die Hokkohühner (Cracidae), auch Hokkos genannt, sind eine Familie der Vögel aus der Ordnung der Hühnervögel. Sie sind mit 50 Arten in den Tropen und Subtropen Süd- und Mittelamerikas verbreitet. Trotz ihrer verborgenen Lebensweise sind sie bei den Einheimischen wegen ihrer sehr lauten Rufe wohlbekannt.
Даракчыл тооктор (лат. Cracidae) – тоок түспөлдүүлөр түркүмүндөгү бир тукуму.
The chachalacas, guans and curassows are birds in the family Cracidae. These are species of tropical and subtropical Central and South America. The range of one species, the plain chachalaca, just reaches southernmost parts of Texas in the United States. Two species, the Trinidad piping guan and the rufous-vented chachalaca occur on the islands of Trinidad and Tobago respectively.
The family Cracidae was introduced (as Craxia) by the French polymath Constantine Samuel Rafinesque in 1815.[1][2] The Cracidae are an ancient group related to the Australasian mound-builders. They are sometimes united with these in a distinct order, "Craciformes", but this is not supported by more recent research which suggests that either is a well-marked, basal lineage of Galliformes.
Cladogram based on the study by De Chen and collaborators published in 2021.[3] The numbers of species are from the list maintained by Frank Gill, Pamela Rasmussen and David Donsker on behalf of the International Ornithologists' Union.[4]
CracidaePenelopina – highland guan
Chamaepetes – guans (2 species)
Penelope – guans (16 species)
Aburria – wattled guan
Pipile – piping guans (5 species)
Oreophasis – horned guan
Ortalis – chachalacas (16 species)
Crax – curassows (7 species)
Pauxi – curassows (3 species)
Mitu – curassows (4 species)
Nothocrax – nocturnal curassow
Extinct species assignment follows the Mikko's Phylogeny Archive[5] and Paleofile.com websites.[6]
Alternatively, all subfamilies except the Penelopinae could be lumped into the Cracinae. As the initial radiation of cracids is not well resolved at present (see below), the system used here seems more appropriate. It is also quite probable that entirely extinct subfamilies exist as the fossil record is utterly incomplete.
Recent research has analyzed mt and nDNA sequences, morphological, and biogeographical data to study the phylogenetic relationships of cracid birds, namely the relationships among the genera (Pereira et al., 2002), the relationships between the species of curassows (Pereira & Baker, 2004) and between the piping- and wattled guans (Grau et al., 2005). The traditional groups—chachalacas, guans, and curassows—are verified as distinct clades, but the horned guan represents the sole survivor of a very distinct and ancient lineage.
In addition, the molecular data suggest that the Cracidae originated in the Late Cretaceous, but the authors caution that this cannot be more than a hypothesis at present: as the rate of molecular evolution is neither constant over time nor uniform between genera and even species, dating based on molecular information has a very low accuracy over such long timespans and needs to be corroborated by fossil evidence. The fossil record of cracids is limited to a single doubtfully distinct genus of chachalaca, Boreortalis (Hawthorn Early Miocene of Florida, USA; may actually be a junior synonym of Ortalis) and some species in the modern genus Ortalis, however. This does not provide any assistance in evaluating the hypothesis (Pereira et al., 2002) that the split between the 4 main lineages of our time occurred quite rapidly, approximately in the Oligocene or slightly earlier, somewhere between 40 and 20 mya.
The genera Procrax and Palaeonossax are often considered cracids, but this is not certain at all; they may belong to a related extinct lineage. It is unfortunate that of these too, few good fossils are known, as they date to about the time when the modern groups presumably diverged. Should they be cracids, they are not unlikely to represent either some of the last members of the family before guans, chachalacas, etc. evolved, or very early representatives of these lineages.
Thus, the assumption that the modern diversity started to evolve in the late Paleogene, continuing throughout the Miocene and onwards, must also be considered hypothetical given the lack of robust evidence. Still, the "molecular" scenario is entirely possible considering what is known about the evolution and radiation of the Galloanserae, and consistent with the paleogeography of the Americas. The ichnotaxon Tristraguloolithus cracioides is based on fossil eggshell fragments from the Late Cretaceous Oldman Formation of southern Alberta, Canada which are similar to chachalaca eggs (Zelenitsky et al., 1996), but in the absence of bone material their relationships cannot be determined except that they are apparently not from a dinosaur.
By comparison, speciation within curassows (Crax, Nothocrax, Pauxi and Mitu) and the piping/wattled guans is supported by better evidence. It was usually caused by changes in topography which divided populations (vicariant speciation), mainly due to the uplift of the Andes which led to the establishment of the modern river basins. The distribution of curassow and piping-guan species for the most part follows the layout of these river systems, and in the latter case, apparently many extinctions of populations in lowland areas (Grau et al., 2005). Another result was that the wattled guan belongs to the same genus as the piping-guans, which thus use the older name Aburria (Grau et al., 2005).
Originally interpreted as a turkey by Othniel Charles Marsh, Meleagris antiquus was referred to as Cracidae in 1964 by Pierce Brodkorb. It is nowadays considered unambiguously to be a Cariamiformes under Bathornithidae, and indeed a very different animal from cracids, being a 2 meter tall terrestrial predator. Similarly, Palaeophasianus has been reassigned to Geranoididae, a lineage of large, ostrich-like stem-cranes.[7]
Cracids are large birds, similar in general appearance to turkeys. The guans and curassows live in trees, but the smaller chachalacas are found in more open scrubby habitats. Many species are fairly long tailed, which may be an aide to navigating their largely arboreal existence. They are generally dull-plumaged, but the curassows and some guans have colourful facial ornaments. The birds in this family are particularly vocal, with the chachalacas taking their name from the sound of their call.[8] Cracids range in size from the little chachalaca (Ortalis motmot), at as little as 38 cm (15 in) and 350 g (12 oz), to the great curassow (Crax rubra), at nearly 1 m (39 in) and 4.3 kg (9.5 lb).
These species feed on fruit, insects and worms. They build nests in trees, and lay two to three large white eggs, which only the female incubates alone. The young are precocial and are born with an instinct to immediately climb and seek refuge in the nesting tree. They are able to fly within days of hatching.[8]
The chachalacas, guans and curassows are birds in the family Cracidae. These are species of tropical and subtropical Central and South America. The range of one species, the plain chachalaca, just reaches southernmost parts of Texas in the United States. Two species, the Trinidad piping guan and the rufous-vented chachalaca occur on the islands of Trinidad and Tobago respectively.
La ĉaĉalakoj, ortaloj, kracoj, jakuoj kaj mutuoj estas birdoj de la familio Kracedoj aŭ en latina scienca nomo Cracidae. Tiuj estas specioj de tropika kaj subtropika Centra kaj Suda Ameriko. Unu specio, nome la Golfa ĉaĉalako, atingas plej sudan Teksason en Usono. Du specioj, nome la Blumaska jakutingo kaj la Ruĝecvosta ortalo loĝas en la insuloj de Trinidado kaj Tobago respektive.
