The spider family Lycosidae (wolf spiders) includes 2396 described species according to Platnick (2013), ranking it among the most species-rich of the 112 spider families recognized by Platnick (only seven spider families include more than 2000 described species). Nearly 250 lycosid species are known from North America north of Mexico (Dondale 2005). Lycosids are among the most common and widespread spiders, ranging from the Arctic to the subtropics. They are found in an extremely wide variety of habitats, including the coastal intertidal zone.
The unusual lycosid eye arrangement makes lycosids generally easy to recognize as such. Typically, there is a row of four small anterior eyes; two large and forward-facing posterior median eyes (PME); and well behind the PME, a pair of large posterior lateral eyes (PLE), which usually face to the side or even backwards. Wolf spiders have excellent vision and because of the arrangement of their eight eyes, they are able to see in all directions. Courtship in lycosids often includes a strong visual component (e.g., waving legs or palps).
Nearly half of the lycosid species found in North America north of Mexico are in the genera Pardosa (which have nearly perpendicular spines on their hind legs) or Pirata (these small spiders usually have a dark tuning fork-shaped mark on the cephalothorax).
Many lycosids are nocturnal or crepuscular (active at dawn or dusk), but others hunt during the day. Most lycosids do not build a capture web (in North America, only Sosippus species build webs) but they do use a dragline, which is laid down as they wander and provides an indirect mode of communication between individuals. Female lycosids exhibit unusual parental care. After constructing an egg sac, the female attaches it to her spinnerets and carries it with her as she hunts (in contrast, females of most species in the closely related family Pisauridae carry their round egg sac under the body, grasping it with their chelicerae and pedipalps). When the young emerge from the egg sac, they clamber onto her body (mainly on the abdomen, but sometimes spilling onto her cephalothorax). The young ride about on their mother for some days as they grow, then disperse.
Wolf spiders are mainly sit-and-wait predators, pouncing on prey that passes too close. Many wolf spiders build burrows, ranging from temporary shallow holes just a few centimeters deep to silk-lined tubes extending well into the ground. The burrows of some species may be marked by turrets of silk and debris or a silk sheet door similar to those of trapdoor spiders.
Dondale (2005) includes key references that provide an excellent entry into the literature on lycosid courtship and mating behavior, life histories, hunting behavior, and taxonomy.
(Dondale 2005 and references therein; Bradley 2013)
Los licósidos (Lycosidae) son una familia d'arañes araneomorfes, ente que los sos miembros alcuéntrense les que n'Europa se llamen tarántulas.
Lycos ye pallabra griega que significa llobu y en munchos idiomes, como l'inglés, adoptóse la espresión “gatuñes llobu” como traducción de Lycosidae. En realidá, según ye regla estendida, el nome de la familia deriva del d'unu de los sos xéneros, Lycosa. Les arañes más grandes d'Europa encuadrense nesta familia, que tamién inclúi miembros de pocos milímetros de llargor.
El nome común d'estes arañes, tarántula, emprestase a tracamundiu; pa otres arañes denominaes asina, vease tarántula.
Son arañes qu'analayen nel suelu, escavando pequeñes galeríes verticales o ocupando resquiebros naturales dende les qu'acesmen a les sos preses, que la so presencia detecten poles vibraciones del suelu. Les del xéneru Pirata habiten ambientes húmedos y son capaces de correr sobre l'agua o somorguiase nésta pa escapar de los predadores. Nun fabriquen una rede de caza (salvo les de los xéneros Sosippus, Aglaoctenus (Sudamericanu) y Diapontia (Sudamericanu), pero dalgunes tapicen con seda los sos abelugos. Les pates y los quelíceros son robustos, siendo'l cuartu par de pates el más llargu. Dos de los sos ocho güeyos son relativamente grandes y frontales, de manera qu'esfruten de meyor visión que la mayoría de los arácnidos, lo que-yos dexa empobinar visualmente y escorrer viviegamente a les sos preses.
Los machos cortexen a les femes con movimientos rítmicos de los sos pedipalpos y llevantando les pates anteriores. Una vegada llográu'l permisu'l machu asítiase sobre'l cefalotórax de la fema y la fecunda coles sos pedipalpos. Les femes fabriquen pa los güevos un sacu esféricu que porten colgando del estremu posterior ya inferior del abdome. Cuando los güevos eclosionan, lleven a les críes sobre l'abdome hasta que realicen la so primer muda. En dellos casos reparóse que les femes esponen el sacu de güevos al sol.
Los licósidos (Lycosidae) son una familia d'arañes araneomorfes, ente que los sos miembros alcuéntrense les que n'Europa se llamen tarántulas.
Lycos ye pallabra griega que significa llobu y en munchos idiomes, como l'inglés, adoptóse la espresión “gatuñes llobu” como traducción de Lycosidae. En realidá, según ye regla estendida, el nome de la familia deriva del d'unu de los sos xéneros, Lycosa. Les arañes más grandes d'Europa encuadrense nesta familia, que tamién inclúi miembros de pocos milímetros de llargor.
Els licòsids (Lycosidae) són una família d'aranyes araneomorfes.[2] Fou descrita per primera vegada per C. J. Sundevall l'any 1833.[1]
A l'Europa mediterrània anomenen "taràntules" les espècies més grans d'aquesta família. Les aranyes més grans d'Europa (fins a 30 mm) són licòsids, però també tenen membres molt petits, d'uns 3 mm. Tenen potes i quelícers robusts, essent el quart parell de potes el més llarg. Dos dels seus vuit ulls són relativament grans i frontals.
Lycos és una paraula grega que significa "llop" i en molts idiomes, com l'anglès, s'ha adoptat l'expressió aranyes llop (wolf spiders) com a denominació popular dels Lycosidae. En realitat, seguint la norma, el nom de la família deriva d'un dels seus gèneres més habituals, el gènere Lycosa. El seu nom pot fer referència a la seva manera de caçar, que és perseguint a les preses i capturant-les a la carrera, a diferència d'altres aranyes que usen els fils de seda.
El seu bon sentit de la vista els serveix per a la captura de les preses i l'exhibició de seducció del mascle; tenen una bona visió, tot i que no tan bona com la dels saltícids. Molt curiosament tenen dos ulls posteriors, de gran talla, que estan disposats per tal de mirar cap endavant.
La seva distribució geogràfica és molt ampla, i es poden trobant en una gran diversitat d'hàbitats.
Entre els Lycosidae, cal citar la Lycosa tarentula, situada a la regió de Tàrent, però també per tota la mediterrània. La seva picada o mossegada era considerada tan greu que calia organitzar una tarantel·la, una dansa napolitana de moviment frenètic que es ballava al sud d'Itàlia ja en el segle XIV, per tal d'aconseguir la guarició de la persona.
Se sap avui que els rars casos de picades de taràntula no són perillosos, amb un dolor similar a la picada d'una vespa. Existeixen tanmateix algunes espècies a Amèrica del Sud del qual la picada pot deixar cicatriu, ja que el seu verí és necrosant.
Són aranyes errants, que excaven petites galeries verticals o ocupen esquerdes naturals des de les quals esperen les seves preses, la presència de les quals detecten per les vibracions del terra. Les del gènere pirata habiten ambients humits i són capaces de córrer sobre l'aigua o submergir-se en aquesta per escapar dels predadors.
Habitualment no fabriquen una teranyina, llevat de membres dels gèneres Sosippus, Aglaoctenus i Diapontia (Amèrica del Sud), però algunes el que si fan és entapissar amb seda els seus refugis.
Els mascles fan la cort a les femelles amb moviments rítmics dels seus palps i aixecant les potes del davant. Una vegada la femella l'ha acceptat, el mascle es col·loca sobre el cefalotòrax de la femella i la fecunda amb els seus palps carregats d'esperma.
Les femelles fabriquen per guardar els ous un sac esfèric que porten penjant de l'extrem posterior i inferior de l'abdomen. Quan els ous fan eclosió, porten les cries sobre l'abdomen fins que realitzen la seva primera muda. En alguns casos s'ha observat que les femelles exposen el sac d'ous al sol.
Segons el World Spider Catalog amb data de 10 d'abril de 2019, aquesta família té reconeguts 124 gèneres i 2.443 espècies.[2]
Segons el World Spider Catalog versió 19.0 (2018), existeix el següent gènere fòssil:[3]
Els licòsids havien format part dels licosoïdeus (Lycosoidea), una superfamília constituïda per dotze famílies, entre les quals cal destacar pel seu nombre d'espècies (amb data de 2006): els licòsids (2.304), els ctènids (458), els oxiòpids (419) i els pisàurids (328). Les aranyes, tradicionalment, havien estat classificades en famílies que van ser agrupades en superfamílies. Quan es van aplicar anàlisis més rigorosos, com la cladística, es va fer evident que la major part de les principals agrupacions utilitzades durant el segle XX no eren compatibles amb les noves dades. Actualment, els llistats d'aranyes, com ara el World Spider Catalog, ja ignoren la classificació de superfamílies.[4][5]
Els licòsids (Lycosidae) són una família d'aranyes araneomorfes. Fou descrita per primera vegada per C. J. Sundevall l'any 1833.
A l'Europa mediterrània anomenen "taràntules" les espècies més grans d'aquesta família. Les aranyes més grans d'Europa (fins a 30 mm) són licòsids, però també tenen membres molt petits, d'uns 3 mm. Tenen potes i quelícers robusts, essent el quart parell de potes el més llarg. Dos dels seus vuit ulls són relativament grans i frontals.
Slíďákovití (Lycosidae) jsou velmi početná čeleď pavouků, je jich známo kolem 3000 druhů. Charakteristickým znakem je pro ně uspořádání očí do tří zřetelných, příčných řad. První řada je složena ze čtyř nejmenších očí a leží na rozhraní čela a temene. Třetí řada je od druhé dost vzdálená, takže spolu tvoří lichoběžník, blížící se svým tvarem téměř čtverci. Nohy jsou silné, opatřené skopulou, která slíďákům usnadňuje pevné uchopení kořisti, když se jí zmocňují rychlým výpadem. Na holeních, metatarzech a tarzech se vyskytují četné trichobotrie (chloupky schopné čití zvukových vibrací)
Některé druhy předou sítě, jiné obývají podzemní nory, které mohou být v některých případech doplněny i padacími dvířky. Mnohé druhy si nebudují žádný pavučinový úkryt.
Typické pro ně je, že samice nosí kokon s vajíčky připevněný k zadečku, později, po vylíhnutí larev, nosí na sobě i tyto larvy až do jejich prvního svleku.
Všichni slíďáci jsou epigeičtí živočichové - to znamená, že pobíhají a loví výhradně na povrchu půdy.
Slíďákovití (Lycosidae) jsou velmi početná čeleď pavouků, je jich známo kolem 3000 druhů. Charakteristickým znakem je pro ně uspořádání očí do tří zřetelných, příčných řad. První řada je složena ze čtyř nejmenších očí a leží na rozhraní čela a temene. Třetí řada je od druhé dost vzdálená, takže spolu tvoří lichoběžník, blížící se svým tvarem téměř čtverci. Nohy jsou silné, opatřené skopulou, která slíďákům usnadňuje pevné uchopení kořisti, když se jí zmocňují rychlým výpadem. Na holeních, metatarzech a tarzech se vyskytují četné trichobotrie (chloupky schopné čití zvukových vibrací)
Některé druhy předou sítě, jiné obývají podzemní nory, které mohou být v některých případech doplněny i padacími dvířky. Mnohé druhy si nebudují žádný pavučinový úkryt.
Typické pro ně je, že samice nosí kokon s vajíčky připevněný k zadečku, později, po vylíhnutí larev, nosí na sobě i tyto larvy až do jejich prvního svleku.
Všichni slíďáci jsou epigeičtí živočichové - to znamená, že pobíhají a loví výhradně na povrchu půdy.
Jagtedderkopper (latin: Lycosidae) er almindelige danske edderkopper, som løber deres bytte op. De sidder på jordbunden eller på planteblade. De fleste jagtedderkopper bliver ca. 10-20 mm lange.
Når de bevæger sig, sker det i små korte løb og de kan også hoppe.
Jagtedderkopperne har lange ben, og fanger deres bytte ved at overfalde det i spring. De laver intet fangnet, men bruger dog stadig deres spindevorter til at lave den vatagtige ægspind, som man ofte ser hunnen bære rundt på, fæstnet på spindevorterne. Mange arter bærer ungerne på ryggen et stykke tid efter de er klækket.
Jagtedderkopper (latin: Lycosidae) er almindelige danske edderkopper, som løber deres bytte op. De sidder på jordbunden eller på planteblade. De fleste jagtedderkopper bliver ca. 10-20 mm lange.
Når de bevæger sig, sker det i små korte løb og de kan også hoppe.
Jagtedderkopperne har lange ben, og fanger deres bytte ved at overfalde det i spring. De laver intet fangnet, men bruger dog stadig deres spindevorter til at lave den vatagtige ægspind, som man ofte ser hunnen bære rundt på, fæstnet på spindevorterne. Mange arter bærer ungerne på ryggen et stykke tid efter de er klækket.
