dcsimg

Notonèctids ( Katalanca; Valensiyaca )

wikipedia CA tarafından sağlandı

Els notonèctids (Notonectidae, gr. "nedadors d'esquena") són una família d'insectes aquàtics de l'ordre Hemiptera, amb la característica de nedar a l'inrevés, és a dir amb el dors cap avall. El gènere més comú és Notonecta, insectes amb forma hidrodinàmica amb un cos robust, de fins a 16 mm de llarg, de color verd, marró o groguenc. Aquests insectes aquàtics neden sobre la seva esquena, remant vigorosament amb la seva llargues i peludes potes posteriors.

 src= A Wikimedia Commons hi ha contingut multimèdia relatiu a: Notonèctids Modifica l'enllaç a Wikidata
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autors i editors de Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia CA

Rückenschwimmer ( Almanca )

wikipedia DE tarafından sağlandı
 src=
Dieser Artikel befasst sich mit der Insektenfamilie der Rückenschwimmer. Zum Sportler siehe Rückenschwimmen.

Rückenschwimmer (Notonectidae) sind eine Familie von aquatisch lebenden Insekten in der Unterordnung der Wanzen (Heteroptera) innerhalb der Teilordnung der Wasserwanzen (Nepomorpha). Weltweit sind etwa 350 Arten bekannt. Das besondere Kennzeichen dieser Tiere ist, dass sie stets mit der Bauchseite nach oben schwimmen – und zwar unterhalb der Wasseroberfläche. Diese auffällige Schwimmposition resultiert aus dem bauchseits am Hinterleib mitgeführten Luftvorrat. Da sie empfindlich stechen können, werden Rückenschwimmer im Volksmund auch „Wasserbienen“ genannt.

Merkmale

Rückenschwimmer erreichen Körperlängen von etwa 13,5 bis 18 Millimeter. Die Körperoberseite ist bootsförmig gewölbt. Die Bauchseite ist stets abgeflacht. Der Luftvorrat der Wanzen befindet sich hauptsächlich auf der Bauchseite. Durch den positiven Auftrieb im Wasser dreht sich die Unterseite der Tiere nach oben. Der Kopf ist breit und trägt auffallend große Augen. Die Augen sind als sogenannte Doppelaugen ausgebildet. Der rückenseitige (dorsale) und bauchseitige (ventrale) Teil ist hinsichtlich der Facettenzahl und der Pigmentierung verschieden. Der dem Licht zugewandte Teil ist besser organisiert und ermöglicht das genaue Sehen. Die dem Licht abgewandte Seite ist weniger spezialisiert und dient mit einem weiten Gesichtskreis als Bildsucher. Die kurzen Fühler (Antennen) der Rückenschwimmer liegen an der Unterseite des Kopfes und ruhen auf einer Luftblase, welche sich in einer Grube zwischen Kopf und Vorderbrust (Prothorax) befindet. Die zweiten und dritten Glieder sind behaart. Das dritte Fühlerglied verfügt über spezielle Sinneshaare. Die Behaarung verhindert das Abperlen der Luftblase. Die Nervenleitungen der Sinneshaare an den Fühlern vermitteln Muskelbewegungen, die zusammen mit der nach oben strebenden Luftblase als Gleichgewichtsorgan fungieren. Die Flügel sind trotz ihrer aquatischen Lebensweise sehr kräftig und vollständig ausgebildet. Bei genügend warmem Wetter krabbeln sie an Land, trocknen ihre Flügel (was bis zu 15 Minuten dauern kann) und fliegen, vorwiegend um neue Wasserstellen aufzusuchen. In diese stürzen sie sich mit geschlossenen Flügeln. Neue Wasserstellen werden nur mit Hilfe der Augen gefunden, wobei sie auf besonders helle Oberflächen reagieren. Rückenschwimmer bewegen sich mit ihren kräftigen Ruderbeinen knapp unter der Wasseroberfläche stoßweise fort. Der Saugrüssel ist kurz und stark ausgebildet.

Lebensweise

 src=
Gemeiner Rückenschwimmer (Notonecta glauca), mit den Spitzen von Hinterleib und Mittelbeinen an der Unterseite des Oberflächenhäutchens des Wasserspiegels hängend
 src=
Gemeiner Rückenschwimmer (Körperoberseite)

Rückenschwimmer leben in Tümpeln, Teichen und an Seeufern. Auch in größeren und tiefen Regenpfützen können die Tiere existieren. Sie sind auf besondere Weise an das Leben im Wasser angepasst. Notonectiden sind gewandte Schwimmer. Sie sind durch ihren seitlich zusammengedrückten Körper imstande, das Wasser zu durchschneiden. Das hintere Beinpaar ist das Ruderorgan. Die Schiene und der Fuß sind mit langen steifen benetzbaren (hydrophilen) Borstenhaaren besetzt. Beim Rückschlag der Beine spreizen sich die Borstenhaare ab und vergrößern damit die Ruderfläche.

Atmung

 src=
Gefleckter Rückenschwimmer (Notonecta maculata)

Zum Atmen durchstößt der Rückenschwimmer mit der Hinterleibspitze in Rückenlage die Wasseroberfläche. Die Mittel- und Vorderbeine stützen das Tier, welches durch den Luftvorrat leichter als Wasser ist, gegen die Oberflächenspannung des Wassers ab. Die Hinterbeine halten die Balance. Die Hinterleibsspitze ragt aus dem Wasser heraus. Diese ist von einem unbenetzbaren (hydrophoben) Haarkranz umgeben und kann so das Oberflächenhäutchen durchstoßen. Beim Herausstrecken des Hinterleibes klappen an der Bauchseite zwei tunnelbildende Borstenreihen auf und nehmen Luft in sich auf. Diese schließen sich wieder beim Abtauchen. Diese Zuführungskanäle stehen mit Hohlräumen an der Brust und unter den Flügeln in Verbindung. Rückenschwimmer sind so förmlich mit Lufträumen umgeben. Am Grunde dieser Rinnen befinden sich Tracheenöffnungen, so dass Sauerstoff aus diesem Vorrat zur Atmung genutzt werden kann, das heißt in die Tracheen hinein diffundieren kann. Durch diesen Luftvorrat wird der Auftrieb so stark, dass sie beim Tauchen heftig mit den Hinterbeinen rudern oder sich mit den beiden vorderen Beinpaaren festhalten müssen.

Ernährung

In Rückenlage verharrt das Tier unter der Oberfläche, um auf Beute zu warten, die entweder zum Atmen an die Oberfläche kommt oder in erreichbarer Nähe vorbeischwimmt. Notonectiden können darüber hinaus Oberflächenschwingungen ins Wasser gefallener Insekten aufnehmen. Sie bewegen sich schnell auf die Beute zu, packen sie mit den Mittel- und Vorderbeinen, ziehen sie unter Wasser und saugen sie aus. Fast alle Rückenschwimmer sind Räuber, die sich von allen Insekten ernähren, die sie überwältigen. Selbst kleine Fische und Kaulquappen werden gepackt und ausgesaugt.

Außerhalb Europas existieren Arten in der Familie der Notonectiden, welche sich von Plankton ernähren. So ist Buenoa margaritacea ein Planktonfresser. Die Wanze legt die Vorder- und Mittelbeine eng an den Körper an. Die Behaarung der Schenkel bildet eine Art Reuse, durch die das Wasser gefiltert wird. Dabei bleiben Mikroorganismen an den Borsten hängen.

Fortpflanzung und Entwicklung

 src=
Juveniler Rückenschwimmer, 2–3 mm lang. Ansicht von der Bauchseite.

Die Paarung der Rückenschwimmer kann mehrere Stunden dauern. Deshalb müssen sie eine Stellung einnehmen, in der sie atmen können. Sie hängen nebeneinander liegend an der Wasseroberfläche. Das Männchen befindet sich etwas unterhalb des Weibchens. Die Eiablage ist artspezifisch verschieden. Notonecta glauca senkt ihre länglich-ovalen, etwa 2 Millimeter langen Eier mittels einer kurzen Legeröhre in Pflanzengewebe. Ähnlich verhalten sich Notonecta obliqua und Notonecta lutea. Notonecta viridis kittet ihre Eier gelegentlich, Notonecta maculata immer an Steine. Die Zeiten der Eiablage sind ebenso artspezifisch verschieden. Bei Notonecta glauca setzt Ende März die Paarung und bald darauf die Eiablage ein. Notonecta viridis dehnt die Eiablage bis in den Herbst. Notonecta maculata beginnt erst im Herbst mit der Eiablage und setzt diese auch in warmen Wintermonaten fort. Daraus resultieren unterschiedliche Formen der Überwinterung der Rückenschwimmer-Arten als Vollinsekt oder als Ei.

Rückenschwimmer sind wie alle Wanzen hemimetabol. Sie durchlaufen fünf Larvenstadien, die über Häutungen ineinander übergehen. Die Larven werden dabei dem erwachsenen Tier allmählich immer ähnlicher.

Verbreitung

Rückenschwimmer der Gattung Notonecta sind besonders in der Neotropis verbreitet und artenreich. Während im Süden der Alten Welt Arten der Gattung Anisops zahlreich sind, sind es in der Neuen Welt Arten der Gattung Buenoa.

Systematik

Gattungen und Arten (Auswahl)

Arten in Europa

Quellen

Literatur

  • K. H. C. Jordan: Wasserwanzen. Die Neue Brehm-Bücherei, Leipzig 1950.
  • Ekkehard Wachmann: Wanzen beobachten - kennenlernen. J. Neumann - Neudamm, Melsungen 1989, ISBN 3-7888-0554-4:
  • E. Wachmann, A. Melber & J. Deckert: Wanzen. Band 1: Dipsocoromorpha, Nepomorpha, Gerromorpha, Leptopodomorpha, Cimicomorpha (Teil 1) Neubearbeitung der Wanzen Deutschlands, Österreichs und der deutschsprachigen Schweiz. Goecke & Evers, Keltern 2006, S. 51–57. ISBN 3-931374-49-1.

