Spettmeisfamilien (Sittidae) er ein familie av små sporvefuglar med forholdsvis stort hovud. Dei har rett, kraftig nebb, kort hale og korte bein. Fuglane er gode klatrarar.
Sittidae er ein familie med artar over heile Eurasia og Nord-Amerika. I Noreg hekkar berre arten spettmeis (Sitta europaea).
Dette er kompakte fuglar med kraftige bein og sylforma, kraftig nebb. Dei kan gå på hellande eller vertikale trestammar og opp ned under greiner.[1] Virvellause dyr er ein viktig del av dietten for spettmeiser, spesielt i hekketida, men dei fleste artane et òg frø i det minste om vinteren, når evertebratar er mindre lett tilgjengeleg. Større matkjelder, slik som store insekt, sniglar, eikenøtter eller frø kan bli kilt inn i sprekkar og hakka i bitar med det sterke nebbet. Dette er åtferda som gjev namnet til familien.[2] Alle i familien lagrar forråd av mat, vanlegvis frø, som kan skyvast inn i sprekkar eller ned i bakken, gøymast under småsteinar, eller bak borkeflak. Klippespettmeis vil òg presse inn sniglar i passande sprekkar til å bruke i tider med manglande tilgang på føde. Dei kan finne att matforråd etter minne,[3] opp til 98 dagar etter lagring.[4]
Alle artane i denne gruppa hekkar i holrom. Klippespettmeis og ravinespettmeis brukar bergsprekker, alle andre spettmeisartar hekkar i hole tre. Ungane er lite utvikla ved klekking, blinde, fjørlause og hjelpelause ved fødselen. Begge foreldra matar ungane til dei er flygedyktige.
Fossila for denne gruppa synest å vere avgrensa til eit bein frå ein fot av ein tidleg miocen fugl frå Bayern som har vorte identifisert som ein utdøydd representant for klatrande Certhioidea, ein klade beståande av trekryparar, murkrypar og spettmeiser. Han har vorte skildra som Certhiops rummeli.[5]
Dei fleste spettmeiser har store populasjonar og omfattande geografiske område, og små problem med bestanden.[6]
Nokre av dei meir avgrensa artane er truga av avskoging.
Sittidae-familien vart skildra av René-Primevère Lesson i 1828. Dei næraste slektningane er murkrypar (Tichodroma muraria) og trekryparar, og alle desse artane er nokre gonger plassert i ei større gruppering saman med gjerdesmettfamilien og myggsmettar. Denne superfamilien er kalla Certhioidea.
Raudnebbvanga på Madagaskar og sittellaer i Australia og på Ny-Guinea vart ein gong plassert i familien Sittidae, på grunn av likskapar til spettmeiser i utsjånad og livsstil, men dei er ikkje nært nærskyldt, likskapar skuldast konvergent evolusjon for fylle ein økologisk nisje[2].
Nokre gonger er murkrypar som er avgrensa til fjella i det sørlege Eurasia, òg plassert i Sittidae-familien, i ein eigen underfamilie "Tichodromadinae". I så fall blir spettmeiser klassifisert i underfamilien "Sittinae". Murkrypar er likevel oftare plassert i ein eigen familie, det Tichodromadidae.[8] Morfologisk ligg murkrypar mellom spettmeiser og trekryparar, men utsjånad, tekstur i fjørdrakta, og forma og mønster på halen tydar på at han er nærast det førstnemnde takson.[9]
Spettmeiser i rekkjefølgje etter EBird/Clements Checklist v2018[10] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[11]
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Spettmeisfamilien Spettmeisfamilien (Sittidae) er ein familie av små sporvefuglar med forholdsvis stort hovud. Dei har rett, kraftig nebb, kort hale og korte bein. Fuglane er gode klatrarar.
Sittidae er ein familie med artar over heile Eurasia og Nord-Amerika. I Noreg hekkar berre arten spettmeis (Sitta europaea).
Spettmeisfamilien inneholder bare slekten Sitta. Fuglene blir 10–20 cm lange og har store hoder, korte haler og bein og kraftige nebb. De fleste artene har grå, blågrå eller blå overside, og mange har sort øyestrek. Fuglene markerer revir med høylytt, enkel sang.
Fuglene i spettmeisfamilien har evnen til å gå nedover trestammer med hodet først, i motsetning til for eksempel hakkespetter. De kan til og med klatre på undersiden av grener.
Alle artene er standfugler, med unntak av rustspettmeis som er trekkfugl. De aller fleste lever i tempererte skoger og fjellskoger på den nordlige halvkule. To arter, klippespettmeis og ravinespettmeis, lever blant klipper og fjellsider med lite vegetasjon. Slekten er rikest utviklet i Sør-Asia der flere arter kan påtreffes i samme område. I Norge hekker bare arten spettmeis (Sitta europaea).
Generelt er alle altetere som eter insekter, nøtter og frø. De kan til tider bli med i flerartsflokker, men holder seg innenfor reviret i hekketiden. Alle i familien lagrer matforråd, og kan finne dem igjen etter hukommelsen, opp til 98 dager etter lagring.
Tradisjonelt har også murkryperen (Tichodroma muraria) vært inkludert i denne gruppa, men er nå en egen delgruppe spurvefugler.
Denne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Spettmeisfamilien inneholder bare slekten Sitta. Fuglene blir 10–20 cm lange og har store hoder, korte haler og bein og kraftige nebb. De fleste artene har grå, blågrå eller blå overside, og mange har sort øyestrek. Fuglene markerer revir med høylytt, enkel sang.
Fuglene i spettmeisfamilien har evnen til å gå nedover trestammer med hodet først, i motsetning til for eksempel hakkespetter. De kan til og med klatre på undersiden av grener.
Alle artene er standfugler, med unntak av rustspettmeis som er trekkfugl. De aller fleste lever i tempererte skoger og fjellskoger på den nordlige halvkule. To arter, klippespettmeis og ravinespettmeis, lever blant klipper og fjellsider med lite vegetasjon. Slekten er rikest utviklet i Sør-Asia der flere arter kan påtreffes i samme område. I Norge hekker bare arten spettmeis (Sitta europaea).
Generelt er alle altetere som eter insekter, nøtter og frø. De kan til tider bli med i flerartsflokker, men holder seg innenfor reviret i hekketiden. Alle i familien lagrer matforråd, og kan finne dem igjen etter hukommelsen, opp til 98 dager etter lagring.
Tradisjonelt har også murkryperen (Tichodroma muraria) vært inkludert i denne gruppa, men er nå en egen delgruppe spurvefugler.
2_-California.jpg)
