Protozoar (frå gresk, «første dyr») er eincella mikroorganismar med visse dyreliknande trekk. Dei har eukaryot celle og eit heterotroft levesett, men til skilnad frå dyr og sopp har dei lita eller inga differansiering mellom ulike celletypar. Ein finn dei helst i havet og i ferskvatn, kor dei utgjer ein viktig del av dyreplanktonet, men òg i vanleg jord og som parasittar på andre organismar.
Det finst godt over 50 000 beskrivne artar protozoar, og dei representerer eit vell av ulike eukaryote utviklingslinjer. På grunn av dette er ikkje gruppa ei gyldig biologisk gruppe.
Dei fleste protozoar er eincella og syter for alle livsfunksjonane sine ved hjelp av organellane sine; det vil seie at alt organismen gjer vert styrt av undercellulære prosessar. Mange grupper protozoar har òg artar som dannar koloniar, stundom med ei viss grad av cellespesialisering.
Det er elles stor variasjon mellom dei ulike gruppene protozoar når det kjem til både cellestruktur og levesett.
Zooflagellatane er den mest primitive gruppa protozoar. Dette er òg ei kunstig gruppe, som har oppstått fleire gongar. Dei vert kjenneteikna av ei eller fleire lange flagellar, piskeliknande «halar» dei nyttar til rørsle. Dei vert kalla «zoo»-flagellatar for å skilja dei frå dei planteliknande flagellatane.
Mellom zooflagellatane finn me mellom anna Trypanosoma, som er ein parasitt som fører til sovesjuke i menneske. Det er òg her me finn giardiaparasitten, og krageflagellatane som er systergruppa til dei fleircella dyra.
Ciliatane, som òg vert kalla flimmerdyr, er dei mest komplekse eincella organismane me kjenner til. Dei vert kjenneteikna av flimmerhåra sine, som anten veks over heile celleoverflata eller i band eller kantar. Dei slår i takt for å forflytta organismen gjennom vatnet.
Ciliatar skil seg vidare ut ved å ha to ulike slags cellekjernar. Makronukleus er polyploid (har genomet i mange kopiar]] og sentralt plassert, og kodar enzym for stoffskiftet. Mikronuklea, som det kan vera så mange som 80 av i kvar celle, driv berre med seksuell reproduksjon.
Mange ciliatar har ei såkalla «cellemunn»; ei spalte dei tek opp næringspartiklar med. Innanfor denne vert næringen putta i ei såkalla matvakuole, som fusjonerer med lysosom og vert melta.
Dei fleste ciliatar er frittlevande, til dømes tøffeldyret Paramecium. Det finst òg mange symbiontar, mellom anna med kyr. Arten Balantidium coli er den einaste kjende arten som kan årsaka sjukdom; vertane hans får ei form for dysenteri.
Amøbar er lett å kjenne att på dei såkalla pseudopodiane (=«falske føter»), som er mellombelse celleutvekstar dyret flytter seg med. Denne måten å røra seg på fører til at organismen heile tida skiftar kroppsform. Pseudopodiane vert òg nytta til å fanga og ta opp mat.
Dei fleste amøbar er frittlevande i vatn, særleg i botnområde. Den viktige parasitten Entamoeba histolytica, som fører til amøbedysenteri, høyrer òg med i gruppa. Mellom 50 000 og 100 000 menneske døyr kvart år av sjukdommen.
Somme amøbar har harde skal utanpå cella si. Desse høyrer til gruppene Foraminafera og Radiolaria, som har skal av høvesvis kalk og kisel. Skala deira er viktige i sedimentering, mellom anna består dei kvite klippene ved Dover for det meste av kalk frå foraminaferar.
Alle sporozoane er parasittar på dyr. Dei har særs komplekse livssyklar som involverer fleire vertar og både haploide og diploide fasar. Det viktigaste kjenneteiknet deira er det sporeliknande livsstadiet sporozoiten, som er ein sporeliknande tilstand dyra går inn i i samband med overføring mellom vertar.
Eit døme på ein sporozo er malariaparasitten Plasmodium.
Protozoar (frå gresk, «første dyr») er eincella mikroorganismar med visse dyreliknande trekk. Dei har eukaryot celle og eit heterotroft levesett, men til skilnad frå dyr og sopp har dei lita eller inga differansiering mellom ulike celletypar. Ein finn dei helst i havet og i ferskvatn, kor dei utgjer ein viktig del av dyreplanktonet, men òg i vanleg jord og som parasittar på andre organismar.
Det finst godt over 50 000 beskrivne artar protozoar, og dei representerer eit vell av ulike eukaryote utviklingslinjer. På grunn av dette er ikkje gruppa ei gyldig biologisk gruppe.
Protozoer, urdyr (av proto- og gr. 'dyr'), Protozoa, er en tidligere systematisk betegnelse på en gruppe encellede organismer. Disse ble tidligere regnet som en hovedgruppe innenfor dyreriket, omfattende alle encellede dyr; disse regnes nå til protoktistene (rike Protoctista).