Internetquellen

 title=
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autoren und Herausgeber von Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia DE

Rückenschwimmer: Brief Summary ( Almanca )

wikipedia DE tarafından sağlandı
 src= Dieser Artikel befasst sich mit der Insektenfamilie der Rückenschwimmer. Zum Sportler siehe Rückenschwimmen.

Rückenschwimmer (Notonectidae) sind eine Familie von aquatisch lebenden Insekten in der Unterordnung der Wanzen (Heteroptera) innerhalb der Teilordnung der Wasserwanzen (Nepomorpha). Weltweit sind etwa 350 Arten bekannt. Das besondere Kennzeichen dieser Tiere ist, dass sie stets mit der Bauchseite nach oben schwimmen – und zwar unterhalb der Wasseroberfläche. Diese auffällige Schwimmposition resultiert aus dem bauchseits am Hinterleib mitgeführten Luftvorrat. Da sie empfindlich stechen können, werden Rückenschwimmer im Volksmund auch „Wasserbienen“ genannt.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autoren und Herausgeber von Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia DE

Notonectidae ( Aragonca )

wikipedia emerging languages tarafından sağlandı

Os notonectidos (pronunciau /notone'tidos/~/notoned'tidos/; scientificament Notonectidae -en latín-), conoixius popularment como cucas de remo, son una familia d'insectos hemipteros heteropteros, depredadors d'atros invertebraus, con costumbres aquaticos y caracterizaus por a suya forma de nadar por debaixo d'a superficie de l'augua, de tripa t'alto y no fendo servir si que as dos patas zagueras ta propulsar-se.

Descripción

Todas as especies de notonectidos descritas tienen color marrón u verde quan son secas, con bella marca u parte d'o cuerpo más amarellisca u narancha en bells casos. Submerchidas en l'augua, que ye a forma más freqüent ta veyer-las, as cucas de remo puet pareixer que tiengan brilluras como de plata, especialment en a cara ventral de l'abdomen que ye a que exposan t'alto quan nadan, que son conseqüencia de l'aire atmosferico atrapau contra o cuerpo y que emplegan ta respirar.

O cuerpo ye muit aerodinamico, con a cabeza, o tórax y l'abdomen d'aspecto compacto por a cara dorsal. As alas se plegan contra l'abdomen de forma compacta. Pueden volar, y o fan ta desplazar-se d'entre badinas.

Son animals plans por a cara ventral, encara que ye ixa la cara que gosan exposar a la vista quan nadan, pus o fan sobre a espalda. En a tripa se'n destaca as dos patas zagueras, remeras, que les sirven ta propulsar-se y son prou mas largas y robustas que os dos pars primers. As quatro patas primeras les sirven ta caminar por tierra (quan surten de l'augua y caminan, arrociegan as patas zagueras, inservibles en o medio terrestre), ta amarrar-se debaixo de l'augua u ta capturar y subchectar as suyas presas.

 src=
Quan os notonectidos caminan en tierra arrociegan as patas zagueras, inútils difuera de l'augua.

Tienen pelos hidrofobicos por tot o cuerpo, pero especialment en l'abdomen, a on que retienen una gran bambolla d'aire apegada contra o cuerpo y en comunicación con o estigma u espiraclo principal de o sistema traquial, por a on que respiran, que se troba en o extrimo ventro-caudal de l'abdomen. Tipicament, quan puyan ta la superficie ta recambear l'aire, se refirman contra la cara inferior de a lama superficial con o mesmo extremo caudal de l'abdomen (tot metendo en comunicación o sistema traquial con l'atmosfera) y con o segundo par de patas, de forma que asemellan un tripode cabeza t'abaixo. En meter-se en comunicación, l'hidrofobismo d'os pelos de l'animal causa un efecto semi-micelar en o telo superficial de l'augua, gracias a la tensión superficial en a interfase, de forma que o estigma caudal queda en comunicación con l'atmosfera de forma seca y segura, tot desalpartando-se l'augua de forma automatica y privando que pueda penetrar y obturar os canyos d'o sistema traquial de l'insecto.

No tienen garra sistema de control de a densidat corporal que les sirva ta aguantar-se a qualque profundidat de forma voluntaria, por o que quan nadan submerchius han de bater as patas zagueras de forma constant u agarrar-se contra la vechetación u o substracto, pus quan deixan de fer-lo tornan a puyar ta la superficie inmediatament.

Alimentación

 src=
As cucas de remo son depredadors voraces y pueden estar canívals. En a imáchen, un imago (adulto) de Notonecta spp. devora una nimfa.

As cucas de remo son animals depredadors d'atros invertebraus, especialment insectos que naden u que haigan puesto cayer sobre a superficie de l'augua. Detectan as mimbracions en a superficie de l'augua quan son refirmaus, respirando, en a cara inferior d'o telo superficial.

Como os suyos parients os teixidors, as cucas de remo s'abalanzan sobre as presas quan sienten as mimbracions en a superficie. Comparten l'hábitat muit a sobén con os teixidors, de forma que compiten por l'alimento, anque por poder cazar submerchidas as cucas de remo tienen acceso a atras presas que os teixidors no pueden encalzar.

Como totz os hemipteros, os notonectidos no tienen piezas bucals capables ta rosigar u masticar l'alimento, sino que por cuentas d'ixo tienen un aparello bucal modificau, conoixiu como estilet, que les sirve ta perforar o exoesqueleto d'as presas y chuflar-les saliva y enzimas liticas en o interior que les liquan os organs internos. Dimpués, se limitan a zurrupar o liquido resultant y albandonan a carcana vueda en rematar.

Ista peculiar forma d'alimentación, en os insectos depredadors, tiene un inconvenient: cal inmovilizar y subchectar a la presa bells minutos dica que as enzimas fan efecto y muere y se le disuelve o interior, y en conseqüencia puede consumir-se. Ixo significa que os insectos que s'alimentan asinas son muit vulnerables a que les saquen a presa antes de consumir-la, por o que, quan cazan, se miran ta retirar ta bell endreto discreto y amagau a on que puedan disfrutar de a lifara o mas luent posible d'os suyos concheneres.

Fizada

 src=
O estilet sirve ta fizar quan l'animal se siente menazau.

As cucas de remo fizan. A la contra de como os teixidors y atros hemipteros, que se miran ta fuir siempre que pueden y gosan albandonar l'augua y fuir por tierra quan se sienten menazaus, os notonectidos s'amagan en o fondo y si se sienten amenazaus u sienten o suyo espacio vital periglosament invadiu, eventualment pueden atacar.

A fizada no se realiza con garra fizón, sino con o estilet bucal, y instantaniament inchectan una cantidat reducida d'a suya saliva y suco gastrico en a piel de l'intruso, o que, en os sers humans lo menos, produce un efecto muit desagradable, con una sensación de dolor aguda instantania, como una punchada d'agulla hipodermica, que se desvaneix a escape y deixa una tremoleta, como sensación de forniguetas, que dura bells minutos. Se tracta d'una fizada purament defensiva, disuasoria, y l'insecto se retira a l'inte d'haber atacau.

Anque a sensación de a fizada a l'inte puet estar encara mas intensa que a de belatros insectos fizadors, como por exemplo as graspias, as substancias inchectadas gosan difundir en o torrent sanguinio, disolvendo-se, y os danyos tisulars remanents son muito menors y quasi imperceptibles pasau sisquiera bell par d'horas: no amaneix ni granet, ni queda royo ni res, pero fa un mal y una sensación desagradable de fornigas en os primers minutos d'haber fizau.

Imáchens

Se veiga tamién

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia authors and editors

Notonectidae: Brief Summary ( Aragonca )

wikipedia emerging languages tarafından sağlandı

Os notonectidos (pronunciau /notone'tidos/~/notoned'tidos/; scientificament Notonectidae -en latín-), conoixius popularment como cucas de remo, son una familia d'insectos hemipteros heteropteros, depredadors d'atros invertebraus, con costumbres aquaticos y caracterizaus por a suya forma de nadar por debaixo d'a superficie de l'augua, de tripa t'alto y no fendo servir si que as dos patas zagueras ta propulsar-se.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia authors and editors

Суучөлмөктөр ( Kırgızça )

wikipedia emerging languages tarafından sağlandı
 src=
Көк суучөлмөк (Notonecta glauca).

Суучөлмөктөр (лат. Notonectidae) — сууда жашоочу канталалардын бир тукуму, булардын өкүлү көк суучөлмөк (лат. Notonecta glauca).

Колдонулган адабияттар

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia жазуучу жана редактор

Суучөлмөктөр: Brief Summary ( Kırgızça )

wikipedia emerging languages tarafından sağlandı
 src= Көк суучөлмөк (Notonecta glauca).

Суучөлмөктөр (лат. Notonectidae) — сууда жашоочу канталалардын бир тукуму, булардын өкүлү көк суучөлмөк (лат. Notonecta glauca).

