Gravmyrt (Vinca minor) er en eviggrønn halvbusk i gravmyrtfamilien.
Den har vegetative, krypende stengler som slår rot i leddene. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på opprette stengler som blir 10–20 cm høye. Bladene sitter motsatt og er læraktige, elliptiske eller lansettformede, 15–45 mm lange og 5–30 mm brede. Begerbladene er glatte og 3–4 mm lange. Blomstene er 25–30 mm i diameter og som regel blåfiolette, mer sjeldent klart blå, rødpurpur eller hvite. Kronbladene er vokst sammen til et 9–11 mm langt rør. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Blomstringstida er februar–mai. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler, men frukten dannes sjelden i nordvestlige Europa.
Gravmyrt vokser i skog, kratt, skråninger og på steinete steder. Den naturlige utbredelsen strekker seg fra Portugal og Tyrkia nordover til Nederland og Latvia. Arten er mye dyrket i hager og finnes naturalisert på De britiske øyer og i Norden, Australia, New Zealand og Nord-Amerika. I Norge er den funnet forvillet nordover til Sør-Trøndelag, men den er vanligst rundt Oslofjorden og i Agder.
I hager brukes gravmyrt som bunndekker. Den er svært nøysom og danner et tett, eviggrønt teppe der ugras ikke trives. Artsnavnet viser til at den først ble brukt på kirkegårder. Det finnes mange kultivarer med spraglete blad, forskjellige blomsterfarger eller doble blomster.
Vekstformen gjør gravmyrt til en skadelig invaderende art der den ikke hører hjemme. De tette teppene fortrenger alle andre lavvokste planter. I Norge er man særlig bekymret for at den skal ødelegge de få lokalitetene der kvitmure (Drymocallis rupestris) vokser. I Norsk svarteliste er arten vurdert til å ha svært høy risiko.
Gravmyrt er svakt giftig, og de blomstrende skuddene inneholder en rekke alkaloider, garvestoffer og saponiner. Disse stoffene gjør at planten brukes til medisinske formål. Planten har styrkende, astringerende, blodstillende, blodtrykkssenkende, blodåreutvidende og urindrivende egenskaper. Drogenavnet er Vincae minoris folium. Det viktigste virkestoffet er alkaloidet vincamin. Gravmyrt inneholder ikke de krefthemmende alkaloidene vinblastin og vinkristin som finnes i slektningen rosegravmyrt (Catharanthus roseus).
Blomst fra siden, legg merke til glatte begerblad
Bladverk og umodne belgkapsler
Kulivaren 'Minor'
Kultivaren 'Variegata'
Som invaderende art i New York
Gravmyrt (Vinca minor) er en eviggrønn halvbusk i gravmyrtfamilien.
Den har vegetative, krypende stengler som slår rot i leddene. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på opprette stengler som blir 10–20 cm høye. Bladene sitter motsatt og er læraktige, elliptiske eller lansettformede, 15–45 mm lange og 5–30 mm brede. Begerbladene er glatte og 3–4 mm lange. Blomstene er 25–30 mm i diameter og som regel blåfiolette, mer sjeldent klart blå, rødpurpur eller hvite. Kronbladene er vokst sammen til et 9–11 mm langt rør. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Blomstringstida er februar–mai. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler, men frukten dannes sjelden i nordvestlige Europa.
Gravmyrt vokser i skog, kratt, skråninger og på steinete steder. Den naturlige utbredelsen strekker seg fra Portugal og Tyrkia nordover til Nederland og Latvia. Arten er mye dyrket i hager og finnes naturalisert på De britiske øyer og i Norden, Australia, New Zealand og Nord-Amerika. I Norge er den funnet forvillet nordover til Sør-Trøndelag, men den er vanligst rundt Oslofjorden og i Agder.
I hager brukes gravmyrt som bunndekker. Den er svært nøysom og danner et tett, eviggrønt teppe der ugras ikke trives. Artsnavnet viser til at den først ble brukt på kirkegårder. Det finnes mange kultivarer med spraglete blad, forskjellige blomsterfarger eller doble blomster.
Vekstformen gjør gravmyrt til en skadelig invaderende art der den ikke hører hjemme. De tette teppene fortrenger alle andre lavvokste planter. I Norge er man særlig bekymret for at den skal ødelegge de få lokalitetene der kvitmure (Drymocallis rupestris) vokser. I Norsk svarteliste er arten vurdert til å ha svært høy risiko.
Gravmyrt er svakt giftig, og de blomstrende skuddene inneholder en rekke alkaloider, garvestoffer og saponiner. Disse stoffene gjør at planten brukes til medisinske formål. Planten har styrkende, astringerende, blodstillende, blodtrykkssenkende, blodåreutvidende og urindrivende egenskaper. Drogenavnet er Vincae minoris folium. Det viktigste virkestoffet er alkaloidet vincamin. Gravmyrt inneholder ikke de krefthemmende alkaloidene vinblastin og vinkristin som finnes i slektningen rosegravmyrt (Catharanthus roseus).