Die Wolfsspinnen oder Wolfspinnen (Lycosidae) bilden eine Familie innerhalb der Ordnung der Webspinnen und zählen dort zur Überfamilie der Lycosoidea. Die prominente Spinnenfamilie zählt zu den zahlenmäßig größten der Ordnung und setzt sich aus kleinen bis sehr großen Arten zusammen, von denen die Mehrheit ohne Fangnetz jagt und stattdessen freilaufend lebt. Einige Arten legen jedoch Unterschlüpfe in Form von selbst gegrabenen Wohnröhren an, die mit Gespinsten versehen werden. Viele Wolfsspinnen leben allerdings nomadisch und nutzen bereits vorhandene Versteckmöglichkeiten, etwa die Unterseite von Steinen oder Gehölz als temporären Aufenthaltsort.
Die Mitglieder der weltweit verbreiteten Familie der Wolfsspinnen sind langbeinig und kräftig gebaut. Auffällig sind die vergrößerten hinteren Mittelaugen, die direkt nach vorn angeordnet sind. Der Sehsinn ist bei ihnen für die Jagd und die Balz von Bedeutung, aber nicht so gut entwickelt wie bei Springspinnen. Die Balz bei Wolfsspinnen setzt sich aus rhythmischen und tanzartigen Bewegungen seitens der Männchen zusammen, für die die vorderen Extremitäten beansprucht werden. Eine weitere Eigenart der Wolfsspinnen ist die ausgeprägte Form der Brutpflege. Die Eikokons werden von den Weibchen nach deren Fertigstellung an den Spinnwarzen angeheftet mit sich getragen und die Jungtiere klettern nach dem Schlupf auf das Opisthosoma (Hinterleib) ihrer Mutter und lassen sich von dieser für einige Zeit tragen, ehe sie sich vom Muttertier trennen und selbstständig heranwachsen.
Zu den Wolfsspinnen zählen auch die wie alle Arten dieser Familie für den Menschen ungefährlichen „Taranteln“ (ehemalig Tarentula; heute vorwiegend den Gattungen Hogna und Lycosa sowie teilweise den Scheintaranteln (Alopecosa) zugerechnet). Obgleich größere Exemplare mit ihren sehr kräftigen Cheliceren (Kieferklauen) auch die menschliche Haut durchdringen können, reicht die Menge und Konzentration des Giftes jedoch bei keiner Wolfsspinne aus, um bei einem Menschen medizinisch relevante Folgen auftreten zu lassen.
Die Wolfsspinnen erreichen eine Körperlänge von drei bis zu 45 Millimetern und sind somit kleine bis sehr große Vertreter der Echten Webspinnen (Araneamorphae). Die größte Art der Familie ist die Deserta-Tarantel (Hogna ingens). Die mitunter kryptische Färbung der Tiere kann sehr variieren und von matt gelbbraun über grau nahezu bis hin zu schwarz reichen. Die dorsale (obere) Körperfläche besitzt zumeist eine Musterung.[1]
Der Carapax (Vorderkörper des Prosomas, bzw. Vorderköerpers) ist bei den Wolfsspinnen länger als breit und schmaler sowie höher in der cephalen (am Kopf gelegenen) Region. Außerdem ist er mit einem dichten Kleid aus Setae (chitinisierten Haaren) bedeckt.[1] Diese kurzen Setae sind aufliegend auf dem Opisthosoma angelegt.[2] Darüber hinaus ist der Carapax mit breiten Bändern versehen. Die Fovea (Apodem) erscheint verlängert. Die acht ungleich großen Augen sind in drei Reihen je übereinander angegliedert. Die untere Reihe enthält vier kleinere Augen.[1] Diese Reihe ist entweder prokursiv, gerade oder rekursiv verlaufend und überschneidet sich nicht mit der mittleren Augenreihe.[2] Diese enthält auffallend große Augen und diese Augen wiederum ein Tapetum.[1] Diese sind zumeist die größten aller acht Augen. Die mittlere Augenreihe ist herausstechend an der Front des Carapax platziert.[2] Die beiden Augen der oberen Reihe sind von der Größe her zwischen denen der beiden anderen und befinden sich anterolateral (vorne seitlich) angeordnet auf dem Carapax.[1] Nur selten sind diese Augen größer als die der zweiten Reihe.[2] Die Augen der Wolfsspinnen sind recht leistungsstark. Bei Arten, die in Ufernähe leben, sind auch die Fähigkeiten zum Polarisationssehen (Wahrnehmung von polarisiertem Licht) und zur Sonnenkompassorientierung (Orientierung mithilfe des Sonnenlichts) vorhanden.[3] Die Cheliceren (Kieferklauen) sind kräftig gebaut und weisen gerillte Fangfurchen auf. Die Condyle (Ausstülpungen an der Basis der Cheliceren) sind deutlich hervorstehend-[1] Retromarginal (innen rückseitig) besitzen die Cheliceren zwei bis vier (meistens drei) Zähne.[2] Das Labium (sklerotisierte bzw. gehärtete Platte zwischen den Laden an der Vorderseite des Sternums) ist genauso so lang wie breit und halb so lang wie die Laden (umgebildete Coxen, bzw. Hüftglieder der Pedipalpen).[1] Letztere verlaufen mehr oder weniger parallel mit der Skopula am anterioren Rand.[4] Das Sternum (Brustschild des Prosomas) ist von ovaler bis schildförmiger Gestalt.[1]
Die Beine sind lang und meistens kräftig gebaut.[2] Außerdem sind sie rechtläufig ausgelegt.[4] Die Beine besitzen im Regelfall Skopulae (Flächen aus Hafthaaren).[1] Daneben besitzen die Extremitäten lange, schwarze und aufgerichtete Stacheln und ebenso lange, aufgerichtete und schwärzliche Setae neben kürzeren Setae.[4] An den Tarsen (Fußgliedern) befinden sich je drei Klauen.[1] Davon kann die mediane (mittlere) reduziert sein. Die Trochanter (Schenkelringe) weisen eine distale (von der Körpermitte entfernt liegende) Einkerbung auf ventraler (unterer) Fläche auf.[1]
Das Opisthosoma (Hinterleib) hat eine ovale[1] bis eiförmige Form und ist wie der Carapax dicht mit Setae bedeckt.[1] Die dorsalen (oberen) und ventralen Setae sind aufliegend ausgelegt und von kurzer Länge, während der anteriore (vordere) Endpunkt längere und kurvig verlaufende Setae aufweist.[5] Wolfsspinnen besitzen zwecks Atmung zwei Buchlungen sowie ein paar aus röhrenförmigen Tracheen (verzweigte Kanäle zur Luftversorgung), deren Stigmen (Atemöffnungen) sich nahe der Spinnwarzen befinden. Letztere sind wie bei Spinnen üblich in drei Paaren übereinander angeordnet. Wolfsspinnen zählen zu den ecribellaten Spinnen, der Colulus (vermutlich funktionsloser Hügel) ist hier anders als bei anderen zu dieser Gruppe zugehörigen Spinnen jedoch auch zurückgebildet. Bei den weiblichen Tieren befinden sich an den anterior-lateralen Spinnwarzen große Ampullendrüsen und an den posterior-medianan Spinnwarzen kleine Ampullendrüsen. Die sekundären Spinnwarzen dienen bei den Weibchen für das Anheften des Eikokons.[1]
Die Pedipalpen (umgewandelte Extremitäten im Kopfbereich) besitzen bei männlichen Wolfsspinnen anders als bei vielen anderen Spinnen bei fast allen Arten keine Apophysen (chitinisierte Fortsätze) an den Tibien.[1] Das Cymbium (erstes und vorderstes Sklerit, bzw. Hartteil) eines einzelnen Bulbus (männliches Geschlechtsorgan) und die Tibia eines Pedipalpus verfügen gelegentlich über je ein winziges Stridulationsorgan dessen Verbindung.[6] Der Embolus (drittes und letztes Sklerit des Bulbus) besitzt einen variablen Aufbau mitsamt Einfuhrorgan.[1] Er ist jedoch normalerweise lang und schlank gebaut, kann genauso jedoch kurz und abgeschnitten ausgebildet sein. Der Embolus und die terminale (am Ende gelegene) Apophyse, sofern vorhanden, entspringen im Normalfall von einem sklerotisierten Gebilde, das optisch einer Vorspelze ähnelt. Dieses Gebilde besteht aus einer deutlich ausgeprägten Platte mit einem dehnbaren Sack an dessen Basis. Die terminale Apophyse ist entweder klein und an der Basis des Embolus entspringend oder stärker hervortretend und stark sklerotisiert. Außerdem kann sie auch schnabel-, lappen-, zahn- oder schuppenartig sowie sichelförmig ausgeprägt sein. Daneben existiert auch eine mediane Apophyse, die durch eine kleine Membran beweglich am distalen Rand des Tegulums (zweites und mittleres Sklerit des Bulbus) befindlich ist. Diese Apophyse weist oft eine flache Längsrille auf der dorsalen Fläche und einen kräftigen Sporn auf der ventralen Fläche. In seltenen Fällen ist die Medianapophyse klein und polsterartig gebaut und mit einem distalem Fortsatz versehen. Dieser Prozess erstreckt sich dann in retrolaterale (seitlich rückliegende) oder retrolaterodistale (seitlich rückliegende und von der Körpermitte entfernt liegende) Richtung. Der Konduktor (Leiter) kann entweder als tegulärer (rückseitiger) Lappen genauso wie als Sklerit an der Basis des vorspelzenartigen Begildes, der Medianapophyse oder der Terminalapophyse erscheinen.[6]
Die Epigyne (weibliches Geschlechtsorgan) besitzt ein stark sklerotisiertes und medianes Septum (Trennwand), das oft als umgedrehtes T erscheint.[1] Bei einigen Arten ist dieses Septum unauffällig oder fehlend. Neben dem Septum ist oftmals eine Haube an der Epigyne vorhanden. Die Spermatheken (Samentaschen) sind meistens groß, bauchig geformt und gut sklerotisiert. Manchmal sind sie jedoch länglich und schlank oder keulenförmig gestaltet sowie mit einem sogenannten Spermathekalorgan ausgestattet.[6]
Wolfsspinnen können leicht mit anderen Spinnen aus der Überfamilie der Lycosoidea verwechselt werden. Ein Alleinstellungsmerkmal der Wolfsspinnen ist die Beschaffenheit der Augen, bzw. die der hier deutlich größeren Augen beider oberer Reihen. Von den Luchs- (Oxyopidae) und den Jagdspinnen (Pisauridae), deren obere Medianaugen ebenfalls von einem gitterartigen Tapetum eingerahmt sind, können die Wolfsspinnen auch durch den Aufbau der Pedipalpen der männlichen Tiere differenziert werden, da denen der Wolfsspinne Apophysen an den Tibien der Pedipalpen fehlen. Bei den Männchen der anderen Familie sind dort jedoch welche vorhanden.[6]
Weitere Verwechslungskandidaten der Wolfsspinnen sind die Kammspinnen (Ctenidae), bei denen die Augen zwar auch in drei Reihen aufgeteilt sind, wobei sich jedoch deren Anordnung meist von den Augenreihen bei den Wolfsspinnen unterscheidet. Dort enthält die oberste Reihe zwei, die mittlere vier und die untere wieder zwei Augen (Anordnung 2-4-2). Außerdem haben die Kammspinnen nur zwei Tarsalklauen, die kammförmig in einer Reihe angeordnet sind, was den Kammspinnen auch ihre Trivialbezeichnung eingebracht hat.[4]
Männliche Luchsspinne (Oxyopidae sp.) mit fehlendem Bein
Männliche Jagdspinne (Pisauridae sp.)
Weibliche Kammspinne (Ctenidae sp.)
Die Familie der Wolfsspinnen ist weltweit verbreitet.[1] Dabei kommen in Mitteleuropa etwa 90 Arten vor.[7] Die bevorzugten Habitate (Lebensräume) können innerhalb der Familie sehr unterschiedlich ausfallen. Einige Arten, etwa die der Piratenspinnen (Pirata) sind hygrophil (feuchtigkeitsliebend) und bewohnen demzufolge feuchtere Lebensräume wie Moore oder Sümpfe. Andere Arten, darunter die der Gattungen der Erdwölfe (Trochosa) und Schizocosa bevorzugen Graswiesen oder Laubwälder. Wieder andere Wolfsspinnen leben teilweise oder gänzlich unterirdisch. Beispiele dafür sind die Arten der Gattungen Hogna und Geolycosa, wobei die Vertreter erstgenannter Gattung eine teilweise unterirdisch erfolgende Lebensweise bevorzugen und die der letzteren vollständig unter der Erde leben.[2]
Die Arten weniger Gattungen der Wolfsspinnen bewohnen vielfältige Habitate, die von arktischen oder alpinen Tundren (oder beide) über Prärien, Salzwiesen und Sandstränden bis hin zu dichten Wäldern reichen können, wie es bei den Wühl- (Arctosa) und den Laufwölfen (Pardosa) der Fall ist.[2]
Viele Wolfsspinnen sind nomadische Bodenbewohner, die sich anscheinend zeitgleich mit Graslandschaften evolutionär entwickelt haben.[1] Die tagaktiven Wühl- (Arctosa) und Laufwölfe (Pardosa) bewegen sich huschartig und immer wieder unterbrochen über den Bodengrund, Streu, Felsen oder kurzem Gras. Bei Schneefall im Winter können die Spinnen ihre Aktivitäten unter der Schneeschicht fortsetzen.[2] Einige Vertreter der Wolfsspinnen legen Unterschlüpfe in Form von selbstgegrabenen Wohnröhren an, die mit lakenartigen Gespinsten ausgekleidet werden.[1] Die Wohnröhre ist bei einigen Arten zusätzlich mit einem Deckel verschlossen. Das Anlegen eines Unterschlupfes wird insbesondere von größeren Wolfsspinnen, etwa den Scheintaranteln (Alopecosa), den Wühlwölfen oder auch den Arten der Gattung Lycosa angewandt, während kleinere Vertreter der Wolfsspinnen, beispielsweise die Laufwölfe eine nomadische Lebensweise bevorzugen.[3]
Neben den tagaktiven Wolfsspinnen, zu denen mitunter auch die Scheintaranteln gehören, zählen zu dieser Familie auch nachtaktive Vertreter wie die Nachtwölfe (Trochosa) oder auch einige der als „Taranteln“ bekannte Wolfsspinnen.[3]
Die meisten Wolfsspinnen sind freilaufender Jäger, die demzufolge ohne Spinnennetz jagen. Die Jagdweise der Wolfsspinnen geschieht unter Aufwand von Energie und Kraft und die Tiere verfolgen Beuteobjekte aktiv. Ist ein Beutetier nah genug an die Spinne gelangt, springt eine Wolfsspinne dieses direkt an und versetzt ihm mithilfe der Cheliceren einen Giftbiss, der es außer Gefecht setzt. Anschließend wird das Beutetier von der Spinne durch Zugabe von Verdauungsenzymen und ein Durchkauen der Cheliceren aufgenommen. Während der Jagd nutzen diese Wolfsspinnen den Vorteil ihrer gut entwickelten Augen und ihrer kräftigen Beine.[2]
Ein geringer Anteil der zu den Wolfsspinnen zählenden Arten greift auf die Jagdweise von Spinnennetzen zurück. Diese Arten sind vorwiegend in den Tropen und Subtropen verbreitet.[1] In Mitteleuropa ist der Netzwolf (Aulonia albimana) der einzige Vertreter der Wolfsspinnen mit netzbauender Lebensweise.[8] Diese Art und auch die der in Afrika und Asien verbreiteten Gattung Hippasa legen Trichternetze an, die viele Ähnlichkeiten zu denen der Trichterspinnen (Agelenidae) aufweisen.[3]
Der Lebenszyklus der Wolfsspinnen ist wie bei anderen Spinnen in mehrere Phasen unterteilt. Die Phänologie (Aktivitätszeit) ist je nach Art variabel.
