Ornithoptera meridionalis, the southern tailed birdwing, is the smallest species of the genus Ornithoptera. It is known from a handful of localities in southeast Papua, New Guinea (O. meridionalis meridionalis) and several localities along the south coast of Irian Jaya (O. meridionalis tarunggarensis).
The specific ephiphet meridionalis, means southern.
O. meridionalis was first collected by Albert Stewart Meek near Samarai, Milne Bay Province, Papua New Guinea. The holotype is a female held in the British Museum (Natural History) collection. Meek was funded in his expeditions by the scientific author of this species, Lord Walter Rothschild.
It is strictly a lowland species, favouring primary rainforest. A very few specimens have also been collected at altitude in Irian Jaya by Jan Pasternak, however these specimens were reared from immature stages and emerged crippled (Deslisle, 2004), suggesting that high altitude forests are not favoured habitats. O. meridionalis has also recently been found in close promimity to its sister species, Ornithoptera paradisea, near Timika in Irian Jaya (Gotts, 2003). Host plants for this species are all vines of the genus Pararistolochia (Aristolochiaceae), including the species P. meridionalis in Papua New Guinea. Larvae typically ringbark the host before pupating on nearby plants.
O. meridionalis is classified as Near Threatened in Threatened Swallowtail Butterflies of the World: The IUCN Red Data Book and is threatened by habitat loss (rainforest clearing), especially in parts of Papua New Guinea. For example, a well known locality at the Brown River has now been destroyed by logging. There are a few villages farming this species in Papua New Guinea. Most commercially available specimens are now sourced from Irian Jaya and are extremely valuable (prices may exceed US$1000 per pair). Collecting has a negligible effect on population sizes provided the original habitat is left undisturbed.
Males of O. meridionalis are remarkable in that they have an extremely small amount of wing area relative to its rather bulky body. In particular, the hindwings are very reduced and tetragonal in shape, tapering into a single pair of filamentous tails that are easily broken. The only other tailed Ornithoptera is Ornithoptera paradisea. Specimens of this sex are weak fliers and tend to spend most of the day resting. Females are more normally proportioned and have a flight characteristic more typical of the genus Ornithoptera. Both sexes have been recorded feeding at flowers in numbers early in the morning.
Troides Paradiseus Meridionalis, Rothschild, " Novitates Zoologicie," Vol. IV.,p. 180, female . "Novitates Zoologicae," Vol. VI., p. 429, male. Exp. male . 4 and 1/2 inches, female. 5 inches.
Male. Upperside. "The forewing is narrower than in S. Paradiseus, Staudinger, its distal margin nearly straight; the anterior green streak is narrower, the posterior one wider, entering the cell and distally running up to the anterior one. On the underside the forewing has a broad black band, beginning at the costal margin before the middle of the cell, running to upper angle of cell and thence to the disc, being distally limited by veins R1 and R3; the yellowish green scaling between these veins reduced to two small submarginal spots; the yellowish streaks between the subcostal also reduced, the apex of the wing being black, with an ill-defined green streak of dispersed scales between SC3 and SC4 and a few more green scales behind SC4. "The hind wing of Meridionalis is more reduced in size than that of Paradiseus, narrower, the distal margin is gently concave, the tail is shorter, not gradually narrowing to the tip, but dilated before the apex, the anal angle is not produced; the fringe of hairs upon the abdominal fold is much longer and not so dense. In neuration, the cell is much narrower in Meridionalis, R3 and M1 come from the cell, while in Paradiseus they are stalked together. The pattern of the wing is also very peculiar. The black distal border of Paradiseus is in Meridionalis indicated only at the extreme edge of the wing; veins all yellowish-green, a narrow outer border to wing and a broader streak from near base to tail in front of submedian fold also yellowish-green; abdominal area up to submedian fold black, with a yellowish-green streak at basal edge, and another, more distal, streak of dispersed scales gradually disappearing distally; the golden yellow area divided by the green veins; cell all golden yellow."Femora as in female not striated with yellow, tibia broader than in Paradiseus"
"Female. The markings on the disc of both wings purer white, being less dusted over with black scales than in Paradiseus Paradiseus. The patch in the cell of forewing is nearly straight at the basal side, its basal edge being very feebly dentate, while at the apical side it bears one deep triangular notch. There are three discal patches.The light area of the hind wing is much extended, the apex of the cell bearing a large white patch which is obliquely cut off. The portion of the light area outside the diseal black spots is brighter yellow than in Paradiseus, and so is the upperside of the abdomen."
Hab. British New Guinea. The male and one female were captured by Mr. A. S. Meek at Milne Bay, and the type female by Mr. Anthony in the Mailu district. In the Collection of the Hon. Walter Rothschild. 1 am indebted to Mr. Rothschild for the privilege of publishing the Figures of this very remarkable aud beautiful species, and also for the above extract from his descriptions of both sexes.[3]
Ornithoptera meridionalis female, dorsal view
Ornithoptera meridionalis female, ventral view
Ornithoptera meridionalis male, dorsal view
Ornithoptera meridionalis male, ventral view
Ornithoptera meridionalis pupa, lateral view
Ornithoptera meridionalis pupa, dorsal view
Ornithoptera meridionalis, the southern tailed birdwing, is the smallest species of the genus Ornithoptera. It is known from a handful of localities in southeast Papua, New Guinea (O. meridionalis meridionalis) and several localities along the south coast of Irian Jaya (O. meridionalis tarunggarensis).