La Kracedoj estas antikva grupo rilata al la nestamasuloj de Aŭstralazio. Ili estas foje unuigitaj kun tiuj en distinga ordo, "Kracoformaj", sed tio ne estas eltenata de plej ĵusaj studoj kiuj sugestas, ke ili estas bone markita, baza stirpo de Kokoformaj.
FAMILIO: KRACEDOJ
Subfamilio N.N.[1]
Alternative, ĉiuj subfamilioj escepte la Penelopenoj povus esti grupigitaj en la Kracenoj. Ĉar la komenca radiado de kracedoj ne estas ankoraŭ bone solvita ĝis nun (vidu sube), la sistemo uzita tie ŝajnas pli taŭga. Estas ankaŭ tre probable, ke la tuta listo de formortintaj subfamilioj ekzistantaj nur kiel fosilia registro estas tute nekompleta.
Ĵusa studado analizis DNA, morfologian, kaj biogeografian informaron por studi la filogenetikan rilataro de la kracedoj, nome la rilataro inter la genroj (Pereira et al., 2002), la rilataro inter la specioj de kracedoj (Pereira & Baker, 2004) kaj inter la Penelopenoj kaj la Kracenoj (Grau et al., 2005). La tradiciaj grupoj - ĉaĉalakoj, penelopoj kaj mutuoj - estas verigitaj kiel distingaj kladoj, sed la Kornomutuo reprezentas la nuran survivanton de tre distinga kaj antikva stirpo.
Krome, la molekula informaro sugestas, ke la Kracedoj originiĝis en fina Kretaceo, sed tio estas nur hipotezo ĝis nun: ĉar la proporcio de molekula evoluo estas nek konstanta laŭ la tempo nek unuforma inter genroj kaj eĉ specioj, informo baze sur molekula informo havas malmultan akuratecon laŭ longaj tempospacoj kaj tio bezonas akcepton per fosilia pruvaro. La fosilia registro de kracedoj estas limigita al nura dubinde distinga genro de ĉaĉalakoj, Boreortalis (Hawthorn, komenca Mioceno de Florido, Usono; povus fakte esti juna sinonimo de Ortalis) kaj kelkaj specioj en la moderna genro Ortalis. Tio ne havigas helpon por pritaksi la hipotezon (Pereira et al., 2002) ke la disigo inter la 4 ĉefaj stirpoj niatempoj okazis tre rapide, proksimume en la Oligoceno aŭ iom antaŭe, iam inter 40 kaj 20 milionoj da jaroj.
La genroj Procrax, Palaeonossax kaj Paleophasianus estas ofte konsiderataj kracedoj, sed tio ne estas tute certa; ili povus aparteni al rilata formortinta stirpo. Bedaŭrinde oni konas malmultajn bonajn fosiliojn, ĉar ili datas el kiam la modernaj grupoj ŝajne diverĝis. Se ili estas kracedoj, ili reprezentus ĉu kelkajn el la lastaj membroj de la familio antaŭ la penelopoj, ĉaĉalakoj ktp, evoluis, aŭ tre fruajn reprezentantojn el tiuj stirpoj.
Tiele, la akcepto ke la moderna diverseco ekevoluis en la fina Paleogeno, plue tra la Mioceno antaŭen, devas esti konsiderata hipoteza pro manko de forta pruvaro. Krome, la "molekula" ŝanĝo estas tute ebla konsiderante kion oni konas pri evoluado kaj radiado de Kokanseroj, kaj kongrue kun la paleogeografio de Ameriko. La iĥnotaksono Tristraguloolithus cracioides estas bazita sur fosiliaj ovokonkaj eroj el Fina Kretaceo, Kuŝejo Oldman de suda Alberto, kiuj estas similaj al ovoj de ĉaĉalakoj (Zelenitsky et al., 1996), sed sen osta materialo ties rilataro ne povas esti determinita krome se ili ne estas ŝajne el dinosaŭro.
Kompare, speciigo ene de mutuoj (Crax, Nothocrax, Pauxi kaj Mitu) kaj de la genroj Pipile/Aburria estas subtenata de pli bona pruvaro. Ĝi estis kutime farita de ŝanĝoj en topografio kio dividis populaciojn (Alopatria speciiĝo),ĉefe pro starigo de Andoj kio kondukis al starigo de modernaj riverbasenoj. La distribuado de mutuoj kaj jakutingoj ĉefe sekvis la starigon de tiuj riversistemoj, kaj ĉe la lasta kazo, ŝajne multajn formortojn de populacioj en malaltaj areoj (Grau et al., 2005). Alia rezulto estis, ke la Brida jakuo apartenas al sama genro kiel la jakutingoj, kiuj tiele uzas pli malnovan nomon Aburria (Grau et al., 2005).
Kracedoj estas grandaj birdoj, similaj laŭ ĝenerala aspekto al meleagroj. Jakuoj kaj mutuoj loĝas en arboj, sed la pli malgrandaj ĉaĉalakoj troviĝas en pli malfermaj arbustaraj habitatoj. Multaj specioj estas tre longvostaj, kio povas esti helpo al movado en tre arbeca medio. Ili estas ĝenerale malhelplumaraj, sed mutuoj kaj kelkaj jakuoj havas kolorajn vizaĝajn ornamojn. La birdoj en tiu familio estas ĉefe voĉemaj, kaj ĉaĉalakoj ricevas nomon el la sono de ties alvoko.[2] Kracedoj gamas laŭgrande el la Ortaleto (Ortalis motmot), tiom malmulte kiom ĝis 38 cm kaj 350 g, al la Invaria mutuo (Crax rubra), de ĉirkaŭ 1 m kaj 4.3 kg.
Tiuj specioj manĝas fruktojn, insektojn kaj vermojn. Ili konstruas nestojn en arboj, kaj demetas 2 al 3 grandajn blankajn ovojn, kiujn la ino kovas sola. La junuloj estas frumaturaj kaj sentas eĉ dekomence instinkton tuj grimpi kaj rifuĝiĝi en la nestarbo. Ili kapablas flugi kelkajn tagojn post eloviĝo.[2]
La ĉaĉalakoj, ortaloj, kracoj, jakuoj kaj mutuoj estas birdoj de la familio Kracedoj aŭ en latina scienca nomo Cracidae. Tiuj estas specioj de tropika kaj subtropika Centra kaj Suda Ameriko. Unu specio, nome la Golfa ĉaĉalako, atingas plej sudan Teksason en Usono. Du specioj, nome la Blumaska jakutingo kaj la Ruĝecvosta ortalo loĝas en la insuloj de Trinidado kaj Tobago respektive.