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia жазуучу жана редактор

Notonectidae ( İngilizce )

wikipedia EN tarafından sağlandı

Notonectidae is a cosmopolitan family of aquatic insects in the order Hemiptera, commonly called backswimmers because they swim "upside down" (inverted). They are all predators and typically range from 0.5 to 1.5 cm (0.2–0.6 in) in length.[1] They are similar in appearance to Corixidae (water boatmen), but can be separated by differences in their dorsal-ventral coloration, front legs, and predatory behavior. Their dorsum is convex, lightly colored without cross striations. Their front tarsi are not scoop-shaped and their hind legs are fringed for swimming. There are about 350 species in two subfamilies: Notonectinae with seven genera, and Anisopinae with four genera. Members in the former subfamily are often larger than those in the latter.[2]

Backswimmers swim on their backs, vigorously paddling with their long, hair-fringed hind legs and attack prey as large as tadpoles and small fish. They can inflict a painful "bite" on a human being, actually a stab with their sharp tubular mouthparts (proboscis). They inhabit still freshwater, e.g. lakes, ponds, marshes, and are sometimes found in garden ponds and even swimming pools. Although primarily aquatic, they can fly well and so can disperse easily to new habitats.

Common backswimmer (Notonecta glauca)

The best-known genus of backswimmers is Notonecta – streamlined, deep-bodied bugs up to 1.6 cm (0.6 in) long, green, brown, or yellowish in colour. The common backswimmer, N. glauca, is widespread in Europe, including the United Kingdom where it is known as the greater water boatman.[3] Another of the same region, N. maculata, is distinguished by its mottled brick-coloured forewings.

In contrast to other aquatic insects that cling to submerged objects, Anisops deanei uses a unique system to stay submerged: using the extra oxygen supply from haemoglobin in their abdomen, instead of using oxygen dissolved in the water. The size of these air bubbles, which provide buoyancy, changes as the nitrogen dissolves into the blood and the oxygen is used in respiration. This allows for regulation of the size of the air bubbles and their concentration of oxygen.[4][5]

Notes

  1. ^ Randall T. Schuh; James Alexander Slater (1996). True Bugs of the World (Hemiptera:Heteroptera): Classification and Natural History (2 ed.). Cornell University Press. pp. 127–129. ISBN 978-0801420665.
  2. ^ Julianna Freires Barbosa; José Ricardo Inacio Ribeiro; Jorge Luiz Nessimian (2012). "A synopsis of Martarega White, 1879 (Insecta: Heteroptera: Notonectidae) occurring in the Brazilian Amazonia, with descriptions of three new species". Journal of Natural History. 46 (17–18): 1025–1057. doi:10.1080/00222933.2011.651645.
  3. ^ BBC Science and nature factfiles: Water boatman, common backswimmer Retrieved on 2008-07-26
  4. ^ physorg.com: Gold Strike in Science World Retrieved on 2008-07-26
  5. ^ Diving insects use buoyancy vests New Scientist 2006-04-11 p.19 Retrieved on 2008-07-26

References

  • Chinery, M. (1986). Collins Guide to the Insects of Britain & Western Europe. Collins. ISBN 0-00-219137-7.
  • Fitter, R. & Manuel, R. (1986). Collins Field Guide to Freshwater Life. Collins. ISBN 0-00-219143-1.
  • Hungerford, H. B. (1933). The genus Notonecta of the world. U. Kansas Sci. Bull. 21: 5-195.6+516+2kkig
  • Painful bug bite, Williams 1980, Hawking & Smith 1997
  • Notonectidae, Australian Freshwater Invertebrates

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia authors and editors
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia EN

Notonectidae: Brief Summary ( İngilizce )

wikipedia EN tarafından sağlandı

Notonectidae is a cosmopolitan family of aquatic insects in the order Hemiptera, commonly called backswimmers because they swim "upside down" (inverted). They are all predators and typically range from 0.5 to 1.5 cm (0.2–0.6 in) in length. They are similar in appearance to Corixidae (water boatmen), but can be separated by differences in their dorsal-ventral coloration, front legs, and predatory behavior. Their dorsum is convex, lightly colored without cross striations. Their front tarsi are not scoop-shaped and their hind legs are fringed for swimming. There are about 350 species in two subfamilies: Notonectinae with seven genera, and Anisopinae with four genera. Members in the former subfamily are often larger than those in the latter.

Backswimmers swim on their backs, vigorously paddling with their long, hair-fringed hind legs and attack prey as large as tadpoles and small fish. They can inflict a painful "bite" on a human being, actually a stab with their sharp tubular mouthparts (proboscis). They inhabit still freshwater, e.g. lakes, ponds, marshes, and are sometimes found in garden ponds and even swimming pools. Although primarily aquatic, they can fly well and so can disperse easily to new habitats.

Common backswimmer (Notonecta glauca)

The best-known genus of backswimmers is Notonecta – streamlined, deep-bodied bugs up to 1.6 cm (0.6 in) long, green, brown, or yellowish in colour. The common backswimmer, N. glauca, is widespread in Europe, including the United Kingdom where it is known as the greater water boatman. Another of the same region, N. maculata, is distinguished by its mottled brick-coloured forewings.

In contrast to other aquatic insects that cling to submerged objects, Anisops deanei uses a unique system to stay submerged: using the extra oxygen supply from haemoglobin in their abdomen, instead of using oxygen dissolved in the water. The size of these air bubbles, which provide buoyancy, changes as the nitrogen dissolves into the blood and the oxygen is used in respiration. This allows for regulation of the size of the air bubbles and their concentration of oxygen.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia authors and editors
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia EN

Notonectidae ( İspanyolca; Kastilyaca )

wikipedia ES tarafından sağlandı

Los notonéctidos (Notonectidae, gr. "nadadores de espalda") son una familia de insectos acuáticos del orden Hemiptera, comúnmente conocidos como garapitos, barqueritos, abejas de agua, limpia aguas, tapaculos o dos patas, con la característica de nadar al revés, es decir con el dorso abajo. El género más común es Notonecta, insectos con forma hidrodinámica con un cuerpo robusto, de hasta 16 mm de largo, de color verde, marrón o amarillento. Estos insectos acuáticos nadan sobre sus espaldas, remando vigorosamente con su largas y peludas patas traseras.

Características

Todos ellos son depredadores, hasta cerca de 2 cm de tamaño. Son similares en apariencia a Corixidae, pero pueden ser diferenciados por diferencias en su coloración dorsal, patas delanteras, y el comportamiento depredador. Su dorso convexo es de color claro sin estrías cruzadas. Sus tarsos delanteros no son en forma de cuchara y sus patas traseras tienen flecos para la natación.

Taxonomía

Hay dos subfamilias, Notonectinae y Anisopinae, cada uno con cuatro géneros.

Historia natural

Son depredadores y atacan a presas tan grandes como renacuajos y peces pequeños, y puede causar una dolorosa picadura a un ser humano si se le es molestada o acorralada. Habitan en agua dulce, por ejemplo, lagos, piscinas, pantanos, y se encuentran a veces en los estanques de jardín. Pueden volar bien y así migran con facilidad a nuevos hábitats.

En contraste con otros insectos acuáticos que se aferran a objetos sumergidos; utilizan un sistema único para permanecer sumergidos: usan el suministro extra de oxígeno de la hemoglobina de su abdomen, en lugar de utilizar el oxígeno disuelto en el agua. El tamaño de estas burbujas de aire, que le proporcionan la flotabilidad, van cambiando según el nitrógeno se disuelve en la sangre y el oxígeno se utiliza en la respiración. Esto permite la regulación del tamaño de las burbujas de aire y su concentración de oxígeno.[1][2]

Diversidad

Una de las especies más comunes de Notoctenidae es Notonecta glauca, muy extendida en Europa.[3]​ Otra especie es N. maculata, que se distingue por las antenas moteadas de color ladrillo.

En América, las especies más conocidas son Buenoa amnigenus, Buenoa antigone, Buenoa fuscipennis, Buenoa platycnemis, Buenoa salutis, Martarega membranacea, Notonecta disturbata y Notonecta sellata.[4]

Referencias

  1. physorg.com: Gold Strike in Science World Consultado el 26 de julio de 2008
  2. Diving insects use buoyancy vests New Scientist 11 de abril de 2006 p.19 Consultado el 26 de julio de 2008
  3. BBC Science and nature factfiles: Water boatman, common backswimmer Consultado el 26 de julio de 2008
  4. Bugguide.net. Family Notonectidae - Backswimmers
  • Chinery, M. (1986) Guía de los insectos de Gran Bretaña y Europa occidental. Collins. ISBN 0-00-219137-7.
  • Montador, R. & Manuel, R. (1986) Collins Field Guide to Agua Dulce Vida. Collins. ISBN 0-00-219143-1.
  • Hungerford, HB (1933) El género Notonecta del mundo. U. Kansas Sci. Bol., 21: 5-195.
  • Australian Fauna
 title=
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autores y editores de Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia ES

Notonectidae: Brief Summary ( İspanyolca; Kastilyaca )

wikipedia ES tarafından sağlandı

Los notonéctidos (Notonectidae, gr. "nadadores de espalda") son una familia de insectos acuáticos del orden Hemiptera, comúnmente conocidos como garapitos, barqueritos, abejas de agua, limpia aguas, tapaculos o dos patas, con la característica de nadar al revés, es decir con el dorso abajo. El género más común es Notonecta, insectos con forma hidrodinámica con un cuerpo robusto, de hasta 16 mm de largo, de color verde, marrón o amarillento. Estos insectos acuáticos nadan sobre sus espaldas, remando vigorosamente con su largas y peludas patas traseras.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autores y editores de Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia ES

Selgsõudurlased ( Estonyaca )

wikipedia ET tarafından sağlandı

Selgsõudurlased (Notonectidae) on kosmopoliitne sugukond vee-elulisi putukaid, kes kuuluvad nokaliste seltsi lutikaliste alamseltsi.

