Blåbærlyng, blåbærris eller blåbær (Vaccinium myrtillus) er ein dvergbusk som høyrer til lyngfamilien.[1] Han dannar frukta blåbær.
Blåbærlyng blir 10–50 cm høgt. Det har grøne, kantete greiner som blir brunaktige og vedete etterkvart, med tynne, elliptiske, takkete, lysegrøne blad som blir felte om hausten. Om våren får lynget grønkvite til raudlege, krukkeforma blomstrar. Desse utviklar seg vidare til saftige bær som vanlegvis er mørkeblåe til svarte på farge eller kvitaktig blåe. Dei ulike fargane kjem av eit tynt vokslag. Fruktkjøtet er fiolett.
Blåbærlyng er ein vanleg plante i store delar av Europa, med unntak av området kring Middelhavet. Han veks nord på det europeisk fastlandet, på Dei britiske øyane og over Kaukasus inn i nordlege Asia. Planten finst også som introdusert art i vestlege delar av Canada og USA.[2] I Noreg veks det blåbærlyng i store mengder i låglandet, og særleg i fuktig, sur jord ved skog eller heier. Blåbæra finst opp til 1700 moh.
Blåbærlyng, blåbærris eller blåbær (Vaccinium myrtillus) er ein dvergbusk som høyrer til lyngfamilien. Han dannar frukta blåbær.
Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blåbærlyngen blir 10–50 cm høy. Den har grønne kantete grener, som etter hvert blir brunaktige og forvedet, med tynne, elliptiske, takkete, lysgrønne blader som faller av om høsten. Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige bær med som oftest blåsvart, men også svarte bær og hvitaktig blå bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett.
Blåbær er en vanlig plante i store deler av Europa, men mangler i lavlandet ved Middelhavet. Den finnes også på Færøyene, Island og et sted på Grønland. I Asia finnes den i deler av Sibir, samt i nordlige Anatolia og Transkaukasia. I USA og Canada er den vanlig i de vestlige statene. De amerikanske plantene er av og til blitt skilt ut som en egen art, Vaccinium oreophilum. I Norge vokser blåbær på store deler av landarealet fra havets nivå opp til og med lavalpin sone. Den finnes helst på sur, næringsfattig jord i skog eller heier, gjerne med podsolprofil. Den forekommer opp til 1700 moh. i Jotunheimen.[1][2]
I Nord-Amerika kalles et lignende bær for blueberry, men da refererer en til Vaccinium corymbosum, som er en beslektet plante. Disse er ofte noe større enn blåbær, og har mildere smak. De kan enklest skilles fra blåbær ved at de mangler den karakteristiske lilla fruktsaften, hvilket gjør dem blekgrønne inni. Disse markedsføres ofte som "blåbær" i butikker.
Bærene er tradisjonelt ettertraktet til safting og sylting, og spilte i tidligere tider en viktig rolle i matauken. Næringsverdien var lenge anslått som moderat, men nyere forskning har avdekket at bærene er meget rike på antioksidanter. De inneholder dessuten vitamin C og i tillegg garvestoffer, fruktsyrer, flavoner, karotin, jern og magnesium.[3]
I folkemedisinen er bærene kjent for sin stoppende virkning ved diare og de skal også ha effekt på sukkersyke. Fra enkelte hold har det blitt hevdet at blåbær også har en gunstig innvirkning på synet. Sammenhengen er imidlertid uklar, og har ikke blitt funnet i medisinske undersøkelser.[4]
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blåbærlyngen blir 10–50 cm høy. Den har grønne kantete grener, som etter hvert blir brunaktige og forvedet, med tynne, elliptiske, takkete, lysgrønne blader som faller av om høsten. Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige bær med som oftest blåsvart, men også svarte bær og hvitaktig blå bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett.
_-_Flickr_-_S._Rae_(2).jpg)