Der Paarung geht bei Wolfsspinnen ein markantes Balzverhalten voraus. Das Wolfsspinnenmännchen nähert sich dem paarungsbereiten Weibchen mit angehobenem vorderen Beinpaar. Die Paarungsbereitschaft riecht das Männchen wahrscheinlich schon aus einer Entfernung von einem Meter. Das Balzverhalten wird auch ausgelöst, wenn Fäden eines paarungsbereiten Weibchens gefunden werden. Das Männchen von Lycosa rabida vibriert mit dem Opisthosoma auf dem Substrat, anschließend vollführt es kreisende Bewegungen nach einem festen Muster mit den Pedipalpen, in denen sich die Samentaschen (Bulbus) befinden. Diese Bewegung geht in ein hörbares „Palpentrommeln“ über, das mit einem Stridulationsorgan erzeugt wird.
In einer Pause antwortet das paarungswillige Weibchen mit Klopfzeichen der vorderen Extremitäten und läuft einige Schritte auf das Männchen zu, was daraufhin die Balzbewegung erneut startet. Dies geht so lange, bis sich beide fast berühren; der erste Kontakt bleibt dem Weibchen vorbehalten. Handelt es sich bei dem Gegenüber irrtümlicherweise ebenfalls um ein Männchen, wird die Balz sofort mit einem drohenden Stelzgang beantwortet. Bei nachtaktiven Arten spielen akustische Signale eine größere Rolle, bei tagaktiven die optischen.
Das Männchen kriecht von vorne auf das Weibchen und beugt sich zunächst auf einer Seite des Hinterleibs herab, um den ersten Bulbus einzuführen. Das Weibchen richtet sein Opisthosoma danach aus. Dann wird der zweite Bulbus von der anderen Seite eingeführt.
Ein begattetes Weibchen der Wolfsspinnen legt einige Zeit nach der Paarung einen Eikokon an und betreibt eine aufopferungsvolle Brutpflege. Der Kokon wird von den Spinnen an die Spinnwarzen geheftet oder auf dem Opisthosoma wie bei den Piratenspinnen (Pirata) permanent mit sich getragen, um ihn vor Feinden verteidigen zu können. Der Eikokon wird energisch verteidigt. Nimmt man dem Weibchen den Kokon weg, werden auch dem Kokon ähnliche Gegenstände, zum Beispiel Papierkugeln oder kleine Schneckenhäuser umhergetragen.
Das Weibchen leistet den Jungspinnen Schlupfhilfe, indem sie den Kokon aufbeißt. Die Jungtiere klettern sofort auf ihren Rücken. Während sich bis zu hundert Jungtiere an den Haaren der Mutter festhalten, oft in mehreren Lagen übereinander sitzen und sich von ihrem Eidotter ernähren, streift die Mutter umher, vermutlich um möglichst optimale mikroklimatische Bedingungen und gute Verstecke zu finden. Um sich nicht allzu großer Gefahr auszusetzen, verzichtet sie während dieser etwa acht Tage dauernden Phase auf die Jagd.
Einem Wolfsspinnenweibchen kann man sogar einen artfremden Kokon „unterschieben“, um welchen sie sich ebenso kümmern wird. Die schlüpfenden Jungtiere klettern dann auf die Stiefmutter und lassen sich herumtragen.
Weibliche Wolfsspinne mit Eikokon
Nachdem die Jungtiere über mehrere Tage von ihrer Mutter ununterbrochen transportiert wurden, trennen sie sich von ihrer Mutter und wachsen selbstständig heran. Dies geschieht wie bei Gliederfüßern üblich über mehrere Häutungen.[2]
Die klassische Systematik befasst sich im Bereich der Biologie sowohl mit der taxonomischen (systematischen) Einteilung als auch mit der Biologie und mit der Nomenklatur (Disziplin der wissenschaftlichen Benennung) von Lebewesen einschließlich der Wolfsspinnen. Die Typusgattung der Familie ist Lycosa.[1] Von dieser stammt auch die wissenschaftliche Bezeichnung „Lycosidae“ der Familie, wobei das Wort „Lycosa“ selbst vom altgriechischen Nomen lykos, das übersetzt „Wolf“ bedeutet, stammt.[9][10]
Die Erstbeschreibung der Familie der Wolfsspinnen erfolgte 1833 unter Carl Jakob Sundevall. Laut Paolo Marcello Brignoli (1983) erwog Yves Guy sowohl 1966 und 1969 viele Synonymisierungen und stufte viele Gattungen zu Untergattungen herab. Dabei stützte sich Guy jedoch mehr auf Analysen im Bereich der Nomenklatur als auf materielle Inhalte oder gar den Erstbeschreibungen der jeweiligen Gattungen. Norman I. Platnick wies die Schlussfolgerungen Guys 2014 ab. Seit 2019 beinhaltet die Familie der Wolfsspinnen die 10 Unterfamilien der Allocosinae, der Artoriinae, der Evippinae, der Hippasinae, der Lycosinae, der Pardosinae, der Sosippinae, der Tricassinae, der Venoniinae und die der Zoicinae.[11]
Bei diesen 2019 anerkannten und 2018 seitens Luis N. Piacentini und Martín J. Ramírez durchgeführten Untersuchungen handelt es sich um eine Molekulare Phylogenie-Analyse, die wiederum mittels DNA-Analysen ermöglicht wurde.[12] Folgendes Kladogramm verdeutlicht die phylogenetische Stellung der Unterfamilien innerhalb der Familie der Wolfsspinnen zueinander:[13]
WolfsspinnenDer World Spider Catalog listet für die Wolfsspinnen aktuell 126 Gattungen und 2436 Arten und Unterarten.[11]
4 Gattungen galten einst als zu den Wolfsspinnen zugehörig, wurden jedoch mittlerweile transferiert. Die Gattungen sind:[11]
54 Gattungen, die zuletzt zu den Wolfsspinnen zählten, wurden mit anderen innerhalb der Familie synonymisiert und verloren somit ihren Gattungsstatus. Diese einstigen Gattungen sind:[11]
Zwei Gattungen der Wolfsspinnen hatten zuvor eine Bezeichnung, die mit denen anderer Gattungen identisch waren. Diese nun ersetzten Homonyme war.[11]
Eine Gattung der Wolfsspinnen wurde nach ihrer Erstbeschreibung nicht mehr als solche anerkannt und gilt heute als Nomen dubium. Die Gattung ist:[11]
Zwei Gattungen der Wolfsspinnen erfüllten bei ihrer Erstbeschreibung nicht die Voraussetzungen für einen Gattungsstatus und gelten heute als Nomia nuda. Die Gattungen sind:[11]
Unter den Wolfsspinnen sind vor allem die Schwarzbäuchige (Hogna radiata) und die Apulische Tarantel (Lycosa tarantula) oftmals gefürchtet. Dabei sind die Bisse dieser für den Menschen wie bei anderen größeren Wolfsspinnen zwar schmerzhaft, im Normalfall allerdings nicht von medizinischer Relevanz. Einzelne Wolfsspinnen werden außerdem gelegentlich als Heimtiere im Bereich der Terraristik gehalten[14] oder als Nützlinge im Rahmen der biologischen Schädlingsbekämpfung gesehen.
Größeren Wolfsspinnen, etwa den Arten der Gattung Lycosa ist es auch möglich, mit ihren Cheliceren die menschliche Haut zu durchdringen. Bissunfälle ereignen sich jedoch selten, da Wolfsspinnen gegenüber Menschen eher Scheu als Aggressivität zeigen und nicht selten verborgen bleiben. Im Herbst können Wolfsspinnen auch vermehrt in Häuser gelangen, wo sie etwa in Schränke, Keller und Garagen, jedoch auch an Zimmerpflanzen Schutz suchen. Um zu verhindern, dass Wolfsspinnen in einer Immobilie verbleiben, empfiehlt es sich diese von Unordnung gerade in dunklen Räumen freizuhalten, da Wolfsspinnen gerade dort vermehrt Möglichkeiten für Verstecke finden.
Bisse von Wolfsspinnen lösen im Regelfall keine auffälligen Symptome aus. Als Resultat tritt möglicherweise eine rote Beule an der Bissstelle auf, die angeschwollen ist und jucken kann. Diese und auch andere Folgen klingen zumeist nach wenigen Tagen wieder ab. Ein Biss einer Wolfsspinne kann jedoch auch allergische Reaktionen hervorrufen, in dessen Fall medizinische Hilfe in Anspruch genommen werden soll. Todesunfälle sind durch Bisse von Wolfsspinnen nicht belegt.
Wolfsspinnen wird im Rahmen der biologischen Schädlingsbekämpfung insbesondere für die Landwirtschaft ein großer Nutzen zugesprochen, da die Tiere eine Vielzahl an Schädlingen dezimieren. Aus dem gleichen Grund sind Wolfsspinnen auch in Gartenanlagen oftmals gern gesehen.[15]
Die Wolfsspinnen oder Wolfspinnen (Lycosidae) bilden eine Familie innerhalb der Ordnung der Webspinnen und zählen dort zur Überfamilie der Lycosoidea. Die prominente Spinnenfamilie zählt zu den zahlenmäßig größten der Ordnung und setzt sich aus kleinen bis sehr großen Arten zusammen, von denen die Mehrheit ohne Fangnetz jagt und stattdessen freilaufend lebt. Einige Arten legen jedoch Unterschlüpfe in Form von selbst gegrabenen Wohnröhren an, die mit Gespinsten versehen werden. Viele Wolfsspinnen leben allerdings nomadisch und nutzen bereits vorhandene Versteckmöglichkeiten, etwa die Unterseite von Steinen oder Gehölz als temporären Aufenthaltsort.
Die Mitglieder der weltweit verbreiteten Familie der Wolfsspinnen sind langbeinig und kräftig gebaut. Auffällig sind die vergrößerten hinteren Mittelaugen, die direkt nach vorn angeordnet sind. Der Sehsinn ist bei ihnen für die Jagd und die Balz von Bedeutung, aber nicht so gut entwickelt wie bei Springspinnen. Die Balz bei Wolfsspinnen setzt sich aus rhythmischen und tanzartigen Bewegungen seitens der Männchen zusammen, für die die vorderen Extremitäten beansprucht werden. Eine weitere Eigenart der Wolfsspinnen ist die ausgeprägte Form der Brutpflege. Die Eikokons werden von den Weibchen nach deren Fertigstellung an den Spinnwarzen angeheftet mit sich getragen und die Jungtiere klettern nach dem Schlupf auf das Opisthosoma (Hinterleib) ihrer Mutter und lassen sich von dieser für einige Zeit tragen, ehe sie sich vom Muttertier trennen und selbstständig heranwachsen.
Zu den Wolfsspinnen zählen auch die wie alle Arten dieser Familie für den Menschen ungefährlichen „Taranteln“ (ehemalig Tarentula; heute vorwiegend den Gattungen Hogna und Lycosa sowie teilweise den Scheintaranteln (Alopecosa) zugerechnet). Obgleich größere Exemplare mit ihren sehr kräftigen Cheliceren (Kieferklauen) auch die menschliche Haut durchdringen können, reicht die Menge und Konzentration des Giftes jedoch bei keiner Wolfsspinne aus, um bei einem Menschen medizinisch relevante Folgen auftreten zu lassen.