The specific ephiphet meridionalis, means southern.
Troides meridionalis est une espèce de papillon de la famille des Papilionidae et de la sous-famille des Papilioninae et du genre Troides.
Troides meridionalis a été décrite par Lionel Walter Rothschild en 1897 sous le taxonTroides paradiseus meridionalis, une sous-espèce de Troides paradiseus.
Elle est parfois classée sous le genre Ornithoptera (Schäffler, 2001[1]).
Selon BioLib (1 janvier 2021)[2] :
Troides meridionalis est un papillon d'une envergure allant de 120 mm à 140 mm, ce qui en fait l'un des plus petits du genre Troides[3]. Le corps présente un thorax noir et un abdomen jaune. Il existe un dimorphisme sexuel de forme et de couleur.
Les mâles ont le dessus des ailes antérieures vertes à bord costal et externe noir et bande noire de la base à l'apex alors que le revers est vert veiné de noir. Les ailes postérieures sont petites à longue queue, de couleur jaune veinées de vert.
Les femelles sont plus grandes, de couleur marron, aux ailes antérieures tachées de blanc et aux ailes postérieures à marge dentelée noire, bande submarginale jaune à ligne de points noirs et plage blanche[3].
Les plantes hôtes de sa chenille sont des aristoloches (Aristolochia)[3].
Troides meridionalis est présent en Papouasie-Nouvelle-Guinée[1].
Troides meridionalis réside dans le canopée de la forêt primaire humide de Papouasie-Nouvelle-Guinée[3].
Il est protégé et considéré comme étant en danger d'extinction.
Troides meridionalis est une espèce de papillon de la famille des Papilionidae et de la sous-famille des Papilioninae et du genre Troides.
Ornithoptera meridionalis er en sommerfugl i familiegruppen svalestjerter. Den hører til blant de sommerfuglene som kalles fuglevinger. En gruppe av svalestjerter som har fått sitt navn fordi framvingene er store og trekantet, noe som gjør at de ligner fugler når de flyr.
Ornithoptera meridionalis lever på Ny-Guinea.
Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte.
Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.
Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.
Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Eggene legges direkte på næringsplanten. Larven lever som plantespiser og er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning.
Ornithoptera meridionalis tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) sommerfuglen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen.
Ornithoptera meridionalis er en sommerfugl i familiegruppen svalestjerter. Den hører til blant de sommerfuglene som kalles fuglevinger. En gruppe av svalestjerter som har fått sitt navn fordi framvingene er store og trekantet, noe som gjør at de ligner fugler når de flyr.
Ornithoptera meridionalis lever på Ny-Guinea.
Ornithoptera meridionalis là loài nhỏ nhất trong chi Ornithoptera. Nó sinh sống ở một số địa phương ở đông nam Papua, New Guinea (O. meridionalis meridionalis) và nhiều địa phương khác dọc theo bờ biển Irian Jaya (O. meridionalis tarunggarensis).
Bài viết liên quan đến Họ Bướm phượng này vẫn còn sơ khai. Bạn có thể giúp Wikipedia bằng cách mở rộng nội dung để bài được hoàn chỉnh hơn. Ornithoptera meridionalis là loài nhỏ nhất trong chi Ornithoptera. Nó sinh sống ở một số địa phương ở đông nam Papua, New Guinea (O. meridionalis meridionalis) và nhiều địa phương khác dọc theo bờ biển Irian Jaya (O. meridionalis tarunggarensis).
Латинское название Ornithoptera meridionalis Rothschild, 1897 NCBI 129449
Ornithoptera meridionalis — дневная бабочка из семейства парусников. Самый маленький представитель рода[1].
Размах крыльев самца до 11 см, самки — до 14,5 см.
Основной фон крыльев самца бархатисто-чёрный, с жёлто-зелёными участками крыльев. Задние крылья маленькие, украшены тоненькими изогнутыми хвостиками, с тонкими хвостиками на конце.
Задние крылья самки без «хвостиков». Основной фон крыльев самки тёмно-бурый, На передних крыльях присутствует светлый узор. В центральном поле задних крыльев самки располагается бело-серое пятно, окаймленное снаружи полоской цвет желтоватого цвета, на которой располагаются бурые крупные пятна округло-овальной формы.
Занесен в перечень чешуекрылых экспорт, реэкспорт и импорт которых регулируется в соответствии с Конвенцией о международной торговле видами дикой фауны и флоры, находящимися под угрозой исчезновения (СИТЕС).
Ornithoptera meridionalis — дневная бабочка из семейства парусников. Самый маленький представитель рода.