Protozoene består av en eneste celle som utfører alle de oppgaver som hos de flercellede dyrene er fordelt på organsystemene. Selv om mange er enkelt bygd, finnes det også mange som er meget komplisert bygd, idet celledeler er spesialisert som celleorganer (organeller). Bevegelsen skjer således ved hjelp av svingtråder og flimmerhår eller også ved pseudopodier. Noen arter er imidlertid fastsittende. De kan danne kolonier, men alle individer er da like, og det dannes ikke noen cellestat der cellene er avhengige av hverandre. Celleformen er ofte konstant, men kan variere etter alder og miljø. De fleste er nakne, men noen har skall. Ofte innkapsler de seg (cyster) for å overleve ugunstige miljøforhold (tørke), samtidig som de da lett kan spre seg. Formeringen er for det meste ukjønnet og skjer ved to- og mangedeling, samt knoppskyting. En del har også en kjønnsprosess vedgameter eller ved konjugasjon.
Protozoene er knyttet til et fuktig miljø og lever i hav, sjø, fuktig jord eller som parasitter i andre organismer. De er rovlevende eller ernærer seg av dødt organisk materiale. Generelt er de nyttige som næringsgrunnlag for mange små dyr. Praktisk nytte gjør de i kloakkrenseanlegg, og praktisk skade gjør flere arter som parasitter og sykdomsårsak hos mennesker og dyr. Det er beskrevet flere tusen arter, men store mengder er ennå ubeskrevet.
Protozoene ble i tidligere systematikk inndelt i fire grupper (som ofte ble oppfattet som klasser): dyreflagellater (Zoomastigophora), slimdyr (Rhizopoda), sporedyr (Sporozoa) og flimmerdyr (Ciliophora). Med unntak av flimmerdyrene, som inntar en helhetlig gruppe, er disse gruppene splittet opp og fordelt rundt om i systemet - og mange grupper, særlig de små dyreflagellatene og amøbene, har ennå ikke funnet sin rette plass. Ifølge Mora med flere (2011) fins det cirka 36 400 arter med protozoer.[1]
Dyreflagellatene fordeler seg på rike Archezoa (tarmflagellatene, f.eks. Giardia), rike Euglenozoa (kinetoplastidene, f.eks. sovesykeflagellater), rike Alveolata (dyreliknende fureflagellater, f.eks. morildorganismen nattlys), dyreriket Animalia (krageflagellater), samt en rekke uplasserte former.
Slimdyrene fordeler seg på rike Amoebozoa (amøber med avrundedte (lobose) pseudopodier, og dessuten slimsoppene) og rike Cercozoa (amøber med filamentøse pseudopodier, poredyr (Foraminifera), og de noe mer fjerntstående radiolarier). Soldyr ble også regnet til slimdyrene, men inntar i dag en isolert stilling og er ennå ikke skikkelig plassert (kanskje nær Cercozoa).
Sporedyrene, som alle er parasitter med sporelignende stadier, er blitt splittet i flere grupper. De to største er de egentlige sporedyrene og mikrosporidene. De egentlig sporedyrene (Apicomplexa) (f.eks. malariaparasittene Plasmodium), tilhører rike Alveolata, og må nærmest betraktes som alger siden de inneholder plastider (riktignok uten klorofyll). Mikrosporidene (Microspora) slutter seg til soppriket (Fungi).
Flimmerdyrene, med tøffeldyr, trompetdyr og klokkedyr, er de mest kompliserte encellete organismene vi kjenner. De tilhører også rike Alveolata, men har ikke plastider.
Protozoer, urdyr (av proto- og gr. 'dyr'), Protozoa, er en tidligere systematisk betegnelse på en gruppe encellede organismer. Disse ble tidligere regnet som en hovedgruppe innenfor dyreriket, omfattende alle encellede dyr; disse regnes nå til protoktistene (rike Protoctista).
Protozoene består av en eneste celle som utfører alle de oppgaver som hos de flercellede dyrene er fordelt på organsystemene. Selv om mange er enkelt bygd, finnes det også mange som er meget komplisert bygd, idet celledeler er spesialisert som celleorganer (organeller). Bevegelsen skjer således ved hjelp av svingtråder og flimmerhår eller også ved pseudopodier. Noen arter er imidlertid fastsittende. De kan danne kolonier, men alle individer er da like, og det dannes ikke noen cellestat der cellene er avhengige av hverandre. Celleformen er ofte konstant, men kan variere etter alder og miljø. De fleste er nakne, men noen har skall. Ofte innkapsler de seg (cyster) for å overleve ugunstige miljøforhold (tørke), samtidig som de da lett kan spre seg. Formeringen er for det meste ukjønnet og skjer ved to- og mangedeling, samt knoppskyting. En del har også en kjønnsprosess vedgameter eller ved konjugasjon.
Protozoene er knyttet til et fuktig miljø og lever i hav, sjø, fuktig jord eller som parasitter i andre organismer. De er rovlevende eller ernærer seg av dødt organisk materiale. Generelt er de nyttige som næringsgrunnlag for mange små dyr. Praktisk nytte gjør de i kloakkrenseanlegg, og praktisk skade gjør flere arter som parasitter og sykdomsårsak hos mennesker og dyr. Det er beskrevet flere tusen arter, men store mengder er ennå ubeskrevet.