ஓநாய் சிலந்திகள் (wolf spiders) லைக்கோசிடே குடும்பத்தைச் சார்ந்தவை. பண்டைய கிரேக்க வார்த்தையான "λύκος" இன் பொருள் "ஓநாய்". இவை வலிமையான மற்றும் சுறுசுறுப்பான வேட்டையாடும் திறனுடன், சிறந்த கண் கூர்மையையும் கொண்டவை. இவை பெரும்பாலும் தனிமையில் வாழ்தலையும் மற்றும் தனியாக வேட்டையாடுவதையுமே விரும்புகின்றன. வலைகள் பின்னுவதில்லை. ஓநாய் சிலந்திகள் "பண்ணை வலை சிலந்திகள்" (பிசாரிடே குடும்பம்) போலவே இருக்கும், ஆனால் ஓநாய் சிலந்திகள் தங்கள் முட்டைகளை தங்கள் உடம்பிலுள்ள பைகளில் வைத்துக்கொள்ளும். முட்டையிலிருந்து குஞ்சுகள் வெளிவந்ததும்,இவை தன்குஞ்சுகளை தனியே விடாமல் அவற்றை சில நாட்களுக்கு தன்னுடனே வைத்து அடைகாக்கின்றன. சில நாட்கள் அடைகாத்த பின் அந்த தாய் சிலந்தி இறந்து விடுகின்றது. பின் அந்த குஞ்சுகள் அனைத்தும் அதன் தாய் சிலந்தியை உண்கின்றன.
ஓநாய் சிலந்தி எட்டு கண்களையுடையவை. அவற்றில் பெரியதாக உள்ள இரண்டு கண்களே முக்கியமானவை.
ஓநாய் சிலந்திகள் (wolf spiders) லைக்கோசிடே குடும்பத்தைச் சார்ந்தவை. பண்டைய கிரேக்க வார்த்தையான "λύκος" இன் பொருள் "ஓநாய்". இவை வலிமையான மற்றும் சுறுசுறுப்பான வேட்டையாடும் திறனுடன், சிறந்த கண் கூர்மையையும் கொண்டவை. இவை பெரும்பாலும் தனிமையில் வாழ்தலையும் மற்றும் தனியாக வேட்டையாடுவதையுமே விரும்புகின்றன. வலைகள் பின்னுவதில்லை. ஓநாய் சிலந்திகள் "பண்ணை வலை சிலந்திகள்" (பிசாரிடே குடும்பம்) போலவே இருக்கும், ஆனால் ஓநாய் சிலந்திகள் தங்கள் முட்டைகளை தங்கள் உடம்பிலுள்ள பைகளில் வைத்துக்கொள்ளும். முட்டையிலிருந்து குஞ்சுகள் வெளிவந்ததும்,இவை தன்குஞ்சுகளை தனியே விடாமல் அவற்றை சில நாட்களுக்கு தன்னுடனே வைத்து அடைகாக்கின்றன. சில நாட்கள் அடைகாத்த பின் அந்த தாய் சிலந்தி இறந்து விடுகின்றது. பின் அந்த குஞ்சுகள் அனைத்தும் அதன் தாய் சிலந்தியை உண்கின்றன.
Wolf spiders are members of the family Lycosidae (from Ancient Greek λύκος (lúkos) 'wolf'). They are robust and agile hunters with excellent eyesight. They live mostly in solitude, hunt alone, and usually do not spin webs. Some are opportunistic hunters, pouncing upon prey as they find it or chasing it over short distances; others wait for passing prey in or near the mouth of a burrow.
Wolf spiders resemble nursery web spiders (family Pisauridae), but wolf spiders carry their egg sacs by attaching them to their spinnerets, while the Pisauridae carry their egg sacs with their chelicerae and pedipalps. Two of the wolf spider's eight eyes are large and prominent; this distinguishes them from nursery web spiders, whose eyes are all of roughly equal size. This can also help distinguish them from the similar-looking grass spiders.
The many genera of wolf spiders range in body size (legs not included) from less than 10 to 35 mm (0.4 to 1.38 in).[1][2] They have eight eyes arranged in three rows. The bottom row consists of four small eyes, the middle row has two very large eyes (which distinguishes them from the Pisauridae), and the top row has two medium-sized eyes. Unlike most other arachnids, which are generally blind or have poor vision, wolf spiders have excellent eyesight.
The tapetum lucidum is a retroreflective tissue found in eyes. This reflective tissue is only found in the four[3] largest eyes ("secondary eyes") of the wolf spider. Flashing a beam of light over the spider produces eyeshine; this eyeshine can be seen when the lighting source is roughly coaxial with the viewer or sensor.[4] The light from the light source (e.g., a flashlight or sunlight) has been reflected from the spider's eyes directly back toward its source, producing a "glow" that is easily noticed. Wolf spiders possess the third-best eyesight of all spider groups, bettered by jumping spiders of the family Salticidae (which can distinguish colors) and the huntsman spiders.
Wolf spiders are unique in the way that they carry their eggs. The egg sac, a round, silken globe, is attached to the spinnerets at the end of the abdomen, allowing the spider to carry her unhatched young with her. The abdomen must be held in a raised position to keep the egg case from dragging on the ground. Despite this handicap, they are still capable of hunting. Another aspect unique to wolf spiders is their method of care of young. Immediately after the spiderlings emerge from their protective silken case, they clamber up their mother's legs and crowd onto the dorsal side of her abdomen. The mother carries the spiderlings for several weeks before they are large enough to disperse and fend for themselves.
Because they depend on camouflage for protection, they do not have the flashy appearance of some other kinds of spiders. In general, their coloration is appropriate to their favorite habitat.
Hogna is the genus with the largest of the wolf spiders. Among the Hogna species in the U.S., the nearly solid dark brown H. carolinensis (Carolina wolf spider) is the largest, with a body that can be more than 2.5 cm (1 in) long. It is sometimes confused with H. helluo, which is somewhat smaller and different in coloration. The underside of H. carolinensis is solid black, but the underside of H. helluo is variegated and has reds, oranges, and yellows with shades of black.
Some members of the Lycosidae, such as H. carolinensis, make deep, tubular burrows in which they lurk much of the time. Others, such as H. helluo, seek shelter under rocks and other shelters as nature may provide. As with spiders in general, males of almost any species can sometimes be found inside homes and buildings as they wander in search for females during the autumn.
Wolf spiders play an important role in natural population control of insects and are often considered "beneficial bugs" due to their predation of pest species within farms and gardens.[5]
Wolf spiders inject venom if continually provoked. Symptoms of their bites include swelling, mild pain, and itching. In the past, necrotic bites have been attributed to some South American[6] and Australian[7] species, but further investigation has indicated that those problems that did occur were probably actually due to bites by members of other genera[6] or not inducing those effects.[7]
As of June 2022, the World Spider Catalog accepts these genera:[8]
Wolf spiders likely originated after the K–Pg extinction event sometime in the late Paleocene, with most main subfamilies likely originating during the Eocene and Early Oligocene between 41 and 32 million years ago.[9]
Wolf spiders are found in a wide range of habitats both coastal and inland. These include shrublands, woodland, wet coastal forest, alpine meadows, suburban gardens, and homes. Spiderlings disperse aerially; consequently, wolf spiders have wide distributions. Although some species have very specific microhabitat needs (such as stream-side gravel beds or montane herb-fields), most are wanderers without permanent homes. Some build burrows which can be left open or have a trap door (depending on species). Arid-zone species construct turrets or plug their holes with leaves and pebbles during the rainy season to protect themselves from flood waters. Often, they are found in man-made locations such as sheds and other outdoor equipment.
Many species of wolf spiders possess very complex courtship behaviors and secondary sexual characteristics, such as tufts of bristles on their legs or special colorations, which are most often found on the males of the species. These sexual characteristics vary by species and are most often found as modifications of the first pair of legs.[10] First-leg modifications are often divided into elongated bristles on the legs, increased swelling of leg segments, or the full elongation of the first pair of legs compared to the other three pairs. Some mating behaviors are common between wolf spider genera, and many more that are species-specific. In the most commonly studied genus of wolf spiders, Schizocosa, researchers found that all males engage in a seismic component of their courtship display, either stridulation, or drumming their fore legs on the ground, but some also dependent on visual cues in their courtship display, as well as the seismic signaling, such as waving the front two legs in the air in front of the female, concluding that some Schizocosa species rely on multimodal courtship behaviors.[11]
The Lycosidae comprise mainly wandering spiders, and as such, population density and male-to-female sex ratio puts selective pressures on wolf spiders when finding mates. Female wolf spiders that have already mated are more likely to eat the next male that tries to mate with them than those that have not mated yet. Males that have already mated have a higher probability of successfully mating again, but females that have already mated have a lower probability of mating again.[12]
South Carolina designated the Carolina wolf spider (Hogna carolinensis) as the official state spider in 2000 due to the efforts of Skyler B. Hutto, a third-grade student at Sheridan Elementary School in Orangeburg.[13]
At the time, South Carolina was the only U.S. state that recognized a state spider.[14] In 2015, efforts began to name an official state spider for neighboring North Carolina.[15]
Hogna radiata wolf spider, adult female.
{{cite web}}
: CS1 maint: url-status (link) Wolf spiders are members of the family Lycosidae (from Ancient Greek λύκος (lúkos) 'wolf'). They are robust and agile hunters with excellent eyesight. They live mostly in solitude, hunt alone, and usually do not spin webs. Some are opportunistic hunters, pouncing upon prey as they find it or chasing it over short distances; others wait for passing prey in or near the mouth of a burrow.
Wolf spiders resemble nursery web spiders (family Pisauridae), but wolf spiders carry their egg sacs by attaching them to their spinnerets, while the Pisauridae carry their egg sacs with their chelicerae and pedipalps. Two of the wolf spider's eight eyes are large and prominent; this distinguishes them from nursery web spiders, whose eyes are all of roughly equal size. This can also help distinguish them from the similar-looking grass spiders.
Luparaneoj estas araneedoj membroj de la familio Lycosidae (Likosedoj), el la antikvgreka vorto "λύκος" signife "lupo". Ili estas fortikaj kaj viglaj ĉasistoj kun elstara vidkapablo. Ili vivas ĉef solecaj kaj ĉasas sole. Kelkaj estas oportunemaj ĉasistoj kiuj subite saltas sur predoj kiam ili trovas ilin aŭ eĉ ĉasante el mallongaj distancoj. Kelkaj atendas preterpasantan predon en aŭ ĉe la elirejo de nestotruo. Luparaneoj povas vivi ĝis 11 jaroj se oni havas la ĝustan habitaton.
Luparaneoj estas araneedoj membroj de la familio Lycosidae (Likosedoj), el la antikvgreka vorto "λύκος" signife "lupo". Ili estas fortikaj kaj viglaj ĉasistoj kun elstara vidkapablo. Ili vivas ĉef solecaj kaj ĉasas sole. Kelkaj estas oportunemaj ĉasistoj kiuj subite saltas sur predoj kiam ili trovas ilin aŭ eĉ ĉasante el mallongaj distancoj. Kelkaj atendas preterpasantan predon en aŭ ĉe la elirejo de nestotruo. Luparaneoj povas vivi ĝis 11 jaroj se oni havas la ĝustan habitaton.
Los licósidos (Lycosidae) son una familia de arañas araneomorfas, entre cuyos miembros se encuentran las que en Europa se llaman tarántulas.
Lycos es palabra griega que significa lobo y en muchos idiomas, como el inglés, se ha adoptado la expresión “arañas lobo” como traducción de Lycosidae. En realidad, según es regla extendida, el nombre de la familia deriva del de uno de sus géneros, Lycosa. Las arañas más grandes de Europa se encuadran en esta familia, que también incluye miembros de pocos milímetros de longitud.
El nombre común de estas arañas, tarántula, se presta a confusión; para otras arañas denominadas así, véase tarántula.
Son arañas que vagan en el suelo, excavando pequeñas galerías verticales u ocupando grietas naturales desde las que acechan a sus presas, cuya presencia detectan por las vibraciones del suelo. Las del género Pirata habitan ambientes húmedos y son capaces de correr sobre el agua o sumergirse en ésta para escapar de los predadores. No fabrican una red de caza (salvo las de los géneros Sosippus, Aglaoctenus (Sudamericano) y Diapontia (Sudamericano), pero algunas tapizan con seda sus refugios. Las patas y los quelíceros son robustos, siendo el cuarto par de patas el más largo. Dos de sus ocho ojos son relativamente grandes y frontales, de manera que disfrutan de mejor visión que la mayoría de los arácnidos, lo que les permite orientarse visualmente y perseguir activamente a sus presas.
Prosoma de un licósido; vista frontal que muestra la disposición de los ojos característica de la familia y los dos quelíceros, cada uno con su uña venenosa
Hembra de Pardosa sp. portando su saco de huevos
Los machos cortejan a las hembras con movimientos rítmicos de sus pedipalpos y levantando las patas anteriores. Una vez logrado el permiso, el macho se coloca sobre el cefalotórax de la hembra y la fecunda con sus pedipalpos. Las hembras fabrican para los huevos un saco esférico que portan colgando del extremo posterior e inferior del abdomen. Cuando los huevos eclosionan, llevan a las crías sobre el abdomen hasta que realizan su primera muda. En algunos casos se ha observado que las hembras exponen el saco de huevos al sol.
Se reconocen los siguientes según WSC:[2]
Los licósidos (Lycosidae) son una familia de arañas araneomorfas, entre cuyos miembros se encuentran las que en Europa se llaman tarántulas.