Los crácidos (Cracidae) son una familia de aves neognatas del orden galliformes que incluye los paujiles, las pavas y las chachalacas. Son especies tropicales y subtropicales de América del Sur, Centroamérica y México. Una especie de chachalaca vive en el estado sureño de Texas en los Estados Unidos. En las islas caribeñas de Trinidad y Tobago habita la pava de Trinidad (Pipile pipile) y la chachalaca ventricastaña (Ortalis wagleri).[1] Muchas de las especies de este grupo se encuentras en peligro extinción.[2]
Su apariencia es similar a la del pavo. Los paujiles y pavas viven entre los árboles, pero las chachalacas, más pequeñas, se encuentran en medios más abiertos, entre los matorrales. Sus plumajes son generalmente obscuros, pero paujiles y pavas están engalanados con coloridas figuras en el cuello, cabeza o pico.
Se alimentan de semillas, frutas, insectos y gusanos. Construyen nidos en los árboles y la hembra incuba dos o más huevos.
Estudios del ADN mitocondrial de Cracidae indican que el grupo puede haberse originado a finales del Cretácico. Los linajes más modernos, sin embargo, no se pasaron por un proceso de especiación hasta el Eoceno.[4][5] La diferenciación entre los paujiles (Crax, Nothocrax, Pauxi y Mitu), y entre las especies de Aburria y Pipile, fue causada por los cambios en el paisaje de Sudamérica, principalmente debido a la elevación de la Cordillera de los Andes, lo que determinó los cursos actuales de los ríos.[6] La distribución de los paujiles y pavas se produjo por los sistemas fluviales.
Los crácidos (Cracidae) son una familia de aves neognatas del orden galliformes que incluye los paujiles, las pavas y las chachalacas. Son especies tropicales y subtropicales de América del Sur, Centroamérica y México. Una especie de chachalaca vive en el estado sureño de Texas en los Estados Unidos. En las islas caribeñas de Trinidad y Tobago habita la pava de Trinidad (Pipile pipile) y la chachalaca ventricastaña (Ortalis wagleri). Muchas de las especies de este grupo se encuentras en peligro extinción.
Cracidae hegazti familia bat da, Galliformes ordenaren barruan sailktuak. Erdialdeko Amerika eta Hego Amerikako gune tropikal eta azpitropikaletan bizi dira. Espezieetan bat Texaseraino iristen da eta bi Trinidad eta Tobagon bizi dira.
Animalia handiak dira, orokorrean indioilar baten antzekoak. Batzuk zuhaitzetan bizi dira, baina txikiagoak dira gune irekietan bizi dira. Isatsa nahiko handia dute, eta nagibazioak laguntzen die. Orokorrean luma ez koloretsuak dituzte, baina batzuek aurpegiko lumetan kolore biziak dituzte. Soinu asko egiten dute euren oihuetan.
Cracidae hegazti familia bat da, Galliformes ordenaren barruan sailktuak. Erdialdeko Amerika eta Hego Amerikako gune tropikal eta azpitropikaletan bizi dira. Espezieetan bat Texaseraino iristen da eta bi Trinidad eta Tobagon bizi dira.
Hokot eli aiemmalta nimeltään hokkokanat[1] (Cracidae) on kanalintujen heimo. Sen jäseniä elää Keski- ja Etelä-Amerikassa. Yhden lajin levinneisyysalue ulottuu myös Yhdysvaltojen puolelle, ja kaksi lajia elää Trinidadissa ja Tobagossa.
Hokot ovat suuria, kalkkunaa muistuttavia lintuja. Ne syövät ennen kaikkea hedelmiä. Muuhun kasvisruokaan kuuluvat siemenet, lehdet ja kukat. Eläinravinnosta niille maistuvat selkärangattomat kuten hyönteiset ja madot. Myös pieniä selkärankaisia, kuten sammakoita, sekä lintujen munia.[2] Pesä tehdään puuhun, vain naaras hautoo.
Esimerkiksi suosittu riistalintu aarnihokko kuuluu hokkoihin.
Hokot eli aiemmalta nimeltään hokkokanat (Cracidae) on kanalintujen heimo. Sen jäseniä elää Keski- ja Etelä-Amerikassa. Yhden lajin levinneisyysalue ulottuu myös Yhdysvaltojen puolelle, ja kaksi lajia elää Trinidadissa ja Tobagossa.
Hokot ovat suuria, kalkkunaa muistuttavia lintuja. Ne syövät ennen kaikkea hedelmiä. Muuhun kasvisruokaan kuuluvat siemenet, lehdet ja kukat. Eläinravinnosta niille maistuvat selkärangattomat kuten hyönteiset ja madot. Myös pieniä selkärankaisia, kuten sammakoita, sekä lintujen munia. Pesä tehdään puuhun, vain naaras hautoo.
Esimerkiksi suosittu riistalintu aarnihokko kuuluu hokkoihin.
Les Cracidae (ou cracidés en français) sont une famille d'oiseaux constituée de 11 genres et de 55 espèces existantes d'ortalides, pénélopes, oréophase et hoccos.
Les cracidés sont des gallinacés de taille moyenne à grande (de 42 à 92 cm), à longue queue et dont les mœurs sont à prédominance arboricole.
Ils vivent en Amérique du Sud et Centrale, où ils fréquentent les forêts, les bois clairs et les fourrés, du niveau de la mer jusqu'à 3 900 m d'altitude.
D'après Alan P. Peterson, cette famille est constituée de deux sous-familles, les Penelopinae et les Cracinae (ordre phylogénique) :
Pour Handbook of the Birds of the World (checklist 2014)[2], cette famille est constituée ainsi (ordre phylogénique) :
D'après la classification de référence (version 5.1, 2015) du Congrès ornithologique international (ordre phylogénique) :
Les Cracidae (ou cracidés en français) sont une famille d'oiseaux constituée de 11 genres et de 55 espèces existantes d'ortalides, pénélopes, oréophase et hoccos.
A dos crácidos (Cracidae) é unha familia de aves da orde dos galiformes.
Conta con 55 especies propias da América tropical e subtropical, reunidas en 11 xéneros integrados en 2 subfamilias. A súa área de distribución estendese desde o sur de Texas (onde habitra unha das especies), México, América Central e o norte de Suramérica; as illas de Trinidad e Tobago contan con cadansúa especie. [4] Moitas das especies desta familia encóntranse en perigo extinción.[5]
Son aves de pequeno a mediano tamaño e aparencia semellante á dos pavos; a súa lonxitude vai desde os 52 aos 96 cm, e o seu peso oscila entre os 0,47 e os 4,80 kg. A súa plumaxe é parda uniforme, verde escura, azul ou negra con manchas brancas, segundo as especies. Os machos son maiores que as femias e, en moitas especies, teñen cristas e, algunhas, cascos. As ás son romas, e a cola longa e ancha.[6]
Viven en selvas tropicais e subtropicais densas, bosques e matogueiras baixas nas beiras dos ríos. Distribúense polo sur de Norteamérica, América Central e o norte de Suramérica.[6]
A súa dieta comprende froitos, bagas e sementes, que ás veces complementan con insectos e outros animais pequenos.[6]
Constrúnen niños xeralmente con ramiñas e vexetación en descomposición que situán en árbores, cerca do solo, ou no mesmo solo. As femias foñen de 2 a 3 ovos, ás veces 4, de cor branca ou crema e cun poeso medio de 62 g; a incubación dura de 22 a 34 días, e é efectuada só pola femia.[6]
A familia foi descrita en 1815 polo polímata, naturalista, meteorólogo e arqueólogo estadounidense de orixe franco-xermana-italiana Constantine Samuel Rafinesque, co nome de Craxia (que non é un nome correcto de familia), na páxina 69 da súa obra Analyse de la nature: or, Tableau de l'univers et des corps organisés.[7] Talvez por iso algúns autores atribúenlle a descrición, en 1825 ao zoólogo irlandés Nicholas Aylward Vigors.[8]
O nome científico da familia, Cracidae, está formado pola unión dos elementos do latín científico Crac- e -ǐdae. O primeiro esta tirado do xenitivo do nome do xénero tipo da familia, Crax, e o seguno é a desinencia coa que se forman os nomes das familias de animais.