Nende nimetus tuleneb sellest, et nad ujuvad vees kõht ülal. Selgsõudurlased sarnanevad ehituselt sõudurlastega. Peamised erinevused on kõhtmise ja selgmise osa värvuses, esijalgade ehituses ja ujumise eripäras. Selgsõudurlaste kõhtmine osa on heledam kui sõudurlastel.

Kõik selgsõudurlased on kiskjad. Nende pikkus on kuni 2 cm.

Süstemaatika

Selgsõudurlasi on 2 alamsugukonda – Notonectinae ja Anisopinae –, kus mõlemas on 4 perekonda.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Vikipeedia autorid ja toimetajad
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia ET

Selgsõudurlased: Brief Summary ( Estonyaca )

wikipedia ET tarafından sağlandı

Selgsõudurlased (Notonectidae) on kosmopoliitne sugukond vee-elulisi putukaid, kes kuuluvad nokaliste seltsi lutikaliste alamseltsi.

Nende nimetus tuleneb sellest, et nad ujuvad vees kõht ülal. Selgsõudurlased sarnanevad ehituselt sõudurlastega. Peamised erinevused on kõhtmise ja selgmise osa värvuses, esijalgade ehituses ja ujumise eripäras. Selgsõudurlaste kõhtmine osa on heledam kui sõudurlastel.

Kõik selgsõudurlased on kiskjad. Nende pikkus on kuni 2 cm.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Vikipeedia autorid ja toimetajad
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia ET

Malluaiset ( Fince )

wikipedia FI tarafından sağlandı

Malluaiset (Notonectidae) eli isomalluaiset (vrt. pikkumalluaiset) on vesiluteiden heimo, jonka lajeja asustaa erityisesti reheväkasvuisissa lammissa. Malluaiset syövät muita vesiselkärangattomia sekä leviä. Vaikka malluainen on täysin sopeutunut vedenalaiseen elämään, se voi silti tarpeen tullen lentää muualle. Malluaiset löytävät uudet vesistöt heijastuvuuden perusteella, minkä vuoksi erehtyneitä malluaisia voi löytyä muun muassa autojen peltipinnoilta tai muilta kiiltäviltä pinnoilta.[1]

Lähteet

  • Taksonomia: Integrated Taxonomic Information System (ITIS): Notonectidae (TSN 103557) itis.gov. Viitattu 5.2.2008. (englanniksi)

Viitteet

  1. Kysy luonnosta: Mitä ovat parvina inisevät hyönteiset? 14.6.2003. Turun Sanomat. Viitattu 5.2.2008.
Tämä eläimiin liittyvä artikkeli on tynkä. Voit auttaa Wikipediaa laajentamalla artikkelia.
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedian tekijät ja toimittajat
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia FI

Malluaiset: Brief Summary ( Fince )

wikipedia FI tarafından sağlandı

Malluaiset (Notonectidae) eli isomalluaiset (vrt. pikkumalluaiset) on vesiluteiden heimo, jonka lajeja asustaa erityisesti reheväkasvuisissa lammissa. Malluaiset syövät muita vesiselkärangattomia sekä leviä. Vaikka malluainen on täysin sopeutunut vedenalaiseen elämään, se voi silti tarpeen tullen lentää muualle. Malluaiset löytävät uudet vesistöt heijastuvuuden perusteella, minkä vuoksi erehtyneitä malluaisia voi löytyä muun muassa autojen peltipinnoilta tai muilta kiiltäviltä pinnoilta.lähde?

Talvensa malluaiset viettävät pohjan sedimenttiin ja kasvillisuuteen kaivautuneena. Malluaiset selviävät vedenpinnan alapuolella pitkiä aikoja mukanaan kantamansa erityisen hengitysilmakuplan ansiosta.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedian tekijät ja toimittajat
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia FI

Notonectidae ( Fransızca )

wikipedia FR tarafından sağlandı

Notonectes

Les Notonectidae sont une famille d'insectes aquatiques hétéroptères (punaises) nepomorphes, appelées notonectes, ou abeilles d'eau.

Description

Elles sont facilement reconnaissables à leur attitude au repos, face ventrale vers le haut, inclinée sous la surface de l'eau, et aussi à leur nage saccadée. Elles ont un corps allongé et convexe. Les antennes sont très courtes, à 3 ou 4 segments, logées sous les yeux. Ceux-ci sont très grands, réniformes, le vertex est étroit et sans ocelles. Le pronotum est subtrapézoïdal, à marge antérieure obtuse, et marge postérieure découpée. Le scutellum est grand et triangulaire. L'abdomen présente une carène médiane, et des franges ciliées médianes et latérales, formant deux « chambres à air » longitudinales. Les pattes antérieures et médianes sont adaptées à la préhension, les pattes postérieures sont longues, minces et natatoires, avec des franges ciliées aux tibias et aux tarses. Les tarses ont généralement deux segments (1 seul aux tarses antérieurs chez Anisops). Leur taille est moyenne, de 5 à 15 mm de long[1],[2],[3].

Répartition et habitat

Cette famille est cosmopolite (à l'exception de l'Antarctique), avec la plus grande diversité dans les zones tropicales. Ces espèces comptent parmi les insectes aquatiques les plus communs des eaux douces dormantes ou à très faible courant.

Systématique

La famille des Notonectidae a été décrite par l’entomologiste français Pierre André Latreille en 1802. Elle comprend un peu plus de 400 espèces réparties en 11 genres et 2 sous-familles. Elle constitue la seule famille de la super-famille des Notonectoidea[4].

Liste des sous-familles et des genres

Selon BioLib (2 avril 2022)[5] :

Genres et espèces présents en Europe

En Europe, seuls trois genres sont présents, treize espèces (selon Fauna Europaea):

  • Anisops Spinola, 1837, 3 espèces, A. crinitus, A. debilis, A. sardeus;
  • Notonecta Linnaeus, 1758, 9 espèces. N. canariensis, N. glauca, N. lutea, N. maculata, N. meridionalis, N. obliqua, N. pallidula, N. reuteri, N. viridis;
  • Nychia Stål, 1860, 1 espèce, N. marshalli.

Biologie

 src=
Apparence caractéristique d'une notonecte dans l'eau.

Les notonectes passent la plupart de leur temps sous l'eau, mais peuvent voler pour trouver de nouveaux habitats ou si le niveau de leur plan d'eau baisse. Leurs pattes postérieures natatoires très développées et garnies de franges ciliées ainsi que leur forme hydrodynamique (élytres en « V ») leur permettent une nage saccadée, mais rapide et précise. La notonecte est active toute l'année et peut voler facilement[6].

Elles sont prédatrices, chassant des invertébrés aquatiques, tels que zooplancton, rotifères, petits crustacés, larves de moustiques, insectes aquatiques, parfois aussi de petits têtards ou de petits poissons[2]. Elles se nourrissent également d'insectes terrestre tombés à la surface de l'eau, tels qu'abeilles, fourmis ou diptères[7]. Avec leur forte trompe, rostre piqueur-suceur, elles percent leur proie, lui injectent une salive digestive, et la vident de ses fluides en la suçant. Cette trompe sert aussi de moyen de défense, très occasionnellement contre l'homme. Sa piqûre est assez douloureuse[8], ce qui leur a valu leur surnom d'abeilles d'eau[9],[10].

Elles respirent en pointant leur abdomen à la surface de l'eau, l'air étant stocké entre des cils sous l'abdomen.

Vision

 src=
Tête de Notonecta maculata (en) montrant ses yeux composés et sa trompe.

Comme d'autres insectes, aquatiques notamment, les Notonectidae sont dotés d'yeux composés et d'une vision sophistiqués, adaptés à leur environnement et mode de vie, et à la géométrie optique et aux propriétés dioptriques particulières, qui ont intéressé les scientifiques[11],[12]. Les propriétés de sensibilité au mouvement des connexions neuronales ont commencé à être étudiées à la fin des années 1970 (Schwind, 1978) sur la base des gradients mesurés dans le réseau optique.

En position d'attente, une notonecte a trois champs de vision distincts, correspondant à la zone d'eau qui se trouve en dessous et devant elle, à la zone de miroir de la surface de l'eau et à la zone où cette surface est transparente. On a montré vers la fin des années 1970 que les facettes de la cornée de cet œil sont (chez les deux sexes) constituées de deux couches homogènes mais à indice de réfraction différent ; dans la couche distale (côté externe de l'œil) l'indice de réfraction est élevé, et dans la couche proximale (côté interne de l'œil) il est faible[12].

Les deux couches sont séparées par une zone de transition en forme de cloche. Cette zone asphérique a presque exactement la forme qui serait nécessaire pour anticiper et corriger l'aberration sphérique due à la forme de l'œil[12]. Le système de double lentille cornéenne, dont les surfaces extérieures ne sont que légèrement convexes, permet a priori à ces espèces prédatrices de bien voir, et de plusieurs manières sous l'eau, mais aussi hors de l'eau quand elles volent pour trouver de nouveaux habitats ou se reproduire, ceci sans grand changement de plan focal nécessaire quand l'insecte sort de l'eau ou y plonge[12].

Des ommatidies (ou ommatidium) sont présentes dans l'œil. Elles sont perpendiculaires à la surface de la cornée dans la région centrale, mais de plus en plus penchées au fur et à mesure de la courbure de l'œil. Ceci confère à l'insecte un large champ visuel en dépit de la légère courbure de l'œil. C'est peut-être aussi ce qui lui permet de bien percevoir la lumière polarisée renvoyée par les surfaces en eau. 75 % des axes optiques de toutes les ommatidies sont dans l'espace visuel binoculaire de l'animal, ce qui laisse penser qu'il voit en relief[12].