Lycos es palabra griega que significa lobo y en muchos idiomas, como el inglés, se ha adoptado la expresión “arañas lobo” como traducción de Lycosidae. En realidad, según es regla extendida, el nombre de la familia deriva del de uno de sus géneros, Lycosa. Las arañas más grandes de Europa se encuadran en esta familia, que también incluye miembros de pocos milímetros de longitud.
Huntämbliklased (Lycosidae) on ämblikuliste seltsi kuuluv sugukond.
The World Spider Catalogi klassifikatsioon:
The World Spider Catalog (versioon 18.0, 2017):
Jaguneb perekondadesse Pardosa ja Lycosa. Varem tunti umbes 1200 huntämbliklaste (Lycosidae) sugukonda kuuluvat liiki.
Oma nimetuse on nad saanud tänu sellele, et ajavad pidevalt saaki taga ja ei püüa saaki võrgu abil. Toituvad peamiselt putukatest ja teistest ämblikest. Ämblik valvab saaki liikumatult, sobival momendil ründab kiiresti ja haarab sellest tugevate esijalgadega kinni. Lõugtundlate abil hammustab ta saagi kitiinkesta katki ning nõrutab ohvri kehasse mürki, mis tapab saagi ning muudab selle ämbliku jaoks vastuvõetavaks.
Suurimate liikide pikkus võib olla üks kuni kaheksa sentimeetrit. Huntämblikel on kokku neli paari silmi: paar väikseid silmi, mis vaatavad üles, kaks suurt on suunatud ettepoole, ülejäänud neli silma vaatavad ette ja külgedele. Neil on lõugtundlad, mida nad kasutavad saagi surmamiseks. Peapiirkonnas asetsevad lõugkobijad, mis täidavad kompimiselundite aset ning testivad lõhnu ja maitseid. Isastel on lõpulülid muutunud paaritumiselundeiks, millega sperma kantakse emase suguavasse. Esijalad: Mõeldud saagi haaramiseks. Nende värvus ei ole silmapaistev ja neid esineb kogu maailmas: kõrbetes, parasvöötmes, tundras, troopilistes vihmametsades, märgaladel ja mägedes kuni taimkatte ülapiirini. Harilikult esineb neid kuivades ja hõredavõitu paikades. Mitmed arvukaimad liigid on suutelised elama peaaegu igal pool, teistel on erikohastumused ning nad asustavad mäetippe, jõekaldaid, järvi või märgalasid. Osa tillukeste huntämbliklaste liike varjab end taimestikus, kaljupragudes või kivide all. Suured huntämbliklased vajavad suuremaid varjupaiku ning ehitavad tavaliselt sügavaid urge, kus nad püsivalt elavad. Osa huntämbliklastest armastab soojust ja on aktiivne päeval teised liigid harrastavad aga öist eluviisi. Mõned liigid armastavad päikesepaistel peesitada ja neid võib näha kuumenenud kividel või puutüvedel. Eluea pikkus on enamikul väikestel liikidel aasta, suurtel liikidel kuni kolm aastat.
Innaaeg on parasvöötmekliimas suvel ja troopilistel liikidel aastaringselt. Huntämbliklaste paaritusrituaal algab eriliste signaalidega, millega isane emast oma olemasolust teavitab. Isasloom läheneb emasele ettevaatlikult ning liigutab kergelt oma lõugkobijaid (kopulatsioonielundeid) ning esimest paari jalgu üles-alla. Kui emane on paaritumisvalmis, püsib ta liikumatult paigal, lastes väiksemal isasloomal endale selga ronida. Isane on emase seljas pea tahapoole ja veidi küljetsi, et lõugkobijate lõpus paiknevaid kopulatsioonielundeid emase tagakeha kõhupoolel asuvasse suguavasse viia. Emane ei lase end paaritumisprotsessest häirida ning võib isase toimetamise ajal ka näiteks saaki püüda.
Paaritumise järel otsivad nad sobiva paiga ning koovad sinna võrgust aluse, millele munevad munad ja moodustavad kõigest kookoni. Kookoni koos munadega kinnitavad nad oma tagakeha lõpul paiknevate võrgunäsade külge, kuhu see jääb 2-3 nädalaks, kuni munad arenevad. Sel ajal kaitseb emane kookonit, mis Eestis võib olla valkjat või rohekat värvi.
Kui koorumisaeg kätte jõuab, avab emane kookoni lõugtundlate abil, et pojad saaksid sealt lahkuda. Koorunud ämblikupojad ei söö esimestel elupäevadel midagi. Tillukesed ämblikud ronivad emale selga, kes neid paigast paika kannab nende esmakordse kestumiseni, misjärel pojad iseseisvuvad.
Selles artiklis on kasutatud prantsuskeelset artiklit fr:Lycosidae seisuga 04.10.2017.
Huntämbliklased (Lycosidae) on ämblikuliste seltsi kuuluv sugukond.
likosidoen (Lycosidae) familiako zenbait armiarmaren araknido izena da.
likosidoen (Lycosidae) familiako zenbait armiarmaren araknido izena da.
Juoksuhämähäkit eli susihämähäkit (Lycosidae) on hämähäkkeihin kuuluva heimo, jonka lajit ovat tunnettuja tavastaan juosta saalis kiinni pyyntiverkon kutomisen sijaan. Monet lajit ovat verraten kookkaita. Tunnetuimpia lajeja lienevät Pardosa-suvun susihämähäkit.
Monista muista hämähäkkiheimoista poiketen juoksuhämähäkeillä on hyvä näkö. Se onkin välttämätön aktiivisesti liikkuvalle saalistajalle. Silmät ovat asettuneet kahteen riviin joista alempi muodostuu neljästä pienestä ja ylempi kahdesta suuresta eteenpäin ja kahdesta sivuille suuntautuneesta silmästä. Saalistustekniikka muodostuu väijymisestä ja sopivan saaliin nähdessään hämähäkki rynnistää sen kimppuun. Maastossa liikkuvina juoksuhämähäkit ovat väritykseltään yleensä vaihtelevan harmaita tai ruskeita. Juoksuhämähäkkien tapa hoitaa poikasiaan on erikoinen ja tarjoaa maastossa helpon tuntomerkin. Naaras rakentaa munille seitistä kotelon, jota se kuljettaa takaruumiin alapuolella. Munien kuoriuduttua poikaset kiipeävät naaraan selkään ja matkustavat sen mukana ainakin ensimmäiseen nahanluontiin asti.[2]
Maailmalla joidenkin juoksuhämähäkkilajien puremat voivat olla haitallisia[3]. Suomessa ei tavata ihmisille vaarallisia lajeja.
Juoksuhämähäkit eli susihämähäkit (Lycosidae) on hämähäkkeihin kuuluva heimo, jonka lajit ovat tunnettuja tavastaan juosta saalis kiinni pyyntiverkon kutomisen sijaan. Monet lajit ovat verraten kookkaita. Tunnetuimpia lajeja lienevät Pardosa-suvun susihämähäkit.
Monista muista hämähäkkiheimoista poiketen juoksuhämähäkeillä on hyvä näkö. Se onkin välttämätön aktiivisesti liikkuvalle saalistajalle. Silmät ovat asettuneet kahteen riviin joista alempi muodostuu neljästä pienestä ja ylempi kahdesta suuresta eteenpäin ja kahdesta sivuille suuntautuneesta silmästä. Saalistustekniikka muodostuu väijymisestä ja sopivan saaliin nähdessään hämähäkki rynnistää sen kimppuun. Maastossa liikkuvina juoksuhämähäkit ovat väritykseltään yleensä vaihtelevan harmaita tai ruskeita. Juoksuhämähäkkien tapa hoitaa poikasiaan on erikoinen ja tarjoaa maastossa helpon tuntomerkin. Naaras rakentaa munille seitistä kotelon, jota se kuljettaa takaruumiin alapuolella. Munien kuoriuduttua poikaset kiipeävät naaraan selkään ja matkustavat sen mukana ainakin ensimmäiseen nahanluontiin asti.
Maailmalla joidenkin juoksuhämähäkkilajien puremat voivat olla haitallisia. Suomessa ei tavata ihmisille vaarallisia lajeja.
Les Lycosidae sont une famille d'araignées aranéomorphes[1]. En français, les membres de cette famille sont nommés, selon les espèces, araignées-loups, tarentules ou lycoses, autrefois Tarentulae, et appartenant pour la plupart aux Alopecosae[2].
Ces araignées ne tissent généralement pas de toile, mais chassent à l'affût des proies pouvant atteindre la taille d'un petit oiseau ou d'une taupe, pour les plus grandes. Les femelles transportent leurs petits sur leur dos. La morsure des plus gros spécimens peut être douloureuse pour l'humain, mais elle n'est que rarement dangereuse, bien qu'elle puisse engendrer une nécrose locale, contrairement aux venimeuses veuves-noires de la famille des Theridiidae.
Les espèces de cette famille se rencontrent sur tous les continents sauf aux pôles[1].
Au sol, elles sont souvent très abondantes, dominant les échantillons récoltés à l'aide de pièges-fosses.
Les Lycosidae sont des araignées de taille variable, la longueur du corps des adultes allant de un à 35 mm selon les espèces.
La forme et la disposition de leurs huit yeux sont caractéristiques. Les yeux antérieurs, petits, forment la rangée la plus basse, tandis que les yeux postérieurs forment les deux autres: deux gros yeux forment la rangée médiane, et deux petits situés un peu plus loin derrière forment la troisième rangée.
Les femelles transportant fréquemment leur sac d'œuf ou leur progéniture accrochée à leur abdomen.
Les araignées-loups ne tissent pas de toiles pour attraper leurs proies. Elles chassent au sol, embusquées ou traquant activement leurs victimes. Leurs yeux postérieurs, de grande taille, sont disposés de façon à regarder vers l'avant. Pour repérer leurs proies, les Lycosidae se fient surtout aux vibrations engendrées dans l'air par leurs battements d'ailes ou sur le sol par leurs pas. Leur vision n'est pas particulièrement précise, et leur sert peu pour la capture des proies, contrairement à d'autres familles d'araignées comme les Salticidae. Certaines espèces, notamment du genre Pirata, chassent sur l'eau, à la surface de laquelle elles peuvent se déplacer facilement.
Il existe toutefois quelques exceptions, parmi les genres Aulonia, Hippasa et Sossipus, qui utilisent des restants de toiles d'araignées d'autres familles pour capturer leurs proies.
Les parades nuptiales de toutes les espèces de Lycosidae n'ont pas été étudiées en détail, les étapes décrites ici sont celles qui sont partagées par les espèces qui ont fait l'objet d'études attentives, c.-à-d. Lycosa rabida[3],[4],[5] et Lycosa punctulata[6].
La parade nuptiale semble être initiée par la reconnaissance de phéromones sexuelles femelles par le mâle. Pour ce faire, la femelle peut être à proximité du mâle, ou avoir laissé derrière elle un fil enduit de phéromones que le mâle pourra utiliser pour remonter jusqu'à elle. Des études suggèrent que ces signaux chimiques sont un facteur déterminant pour stimuler le mâle. Des mâles placés dans des boîtes dans lesquelles des femelles de la même espèce avaient préalablement séjourné (puis retirées) entamaient leur rituel de séduction. Les mâles n'avaient toutefois aucune réaction lorsqu'on les plaçait dans des boîtes ayant auparavant accueilli d'autres mâles ou des femelles immatures[4],[7].
Il s'ensuit alors un rituel qui varie selon les espèces, mais semble généralement correspondre à ce qui suit. Le mâle place d'abord ses pattes dans une position caractéristique, accompagnée de mouvements de l'abdomen et des pédipalpes. Ces derniers sont aussi utilisés pour produire des stridulations. Après avoir exécuté sa routine une première fois, le mâle s'immobilise ou s'avance légèrement vers la femelle. Celle-ci répond alors en bougeant ses pattes avant, ce qui encourage le mâle à recommencer sa série de mouvements. Cet échange dure jusqu'à ce que la femelle soit à la portée du mâle. Ce dernier tend une de ses pattes avant vers elle, sans toutefois la toucher ; c'est la femelle qui fera le premier contact, signifiant ainsi qu'elle consent à copuler.
Pour inséminer la femelle, le mâle grimpe d'abord sur le céphalothorax de cette dernière. Il se penche ensuite à gauche ou à droite de l'abdomen, que la femelle pivote pour rendre ses parties génitales accessibles aux pédipalpes du mâle.
Il est commun de voir des Lycosidae femelles portant leurs œufs dans un sac (coque de soie formant une boule) fixé à leurs filières. Après éclosion des 20 à 100 œufs (selon les espèces), les jeunes araignées montent sur l'abdomen de la femelle et s'y maintiennent grâce à des poils spécialisés[8]. Les jeunes vivent sur leur réserves vitellines puis, lorsque les cocons sont pondus tardivement dans la saison, peuvent se nourrir des œufs non fécondés qu'ils percent au moyen du crochet de leurs chélicères (ce type de cannibalisme animal est appelé caïnisme)[9].
Cette famille est connue depuis le Crétacé[10].
Selon World Spider Catalog (version 23.0, 16/03/2022)[11] :
Selon World Spider Catalog (version 20.5, 2020)[10] :
Cette famille a été décrite par Sundevall en 1833.
Cette famille rassemble 2 440 espèces dans 127 genres actuels[1].