Para a etimoloxía do xénero, véxase Crax.
A familia subdivídese en dúas subfamilias,[9] que comprenden o seguintes xéneros:
Familia crácidos (Cracidae) Rafinesque, 1815
As relacións filoxenéticas entre os xéneros dos crácidos móstranse no seguinte cladograma, baseado en Hackett et al. (2008):[12]
Crácidos Penelopinos Cracinos Ortalidininos Oreofasininos CracininosEstudos do ADN mitocondrial e ADN nuclear dos crácidos indican que o grupo puido orixinarese a finais do Cretáceo. Porén, as liñaxes máis modernas, non pasaron por un proceso de especiación até o eoceno.[2][3]
A diferenciación entre as especies dos xéneros Crax, Nothocrax, Pauxi e Mitu, e entre as dos xéneros Aburria e Pipile, foi causada, seguramente, polos cambios na paisaxe de Suramérica, principalmente debido á elevación da cordilleira dos Andes, o que determinou os cursos actuais dos ríos.[13]
A dos crácidos (Cracidae) é unha familia de aves da orde dos galiformes.
Conta con 55 especies propias da América tropical e subtropical, reunidas en 11 xéneros integrados en 2 subfamilias. A súa área de distribución estendese desde o sur de Texas (onde habitra unha das especies), México, América Central e o norte de Suramérica; as illas de Trinidad e Tobago contan con cadansúa especie. Moitas das especies desta familia encóntranse en perigo extinción.
Cracidae, porodica ptica iz reda kokoški ili Galliformes koja se sastoji od deset rodova. Ptice iz ove porodice žive u suptropskoj Središnjoj i Južnoj Americi. Samo jedna vrsta, Ortalis vetula premašuje te granice i raspon joj se nalazi do Teksasa u SAD-u.
Velike su ptice, u pojavi poprilično nalikuju puranima. Mnoge od njih imaju veliki rep, što im služi kao pomoć u snalaženju u njihovom arborealnom životu. Obično su blijedo obojenog perja, ali ipak neke od njih imaju na licu "ukrase" raznih boja. U veličini variraju od Ortalis motmot koja je duga 38 centimetara, a teška je 350 grama, pa sve do Crax rubra, koja je duga blizu 1 metar, a teška 4.3 kilograma.
Hrane se voćem, kukcima i crvima. Gnijezdo grade u drvećima, a u njega ženka polaže dva ili tri velika bijela jaja, koja inkubira isključivo ona. Mladi su potrkušci, te su rođeni s instinktom da se odmah penju i traže utočište u drveću. Dobivaju mogućnost leta nekoliko dana nakon izlijeganja iz jajeta[1].
Cracidae, porodica ptica iz reda kokoški ili Galliformes koja se sastoji od deset rodova. Ptice iz ove porodice žive u suptropskoj Središnjoj i Južnoj Americi. Samo jedna vrsta, Ortalis vetula premašuje te granice i raspon joj se nalazi do Teksasa u SAD-u.
Velike su ptice, u pojavi poprilično nalikuju puranima. Mnoge od njih imaju veliki rep, što im služi kao pomoć u snalaženju u njihovom arborealnom životu. Obično su blijedo obojenog perja, ali ipak neke od njih imaju na licu "ukrase" raznih boja. U veličini variraju od Ortalis motmot koja je duga 38 centimetara, a teška je 350 grama, pa sve do Crax rubra, koja je duga blizu 1 metar, a teška 4.3 kilograma.
Hrane se voćem, kukcima i crvima. Gnijezdo grade u drvećima, a u njega ženka polaže dva ili tri velika bijela jaja, koja inkubira isključivo ona. Mladi su potrkušci, te su rođeni s instinktom da se odmah penju i traže utočište u drveću. Dobivaju mogućnost leta nekoliko dana nakon izlijeganja iz jajeta.
I Cracidi (Cracidae Rafinesque, 1815) sono una famiglia di uccelli appartenenti all'ordine Galliformes, distribuiti nelle regioni a clima tropicale e subtropicale dell'America centrale e del Sud America.[1]
I cracidi sono uccelli di medio-grosse dimensioni, del tutto simili nell'aspetto a dei tacchini. I guan e gli hocco vivono nelle foreste, mentre i ciacialaca, di dimensioni minori, sono più frequenti in zone più aperte con numerosi cespugli. Parecchie specie sono dotate di una coda piuttosto lunga, che li aiuta come un timone mentre si spostano velocemente tra un albero e l'altro. La maggior parte ha piumaggi spenti, ma gli hocco e alcuni guan sono provvisti di appariscenti colorazioni facciali. Questi uccelli hanno canti del tutto caratteristici e i ciacialaca in modo particolare vengono chiamati in questo modo proprio per i loro versi. Le dimensioni dei cracidi variano tra i 38 cm del ciacialaca minore (Ortalis motmot) e i 70–90 cm del crace maggiore (Crax rubra).
Si nutrono di frutti, insetti e vermi. Il nido viene costruito sugli alberi, all'interno del quale vengono deposte due o tre grosse uova bianche, che di solito sono covate solo dalla femmina. I pulcini sono autonomi appena escono dall'uovo e subito cercano riparo tra i rami dell'albero sul quale si trova il nido e dopo pochi giorni dalla schiusa sono già capaci di volare.
I Cracidi sono un antico gruppo vicino tassonomicamente ai Megapodiidae della regione australasiatica. Sono a volte considerati assieme a questi ultimi come un ordine a sé stante, i Craciformes, ma tale orientamento non è supportato dalle recenti ricerche, che invece fanno ben apparire questo gruppo come una linea filetica basale dei Galliformes.
La famiglia comprende le seguenti specie:[1]
I Cracidi (Cracidae Rafinesque, 1815) sono una famiglia di uccelli appartenenti all'ordine Galliformes, distribuiti nelle regioni a clima tropicale e subtropicale dell'America centrale e del Sud America.