Deux zones d'acuité visuelle[13] élevée sont démontrées par l'observation du comportement de la « pseudopupille (en) »[14] de chaque œil quand on met en rotation de l'animal sur un axe transversal[12]. Un animal horizontalement au repos, tête en bas sous la surface de l'eau semble bénéficier d'une de ces zones. L'autre zone de haute acuité visuelle est plus étroite (elle se situe à 43 ° ± 3 °) et est ventrale, de sorte qu'elle permet à l'animal de viser la surface de l'eau juste au-delà de la limite de la zone totalement réfléchissante. Avec ces ommatidies l'animal peut donc observer juste au-dessus de la surface de l'eau[12].

La partie basse (ventrale) de l'œil présente un système optique organisé de telle manière que la dimension verticale d'un petit objet est toujours imagée dans l'œil via le même nombre d'ommatidies, indépendamment de la distance, si l'objet mesure de 1,5 à 4,5 cm et se trouve entre 0 et 1 cm face à l'animal dans le plan de la surface de l'eau. La zone de 1 à 1,5 cm est considérée comme la zone de haute acuité avec laquelle l'animal balaye la surface[12].

Galerie

Notes et références

  1. Henri-Pierre Aberlenc, Les insectes du monde : biodiversité, classification, clés de détermination des familles, 2020 (ISBN 978-2-37375-101-7 et 2-37375-101-1, OCLC , lire en ligne), tome 1, p. 509, tome 2, p. 240
  2. a b et c (en) Australian Faunal Directory, « Notonectidae », sur biodiversity.org.au (consulté le 15 avril 2022)
  3. « Notonectidae », sur ihs.myspecies.info (consulté le 15 avril 2022)
  4. (en) Zhen Ye, Jakob Damgaard, Huanhuan Yang et Martin B. Hebsgaard, « Phylogeny and diversification of the true water bugs (Insecta: Hemiptera: Heteroptera: Nepomorpha) », Cladistics, vol. 36, no 1,‎ février 2020, p. 72–87 (ISSN et , DOI , lire en ligne, consulté le 5 avril 2022)
  5. BioLib, consulté le 2 avril 2022
  6. Michael Chinery, Insectes de France et d'Europe occidentale, Paris, Flammarion, août 2012, 320 p. (ISBN 978-2-08-128823-2), p. 86-87 : Notonecta glauca
  7. A. R. Domingos et M. S. Arcifa, « Distribution and fluctuations of backswimmers (Notonectidae) in a tropical shallow lake and predation on microcrustaceans », Brazilian Journal of Biology, vol. 77, no 1,‎ mars 2017, p. 108–117 (ISSN et , DOI , lire en ligne, consulté le 15 avril 2022)
  8. OPIE, « Quels sont les insectes susceptibles de piquer ou de mordre l'homme ? ( OPIE ) », sur www.insectes.org (consulté le 6 juin 2018)
  9. Christian Meyer, « Notonectes », sur Dictionnaire des sciences animales, Centre de coopération internationale en recherche agronomique pour le développement, 2009 (consulté le 20 septembre 2010)
  10. (fr) Référence DORIS : [http://doris.ffessm.fr/fiche2.asp?fiche_numero=939 espèce Notonecta glauca (Linnaeus, 1758) ]
  11. (en) Schwind, R. ; Visual system of Notonecta glauca : A neuron sensitive to movement in the binocular visual field. J. Comp. Physiol. 123, 315-328 (1978)
  12. a b c d e f g et h (en) Rudolf Schwind ; Geometrical Optics of the Notonecta Eye : Adaptations to Optical Environment and Way of Life ; J. Comp. Physiol. 140, 59-68 (1980) ; (Article complet en PDF)
  13. (en) Snyder, A.W.: Acuity of compound eyes : Physical limitations and design. J. Comp. Physiol. 116, 161-207 (1977)
  14. (en) Stavenga, D.G.: Pseudopupils of compound eyes. In: Handbook of Sensory Physiology, Vol. VII/6A. Comparative physiology and evolution of vision in invertebrates. Autrum, H. (ed.), pp. 357 440. Berlin, Heidelberg, New York: Springer 1979
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia FR

Notonectidae: Brief Summary ( Fransızca )

wikipedia FR tarafından sağlandı

Notonectes

Les Notonectidae sont une famille d'insectes aquatiques hétéroptères (punaises) nepomorphes, appelées notonectes, ou abeilles d'eau.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia FR

Bádóir uisce ( İrlandaca )

wikipedia GA tarafından sağlandı

Feithid fhoghlach uisciúil a shnámhann bun os cionn san uisce agus na géaga deiridh mar liáin. Na géaga tosaigh chun greim a fháil ar an gcreach. Ar fud an Domhain.

 src=
Tá an t-alt seo bunaithe ar ábhar as Fréamh an Eolais, ciclipéid eolaíochta agus teicneolaíochta leis an Ollamh Matthew Hussey, foilsithe ag Coiscéim sa bhliain 2011. Tá comhluadar na Vicipéide go mór faoi chomaoin acu beirt as ucht cead a thabhairt an t-ábhar ón leabhar a roinnt linn go léir.


Ainmhí
Is síol ainmhí é an t-alt seo. Cuir leis, chun cuidiú leis an Vicipéid.
Má tá alt níos forbartha le fáil i dteanga eile, is féidir leat aistriúchán Gaeilge a dhéanamh.


lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Údair agus eagarthóirí Vicipéid
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia GA

Bádóir uisce: Brief Summary ( İrlandaca )

wikipedia GA tarafından sağlandı


Ainmhí Is síol ainmhí é an t-alt seo. Cuir leis, chun cuidiú leis an Vicipéid.
Má tá alt níos forbartha le fáil i dteanga eile, is féidir leat aistriúchán Gaeilge a dhéanamh.


lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Údair agus eagarthóirí Vicipéid
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia GA

Notonectidae ( İtalyanca )

wikipedia IT tarafından sağlandı

Le Notonette (Notonectidae Latreille, 1802) sono una famiglia di insetti acquatici Nepomorfi (ordine Rhynchota, sottordine Heteroptera).

Morfologia

Sono insetti di medie dimensioni, in media 1,5 cm, con il corpo oblungo e affusolato posteriormente, convesso dorsalmente e piatto ventralmente.

Il capo è largo, privo di ocelli e con occhi grandi e reniformi. Le antenne sono brevi, composte da quattro articoli e alloggiate in riposo in fossette del cranio situate sotto gli occhi. Il rostro è breve e robusto, composto da quattro segmenti.

Il torace ha il pronoto di forma trapezoidale e lo scutello triangolare e grande. Le ghiandole odorifere metatoraciche sono presenti solo nella sottofamiglia Notonectinae. Le emielitre sono differenziate nella zona prossimale sclerificata, suddivisa in corio e clavo, e nella zona distale membranosa ma coriacea, priva di nervature. Le zampe anteriori sono raptatorie, quelle medie sono funzionalmente adattate a coadiuvare le zampe anteriori; quelle posteriori sono invece natatorie, con segmenti appiattiti e percorsi da frange dense di peli. I tarsi sono composti in genere da due segmenti ma alcune specie di Anisops portano tarsi anteriori composti da un solo segmento.

L'addome mostra ventralmente una carena longitudinale mediana bordata da lunghi peli idrofughi; nel complesso questa struttura forma due camere d'aria, collegate agli stigmi, che l'insetto utilizza per respirare durante le immersioni.

Biologia

Le Notonette sono insetti tipicamente acquatici, anche se per respirare sfruttano la riserva d'aria che avvolge il corpo, trattenuta dalla peluria idrofuga. Colonizzano le acque calme di stagni e laghi, ma alcune specie si ritrovano anche nei corsi d'acqua.

La caratteristica etologica più evidente delle notonette, condivisa però con le altre famiglie dei Notonectoidea, è quella di nuotare capovolte, con il ventre rivolto verso l'alto. Da questo singolare comportamento deriva il nome comune attribuito dagli anglosassoni alle Notonette, quello di backswimmers ("nuotatori sul retro", facendo riferimento al dorso). Nel nuoto usano le zampe posteriori alla stregua di remi, inferendo la spinta per la propulsione, caratterizzata da rapidi movimenti a scatti. Il loro peso specifico è più basso di quello dell'acqua, perciò necessitano di doversi ancorare a supporti per restare immerse quando non nuotano[1][2]. In ogni modo si ritrovano generalmente in prossimità della superficie. Possono infine migrare da un sito acquatico ad un altro in volo, durante le ore notturne.

Sono voraci predatori e attaccano per lo più altri Artropodi, comprese le larve di Zanzare, e, talvolta, nonostante le modeste dimensioni, anche piccoli Vertebrati acquatici. Occasionalmente, se disturbate, possono pungere anche gli uomini, inferendo punture dolorose[3][4].

Le uova sono depositate sulla superficie di piante acquatiche, infisse nei tessuti o semplicemente incollate.

Alimentazione umana

 src=
Notonecta maculata, vista dal dorso.

La specie Notonecta undulata è utilizzata nell'alimentazione umana in Birmania e Thailandia[5][6][7]. In Thailandia sono catturate sfruttando l'attrazione esercitata dalla luce artificiale dei lampioni oppure direttamente nel loro habitat per mezzo di reti. Sono cucinate impiegandole come ingredienti in fritti misti oppure come condimento nel riso[6]. In Birmania vengono pestate in mortaio e usate come succedanei dei gamberetti per condire zuppe e altri piatti.