Le nom de cette famille est basée sur le genre Lycosa (du grec ancien : λύκος / lycos, « loup », en référence à une certaine ressemblance physique avec ce mammifère, le corps sombre recouvert de soies courtes et brun-gris, la présence d'yeux secondaires munis d'un tapetum afin d'accroître leur vision en faible luminosité et leur mode de chasse au sol : spécialistes de la chasse à vue, ces araignées disposent d'un système visuel performant utilisé lors de leur course rapide lorsqu'elles traquent leurs proies[12].
Autrefois, la morsure de la tarentule (Lycosa tarantula), abondante dans la région de Tarente mais présente dans toute la zone méditerranéenne, était réputée si grave qu'il fallait organiser des tarentèles, danses frénétiques qui permettaient seules la guérison de la personne mordue. C'est en fait une idée populaire infondée. On sait aujourd'hui que les rares cas de morsures sont sans danger, sans pour autant être sans douleur. Il existe cependant quelques espèces en Amérique du Sud dont la morsure peut laisser quelques traces, car leur venin est nécrosant[13]. C'est la morsure de l'araignée Latrodectus tredecimguttatus, une Theridiidae, et non celle de Lycosa tarentula qui cause le « tarentisme ».
Les Lycosidae sont une famille d'araignées aranéomorphes. En français, les membres de cette famille sont nommés, selon les espèces, araignées-loups, tarentules ou lycoses, autrefois Tarentulae, et appartenant pour la plupart aux Alopecosae.
Ces araignées ne tissent généralement pas de toile, mais chassent à l'affût des proies pouvant atteindre la taille d'un petit oiseau ou d'une taupe, pour les plus grandes. Les femelles transportent leurs petits sur leur dos. La morsure des plus gros spécimens peut être douloureuse pour l'humain, mais elle n'est que rarement dangereuse, bien qu'elle puisse engendrer une nécrose locale, contrairement aux venimeuses veuves-noires de la famille des Theridiidae.
Vučji pauci (lat. Lycosidae), velika porodica paukova kojoj pripada 123 rodova i preko 2 300 vrsta. Svi vučji pauci su lovci. Plijen love danju, tako da ga proganjaju dok ga ne ulove, dok se većinom noću skrivaju ispod kamenja. Oni iz roda Trochosa aktivni su noću. Najpoznatija vrsta je Lycosa singoriensis. Mogu biti veličine od 10 do 35 milimetara. Imaju odličan vid, u svijetu pauka bolje od njih vide samo pauci skakači i pauci lovci. Zbog dugih nogu izgledaju veći, a odlični su i u kamuflaži i brzi.
Vučji pauci svoj otrov prema ljudima koriste samo u slučajevima samoobrane, a simptomi ujeda su otoci, bol i svrab. Hrane se kukcima, i svaki pauk pojede dnevno 5 do 15 kukaca.[1] U Kaliforniji je pauk Pardosa ramulosa važan u suzbijanju vrsta iz porodice Cicadellidae,[1] koji na gajenim biljkama mogu prouzrokovati različite bolesti.
Većina vučjih paukova je sive ili smeđe boje, a mužjaci su malo manji i tamniji od ženki.
Mužjak ženku locira uz pomoć feromona, ali joj je ne prilazi nego joj s udaljenosti signalizira podizanjem i spuštanjem nogu i pipalima poznatima kao palpi. Prihvatit će ga ako je zadovoljna njime i već se nije parila. Ako ga prihvati, mora biti oprezan da ga nakon čina ne pojede. Ženka jaja nosi u naročitoj svilenkastoj vrećici ispod njezinog trbuha kojeg drži malo uzdignuto, kako se vrećica ne bi vukla po tlu. Odmah nakon što se izvuku iz svilenkaste vrećice, mladi se majci uspnu uz noge i smjeste na njezin stomak, gdje su sigurni. Kroz cijelo to vrijeme nakon parenja, dok nosi vrećicu i mlade, ženka je sposobna za lov.
Vučji pauci (lat. Lycosidae), velika porodica paukova kojoj pripada 123 rodova i preko 2 300 vrsta. Svi vučji pauci su lovci. Plijen love danju, tako da ga proganjaju dok ga ne ulove, dok se većinom noću skrivaju ispod kamenja. Oni iz roda Trochosa aktivni su noću. Najpoznatija vrsta je Lycosa singoriensis. Mogu biti veličine od 10 do 35 milimetara. Imaju odličan vid, u svijetu pauka bolje od njih vide samo pauci skakači i pauci lovci. Zbog dugih nogu izgledaju veći, a odlični su i u kamuflaži i brzi.
Vučji pauci svoj otrov prema ljudima koriste samo u slučajevima samoobrane, a simptomi ujeda su otoci, bol i svrab. Hrane se kukcima, i svaki pauk pojede dnevno 5 do 15 kukaca. U Kaliforniji je pauk Pardosa ramulosa važan u suzbijanju vrsta iz porodice Cicadellidae, koji na gajenim biljkama mogu prouzrokovati različite bolesti.
Većina vučjih paukova je sive ili smeđe boje, a mužjaci su malo manji i tamniji od ženki.
Lycosidae Sundevall, 1833 è una famiglia di ragni appartenente all'infraordine Araneomorphae.
Il nome deriva dal greco λύκος, lỳkos, cioè "lupo", a causa della loro robustezza, agilità, abilità nella caccia all'agguato, nonché per la vista acuta, e del suffisso -idae, che designa l'appartenenza ad una famiglia.
Noti comunemente come ragni-lupo, hanno struttura robusta, dimorfismo sessuale poco accentuato, lunghezza anche oltre i 7 centimetri. Gli ocelli sono otto e sistemati in tre file: la fila inferiore consiste di quattro piccoli occhi, la fila mediana due grandi occhi, ed è questa caratteristica macroscopica che li contraddistingue dai Pisauridae, ed infine la fila superiore che ha due occhi di grandezza media. Oltre ad una vista acutissima, hanno anche una sensibilità tattile accentuata.
L'opistosoma è allungato, normalmente di lunghezza doppia del cefalotorace. Le zampe sono otto, suddivise in sette segmenti, al termine di ciascuno di esse vi è un piccolo artiglio.
Vivono in modo alquanto solitario e cacciano da soli o inseguendo la preda per brevi tratti o, soprattutto, tendendo agguati. Sono gli unici ragni a portare con sé le loro uova in un sacco ovigero posto sull'addome e ben legato alle filiere; nonostante questo ingombro riescono a cacciare ugualmente. Altrettanto uniche sono le prime cure parentali che ricevono: appena nati rimangono in massa avvinghiati all'addome della madre e alcuni sulle sue zampe.
Uscendo di notte con una pila è possibile scorgerli nel buio in quanto i loro occhi riflettono ottimamente la luce. Il loro tipo di caccia fa sì che abbiano una colorazione alquanto mimetica e con colori poco vivaci.
Questi ragni si rinvengono in molti tipi di habitat: da quelli litoranei a quelli entroterra. Questi includono terreno boscoso, foresta litoranea e bagnata, prati alpini e giardini suburbani. Si disperdono per via aerea e questo ha fatto in modo da renderli molto adattabili. Anche la natura vagabonda di molte specie ha contribuito ad una diffusione pressoché mondiale. Solo alcune specie costruiscono cunicoli con o senza porta-trappola, come i ragni della famiglia Liphistiidae o Ctenizidae.
La famiglia ha distribuzione pressoché cosmopolita[1]. Il genere Hogna, diffuso soprattutto negli USA, vanta le dimensioni maggiori: i soli cefalotorace ed addome superano la lunghezza di un grosso pollice umano.
Se provocati in continuazione o irritati possono dare morsi difensivi e in alcuni casi occorre ricorrere a cure mediche. Sintomi del loro morso velenoso sono gonfiore, lievi dolori localizzati, prurito intenso e diarrea fulminante. Sebbene di solito vengano considerati innocui per gli esseri umani, il morso di alcune specie può essere doloroso. In passato si sono avute notizie di morsi mortali; questi sembrano però in parte da attribuire ad altri ragni più velenosi, o ad infezioni sopraggiunte posteriormente per morsi non curati.
Attualmente, a novembre 2021, si compone di 126 generi e 2 440 specie[1]. La suddivisione in sottofamiglie ha subito dei cambiamenti a seguito di un lavoro di Piacentini e Ramirez del 2019[2], che ha riconosciuto valide le seguenti 10 sottofamiglie: Allocosinae, Artoriinae, Evippinae, Hippasinae, Lycosinae, Pardosinae, Sosippinae, Tricassinae, Venoniinae e Zoicinae.
A seguito di analisi filogenetiche molecolari effettuate su campioni di DNA, è stato possibile ricostruire con buona approssimazione le relazioni fra le sottofamiglie. Il seguente cladogramma illustra la posizione filogenetica delle sottofamiglie all'interno della famiglia del ragno lupo[3]:
LycosidaeA seguire l'elenco dei generi delle Lycosidae e le sottofamiglie di appartenenza:
Lycosidae Sundevall, 1833 è una famiglia di ragni appartenente all'infraordine Araneomorphae.
Plėšriavoriai (lot. Lycosidae; angl. Wolf spiders; vok. Wolfspinnen) – vorų (Araneae) šeima.
Pasaulyje žinoma 255 gentys ir 2288 rūšys. Lietuvoje 9 gentys, apie 50 rūšių. Tai tamsių spalvų, su ilgomis kojomis klajojantys medžiotojai. IV-oji kojų pora ilgiausia. Gaudomųjų tinklų nerezga. Išskyrus retas išimtis grobį gaudo ne tinklais, bet prisėlina arba tyko nejudėdami vienoje vietoje, kol auka pati prisiartina ir ją pačiumpa šuoliu.
Didžiosios rūšys įsirengia žemėje urvelius, kuriuos iškloja verpalais. Šiuose urveliuose vorai dieną slepiasi, o naktį jų priedangoje laukia grobio. Visgi didesnė plėšriavorių dalis yra aktyvūs dieną.
Aptinkami atvirose ir saulėtose vietose, taip pat vandens telkinių pakraščiuose, kopose, pievose, miškuose, laukuose, daržuose ir soduose. Ypač aktyvūs šiltomis ir sausomis dienomis. Aktyvumas labai priklauso nuo oro sąlygų ir augmenijos, taip pat nuo voro išsivystymo stadijos. Todėl vienoje vietoje galima jų rasti labai daug. Patinėliai aktyvesni per poravimąsi (gegužės mėn.) ir, praėjus po kopuliacijos dviem mėnesiams, žūsta. Patelės žūsta rudenį. Daugumos rūšių jaunikliai peržiemoja, todėl randami anksti pavasarį. Patelės nešiojasi rutuliškus ir truputį suplotos formos kokonus, kurie pritvirtinami prie voratinklinių karpučių. Išsiritusius jauniklius dar savaitę patelės nešiojasi ant savo pilvelio.
Pilkasis pasalūnas (lot. Arctosa cinerea Fabricius, 1777) – įrašytas į Lietuvos raudonąją knygą[reikalingas šaltinis]. Vikiteka
Labah-labah serigala (bahasa Inggeris:Wolf spiders) ialah ahli dalam keluarga Lycosidae, dari perkataan Yunani Kuno "λύκος" bermaksud "serigala". Labah-labah serigala merupakan pemburu lasak dan lincah dengan penglihatan yang baik. Labah-labah serigala hidup dan memburu bersendirian.
Labah-labah serigala (bahasa Inggeris:Wolf spiders) ialah ahli dalam keluarga Lycosidae, dari perkataan Yunani Kuno "λύκος" bermaksud "serigala". Labah-labah serigala merupakan pemburu lasak dan lincah dengan penglihatan yang baik. Labah-labah serigala hidup dan memburu bersendirian.
Wolfspinnen zijn spinnen behorende tot de familie Lycosidae.
Wolfspinnen zijn lichtgrijs tot donkerbruin, vaak getekend met strepen of vlekjes. De lichaamslengte varieert van 0,4 tot 4 centimeter.
Sommige soorten leven in holtes om hun prooien op te wachten terwijl andere rondzwerven op zoek naar een geschikt slachtoffer. In tegenstelling tot de meeste andere spinnen hebben wolfspinnen een goed gezichtsvermogen en kunnen zodoende goed jagen. Ze zijn nachtactief.
Op de spinnen uit het geslacht Sosippus na gebruiken de wolfspinnen hun spinsel niet om vallen te maken, wel is er van een aantal soorten bekend dat ze hun spinsel gebruiken als soort van reddingslijn, tijdens het lopen spinnen ze een lijn die voorkomt dat ze in dieptes vallen of wegwaaien. Mannetjes die een lijn van een vrouwtje vinden, volgen deze ook dikwijls om zodoende te kunnen paren.
Vrouwelijke spinnen dragen hun bevruchte eieren mee in een eicocon, een ronde zak van draad. Gravende soorten verbergen hun eicocon ondergronds. Na het uitkomen van de eitjes klimmen de jongen op de rug van hun moeder, die ze gedurende aanzienlijke tijd mee draagt.
Deze familie komt wereldwijd voor, zelfs in het noordpoolgebied, meestal op de grond in de strooisellaag. In de Benelux is de Gewone wolfspin een algemeen voorkomende soort.
Zie lijst van wolfspinnen voor een overzicht van soorten naar geslacht.
Ulvedderkopper (Lycosidae) er en gruppe (familie) av edderkopper som tilhører undergruppen Entelegynae i gruppen Araneomorphae. Denne familien omfatter tallrike, stort sett middelsstore, brune arter som løper omkring på bakken. Slekten Pirata lever ved vann, og dyrene kan løpe på vannflaten. Til ulveedderkoppene hører også den «egentlige tarantellen», Lycosa tarantula. Ulveedderkopper har blitt omtalt som jaktedderkopper, men dette navnet brukes også om edderkoppene i familien Sparassidae.