Cracidae sunt familia avium qui Americam Meridionalem et Mediam habitant. Magnae sunt, gallopavonum similes. Penelopae et craces arboreae sunt, sed ortales quae minores sunt tractus fruticosos habitant.
Haec stipula ad avem spectat. Amplifica, si potes!Kraksiniai (lot. Cracidae, angl. Chachalacas, Guans, Curassows, vok. Hokkohühner) – vištinių (Galliformes) būrio paukščių šeima.
Priklauso vidutinio dydžio ir stambūs miškiniai paukščiai, mintantys augalais, vabzdžiais. Sparnai suapvalinti ir gana trumpi. Ant kojų pentinų neturi.
Maitinasi tiek ant žemės, tiek ir medžių lajose. Lizdą suka medžiuose. Dėtyje 2-3 kiaušiniai.
Paplitę Centrinėje ir Pietų Amerikoje. Visos rūšys – medžioklės objektas.
Šeimoje 10 genčių, 50 rūšių.
Kraksiniai (lot. Cracidae, angl. Chachalacas, Guans, Curassows, vok. Hokkohühner) – vištinių (Galliformes) būrio paukščių šeima.
Priklauso vidutinio dydžio ir stambūs miškiniai paukščiai, mintantys augalais, vabzdžiais. Sparnai suapvalinti ir gana trumpi. Ant kojų pentinų neturi.
Maitinasi tiek ant žemės, tiek ir medžių lajose. Lizdą suka medžiuose. Dėtyje 2-3 kiaušiniai.
Paplitę Centrinėje ir Pietų Amerikoje. Visos rūšys – medžioklės objektas.
Sjakohoenders en hokko's (Cracidae), ook Craciden genoemd, zijn een familie van hoendervogels. Deze dieren leven in Centraal- en Zuid-Amerika en het zijn de tegenhangers van de fazanten en pauwen uit de Oude Wereld. De familie telt 54 soorten.[1]
Sjakoehoenders zijn grote, vaak boombewonende bosvogels met een lange brede staart en stompe vleugels. De grootste soort is de bruine hokko (Crax rubra) die bijna een meter lang wordt. De mannetjes zijn zwartgekleurd en hebben een gele snavel, terwijl vrouwelijke hokko’s een zwart-witte kop en een roodbruin of donkerbruin verenkleed hebben.
Echte hokko's zijn meestal zwart of bruin (alleen de nachthokko is oranjekleurig). De meeste soorten leven meestal 's nachts, zeker de nachthokko. Andere soorten zijn de zwarte hokko, bruine hokko en geelknobbelhokko. De zwarte en geelknobbelhokko lijken sprekend op elkaar. Ze verschillen van elkaar doordat de ene een witte staartpunt heeft.
Het sjakoehoen bewoont vochtige en half-droge bossen. Gedurende de dag zoekt deze sjakoehoen op de bosbodem naar allerlei zaden, vruchten, bladeren en insecten, maar verder houdt de bruine hokko zich verscholen in de bomen. Gewoonlijk leven deze dieren in paren, maar soms komt het voor dat hokko's kleine familiegroepjes vormen.
Half-droge gebieden en bossen in het laagland van Midden-Amerika worden bewoond door de circa 45 cm grote kuifsjakohoen (Penelope purpurascens). Het is een schuw dier dat zich wel verraadt door zijn krassende roep, die vaak te horen is in de ochtend- en avondschemering. De kuifsjakoehoen voedt zich met jonge zachte blaadjes en bessen, en hij loopt al etend over de takken.
In vochtige regenwouden tot een hoogte van 1000 m, kan de bruine chachalaca (Ortalis vetula) gevonden worden. Deze vogel is vooral actief in de schemering. Paarsgewijs lopen of rennen de chachacala’s dan over de takken, op zoek naar wilde vijgen, bessen en sappige bladeren.
Sjakohoenders en hokko's (Cracidae), ook Craciden genoemd, zijn een familie van hoendervogels. Deze dieren leven in Centraal- en Zuid-Amerika en het zijn de tegenhangers van de fazanten en pauwen uit de Oude Wereld. De familie telt 54 soorten.
Hokkoar er ein biologisk familie av hønsefuglar, Galliformes. Totalt er det klassifisert ca. 50 artar av hokkoar. Dette er store fuglar i tropisk og subtropisk Sentral-Amerika og Sør-Amerika. Ein art, kratthokko, har leveområde som grensar i nord til sørlegaste Texas. Trinidadhokko er endemisk til øya Trinidad og kritisk trua, medan llanoshokko lever på øya Tobago i tillegg til leveområdet på Llanos.
På engelsk språk har tre undergrupper i familien fått eigne namn som manglar samsvarande namn på norsk språk, det er ikkje ei taksonomisk inndeling:
Hokkoar er store fuglar, generelt har dei utsjånad som minnar om kalkunar. Med unnatak av slekta Ortalis, 'chachalacas', lever hokkoar i tre, medan dei mindre 'chachalacas' finst på meir opent land med krattvokstrar. Mange artar har ganske lang hale, det kan ha samband med livsform i trea. Generelt har dei einsfarga fjørdrakt, men somme artar har fargerike prydnader i ansiktet. Hokkoar varierer i storleik frå guyanahokko som er så liten som 38 cm og 350 gram til storhokko, på nesten 1 meter i kroppslengd og 4,3 kg i vekt. Hokkoar er spesielt vokaliske fuglar.[1]
Desse artane lever av frukt, insekt og ormar. Dei byggjer reir i tre, og legg to eller tre store kvite egg, som hoa rugar aleine. Ungane er langt utvikla ved klekking og er fødd med eit instinkt til straks å klatre i og å søkje skjul i treet der dei vart klekt. Dei er i stand til å flyge få dagar etter klekking.[1]
Hokkoar i rekkjefølgje etter EBird/Clements Checklist v2018[2] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[3]
Slekt Ortalis
Slekt Penelope
Slekt Pipile
Slekt Aburria
Slekt Chamaepetes
Slekt Penelopina
Slekt Oreophasis
Slekt Nothocrax
Slekt Mitu
Slekt Pauxi
Slekt Crax
Hokkoar er ein biologisk familie av hønsefuglar, Galliformes. Totalt er det klassifisert ca. 50 artar av hokkoar. Dette er store fuglar i tropisk og subtropisk Sentral-Amerika og Sør-Amerika. Ein art, kratthokko, har leveområde som grensar i nord til sørlegaste Texas. Trinidadhokko er endemisk til øya Trinidad og kritisk trua, medan llanoshokko lever på øya Tobago i tillegg til leveområdet på Llanos.
