الأسماء في صفحات التنقل
Finnmarkssvineblom (Tephroseris integrifolia, tidligere Senecio integrifolius) er en flerårig urt i kurvplantefamilien.
Den har en opprett, ikke forgrenet, dunhåret stengel som blir opptil 50 cm høy. De nederste bladene er omvendt eggformede og sitter i rosett. Langs stengelen sitter mindre, lansettformede blad. De 3–8 kurvene sitter i en halvskjerm og er 1,5 –2,5 cm i diameter. Både rørkronene og de 12–15 tungekronene er guloransje.[2][3][4]
Finnmarkssvineblom vokser på tørr eng, hauger og skrenter på godt drenert, kalkholdig jord. Arten er vidt utbredt i Eurasia fra Storbritannia til Stillehavet. I nordlige Europa finnes den i fire adskilte områder: Nord-Jylland (spesielt rundt Limfjorden); Skåne og Blekinge; Estland og deler av Latvia, samt i nærheten av St. Petersburg; og på Kola, Fiskerhalvøya og Varangerhalvøya. Utbredelsen minner om utbredelsen til myrsildre og silkenellik.[2][4][5]
I Norge ble finnmarkssvineblom oppdaget i Persfjorden i Finnmark av Ove Dahl i 1917, men funnet ble ikke publisert av Dahl før i 1934. Finnmarkssvineblom er bare kjent fra 3–4 delpopulasjoner innen et lite område på cirka 3 km² i Persfjorden i Vardø kommune. Arten er truet av meget intenst sauebeite. I deler av sitt utbredelsesområde har arten gått sterkt tilbake de siste 50–100 år fordi den ikke får sjansen til å sette frø. Finnmarksvineblom er fredet i Norge.[4][6][1]
Finnmarkssvineblom (Tephroseris integrifolia, tidligere Senecio integrifolius) er en flerårig urt i kurvplantefamilien.
Den har en opprett, ikke forgrenet, dunhåret stengel som blir opptil 50 cm høy. De nederste bladene er omvendt eggformede og sitter i rosett. Langs stengelen sitter mindre, lansettformede blad. De 3–8 kurvene sitter i en halvskjerm og er 1,5 –2,5 cm i diameter. Både rørkronene og de 12–15 tungekronene er guloransje.
Finnmarkssvineblom vokser på tørr eng, hauger og skrenter på godt drenert, kalkholdig jord. Arten er vidt utbredt i Eurasia fra Storbritannia til Stillehavet. I nordlige Europa finnes den i fire adskilte områder: Nord-Jylland (spesielt rundt Limfjorden); Skåne og Blekinge; Estland og deler av Latvia, samt i nærheten av St. Petersburg; og på Kola, Fiskerhalvøya og Varangerhalvøya. Utbredelsen minner om utbredelsen til myrsildre og silkenellik.
I Norge ble finnmarkssvineblom oppdaget i Persfjorden i Finnmark av Ove Dahl i 1917, men funnet ble ikke publisert av Dahl før i 1934. Finnmarkssvineblom er bare kjent fra 3–4 delpopulasjoner innen et lite område på cirka 3 km² i Persfjorden i Vardø kommune. Arten er truet av meget intenst sauebeite. I deler av sitt utbredelsesområde har arten gått sterkt tilbake de siste 50–100 år fordi den ikke får sjansen til å sette frø. Finnmarksvineblom er fredet i Norge.
