Sukkertare er en av Norges vanligste tarer og danner skoger langs hele kysten og på Svalbard. Den dekker et areal beregnet til ca. 26nbsp;000 kvadratkilometer og estimert biomasse er på 20,2 millioner tonn.[1] Norge har 5-25 % av verdens sukkertare og fra 25-50 % av Europas. Sør for Portugal blir vannet for varmt for sukkertaren.[2]. Sukkerarten kan bli opptil 4-5 meter lang, men den vanlige størrelsen er 1-2 meter. Sukkertaren vokser på fjell, stein og skjell, helst på litt bølgebeskyttede steder[3] og er den eneste taren som legger seg til på sandbunn. Den trives best på grunt vann i bukter og viker, men vokser også på dypt vann ned til 30 meter, også på middels bølgeeksponerte steder[4], men da gjerne i mellom stortaren. Den blir fra 2 til 5 år og er en art som raskt gjenvinner et område. På samme måte kan den ta over områder etter stortaren, hvis denne har blitt fjernet ved tråling eller ødelagt etter storm (slitt løs).
Av utseende har den et festeorgan (hapter), en stilk (5-50 cm lang, 5-8 mm diameter) og et enkelt sammenhengende stort skrukkete blad av lanseform (10-30 cm bredt, 1-3 meter langt). På ettervinter og vår dannes nytt blad mellom stilken og fjorårets blad. Den vokser da med opp til en centimeter i døgnet i mars-mai. Utover sommeren stanser veksten, og i stedet lager sukkertaren sporer som på senhøsten skal sendes ut for formering. Den begynner den å lagre mat til den kalde vinteren. Millioner av zoosporer slippes ut, festes til noe på bunnen og spirer til gametofytter av begge kjønn som befrukter hverandre slik at en ny tare (sporofytt) blir til. Første året kan sukkerarten vokse med en meter.
Sukkertareskogen har særlig to viktige funksjoner: som primærprodusent og som leveområde for dyr. Gjennom primærproduksjonen produserer den plantemateriale som går inn i kystens næringskjeder. De tette og tredimensjonale tareskogene er leveområde for et rikt og mangfoldig dyreliv[5]. Fisk, skalldyr og andre arter får både skjul og næring[6].
Rundt 2004 ble det meldt at 80 prosent av sukkertaren langs Skagerrak-kysten var borte sammen med 40 prosent av bestanden langs Vestlandet[7][8] [9]. Man vet ikke helt sikkert årsaken til dette, men økt sjøtempertaur, økt mengde næring og reduksjon i mengden dyr som beiter ned de fintrådige algene er foreslått som de mest sannsynlige faktorene.[10]
Tre av fire dyr og fisker som trengte sukkertaren, var også blitt borte. I sukkertarens sted hadde det grodd frem trådalger. Man mistenker at synderen som knekket den levende sukkertaren var noen år med varmere vann. Samtidig har milde vintere med mye regn og tilførsel av næringssalter forårsaket tilslamming (algedannelser som dekker til bunnen). Dette gjorde gjenveksten vanskelig.[11] Sukkertaren var derfor i 2006 i kategorien Nær Truet (NT) i Nasjonal rødliste men i 2010 ansett som Livskraftig (LC) igjen.
Sukkertare er en av Norges vanligste tarer og danner skoger langs hele kysten og på Svalbard. Den dekker et areal beregnet til ca. 26nbsp;000 kvadratkilometer og estimert biomasse er på 20,2 millioner tonn. Norge har 5-25 % av verdens sukkertare og fra 25-50 % av Europas. Sør for Portugal blir vannet for varmt for sukkertaren.. Sukkerarten kan bli opptil 4-5 meter lang, men den vanlige størrelsen er 1-2 meter. Sukkertaren vokser på fjell, stein og skjell, helst på litt bølgebeskyttede steder og er den eneste taren som legger seg til på sandbunn. Den trives best på grunt vann i bukter og viker, men vokser også på dypt vann ned til 30 meter, også på middels bølgeeksponerte steder, men da gjerne i mellom stortaren. Den blir fra 2 til 5 år og er en art som raskt gjenvinner et område. På samme måte kan den ta over områder etter stortaren, hvis denne har blitt fjernet ved tråling eller ødelagt etter storm (slitt løs).