Hokkofamilien eller hokkoer (Cracidae) er en familie med noen terrestriske og mange trelevende hønsefugler (Galliformes), som er nærmest endemiske for den neotropiske faunaregionen og det ekstremt sørlige Nearktis. Familien teller 56 arter (90 taxa), som deles inn i fire underfamilier og elleve slekter.[1]
Ifølge BirdLife International er 28 av de 56 artene livskraftige, fem nær truet, ni sårbare, sju sterkt truet, seks kritisk truet, og én art utryddet i vill tilstand.[1]
Hokkoene kan i utseendet minne litt om kalkuner. Familien består av mellomstore til store arter med ganske lange stjerter. Artene varierer i størrelse fra guyanahokko, som blir cirka 43–54 cm lang og veier 345–620 g, til storhokko, som blir nærmere 92 cm lang og kan veie opp mot 4,8 kg. Et særpreg for artene er bar hud med sterke farger i hode/struperegionen og horndannelser med kraftige farger på nebbet (Mitu) og/eller hodet (Pauxi).[1]
På norsk kalles alle fuglene i denne familien hokkoer, men på mange andre språk skiller man mellom såkalte guaner, chachalacaer og curassower. Guaner og chachalacaer, som er kjønnsmessige relativt like, er generelt slankere bygget enn curassower, som har en mer massiv kropp og (i forhold til kroppen) et kraftigere nebb. Curassower utviser dessuten sterk kjønnsdimorfisme og er mer langbeinte og mer terrestriske, selv om alle artene må kunne hevdes å ha relativt lange ekstremiteter. Kortest ekstremiteter har guanene, som dessuten er de mest trelevende av artene. Alle artene har sterkt avrunda, konkave vinger. Brystmusklene er godt utviklet, men flygekapasiteten er moderat og kontinuerlig flukt med vingeslag er sjelden. Lengre flukt skjer som regel som glideflukt mellom trærne, etter noen få heftige slag med vingene (spesielt guanene). Fuglene lander gjerne lavt i et annet nærliggende tre, der de klatrer opp i høyden før en ny flukt igangsettes.[1]
Ulikt alle andre hønsefugler, unntatt ovnhøns (Megapodiidae), så har hokkoene en forlenget baktå, festet på samme nivå som de tre framtærne. Det gjør selv de mest terrestriske av dem perfekt tilpasset vagling på greiner i trærne, noe de også gjør. De undere ekstremitetene er imidlertid kraftige og godt tilpasset en terrestrisk tilværelse, og selv hovedsakelig trelevende arter tilbringer ganske mye tid på bakken og er godt tilpasset.[1]
Hokkoene lever i hovedsak av frukt, med de eter også insekter og larver av ulike slag.[1] Reiret bygges i et tre, og hunnen legger to til tre hvite egg som hun ruger alene. Ungene blir flygedyktige i løpet av få dager.
Hokkoene er en gammel gruppe av opprinnelse. De eldste fossile bevisene (Boreortalis, cirka 18 Mya) peker mot en mesoamerikansk cracid stamform som splittet fra sine nærmeste slektninger for omkring 48–68 millioner år siden, trolig i Laurasia.[2] Funnet ble gjort i Wyoming i USA[1] og støtter en opprinnelse på den nordlige halvkule[2]. Funnet besto av en liten, lite spasialisert hokko, og skal man dømme etter lemmenes proporsjoner, var den definitivt trelevende.[1] Krongruppen oppsto trolig for omkring 13 millioner år siden.[2]
Hokkoer har av og til blitt gruppert sammen med ovnhøns i gruppen Craciformes, men moderne forskning støtter ikke dette. Den antyder snarere en basal avstamning fra orden hønsefugler (Galliformes).[3][4][2] Det er stort sett enighet om inndelingen i de tre underfamiliene Penelopinae, Oreophasinae og Ortalisinae, men det hefter fortsatt uklarheter med rekkefølgen innenfor Cracinae. Det som synes sikkert er at Nothocrax er mest basal, men del Hoyo & Collar (2014) plasserer den som basal i en klade med Crax,[4] mens Hosner, Braun & Kimball (2016) ser den som basal i en klade med Mitu og Pauxi. I sistnevnte undersøkelse reises det dessuten spørsmål om hvorvidt Mitu og Pauxi bør slås sammen.[2]
Inndelingen følger HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World og HBW Alive,[4][1] som blant annet bygger på Wang et al. (2013).[3] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Navn på arter og grupper i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av en offisiell beskrivelse.
Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley-Ahlquists taxonomi, 1990[7], inkludert Mesitornithiformes, som er omdiskutert med hensyn til plassering.
Neornithes PalaeognathaeNåtidsfuglers basale klader basert på Sibley-Ahlquists taxonomi, 1990[8], inkludert Mesitornithiformes, som er omdiskutert med hensyn til plassering, og Craciformes, som er omdiskutert i sin helhet og mangler faglig støtte.
Neornithes Paleognathae
Hokkofamilien eller hokkoer (Cracidae) er en familie med noen terrestriske og mange trelevende hønsefugler (Galliformes), som er nærmest endemiske for den neotropiske faunaregionen og det ekstremt sørlige Nearktis. Familien teller 56 arter (90 taxa), som deles inn i fire underfamilier og elleve slekter.
Ifølge BirdLife International er 28 av de 56 artene livskraftige, fem nær truet, ni sårbare, sju sterkt truet, seks kritisk truet, og én art utryddet i vill tilstand.
Czubacze[2], czubaczowate (Cracidae) – rodzina ptaków z rzędu grzebiących (Galliformes). Obejmuje gatunki lądowe, zamieszkujące Amerykę od Meksyku na północy po Ziemię Ognistą na południu[3].
Jeden gatunek - czakalaka północna (Ortalis vetula) - występuje w pasie wybrzeża od Teksasu (Stany Zjednoczone) po Kostarykę. Jest to najbardziej na północ żyjący przedstawiciel rodziny. Dwa gatunki - grdacz trinidadzki (Pipile pipile) i czakalaka rdzaworzytna (Ortalis ruficauda) występują na archipelagu Trynidad i Tobago.
Są to duże ptaki, wyglądem zbliżone do indyków (Meleagrididae). Są ptakami nadrzewnymi, jedynie czakalaki preferują bardziej otwarte, krzaczaste tereny. Są zazwyczaj ciemno upierzone, lecz czubacze i niektóre penelopy mogą mieć różnokolorową głowę.
Ich główny pokarm stanowią owoce, owady i dżdżownice. Gniazdują na drzewach, składając 2 do 3 jaj. Samica wysiaduje je samotnie.
Czubacze spokrewnione są z australijskimi nogalami. W niektórych starszych klasyfikacjach wydzielane były w osobnym rzędzie Craciformes, jednak wiele współczenych badań potwierdza ich pokrewieństwo z grzebiącymi.
Do rodziny należą następujące rodzaje[2]:
Czubacze, czubaczowate (Cracidae) – rodzina ptaków z rzędu grzebiących (Galliformes). Obejmuje gatunki lądowe, zamieszkujące Amerykę od Meksyku na północy po Ziemię Ognistą na południu.
Jeden gatunek - czakalaka północna (Ortalis vetula) - występuje w pasie wybrzeża od Teksasu (Stany Zjednoczone) po Kostarykę. Jest to najbardziej na północ żyjący przedstawiciel rodziny. Dwa gatunki - grdacz trinidadzki (Pipile pipile) i czakalaka rdzaworzytna (Ortalis ruficauda) występują na archipelagu Trynidad i Tobago.
