Takfluer (Fanniidae) er en liten familie av fluer som er nært beslektet med møkkfluene. De ligner mye på den vanlige husfluen, men kan skilles fra møkkflue-artene på at det to bakerste årene i vingen nærmer seg hverandre mot kanten av vingen (ingen av dem når ut til vingekanten). Fanniidae har larver som lever i råtnende materiale og noen av artene kan opptre som smittespredere, men de skaper sjelden store problemer.
Små til middelsstore fluer (3 – 9 mm), forholdsvis slanke med stort hode. Fargen er gjerne mer eller mindre gråaktig på grunn av et grått støvlag som dekker kroppen, og bakkroppen har gjerne gule sideflekker. Hodet er stort, kortere enn høyt, med store, ovale fasettøyne. Den midtre delen av pannen er klart skilt fra sidene med lengdefurer. Mellom fasettøynene og den midtre delen av pannen sitter det mange børster som varierer i størrelse. Bakhodet er vanligvis tett hårete. Antennene er tre-leddete, det innerste leddet er svært lite og neppe synlig. Det andre leddet er også temmelig lite og danner en hette over roten av den tredje leddet. Det tredje leddet er kort stavformet og peker nedover. Nær roten av dette leddet sitter en kraftig, fint hårete eller fjærgrenet, antennebørste (arista). En kraftig kinnbørste (vibrissa) finnes. Munndelene er forholdsvis små og lite påfallende. Brystet (thorax) har nokså tett hårkledning, hårene er lengre og tettere hos hannene enn hos hunnene. Det finnes også en del grovere børster mellom de fine hårene. Vingene er store, uten fargeflekker, ofte røykfarget hos hannene. Vingeårenetter ligner sterkt på det hos møkkfluene men de to bakerste årene (A1 og A2) nærmer seg hverandre mot bakkanten. Beina er slanke hos hunnene, hos hannene er ofte leggene eller noen av fotleddene fortykket, eller de har ulike slags påfallende hårtuster. Leggene (tibiae) har noen lange børster hos begge kjønn. Bakkroppen er slank og noe flattrykt. Larvene er karakteristiske, noe flattrykte. Hvert av de 11 kroppsleddene, bortsett fra det fremste (hodeleddet) og det siste har to par lange, spisse kjøttfulle utvekster, et par på siden og et par midt oppe på ryggen. På det siste leddet er det tre par utvekster som er lengre enn de på de andre leddene og sitter langs bakkanten. Det bakerste leddet har også et par åndehull (spirakler) som sitter på opphøyde vorter.
Larvene til denne familien er saprofager, dvs. de lever av ulike slags dødt, organisk materiale. De kjennes fra råtehuller i trær, råtten ved, sopp, løvstrø, fuglereir, vepse- og humlebol, åtsel, møkk og søppel i tillegg til at de er en av de tallrikeste gruppene av fluelarver i jorden. En sjelden gang kan disse fluene angripe infiserte sår og forårsake myiasis hos mennesker og husdyr. Noen arter kan utvikle seg innendørs og skape problemer med at de sprer mage/tarmbakterier til matvarer, men i så måte er de mye mindre problematiske enn møkkfluene. Hannene svermer, og henger gjerne stille i luften på utkikk etter hunner mens de gir fra seg en høyfrekvent summing. Noen finner denne atferden spesielt irriterende hvis den skjer innendørs. Det er særlig artene liten husflue (Fannia canicularis) og latrineflue (Fannia scalaris) som lever i hus.
Arten latrineflue (Fannia scalaris) har vært antatt å være et meget interessant eksempel på en art som har holdt seg uforandret over meget lang tid. Det finnes nemlig et eksemplar av en flue i rav som åpenbart er denne arten, som ble antatt å være 20 – 40 millioner år gammelt. Den kjente flueforskeren Willi Hennig kom til det oppsiktsvekkende resultatet at latrinefluen måtte ha holdt seg totalt uforandret i flere titalls millioner år, noe som er overraskende da man vanligvis antar at en biologisk art har en levetid på maksimalt ca. 5 millioner år. Men da konservatoren ved Natural History Museum i London undersøkte det berømte eksemplaret for noen år siden fant han til sin skrekk at det hadde utviklet seg sprekker i ravet. Nærmere undersøkelser viste at det ikke var sprekker men skjøter. Noen hadde tatt en blokk av naturlig rav, saget den i to og skrapt ut et hull i den ene snittflaten. I hullet var det lagt inn en flue og så fylt opp med en naturharpiks som blir veldig lik rav når den størkner. Så var blokkene limt sammen igjen med den samme harpiksen. Falskneriet var meget dyktig utført. Man vet ikke, og vil trolig aldri få vite, hvem falskneren var, men det eksemplaret har vært lenge i samlingene ved Natural History Museum. Per i dag er det faktisk ikke kjent fossile eksemplarer av denne familien i det hele tatt.
Hogsette, J.A. og Farkas, R. 2000. Secretophagous and haematophagous higher Diptera. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 1: 769-792. Science Herald, Budapest.
Pont, A.C. 2000. Family Fanniidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Appendix: 447-454. Science Herald, Budapest.
Takfluer (Fanniidae) er en liten familie av fluer som er nært beslektet med møkkfluene. De ligner mye på den vanlige husfluen, men kan skilles fra møkkflue-artene på at det to bakerste årene i vingen nærmer seg hverandre mot kanten av vingen (ingen av dem når ut til vingekanten). Fanniidae har larver som lever i råtnende materiale og noen av artene kan opptre som smittespredere, men de skaper sjelden store problemer.