In Messico è stata sfruttata, per secoli, come fonte di cibo la specie Notonecta unifasciata insieme a diverse specie di Corissidi, genericamente indicati con il nome Axayácatl[8]. Questi Rincoti acquatici popolano con densità elevate alcuni laghi salati e le popolazioni locali usavano effettuare dei veri e propri allevamenti al fine di raccogliere le uova, usate per preparare l'ahuahutle o caviale messicano[9][10][11]. Corissidi e Notonette erano e sono usati per l'alimentazione anche come stadi giovanili e adulti, tuttavia questo cibo è ritenuto meno prelibato[9].

Sistematica

La famiglia comprende circa 350 specie ripartite fra 11 generi in due sottofamiglie[12]:

In Europa sono rappresentate entrambe le sottofamiglie, con le specie più comuni comprese nei generi Anisops e Notonecta.

Note

  1. ^ Servadei et al. Op. cit., p. 304.
  2. ^ Moreira da Costa Lima. Op. cit., p. 328.
  3. ^ Ermenegildo Tremblay. Entomologia applicata. Volume II Parte I. 1ª ed. Napoli, Liguori Editore, 1981, 60. ISBN 978-88-207-1025-5.
  4. ^ Václav Jan Staněk. Enciclopedia illustrata degli insetti. Elisabetta Ghisotti Steinman (Trad. it.). Praga, Artia (Ed. it. Librerie Accademia) [1970], 1978, 112. ISBN 0600030857.
  5. ^ (EN) Gene R. De Foliart, Chapter 23. Southeastern Asia: Overview, in The Human Use of Insects as a Food Resource: A Bibliographic Account in Progress. URL consultato il 26-04-08 (archiviato dall'url originale il 17 dicembre 2012).
  6. ^ a b (EN) Gene R. De Foliart, Chapter 24. Southeastern Asia: Thailand, in The Human Use of Insects as a Food Resource: A Bibliographic Account in Progress. URL consultato il 25-04-08 (archiviato dall'url originale il 23 febbraio 2012).
  7. ^ (EN) Gene R. De Foliart, Chapter 25. Other countries in Southeastern Asia, in The Human Use of Insects as a Food Resource: A Bibliographic Account in Progress. URL consultato il 26-04-08 (archiviato dall'url originale l'11 marzo 2003).
  8. ^ Il termine in senso stretto si riferisce a sei specie di Corissidi, tuttavia in alcune fonti sono citate genericamente anche le Notonette per lo stesso impiego.
  9. ^ a b (EN) Gene R. De Foliart, Chapter 3. The use of insects as food in Mexico, in The Human Use of Insects as a Food Resource: A Bibliographic Account in Progress. URL consultato il 26-04-08 (archiviato dall'url originale il 26 settembre 2012).
  10. ^ Julieta Ramos-Elorduy, Threatened edible insects in Hidalgo, Mexico and some measures to preserve them, in Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine, vol. 2, 2006, p. 51, DOI:10.1186/1746-4269-2-51. URL consultato il 26 aprile 2008.
  11. ^ Just when thought a worm in Tequila was weird... Mexican Insects as Food! , su In Mexico Guide. URL consultato il 26 aprile 2008.
  12. ^ Australian Faunal Directory. Op. cit..

Bibliografia

  • (EN) Family Notonectidae, in Australian Faunal Directory, Australian Government, Department of the Environment, Water, Heritage and the Arts. URL consultato il 5 marzo 2009.
  • Ângelo Moreira da Costa Lima. XXII. Hemípteros in Insetos do Brasil. Tomo 2. Escola Nacional de Agronomia, 1940, 327-329. (in portoghese).
  • Antonio Servadei, Sergio Zangheri, Luigi Masutti. Entomologia generale ed applicata. Padova, CEDAM, 1972.

 title=
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autori e redattori di Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia IT

Notonectidae: Brief Summary ( İtalyanca )

wikipedia IT tarafından sağlandı

Le Notonette (Notonectidae Latreille, 1802) sono una famiglia di insetti acquatici Nepomorfi (ordine Rhynchota, sottordine Heteroptera).

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autori e redattori di Wikipedia
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia IT

Nugarplaukos ( Litvanca )

wikipedia LT tarafından sağlandı

Nugarplaukos (lot. Notonectidae) – kosmopolitinė blakių šeima. Plėšrios, iki 2 cm dydžio. Plaukioja vandens paviršiuje pilvu į viršų. Užpakalinės kojos pritaikytos plaukimui, gausiai apaugusios plaukeliais. Išvaizda panašios į irklablakes, tačiau pastarosios dažniausiai augalėdės ir plaukioja vandens telkinių dugne nugara į viršų.

Nugarplaukos gyvena stovinčio vandens telkiniuose, pasitaiko sodybų tvenkiniuose. Skraido, lengvai patenka iš vieno telkinio į kitą.

Gali sumedžioti gana stambų grobį – buožgalvius, smulkias žuveles. Gali skaudžiai įkąsti žmogui.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Vikipedijos autoriai ir redaktoriai
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia LT

Bootsmannetjes ( Felemenkçe; Flemish )

wikipedia NL tarafından sağlandı

Bootsmannetjes[1], ook wel rugzwemmers genoemd, zijn insecten uit de orde van de wantsen, lid van de onder water levende familie Notonectidae. De familie werd voor het eerst wetenschappelijk beschreven door Carolus Linnaeus in 1758. Er zijn meerdere soorten die sterk op elkaar lijken. De soort gewoon bootsmannetje (Notonecta glauca) is in Nederland de meest algemene soort. Het gevlekt bootsmannetje (N. maculata) komt op de tweede plaats.

Kenmerken

Het bootsmannetje heeft een sterk gekield lichaam dat lijkt op een omgekeerde boot. Bootsmannetjes zijn bruin en hun rug is roze-achtig, zodat ze zowel van boven als van onder af bezien gecamoufleerd zijn. Ze zwemmen op de rug, daarom worden ze ook wel ruggezwemmers genoemd. Uiterlijk lijkt dit dier zowel op de duikerwantsen als de zwemwants (Ilyocoris cimicoides). Duikerwantsen zijn echter smaller en zwemwantsen juist breder. Het bootsmannetje wordt ongeveer 15 millimeter lang en komt in alle wateren voor: zowel in permanente waterpartijen als grote regenplassen. Vanwege de relatief krachtige monddelen kan het insect beter niet opgepakt worden, want ze kunnen gemeen bijten. Van steken is geen sprake, omdat ze een scherpe zuigsnuit hebben en geen angel. Een jong bootsmannetje wordt nimf genoemd. Er is - zoals bij alle wantsen - geen wormachtig larvestadium: de jonge wantsjes lijken meteen al op de ouderdieren, maar kunnen nog niet vliegen. Ze vervellen regelmatig en worden dan per vervelling steeds iets groter. Jongere dieren zijn eerst wit met opvallende rode ogen en krijgen later de volwassen kleuren.

Levenswijze

 src=
Bootsmannetje (Notonectidae)

Het bootsmannetje is zowel een goede zwemmer als een goede vlieger; op het land echter is het onhandig en maakt kleine sprongetjes om het water te bereiken. Zwemmen doet het bootsmannetje met de spatelvormige poten die een borstelige beharing hebben waardoor het oppervlak nog groter is. Omdat er min of meer geroeid wordt verplaatst het bootsmannetje zich met schokkende bewegingen, en zoals de naam al doet vermoeden op de rug. Door de ruggelingse verplaatsing kunnen ze prooien goed waarnemen. Een bootsmannetje eet vooral prooien die zich op of tegen het wateroppervlak bevinden. Het is een geducht roofdier dat alles pakt wat het kan overmeesteren: op het menu staan visjes, kikkervisjes, insecten, wormen en ook soortgenoten. Het bootsmannetje eet ook veel vissen- en amfibieënlarven. Vijanden zijn kikkers, padden, de grote oeverspin en sommige vissen zoals de zeelt.

Bootsmannetjes moeten ademhalen aan de oppervlakte wat ze doen door het achterlijf net iets boven water te steken en door de korte adembuis lucht aan te zuigen; ze hebben geen kieuwen. De lucht hecht zich aan de vele buikharen net zoals bij de meeste waterinsecten en de waterspin. Hierdoor krijgen ze een 'zilveren' buik, maar ze stijgen direct naar de oppervlakte als ze niet zwemmen, doordat ze veel lichter zijn dan water. Ze hebben kleine klauwen waarmee ze zich goed vast kunnen houden aan onderwaterobjecten zodat ze op de bodem kunnen schuilen bij gevaar.

Nut

Bootsmannetjes zijn voor de mens nuttig omdat ze grote hoeveelheden muggenlarven eten die mensen liever kwijt dan rijk zijn.

Soorten in Nederland en België

Bronnen, noten en/of referenties
  1. Bernhard Grzimek, Het leven der dieren deel II: Insecten, Kindler Verlag AG, 1969, Pagina 218. ISBN 90 274 8621 2.
Wikimedia Commons Zie de categorie Notonectidae van Wikimedia Commons voor mediabestanden over dit onderwerp.
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia-auteurs en -editors
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia NL

Bootsmannetjes: Brief Summary ( Felemenkçe; Flemish )

wikipedia NL tarafından sağlandı

Bootsmannetjes, ook wel rugzwemmers genoemd, zijn insecten uit de orde van de wantsen, lid van de onder water levende familie Notonectidae. De familie werd voor het eerst wetenschappelijk beschreven door Carolus Linnaeus in 1758. Er zijn meerdere soorten die sterk op elkaar lijken. De soort gewoon bootsmannetje (Notonecta glauca) is in Nederland de meest algemene soort. Het gevlekt bootsmannetje (N. maculata) komt op de tweede plaats.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia-auteurs en -editors
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia NL

Ryggsymjar ( Norveççe )

wikipedia NN tarafından sağlandı

Ryggsymjarar er ei gruppe insekt som høyrer til tegene. Dei er rovinsekt som lever i ferskvatn, som regel i små fiskelause tjern men òg unnataksvis i større sjøar der det òg finst fisk. Som namnet tilseier sym dei på ryggen og lever av småinsekt som landar i overflatehinna.