Są to duże ptaki, wyglądem zbliżone do indyków (Meleagrididae). Są ptakami nadrzewnymi, jedynie czakalaki preferują bardziej otwarte, krzaczaste tereny. Są zazwyczaj ciemno upierzone, lecz czubacze i niektóre penelopy mogą mieć różnokolorową głowę.
Ich główny pokarm stanowią owoce, owady i dżdżownice. Gniazdują na drzewach, składając 2 do 3 jaj. Samica wysiaduje je samotnie.
Czubacze spokrewnione są z australijskimi nogalami. W niektórych starszych klasyfikacjach wydzielane były w osobnym rzędzie Craciformes, jednak wiele współczenych badań potwierdza ich pokrewieństwo z grzebiącymi.
Cracídeos[1] (Cracidae) é uma família da ordem Craciformes que inclui as aves conhecidas popularmente no Brasil como mutum (gêneros Crax, Mitu e Oreophasis), jacu (gêneros Penelope e Pipile) e aracuã (gênero Ortalis). O grupo habita, sobretudo, as zonas tropicais e subtropicais da América do Sul, América Central e América do Norte até ao México; a espécie Ortalis vetula, no entanto, chega a incluir, em sua área de distribuição, o estado americano do Texas. Mutum (do tupi mi'tu[2]) é a designação comum às aves galiformes da família dos cracídeos, florestais, dos gêneros Crax e Mitu, sendo várias espécies dessas aves ameaçadas de extinção. Tais animais possuem uma plumagem geralmente negra, com topete com penas encrespadas ou lisas e bico com cores vivas.
Assemelham-se morfologicamente aos seus parentes distantes, os faisões e perdizes europeias e asiáticas (pertencendo, tal como estes, à ordem dos Galliformes), diferindo deles, no entanto, pelo fato de preferirem habitat florestais aos campestres, nidificarem em árvores, e não no chão, e terem uma alimentação mais frugívora do que granívora. Segundo a classificação de Sibley & Monroe, os cracídeos estariam estreitamente aparentados aos megapodídeos da Oceania e Sul da Ásia, formando com eles uma ordem separada, a dos Craciformes; diferentemente dos seus parentes próximos, no entanto, não possuem a prática da incubação em montes de terra e material orgânico decomposto.
Todas são espécies cinegéticas e algumas em vias de extinção.
A classificação da família Cracidae sofreu algumas mudanças, tanto devido à proposta de uma ordem própria, a Craciformes (Taxonomia de Sibley-Ahlquist), juntamente com a família Megapodiidae, como pelas propostas de subdivisão, ou seja, as subfamílias. Vaurie (1968) reconhecia três divisões principais dentro da família, baseado em critérios morfológicos: tribo Penelopini, tribo Cracini e tribo Oreophasini. Delacour e Amadon (1973) considerou que o gênero Oreophasis pertencia ao grupo Penelope-Ortalis, e reconheceu apenas dois grupos: a) os mutuns, e b) o restante das espécie. Del Hoyo (1994) reconheceu duas subfamílias: Cracinae com quatro gêneros e Penelopinae, com o restante dos gêneros. Recentes estudos filogenéticos (Pereira et al., 2002; Crowe et al., 2006; e Hoeflich et al., 2007) tem sugerido que a família Cracidae se divide em dois grandes grupos: (i) Oreophasis (extralimital), Pauxi, Mitu, Nothocrax e Crax, e (ii) Chamaepetes, Penelopina (extralimital), Penelope e Pipile/Aburria. A posição do Ortalis em um ou outro grupo é controversa. Os estudos moleculares mostram relações com os mutuns: entretanto, os estudos morfológicos e comportamentais mostram correlação com os Penelopinae. Os nomes populares das espécies que ocorrem no Brasil estão padronizadas com o Comitê Brasileiro de Registros Ornitológicos (CBRO).[3]
Subfamília Penelopinae
Subfamília Cracinae
Cracídeos (Cracidae) é uma família da ordem Craciformes que inclui as aves conhecidas popularmente no Brasil como mutum (gêneros Crax, Mitu e Oreophasis), jacu (gêneros Penelope e Pipile) e aracuã (gênero Ortalis). O grupo habita, sobretudo, as zonas tropicais e subtropicais da América do Sul, América Central e América do Norte até ao México; a espécie Ortalis vetula, no entanto, chega a incluir, em sua área de distribuição, o estado americano do Texas. Mutum (do tupi mi'tu) é a designação comum às aves galiformes da família dos cracídeos, florestais, dos gêneros Crax e Mitu, sendo várias espécies dessas aves ameaçadas de extinção. Tais animais possuem uma plumagem geralmente negra, com topete com penas encrespadas ou lisas e bico com cores vivas.
Assemelham-se morfologicamente aos seus parentes distantes, os faisões e perdizes europeias e asiáticas (pertencendo, tal como estes, à ordem dos Galliformes), diferindo deles, no entanto, pelo fato de preferirem habitat florestais aos campestres, nidificarem em árvores, e não no chão, e terem uma alimentação mais frugívora do que granívora. Segundo a classificação de Sibley & Monroe, os cracídeos estariam estreitamente aparentados aos megapodídeos da Oceania e Sul da Ásia, formando com eles uma ordem separada, a dos Craciformes; diferentemente dos seus parentes próximos, no entanto, não possuem a prática da incubação em montes de terra e material orgânico decomposto.
Todas são espécies cinegéticas e algumas em vias de extinção.
Trädhöns (Cracidae) är en familj fåglar i ordningen hönsfåglar. De lever i tropiska och subtropiska Centralamerika och Sydamerika.
Trädhöns är stora fåglar som påminner om kalkoner. Några av dem är trädlevande, men även marklevande arter förekommer. Vanligen har de dämpat färgade fjäderdräkter, men några arter har starkt färgade ansiktsmarkeringar.
Arterna lever på frukt, insekter och maskar. Boet byggs vanligen i ett träd, och honan lägger två till tre ägg. Enbart honan ruvar äggen.
Trädhöns (Cracidae) är en familj fåglar i ordningen hönsfåglar. De lever i tropiska och subtropiska Centralamerika och Sydamerika.
Trädhöns är stora fåglar som påminner om kalkoner. Några av dem är trädlevande, men även marklevande arter förekommer. Vanligen har de dämpat färgade fjäderdräkter, men några arter har starkt färgade ansiktsmarkeringar.
Arterna lever på frukt, insekter och maskar. Boet byggs vanligen i ett träd, och honan lägger två till tre ägg. Enbart honan ruvar äggen.
Понад 40 видів краксових населяють лісові райони Центральної та Південної Америки. У тропічних лісах мешкають найбільші види краксових, а дрібніші трапляються в інших лісах і біля плантацій. Більшість краксових віддають перевагу рівнинним районам з багатою рослинністю. Рогаті гуани живуть у гірських субтропічних лісах Південної Мексики та Гватемали.