Middelsstore til store (5-30 mm), stort sett grå eller brunlige edderkopper. De er generelt kraftig bygd og har lange og kraftige bein. De kjennes på øynenes plassering: fremst er det fire små øyne som danner en mer eller mindre rett tverr-rad. Bak denne er det ett par store øyne plassert omtrent i «forhjørnet» av hodet. De to siste øynene står ganske langt tilbake på forkroppen. Dersom man trekker linjer gjennom de store midt-øynene og de midtre av de små, fremre øynene, vil forlengelsene av disse linjene krysse hverandre et godt stykke bak hodets fremkant.
Mange av artene er ganske like hverandre og i noen tilfeller kan bare kjønnsmodne hanner bestemmes sikkert til art, basert på små forskjeller i pedipalpenes (sekundære kjønnsorganers) struktur.
Ulveedderkoppene er aktive jegere som ikke bygger fangstnett, men fanger byttet ute i det fri, ved å hoppe eller løpe inn på det. De fleste lever i åpne områder som enger, heier, myrer og strender, i tett skog er det bare noen få arter. Noen arter graver ganger i jorden som fôres med silkespinn. Enkelte lager et skjulested av silkespinn under steiner og lignende, et sted der de raskt kan søke skjul.
De fleste er dagaktive, mest i solskinn, da de løper rundt på bakken. Noen arter kan finnes i temmelig stor tetthet på egnede steder. De største artene er nattaktive og tilbringer dagen i utgravde huler. Man kan observere dem ved å lete med lommelykt om natten, gjenskinnet fra de store midtre øynene er da lett å se.
Hunnene bærer eggene med seg i en tettvevd, puteformet, gråhvit eggsekk under bakkroppen. Når eggene er klekket, rir de nyklekte ungene en tid på morens bakkropp før de sprer seg i terrenget. Livsyklusen i Norge er for mange av ulveedderkoppene to år fra de klekkes på sensommeren til kjønnsmoden edderkopp, på vårparten to vintre senere. Det vil si at første overvintring er som ung juvenil og andre overvintring som subadult, stadiet før det siste hudskifte.
Veivepsen (Pompilidae), som den ganske vanlige Priocnemis pertubator, overfaller og lammer store ulveedderkopper, gjerne store hunner, blant annet fra slekten Trochosa. Den er aktiv fra forsommeren og velger gjerne hunner med eggsekker. Vepsen paralyserer edderkoppen, uten å ta livet av den, og tar den med til et hulrom i jorden, som den har gravd ut. Den legger egget på edderkoppen og vepselarvene utvikles inne i edderkoppen.
De egentlige tarantellene i slekten Lycosa, som er utbredt i Sør-Europa, hører til denne familien. De har vært fryktet for sine giftige bitt, men disse er neppe verre enn et stikk fra bier. Mer alvorlige bittskader som tarantellene har fått skylden for kan muligens skyldes svarte enker (slekten Latrodectus, Theridiidae) som gjerne finnes på de samme stedene som Lycosa-artene. Også store arter av amerikanske og australske ulveedderkopper har blitt beskyldt for å gi farlige bitt som kan utvikle seg til nekrotiske sår, men dette er dårlig dokumentert. Edderkoppene som har bitt mennesker har i ganske få tilfeller blitt artsbestemt av eksperter. Alle de nordeuropeiske artene er helt harmløse for mennesker.
Familien har en verdensvid utbredelse.
Ulvedderkopper (Lycosidae) er en gruppe (familie) av edderkopper som tilhører undergruppen Entelegynae i gruppen Araneomorphae. Denne familien omfatter tallrike, stort sett middelsstore, brune arter som løper omkring på bakken. Slekten Pirata lever ved vann, og dyrene kan løpe på vannflaten. Til ulveedderkoppene hører også den «egentlige tarantellen», Lycosa tarantula. Ulveedderkopper har blitt omtalt som jaktedderkopper, men dette navnet brukes også om edderkoppene i familien Sparassidae.
Pogońcowate (Lycosidae) – rodzina pająków obejmująca około 2400 gatunków podzielonych na 120 rodzajów[1].
Występują we wszystkich strefach klimatycznych. Są pająkami polującymi aktywnie, nie budują więc sieci łownych. Zamiast tego zdane są na ich świetny wzrok. Ich atutem jest duża ruchliwość i szybkość; mogą również polować z zasadzki. Zazwyczaj budują podziemne nory lub tunele, które zmieniają z każdą kolejną wylinką. Ich ofiary są często o wiele większe od nich. W Polsce występuje ok. 60 gatunków pogońcowatych, w tym: krzeczek naziemnik, wałęsak zwyczajny, wymyk szarawy[2] (zobacz: pogońcowate Polski).
Pogońcowate przypominają pająki z rodziny darownikowatych (Pisauridae), jednakże to, co odróżnia je od owej rodziny, to sposób noszenia kokonu przez samicę – pogońcowate noszą często jaja w białym kokonie przyczepionym do kądziołków przędnych, w przeciwieństwie do darownikowatych, które robią to pod chelicerami. Kolejną różnicą między nimi są oczy – dwa z ośmiu oczu pogońcowatych są wyraźnie większe w porównaniu do reszty, u darownikowatych wszystkie oczy są podobnej wielkości. Ta cecha pomaga również odróżnić je od pająków z rodziny Agelenidae.
Rodzina pogońcowatych liczy sobie wielu przedstawicieli, różniących się od siebie wielkością ciała (zazwyczaj ok. 10–35 mm). Ich osiem oczu rozmieszczonych jest w trzech rzędach: na dole umieszczone są cztery najmniejsze oczy, środek zdobi dwoje charakterystycznych, największych oczu, górę zaś para średniej wielkości oczu. Pogońcowate posiadają świetny wzrok oraz zmysł dotyku.
Cechą charakterystyczną tych pająków jest sposób noszenia przez samicę kokonów jajowych. Kokon przyczepiany jest przez samicę za pomocą kądziołków przędnych do końca odwłoka. Odwłok musi być jednak trzymany przez samicę w określonej pozycji, aby kokon nie obijał się o ziemię, co jest dla niej dodatkowym obciążeniem. Jednakże mimo tego, samica jest w stanie nadal świetnie polować. Po wykluciu się z jaj i wyjściu z kokonu, młode pająki od razu wspinają się na grzbiet samicy, która nosi je około tygodnia. Po upływie tego czasu, młode schodzą z grzbietu samicy, rozpoczynając samodzielne życie.
Ubarwienie pogońcowatych jest zazwyczaj podobne do otoczenia, które zamieszkują, co daje im świetny kamuflaż.
Największymi przedstawicielami rodziny pogońcowatych jest rodzaj Hogna, a największym gatunkiem – Hogna carolinensis – osiąga on największe rozmiary ciała ze wszystkich Lycosidae. Najbardziej znanymi są chociażby Lycosa tarantula, zwana również tarantulą włoską.
Jak większość pająków, pogońcowate również posiadają jad. Jeżeli nie będą miały możliwości ucieczki, Lycosidae bronią się atakując. Jad pogońcowatych nie jest najsilniejszy i nie stanowi zagrożenia dla życia zdrowego, dorosłego człowieka. Po ukąszeniu przeciętnego pająka z rodziny Lycosidae mogą wystąpić objawy tj. obrzęk, łagodny ból czy swędzenie, a w najgorszych wypadkach nudności. Australijskim przedstawicielom rodziny pogońcowatych przypisuje się także ukąszenia, które mogą powodować rany martwicze.
Pogońcowate (Lycosidae) – rodzina pająków obejmująca około 2400 gatunków podzielonych na 120 rodzajów.
Występują we wszystkich strefach klimatycznych. Są pająkami polującymi aktywnie, nie budują więc sieci łownych. Zamiast tego zdane są na ich świetny wzrok. Ich atutem jest duża ruchliwość i szybkość; mogą również polować z zasadzki. Zazwyczaj budują podziemne nory lub tunele, które zmieniają z każdą kolejną wylinką. Ich ofiary są często o wiele większe od nich. W Polsce występuje ok. 60 gatunków pogońcowatych, w tym: krzeczek naziemnik, wałęsak zwyczajny, wymyk szarawy (zobacz: pogońcowate Polski).
Pogońcowate przypominają pająki z rodziny darownikowatych (Pisauridae), jednakże to, co odróżnia je od owej rodziny, to sposób noszenia kokonu przez samicę – pogońcowate noszą często jaja w białym kokonie przyczepionym do kądziołków przędnych, w przeciwieństwie do darownikowatych, które robią to pod chelicerami. Kolejną różnicą między nimi są oczy – dwa z ośmiu oczu pogońcowatych są wyraźnie większe w porównaniu do reszty, u darownikowatych wszystkie oczy są podobnej wielkości. Ta cecha pomaga również odróżnić je od pająków z rodziny Agelenidae.
Lycosidae é uma família de aranhas, que inclui as espécies conhecidas popularmente por aranhas-lobo. A família é filogeneticamente próxima da família Pisauridae, com a qual apresenta grandes semelhanças.[1]
Lycosidae é uma família de aranhas, que inclui as espécies conhecidas popularmente por aranhas-lobo. A família é filogeneticamente próxima da família Pisauridae, com a qual apresenta grandes semelhanças.
Lycosidae este o familie de păianjeni, numită și păianjeni-lupi. Denumirea speciei provine de la cuvântul grecesc λύκος (lykos) - lup. Ei sunt vânători ageri și iuți, având o vedere dezvoltată. În prezent familia cuprinde 2 300 de specii, clasificate în aprox. 100 genuri.
În funcție de gen și specie, mărimea lor variază între 1 - 3 cm[1], uneori pot avea până la 4 cm. Opistosoma este alungită, de două ori mai lungă decât prosoma. Picioarele au o gheară mică. Ei au opt ochi dispuși în 3 rânduri. Rândul inferior este format din patru ochi mici, cel din mijloc din 2 ochi foarte mari. Al treilea este situat superior și lateral, este format din 2 ochi mici. Vederea lor este foarte importantă, fiind necesară în timpul vânătorii. La fel și simțul tactil este dezvoltat. Păianjenii-lupi simt foarte bine oscilațiile solului produse de viitoarea victimă. Culoarea este de obicei cafenie, brună, gri sau neagră. Masculul se distinge de femelă prin dimensiunea mai mică a corpului, culoarea mai închisă și prin lungimea mai mare a pedipalpilor.
Păianjenii-lupi produc mătase, însă ea nu este utilizată în construcția pânzei. Mătasea este utilizată la tapetarea pereților vizuinii. De obicei. ei sunt păianjeni solitari și nocturni. Aceștia sunt vânători activi, care călătoresc în căutarea prăzii. Se hrănesc cu diverse insecte sau alte artropode. Pentru ei un rol important are camuflajul, colorația le permite să fie greu observați. Ajungând prada, păianjenii vagabonzi execută o săritură și o apucă cu primele membre. Alții preferă să așteapte prada în vizuină și când aceasta se apropie ei brusc se năpustesc asupra victimei. Păinajenii-lupi sunt reglatori importanți în efectivul de insecte. Trăiesc în jur de 1 - 2 ani, iernează numai femelele și juvenilii.
Păianjeni-lupi posedă venin toxic pentru insecte, însă inofensiv pentru oameni. Totuși, mușcăturile lor pot căuza dureri, inflamații și mâncărimi. Unele mușcături ale altor păianjeni au fost confundate cu cele ale păiajenilor-lupi[2][3].
Acuplarea are loc vara, iar la speciile tropicale întregul an. Femela emană substanțe pentru a atrage masculul. Când se apropie, masculul emite semne cu membrele anterioare și se apropie încet de femelă. În cazul unei mișcări negândite, femela poate să atace masculul. Transferul spermatozoizilor are loc cu ajutorul pedipalpilor. După fecundare, femela își caută un loc pentru a țese un cocon în care sunt depuse ouăle. Păianjenii-lupi sunt unicii păianjeni care transportă coconul atârnat de opistosomă, mai exact de organele filiere. Coconul este purtat astfel 2 - 3 săptămâni. Păianjenii-lupi se deosebesc și prin felul lor de a se îngriji de urmași, după eclozare juvenilii se cațără pe corpul mamei.
Păianjenii-lupi se găsesc pe toate continentele, cu execepția Antarcticii. Ei locuiesc în frunziș, pășuni, între stânci. Locurile preferate sunt pădurile și câmpurile umede. Cea mai răspândită specie pe teritoriul românesc este Lycosa singoriensis (tarantula românească).
Lista genurilor conform Catalogue of Life:[4]
|access-date=
(ajutor)Mentenanță CS1: Nume multiple: lista autorilor (link)
Lycosidae este o familie de păianjeni, numită și păianjeni-lupi. Denumirea speciei provine de la cuvântul grecesc λύκος (lykos) - lup. Ei sunt vânători ageri și iuți, având o vedere dezvoltată. În prezent familia cuprinde 2 300 de specii, clasificate în aprox. 100 genuri.
Vargspindlar, även kallade jaktspindlar (Lycosidae), är en familj bland spindlarna, som typiskt inte fångar sina byten med hjälp av spindelnät. De har god syn för att vara spindlar och jagar sina byten. Vissa vargspindlar kallas på italienska tarantola, tarantel.