På verdsbasis er det kjend om lag 350 artar fordelt på 11 slekter[1]. I Noreg er det kjend tre artar i slekta Notonecta[2].

Kjenneteikn

Ryggsymjarar er middelsstore insekt (opp til 15 mm [3] )som har mykje til felles med buksymjarane. Dei er derimot større, og lette å kjenne att på at dei (oftast) sym med buken opp. I tillegg har dei normale tåledd med klør på framføtene der buksymjarar har knivforma «åreblad». Ryggsymjarane sym hovudsakleg med bakbeina, som er lange, kraftige og hårete. Fram- og mellombeina vert nytta til å halda byttet fast med. På ryggen har dei ein karakteristisk kjøl.

Som andre insekt pustar ryggsymjaren oksygen i gassform. Sidan han lever i vatn har han difor fleire tilpassingar for å ta med seg luft når han dykkar. Særleg vert det lagra mykje i bukområdet, noko som hjelper dyret med å halda buken opp. Han lagrar òg luft i hårfrynsene langs kantane av kjølen og under vengjene.

Det er vist at ryggsymjarane orienterar seg i vatnet etter lys heller enn tyngdekraft; om ein har dei i akvarium som er opplyst nedanifrå sym dei med buken ned![4]

Levesett

Jakt og føde

Notonectidae-Galiza.jpg

Typisk for ryggsymjarane er at dei heng i overflatehinna i ferskvatn med ryggen ned og ventar på at eit potensielt bytte skal landa i vatnet. Dei er særs kjenslevare overfor vibrasjonar i vassflata, og er raske til å spora opp fluger, mygg og andre dyr som landar i vatnet. Så snart byttet er nært nok, fyk dyret til med kraftige symjetak. Den ledda sugesnabelen som er typisk for nebbmunnane vert så nytta til å bedøva byttet. Dei kan bita kraftig frå seg; somme hevdar tilmed det er verre enn kvefsestikk.

Det hender òg at ryggsymjarane fangar bytte nede i vatnet. Det har blitt observert at dei kan ta så store dyr som rompetroll og fiskeyngel.

Livssyklus

Ryggsymjarane har ufullstendig forvandling som andre nebbmunnar, og har såleis ikkje noko puppestadium. Egga er avlange og kvite og vert festa til plantestenglar under vatn.[5] Det tek få veker før dei klekker. Generasjonstida er kort, og det vaksne stadiet er ofte dominerande. Dei norske artane lever ganske kort som egg og nymfer, men kan leva relativt lenge som vaksne. I Noreg kan Notonecta glauca leva i fleire år, medan N. lutea døyr om hausten. Dette speglast i måten dyra overvintrar på; N. glauca overvintrar som vaksen medan N. lutea overvintrar som egg.

Dei flyg godt, og det er særleg om hausten dei tek til vengjene[6]. Dette er med på å gjera artane i gruppa raske til å kolonisera nye habitatar.

Systematikk

Ryggsymjarane vert delt inn i to underfamiliar, Anisopinae og Notonectinae. Den sistnemnde vert vidare tradisjonelt delt inn i tre stammar: Aphelonectini, Notonectini og Nychiini; der Aphelonectini og Notonectini i dag vert sett på som synonym. Alle dei norske artane er relativt nært i slekt, då dei alle høyrer til slekta Notonecta.

  • Familie Notonectidae (Ryggsymjarar)
    • Underfamilie Anisopinae
      • Slekt Anisops
      • Slekt Paranisops
      • Slekt Walambianisops
      • Slekt Buenoa
 src=
Notonecta glauca i overflata, med spegelbilete.
    • Underfamilie Notonectinae
      • Stamme Notonectini
        • Slekt Aphelonecta
        • Slekt Enithares
        • Slekt Enitharoides
        • Slekt Notonecta
      • Stamme Nychiini
        • Slekt Martarega
        • Slekt Neonychia
        • Slekt Nychia

Kjelder

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia authors and editors
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia NN

Ryggsymjar: Brief Summary ( Norveççe )

wikipedia NN tarafından sağlandı

Ryggsymjarar er ei gruppe insekt som høyrer til tegene. Dei er rovinsekt som lever i ferskvatn, som regel i små fiskelause tjern men òg unnataksvis i større sjøar der det òg finst fisk. Som namnet tilseier sym dei på ryggen og lever av småinsekt som landar i overflatehinna.

På verdsbasis er det kjend om lag 350 artar fordelt på 11 slekter. I Noreg er det kjend tre artar i slekta Notonecta.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia authors and editors
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia NN

Ryggsvømmere ( Norveççe )

wikipedia NO tarafından sağlandı
«Ryggsvømmer» har flere betydninger.

Ryggsvømmere (Notonectidae) er en familie med insekter som lever som svømmende rovdyr i vann. Det er i Norge funnet tre arter av ryggsvømmere, alle tilhørende slekten Notonecta.[1] De fleste artene finnes i varmere strøk.

 src=
Ryggsvømmer, bilde fra buksiden.

Utseende

Ryggsvømmere er middelsstore teger som svømmer opp-ned, på ryggen. De er derfor ofte lyse på ryggen, som vender ned, og som blir mindre synlig mot en lys himmel over vannflaten. De er også generelt mørke på buksiden og beina, som vender opp når de svømmer. Fordi de svømmer opp-ned får de en slags «båtform». Når de kryper på land eller flyr snur de ryggsiden opp.

Kroppen har korte hår. Særlig bakbeina er lange og årelignende (svømmeføtter). Antennene er ikke synlig og finnes på siden av hodet, bak de store fasettøynene. Munndelene er ganske korte men kraftige, med en spiss sugesnabel.

Et stort scutellum er lett synlig. De to norske artene kan skilles på fargen på scutellumet. Forvingene er velutviklet og membranøse.

Levevis

De finnes i ferskvann, helst i stillestående vann. Voksne og nymfer svømmer opp-ned, og beveger seg betydelig raskere enn buksvømmere under vann. Den korthårete kroppen gjør at luftbobler fester seg til kroppen under dykking. Dette gjør at ryggsvømmere kan oppholde seg under vann ganske lenge.

Ryggsvømmere er gode flygere, noe som er nyttig når de skal oppsøke nye leveområder.

Ryggsvømmere er nebbmunner, det vil si at de har sugende munndeler og de er rovdyr som suger kroppsvæske fra andre mindre dyr. Voksne dyr kan gi et smertefullt stikk med sugesnabelen om de blir håndtert uvørent.

Ryggsvømmere har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.

Systematisk Inndeling / europeiske arter

Familien ryggsvømmere er systematisk plassert i gruppen Nepomorpha, sammen med: Vannskorpioner, Kjempevannteger, Ochteridae, Paddeteger, Buksvømmere, Aphelocheiridae, Potamocoridae, Vannrøvere, Pleidae og Helotrephidae

Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.

Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske ryggsvømmerne.

Treliste

Referanser

Kilder

  • Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
  • Gjerde, Harald og Hågvar, Sigmund. 1985. Vannteger unntatt buksvømmere (Corixidae. Norsk entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr. 8, 8 sider.
  • Internett: Fauna Europaea

Eksterne lenker

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia forfattere og redaktører
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia NO

Ryggsvømmere: Brief Summary ( Norveççe )

wikipedia NO tarafından sağlandı
«Ryggsvømmer» har flere betydninger.

Ryggsvømmere (Notonectidae) er en familie med insekter som lever som svømmende rovdyr i vann. Det er i Norge funnet tre arter av ryggsvømmere, alle tilhørende slekten Notonecta. De fleste artene finnes i varmere strøk.

 src= Ryggsvømmer, bilde fra buksiden.
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia forfattere og redaktører
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia NO

Pluskolcowate ( Lehçe )

wikipedia POL tarafından sağlandı
Wikisłownik Hasło w Wikisłowniku
 src=
Wierzch ciała Notonecta maculata
 src=
Spód głowy Notonecta maculata

Pluskolcowate (Notonectidae) – rodzina owadów z podrzędu pluskwiaków różnoskrzydłych. Są to drapieżne pluskwiaki wodne. Rodzina Notonectidae liczy około 340 gatunków[1].

Opis

Osiągają od 5 do 15 mm długości ciała[1], którego kształt jest łódkowaty: od spodu płaski, od góry wypukły, a w obrysie wydłużony, ku tyłowi zwężony klinowato[2]. Duża głowa wyposażona jest w duże, nerkowate oczy złożone, osadzone po bokach spodu czułki zbudowane z 3 lub 4 członów oraz krępą i ruchliwą, czteroczłonową kłujkę. Przyoczek brak. Dwie pierwsze pary odnóży chwytne[2], zwykle o dwuczłonowych stopach, przy czym pierwszy człon często zredukowany, i przedstopiach zakończonych pazurkami Tylna para pływna, wiosłowata, wyposażona w szczeciny pływne, o stopie zawsze dwuczłonowej i zredukowanych pazurkach. Odwłok ma na spodzie kil środkowy, a pośrodku i po bokach kępki szczecin tworzące komorę powietrzną, do której uchodzą przetchlinki. Piąte sternum odwłoka silnie wyciągnięte jest w przód. Samce mają narządy rozrodcze symetryczne, a samice robakowatą spermatekę[1].