Це великі птахи: довжина тіла від кінця дзьоба до кінця хвоста коливається від 20 см у найменших видів до 40 см у великих. Статура у краксів щільна, ноги сильні, хвіст довгий, ступінчастий. На голові у багатьох видів є добре розвинений чубчик. З боків голови, а іноді тільки навколо очей є голі ділянки шкіри різних кольорів.
Краксові — це віддалені родичі фазанів. Однак, на відміну від останніх, вони живуть на деревах і на землю спускаються тільки за виняткових обставин. На деревах вони годуються і сплять. Літають кракси не дуже добре, тому в далеку дорогу вирушають рідко. Якщо ж птахам потрібно подолати у повітрі певну відстань, то вони видираються на верхівку дерева і потім планерують донизу або перелітають на сусідні дерева. Подібні маневри птахи можуть повторювати декілька разів, таким чином перелітаючи на значні відстані. У пасивному польоті з розкладеними крилами вони здатні подолати відрізок завдовжки понад 100 м. Кракси для підтримання польоту починають махати крилами тільки в тому разі, якщо без цього їм не дістатися до сусіднього дерева. Ці птахи швидко бігають по гілках — у цьому їм дуже допомагають довгі ноги із сильними пальцями.
Вони споруджують свої невигадливі гнізда майже виключно на деревах, рідше на великих кущах і відкладають в них всього 2, деякі види 3 яйця. Яйця великі, білого забарвлення, шкаралупа їх груба, пориста. Насиджує головним чином самка протягом 22-29 днів. Пташенята вилуплюються покриті пухом, розвиваються виключно швидко і незабаром випурхують з гнізд, переходячи до наземного способу життя.
Годуються переважно фруктами, які збирають на деревах. Найбільші види частіше годуються на землі комахами, хробаками, вживають і рослинну їжу.
Cracidae là một họ chim trong bộ Galliformes.[1]
Họ Cracidae
Phân họ N.N.[2]
Cracidae là một họ chim trong bộ Galliformes.
Краксы, или гокко[1], древесные куры[2] (лат. Cracidae) — семейство курообразных птиц, состоящее из 50 видов, живущих в лесах Южной Америки и южной части Северной Америки. Краксы отличаются отсутствием шпор или лишь бугром на плюсне; передние пальцы и задний прикрепляются на одной высоте; живут парами, а не в многобрачии; отличаются, наконец, тем, что не разгребают землю; несколько приближаются к голубям.
Это крупные или средней величины птицы с крепкими, крупными перьями по большей части темных цветов, короткими, сильно округленными крыльями и более или менее длинным, выпуклым сверху клювом. Держатся преимущественно на деревьях, где и гнездятся; число яиц невелико (по большей части 2-4); питаются плодами и семенами, а отчасти и насекомыми и т. п. Мясо многими считается вкусным[источник не указан 2938 дней], поэтому на краксов часто охотятся; легко приручаются, но редко размножаются в неволе.
В семействе краксы (Cracidae) 50 современных видов [3]:
Краксы, или гокко, древесные куры (лат. Cracidae) — семейство курообразных птиц, состоящее из 50 видов, живущих в лесах Южной Америки и южной части Северной Америки. Краксы отличаются отсутствием шпор или лишь бугром на плюсне; передние пальцы и задний прикрепляются на одной высоте; живут парами, а не в многобрачии; отличаются, наконец, тем, что не разгребают землю; несколько приближаются к голубям.
Это крупные или средней величины птицы с крепкими, крупными перьями по большей части темных цветов, короткими, сильно округленными крыльями и более или менее длинным, выпуклым сверху клювом. Держатся преимущественно на деревьях, где и гнездятся; число яиц невелико (по большей части 2-4); питаются плодами и семенами, а отчасти и насекомыми и т. п. Мясо многими считается вкусным[источник не указан 2938 дней], поэтому на краксов часто охотятся; легко приручаются, но редко размножаются в неволе.
凤冠雉科(学名:Cracidae)是鸡形目的一科,现存2个亚科11属。分布于中、南美洲的森林地区,一般群居。多数种类拥有冠羽,故名。
凤冠雉科(学名:Cracidae)是鸡形目的一科,现存2个亚科11属。分布于中、南美洲的森林地区,一般群居。多数种类拥有冠羽,故名。
ホウカンチョウ科(ホウカンチョウか、Cracidae)は、鳥綱キジ目に属する科。模式属はホウカンチョウ属。
北アメリカ大陸、南アメリカ大陸、トリニダード・トバゴ[1][2][3][4]
メスよりもオスの方が大型になる種が多い[3]。頭部は小型で、頸部は細長い[3][4]。尾羽は長くて幅広く、先端が丸みを帯びる(円尾)[3][4]。翼は短く、丸みを帯びる[3]。
後肢や趾は長い[4]。第1趾もやや長く、第2-4趾と同じ高さに位置する[4]。
フランスの始新世の地層から4属9種の化石種が発見され、キジ目内の科でも最も古い[4]。
ニクダレシャクケイ属 Aburria
カンムリホウカンチョウ属 Nothocrax
ツノシャクケイ属 Oreophasis
クロヒメシャクケイ属 Penelopina
熱帯雨林、河畔林、低木林などに生息する[3]。樹上棲の種が多い[3][4]。
食性は植物食もしくは植物食傾向の強い雑食で、植物の葉、花、果実、種子、昆虫、両生類、小型哺乳類などを食べる[3][4]。
繁殖形態は卵生。多くの種で婚姻形態は一夫一妻[4]。主に樹上や茂みの中に木の枝や枯れ葉などを組み合わせた巣を作り、2-4個の卵を産む[3][4]。メスのみが抱卵する[3]。
生息地では食用とされる事もある。
開発や放牧などによる生息地の破壊、食用の乱獲などにより生息数は減少している種もいる[1][2][3][4]。
보관조과(Cracidae)는 닭목에 속하는 과이다.[1] 봉관조과라고도 일컫는다. 중앙아메리카와 남아메리카의 열대와 아열대 지역에 분포한다. 큰보관조(Crax rubra)와 북방관머리보관조(Pauxi pauxi), 큰부리보관조(Crax mitu), 민무늬애기과너(Ortalis vetula), 관머리과너(Penelope purpurascens) 등을 포함하고 있다.
다음은 해킷 등(Hackett et al.)의 연구에 기초한 분자생물학적 계통 분류이다.[2]
닭기러기류 닭목 좁은 의미의 닭목보관조과(Cracidae)는 닭목에 속하는 과이다. 봉관조과라고도 일컫는다. 중앙아메리카와 남아메리카의 열대와 아열대 지역에 분포한다. 큰보관조(Crax rubra)와 북방관머리보관조(Pauxi pauxi), 큰부리보관조(Crax mitu), 민무늬애기과너(Ortalis vetula), 관머리과너(Penelope purpurascens) 등을 포함하고 있다.