Grønvier (Salix phylicifolia) er ein busk i pilfamilien. Han blir nytta som hageplante, mellom anna til hekk.
Han er brukt som matplante av nordamerikanske urfolk. Dei kan eta nyplukka skot råe eller tørka dei og eta dei med selolje, i supper eller som te. Rein og moskusfe beiter også på grønvier.
Grønvier kan bli mellom ein og fire meter høg. Han har stive blad med få tenner. Blada er blankt grøne på oversida, bleikt blågrøne på undersida.
Planten får grålodne raklar. Han blomstrar gjerne i mai og juni, avhengig av høgda over havet.
Grønvier dannar lett hybridar med nærskylde planter.
Brekkavier (Salix phylicifolia 'Brekkavier') er ein variant av grønvier som finst på Island og i Noreg.
Grønvier veks på fuktige stader i Nord-Amerika og Europa. Han er vanleg i Nord-Noreg og i fjellet i Sør-Noreg.
Brekkavier er ein variant som kjem frå Island, der han først blei funnen på byrjinga av 1800-talet. Han toler salt svært godt, og er elles hardfør. Brekkavier var den første busken som etablerte seg på Surtsey. Det skjedde i 1998, 35 år etter at den vulkanske øya blei danna.
Grønvier (Salix phylicifolia) er ein busk i pilfamilien. Han blir nytta som hageplante, mellom anna til hekk.
Han er brukt som matplante av nordamerikanske urfolk. Dei kan eta nyplukka skot råe eller tørka dei og eta dei med selolje, i supper eller som te. Rein og moskusfe beiter også på grønvier.
Grønnvier (latin: Salix phylicifolia), med varianten brekkavier, islandsk vier eller islandsk selje (islandsk: Brekkuvíðir), er en busk i pilefamilien (vierfamilien) med stive blad med få tenner. Bladene er fine, blanke og høygrønne på oversiden, undersiden er blekt blågrønn. Den kan bli opptil en meter høy og formerer seg lett ved stiklinger. Busken har tendens til å bli lusete og er utsatt for sopp, særlig på Sør-Island.
Grønnvier kan danne en rekke hybrider og har noen varianter, mer eller mindre vanlige:
Grønnvier er vanlig i fjellet i Sør-Norge, og fra og med Nordland også helt ut til kysten. Den vokser i hele Norden nord for en linje Telemark-Stockholm, dvs i det nordlige Sverige og i absolutt hele Finland. Videre i store deler av Europa og den vestlige halvdelen av Sibir. Grønnvier går opp til 1.760 moh. i Jotunheimen. Ikke langs kysten av vestlandet, bare i fjellstrøkene innerst i fjordene (unntak: Hjelmeland).
Brekkavier er en variant som kommer fra Island, der den først ble funnet i begynnelsen av det 19. århundret. Den er en underart av grønnvier og tåler salt svært godt. Tidligere ble den ansett som en hybrid mellom grønnvier og sølvvier (Salix glauca ). Den kan med fordel nyttes som hagebusk, hekk-plante og leplante i hager langs kysten der vegetasjonen er utsatt for saltdrev. Planten kan vokse på fuktige steder og er vanlig i Nord-Norge. Det har vært drevet forsøk med brekkavier på de ytterste øyene i Bulandet (Askvoll kommune) om hvor godt den tåler slikt saltdrev. I dag, flere år senere, er den etablert i dette øysamfunnet som blant annet hekkplante.
Brekkevier blir blant annet dyrket fram på planteskolen i Valevåg, Sunnhordland og Draglands planteskole utenfor Harstad.
Brekkavier var den første busken som etablerte seg på Surtsey. Det skjedde i 1998, 35 år etter at øya steg opp av havet.
Grønnvier (latin: Salix phylicifolia), med varianten brekkavier, islandsk vier eller islandsk selje (islandsk: Brekkuvíðir), er en busk i pilefamilien (vierfamilien) med stive blad med få tenner. Bladene er fine, blanke og høygrønne på oversiden, undersiden er blekt blågrønn. Den kan bli opptil en meter høy og formerer seg lett ved stiklinger. Busken har tendens til å bli lusete og er utsatt for sopp, særlig på Sør-Island.