W wodzie poruszają się pod powierzchnią grzbietem do dołu. Poruszanie się w wodzie ułatwiają owłosione, tylne odnóża. Pokrywy skrzydłowe zachodzące na siebie, po osuszeniu skrzydeł pluskolcowate dobrze latają. Samce niektórych Anisopinae wytwarzają dźwięki[1][2].

Pluskolcowate żywią się innymi stworzeniami wodnymi zarówno bezkręgowymi jak drobnymi kręgowcami takimi jak małe ryby[2].

Występowanie

Takson kosmopolityczny[1]. W Polsce stwierdzono występowanie sześciu gatunków Notonectidae[2] (zobacz: pluskolcowate Polski).

Systematyka

Pierwotnie Notonectidae zostały opisane w 1802 przez Pierre André Latreille'a pod nazwą Notonectariae i do 1928 były często doń klasyfikowane Pleidae i Helotrephidae[1]. Obecnie umieszcza się je wśród Nepomorpha, w nadrodzinie Notonectoidea. Według rezultatów molekularno-morfologicznej analizy filogenetycznej infrarzędu opublikowanej przez Hebsgaarda i współpracowników w 2004 roku jak i badań kladystycznych aparatów gębowych, przeprowadzonych przez J. Brożek wskazują, że pluskolcowate zajmują pozycję siostrzaną względem kladu obejmującego Pleidae i Helotrephidae, co zgadza się z wieloma wcześniejszymi poglądami[3][4]. Z kolei wyniki badań filogenetycznych mtDNA przeprowadzonych przez Hua J. i innych w 2009 wskazują na pozycję siostrzaną Notonectidae względem kladu obejmującego Naucoridae i Aphelocheiridae[5].

Schuh i Slater (1995) dzielą Notonectidae na dwie podrodziny zawierające 11 rodzajów[1]:

Przypisy

  1. a b c d e f g Randall T. Schuh, James Alexander Slater: True bugs of the world (Hemiptera:Heteroptera): classification and natural history. Cornell University Press, 1995. ISBN 0-8014-2066-0. (ang.)
  2. a b c d e Tadaeusz Jaczewski, Aleksander Wróblewski: Klucze do oznaczania owadów Polski cz. XVIII Pluskwiaki różnioskrzydłe - Heteroptera z. 2 Corixidae, Notonectidae, Pleidae, Nepidae, Naucoridae, Aphelocheiridae. Warszawa, Wrocław: PWN, Polskie Towarzystwo Entomologiczne, 1978.
  3. Martin Bay Hebsgaard, Nils M. Andersen, Jakob Damgaard. Phylogeny of the true water bugs (Nepomorpha: Hemiptera-Heteroptera) based on 16S and 28S rDNA and morphology. „Systematic Entomology”. 29 (4), s. 488-508, 2004. DOI: 10.1111/j.0307-6970.2004.00254.x.
  4. Jolanta Brożek. Phylogenetic Signals from Nepomorpha (Insecta: Hemiptera: Heteroptera) Mouthparts: Stylets Bundle, Sense Organs, and Labial Segments. „Scientific World Journal”. 237854, 2014. DOI: 10.1155/2014/237854.
  5. Jimeng Hua, Ming Li, Pengzhi Dong, Ying Cui, Qiang Xie, Wenjun Bu. Phylogenetic analysis of the true water bugs (Insecta: Hemiptera: Heteroptera: Nepomorpha): evidence from mitochondrial genomes. „BMC Evolutionary Biology2009”. 9 (134), 2009. DOI: 10.1186/1471-2148-9-134.
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autorzy i redaktorzy Wikipedii
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia POL

Pluskolcowate: Brief Summary ( Lehçe )

wikipedia POL tarafından sağlandı
 src= Wierzch ciała Notonecta maculata  src= Spód głowy Notonecta maculata  src= Notonecta triguttata

Pluskolcowate (Notonectidae) – rodzina owadów z podrzędu pluskwiaków różnoskrzydłych. Są to drapieżne pluskwiaki wodne. Rodzina Notonectidae liczy około 340 gatunków.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Autorzy i redaktorzy Wikipedii
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia POL

Ryggsimmare ( İsveççe )

wikipedia SV tarafından sağlandı

Ryggsimmare (Notonectidae) är en familj insekter ibland vattenskinnbaggarna. De karaktäriseras av att bakbenen är betydligt längre än mellanbenen. De lever i sötvatten och är rovdjur. De dödar bytet med ett giftigt stick. De kan även ge smärtsamma stick på människor. I motsats till buksimmare, så simmar ryggsimmarna på rygg, det vill säga med buken uppåt. Familjen omfattar cirka 170 arter som är mellan 13 och 18 millimeter långa.

Svenska arter

I Sverige finns det 5 arter, den vanligaste är allmän ryggsimmare.

Nuvola apps bug2.svg Denna insekts-relaterade djurartikel saknar väsentlig information. Du kan hjälpa till genom att tillföra sådan.
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia författare och redaktörer
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia SV

Ryggsimmare: Brief Summary ( İsveççe )

wikipedia SV tarafından sağlandı

Ryggsimmare (Notonectidae) är en familj insekter ibland vattenskinnbaggarna. De karaktäriseras av att bakbenen är betydligt längre än mellanbenen. De lever i sötvatten och är rovdjur. De dödar bytet med ett giftigt stick. De kan även ge smärtsamma stick på människor. I motsats till buksimmare, så simmar ryggsimmarna på rygg, det vill säga med buken uppåt. Familjen omfattar cirka 170 arter som är mellan 13 och 18 millimeter långa.

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
Wikipedia författare och redaktörer
orijinal
kaynağı ziyaret et
ortak site
wikipedia SV

マツモムシ ( Japonca )

wikipedia 日本語 tarafından sağlandı
マツモムシ マツモムシ
マツモムシ
分類 : 動物界 Animalia : 節足動物門 Arthropoda : 昆虫綱 Insecta 上目 : 節顎上目 Condylognatha : カメムシ目 Hemiptera 亜目 : カメムシ亜目 Heteroptera 下目 : タイコウチ下目 Nepomorpha 上科 : マツモムシ上科 Notonectoidea : マツモムシ科 Notonectidae 亜科 : マツモムシ亜科 Notonectidae : マツモムシ属 Notonecta : マツモムシ N. triguttata 学名 Notonecta triguttata
Motschulsky, 1861 和名 松藻虫 英名 backswimmers

マツモムシ(松藻虫、Notonecta triguttata)は、カメムシ目(半翅目)・マツモムシ科に分類される昆虫の一、またはマツモムシ科の昆虫の総称である。水生昆虫で、背泳ぎで泳ぐ事で有名。そのため英名も"backswimmers"である。

形態[編集]

体長は11.5-14mm。体は細長い楕円形、触角は短く、鋭い口吻を持つ。前足、中足はやや短く、獲物を捕らえるために使われる。水中でうまく泳ぐために後脚は遊泳脚として発達している。

灰黄色で黒色の斑点があり、ビロードのような光沢を持つ。黄色い部分は北に行くほど広く淡色である。水中では体表面に空気の層を保持するため、銀色に見える。幼虫は、翅がなくて真っ白の腹部がよく目立つ。頭部・胸部に続く腹部が相対的に小さいので、頭でっかちに見える。

生態[編集]

池や沼などの水中に見られる。普段は背面を下にして泳ぐ。水中で、体を水平にして泳いでいるか、水面の下に、頭をやや下げて静止していることが多い。飛ぶときはひっくりかえってから飛び立つ。

捕食性である。小魚やオタマジャクシのような小型の水生脊椎動物、他の水生昆虫のような小型水生節足動物、水面に落下した昆虫などを捕らえ口吻を突き刺して消化液を送り込み、体外消化のうえ溶解した肉質を吸汁する。本種を素手で捕まえ手のひらの上などに乗せた場合等にしばしば刺され、ハチに刺されたような激痛を伴うのは、口吻から捕食に必要な麻痺毒や消化液を含む唾液が送り込まれているからである。

マツモムシ科の昆虫[編集]

日本には3属9種が知られている。

  • マツモムシ属
    • マツモムシ Notonecta triguttata
    • キイロマツモムシ Notonecta reuteri
      体長13.5-16mm。体の背面は灰黄色で、下面は黄褐色ないし暗褐色。
    • オキナワマツモムシ Notonecta chinensis
      体長14-16mm。希少種。
  • Anisops
    • コマツモムシ Anisops ogasawarensis
      体長6-7mm。マツモムシより一回り小さく、体は細い。マツモムシが水面近くに占位することが多いのに対して、コマツモムシはやや深い水の中ほどにじっと漂うことが多い。体全体が灰褐色に見える。
    • クロイワコマツモムシ Anisops kuroiwai
    • イシガキコマツモムシ Anisops occipitalis
    • オオコマツモムシ Anisops stali
    • ヒメコマツモムシ Anisops tahitiensis
  • Enithares
    • タイワンマツモムシ Enithares sinica
      体長8-9mm。準絶滅危惧種。

参考文献[編集]

[icon]
この節の加筆が望まれています。

関連項目[編集]

 src= ウィキスピーシーズにマツモムシ科に関する情報があります。  src= ウィキメディア・コモンズには、マツモムシ科に関連するカテゴリがあります。

外部リンク[編集]

 title=
lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
ウィキペディアの著者と編集者

マツモムシ: Brief Summary ( Japonca )

wikipedia 日本語 tarafından sağlandı

マツモムシ(松藻虫、Notonecta triguttata)は、カメムシ目(半翅目)・マツモムシ科に分類される昆虫の一、またはマツモムシ科の昆虫の総称である。水生昆虫で、背泳ぎで泳ぐ事で有名。そのため英名も"backswimmers"である。

lisans
cc-by-sa-3.0
telif hakkı
ウィキペディアの著者と編集者