Som de flesta andra spindlar är honan större än hanen. De finns i många olika färger, till exempel svart och sandfärgat.
Familjen har en global utbredning. I Sverige finns det cirka 55 olika arter. De förekommer i en mängd olika habitat, från buskmarker och gräsmarker till skogsmarker. De flesta arter är marklevande eller förekommer i örtskiktet.
Honorna uppvisar en stor omsorg för sin avkomma. Hanen lämnar honan efter parningen. Honan bär äggen i äggsäck tills de kläcks. Efter att äggen har kläckts bär hon ungarna på sin rygg i några dagar. Man har även sett honor som matar ungarna med byten hon fångat åt dem.
Jämfört med många andra spindlar har vargspindlarna väldigt bra syn och de jagar främst på dagen. De är enstöringar, som lever ensamma hela sitt liv förutom när det är parningstid. När de inte är ute och jagar ligger de vanligen inkrupna i någon hålighet.
Till skillnad från många andra spindlar, till exempel svarta änkan och korsspindel, som bygger nät och låter bytet själv komma till dem, jagar vargspindlarna sitt byte. De har vanligen långa ben och är väldigt snabba.
Inga bett från en vargspindel med dödlig utgång har rapporterats. Den har inget starkt gift, men ett bett kan leda till inflammationer. Vargspindelns gift är av typen neurotoxin. Bett av tarantel, som är vissa sydeuropeiska vargspindlar, exempelvis Hogna tarantula, även kallad Lycosa tarantula, ansågs orsaka tarantism.[1]
Det finns några större vargspindlar som har ett bett kraftigt nog att kunna övermanna små ryggradsdjur, bland annat i Australien där ett par arter av vargspindlar (Allocosa obscuroides och Venatrix lapidosa) hör till de få predatorer som tar den giftiga agapaddan[2][3][4] men också i Sydamerika finns åtminstone en art (Lycosa erythrognatha) som tar paddor.[5][6]
Följande 109 släkten tillhör vargspindlarna:[7]
Vargspindlar, även kallade jaktspindlar (Lycosidae), är en familj bland spindlarna, som typiskt inte fångar sina byten med hjälp av spindelnät. De har god syn för att vara spindlar och jagar sina byten. Vissa vargspindlar kallas på italienska tarantola, tarantel.
Kurt örümceğigiller (Lycosidae), 102 cins ve 2300 tür [1] ile temsil edilen örümcek familyası.
Latince bilim adı Eski Yunanca λύκος 'kurt' sözünden gelir. Keskin gözleri olan çevik avcılardır. Avlarını arayarak ya da bekleyerek bulurlar. Genelde yalnız yaşayan ve tarantulayı andıran ufak örümceklerdir.
Familya teşhis anahtarı (Türkiye için): 8 gözlü. IV. yürüme bacağının metatarsus’u calamistrum’suz, örü memelerinin önünde cribellum bulunmaz. Gözler dağınık, sternum önde labium ile birleşmiş değildir. Ön orta gözler birbirinden ayrı, geriye kalan gözler yanlarda üçlü gruplar oluşturmaz, bacaklar dikkat çeker derecede uzun değildir, tarsus’lar tek parça halindedir. Prosoma’nın gözleri taşıyan ön kısmı düzdür; orta ve arka örü memeleri dikkat çeker derecede küçük değildir, ön örü memeleri birbirine bitişik olup koni oluşturmaz. Gözler iki sıraya dizili, ön orta gözler dikkat çeker derecede büyük değil, II. ve III. sıra gözler dikdörtgen oluşturmaz, arka sıra gözler belirgin iç bükeydir. Arka sıra gözler iki ayrı sıra oluşturacak derecede kuvvetli iç bükey, arka orta ve yan göz ekseni ön orta gözler arasında kalan eksen ile prosoma’nın önünde ve arka orta ile yan göz arasındaki mesafe kadar uzakta kesişir[2].
Boyları 1 ilâ 30 mm arasında değişkenlik gösterir. Sekiz gözlü örümceklerdendir. Bütün gözler koyu, iki sıraya dizilidir. İlk sıra dört küçük gözden, ikinci sıra ise ortada iki çok büyük göz, arka yanlarda ise orta büyüklükte iki gözden oluşur. Keliserler şişkincedir, oluğun iç kenarında iki-üç diş mevcuttur. Bacaklar kuvvetli, hemen her segment dikenler ve bazen uzun bir trichobothria ile donatılmıştır. Opisthosoma çoğunlukla belirgin bir folium bulundurur. Yumurta keselerini örü memelerine yapışık olarak taşırlar. Yumurta keselerinden çıkan yavrular ilk haftalarını ana örümceğin sırtında, toplu halde geçirirler[2]..
Kıyılardan iç bölgelere kadar her yerde bulunabilir. Çalılıklar, ormanlar, nemli kıyı ormanları, dağ çayırları ve yerleşim kıyılarında görülebilir. Avlarını yuvasında bekleyen türleri yuvaları için kuru ot, yaprak ve çakıl taşlarını kullanır[2] .
Çoğu türü insanlar için fazla zararlı değildir; genelde zehirleri kaşıntılı hafif ağrı verir. Fakat bazı Güney Amerika türlerinin ısırığı nekrotik olup tıbbi müdahale gerektirebilir.
Bütün dünyada yayılım gösterir.
Türkiye'de 5 alt familya (Allocosinae , Evippinae , Lycosinae , Pardosinae , Piratinae) ve 12 cinste toplanan 77 türü bulunur.[3]
Kurt örümceğigiller (Lycosidae), 102 cins ve 2300 tür ile temsil edilen örümcek familyası.
Latince bilim adı Eski Yunanca λύκος 'kurt' sözünden gelir. Keskin gözleri olan çevik avcılardır. Avlarını arayarak ya da bekleyerek bulurlar. Genelde yalnız yaşayan ve tarantulayı andıran ufak örümceklerdir.
Lycosidae (tiếng Hy Lạp cổ "λύκος" nghĩa là "sói") Nhện sói là một họ nhện.
Chúng là những thợ săn mạnh mẽ và nhanh nhẹn có thị lực tốt. Chúng sống chủ yếu là cuộc sống đơn độc và săn một mình. Một số thợ săn cơ hội tấn công bất ngờ khi con mồi khi họ tìm thấy nó hoặc thậm chí đuổi theo nó trên một khoảng cách ngắn. Một số chờ đợi con mồi đi qua hoặc gần miệng của đào hang.
Có chi nhiều nhện sói, khác nhau, kích thước cơ thể từ dưới 1 đến 30 milimét (0,04 đến 1,18 in).[1] Chúng có tám đôi mắt sắp xếp trong ba hàng. Hàng dưới cùng bao gồm bốn đôi mắt nhỏ, chính giữa có hàng hai mắt rất lớn (trong đó phân biệt chúng với họ Pisauridae), và hàng hàng đầu có hai vừa mắt. Chúng phụ thuộc vào thị lực tuyệt vời của họ để đi săn. Chúng cũng có một cảm giác cấp tính cảm ứng.
Đôi mắt của chúng phản ánh ánh sáng tốt, cho phép một ai đó với một đèn pin để dễ dàng truy tìm đối tượng vào ban đêm. Nhấp nháy một chùm ánh sáng trên con nhện sẽ tạo ra ánh sáng mắt phản xạ. Ánh sáng từ đèn pin đã được phản xạ từ mắt của nhện trở lại trực tiếp đối với nguồn ánh sáng, tạo ra một thứ "ánh sáng" có thể dễ dàng nhận thấy.
Lycosidae (tiếng Hy Lạp cổ "λύκος" nghĩa là "sói") Nhện sói là một họ nhện.
Chúng là những thợ săn mạnh mẽ và nhanh nhẹn có thị lực tốt. Chúng sống chủ yếu là cuộc sống đơn độc và săn một mình. Một số thợ săn cơ hội tấn công bất ngờ khi con mồi khi họ tìm thấy nó hoặc thậm chí đuổi theo nó trên một khoảng cách ngắn. Một số chờ đợi con mồi đi qua hoặc gần miệng của đào hang.
Спустя несколько недель паучата начинают вылупляться. Почувствовав это, самка сбрасывает клубок и разрывает его хелицерами. Вылупившиеся паучата — маленькие копии своей матери. После вылупления самка забирает молодняк к себе на брюшко и возит до того момента, пока они уже не будут способны добывать пищу самостоятельно. Самка может возить на своём брюшке от сорока паучат, как это делают виды рода Pardosa, до ста, как у рода Lycosa. Паучков, перевозимых самкой может быть настолько много, что свободным местом останутся лишь её глаза.
Пауки-волки — спокойные хищники, но если их непрерывно тревожить, то могут и укусить. Укус паука совсем не опасен, но иногда может вызвать зуд, покраснение или недолговременную боль. Однако укусы тропических видов пауков-волков часто вызывают длительную боль, отёк, головокружение, учащённый пульс и тошноту. В таком случае необходимо посетить врача. Раньше некоторые укусы были приписаны нескольким южноамериканским видам, но дальнейшее исследование показало, что те проблемы, которые действительно происходили, являются причиной укусов членов других семейств пауков.[5] С австралийскими пауками-волками также были связаны некротические раны, но подробное исследование также показало, что укусы пауков-волков не приводят к таким последствиям.[6]
Поскольку пауки-волки имеют некоторое сходство с ядовитыми пауками-отшельниками из семейства Loxoscelidae, их убивают. Иногда пауки-волки забредают в дома к людям.
Спустя несколько недель паучата начинают вылупляться. Почувствовав это, самка сбрасывает клубок и разрывает его хелицерами. Вылупившиеся паучата — маленькие копии своей матери. После вылупления самка забирает молодняк к себе на брюшко и возит до того момента, пока они уже не будут способны добывать пищу самостоятельно. Самка может возить на своём брюшке от сорока паучат, как это делают виды рода Pardosa, до ста, как у рода Lycosa. Паучков, перевозимых самкой может быть настолько много, что свободным местом останутся лишь её глаза.
刺狼蛛属 Acantholycosa
奇蛛属 Allocosa
舞蛛属 Alopecosa
穴狼蛛属 Hogna
狼蛛属 Lycosa
蒙狼蛛属 Mongolicosa
豹蛛属 Pardosa
西伯蛛属 Sibirocosa
索蛛屬 Sosippus
等等
因行动敏捷、性凶猛、經常從後追上獵物,而通稱狼蛛。能跳、有毒性、善跑但不能在玻璃等光滑豎立面上爬。其行走攀登能力及視力都次於蠅虎科(跳蛛)。本科生卵後,將卵袋攜帶在絲囊(紡器)下,卵孵化後小蜘蛛都爬到母蛛腹部上,幾天後才開始獨立生活。
狼蛛眼睛排成三列(見圖一)。其第二列單眼顯著(見圖二)。
在一些地方,狼蛛可做成料理食用,例如柬埔寨將毛狼蛛加上蒜片後油炸食用;在墨西哥有餐廳將狼蛛冷凍處理、去除有毒的絨毛後火烤加入塔可餅[1]。
因行动敏捷、性凶猛、經常從後追上獵物,而通稱狼蛛。能跳、有毒性、善跑但不能在玻璃等光滑豎立面上爬。其行走攀登能力及視力都次於蠅虎科(跳蛛)。本科生卵後,將卵袋攜帶在絲囊(紡器)下,卵孵化後小蜘蛛都爬到母蛛腹部上,幾天後才開始獨立生活。
狼蛛眼睛排成三列(見圖一)。其第二列單眼顯著(見圖二)。
全身;1. 卵袋,2. 螯肢,3. 觸肢
在一些地方,狼蛛可做成料理食用,例如柬埔寨將毛狼蛛加上蒜片後油炸食用;在墨西哥有餐廳將狼蛛冷凍處理、去除有毒的絨毛後火烤加入塔可餅。
コモリグモ(子守蜘蛛)は、クモ綱クモ目コモリグモ科 Lycosidae に属するクモの総称である。雌親が卵と幼虫を腹部で保護する習性があることから、この名がある。
コモリグモは、活発な徘徊性のクモであり、やや小型の種が多い。体色は灰色か褐色を中心とした、地味なものが多い。
頭胸部、腹部はいずれも楕円形で、目だった特徴は少ない。目の配列は特殊で、3列をなす。前列眼は小型で、ほぼ真っすぐに並んでいるが、後列の眼がよく発達する。後中眼が特によく発達し、前方を向く。後側眼は後中眼よりずっと後ろに位置するので、全体としては3列をなすように見える。
足は比較的たくましい。後ろ足が長いものが多い。足の爪は3本で、造網性のクモの系列であることを示している。
徘徊性で、地上を歩き回って虫を捕らえるものが多いが、網や巣を造るものもある。
コモリグモ科は、1973年8月まではドクグモ科と呼ばれていた。これは、ヨーロッパの伝説の毒グモであるタランチュラコモリグモの仲間だったからである。しかし、実際にはそれほど強い毒があるわけではなく、ただでさえクモといえば毒と言われるなか、この名前は誤解を招き過ぎるとの判断から、改名することとなった。保育習性があることに基づいて、現在の名が使われるようになった。それに伴い、個々の属や種の和名も変更になった(カイゾクドクグモ属 → カイゾクコモリグモ属、ウヅキドクグモ→ ウヅキコモリグモ)。英語圏では Wolf spider と呼ばれる。
コモリグモ科には多くの属種がある。代表的なもののみ挙げるにとどめる。
コモリグモ科 Lycosidae