Ehrlichia ruminantium ist ein Mikroorganismus, der zur Ordnung der Rickettsiales zählt. Wie bei fast allen Arten dieser Gattung handelt es sich um einen obligat intrazellulären Parasiten, er kann nur innerhalb von Wirtszellen leben.
Die Zellgestalt von Ehrlichia ruminantium ist pleomorph, d. h. je nach Umgebung oder Zellalter findet man verschiedene Formen (Kokken oder Stäbchen). Die Zellgröße kann zwischen 0,5 und 1,7 µm variieren. Ehrlichia ruminantium ist der Erreger der Herzwasserkrankheit bei Wiederkäuern (Rindern, Schafen, Ziegen und Rotwild) und wird von Schildzecken der Gattung Amblyomma übertragen. Hierbei handelt es sich um die zwei Arten Amblyomma variegatum und Amblyomma cajennense. Ehrlichia ruminantium parasitiert in den neutrophilen Granulozyten und Endothelzellen der Blutgefäße.[1] Das natürliche Vorkommen liegt in Afrika und der Karibikregion.[1]
Die Art Ehrlichia ruminantium zählt innerhalb der systematischen Einteilung (Taxonomie) der Bakterien zu der Klasse der Proteobacteria der Domäne Bacteria. Sie wird hier innerhalb der Familie der Ehrlichiaceae geführt.[2]
Die Art Ehrlichia ruminantium findet man in älterer Literatur oft unter dem Namen Cowdria ruminantium, nach Untersuchung von 16S-rRNA Sequenzen wurde allerdings eine starke Ähnlichkeit mit Arten der Gattung Ehrlichia festgestellt, so dass die Gattung Cowdria aufgegeben wurde[3] Andere Synonyme dieser Art:
Die Seuche ist besonders in Afrika südlich der Sahara und auf den karibischen Inseln bekannt, aber auch in Südeuropa im Gebiet des ehemaligen Jugoslawien. Ein dauerndes Reservoir bilden in Afrika einige Antilopenarten, bei denen sich die Krankheit nicht klinisch manifestiert. Symptome der Herzwasserkrankheit sind hohes Fieber, gastrointestinale und zentralnervöse Störungen. Neugeborene Tiere stehen noch unter maternalem Schutz, der schnell nachlässt.
Die Sektion verstorbener Tiere ergibt Flüssigkeitsansammlungen in den Körperhöhlen, bei kleinen Wiederkäuern Vermehrung der Herzbeutelflüssigkeit, beim Rind Vermehrung der Cerebrospinalflüssigkeit. Der Erregernachweis gelingt aus Abstrichen von der Intima der großen Blutgefäße im frischen Untersuchungsmaterial. Als Versuchstiere eignen sich Frettchen oder Merinoschafe. Heutzutage verwendet man eher Endothelzellkulturen von Schaf und Rind.
Zur Therapie werden Tetracycline und Sulfonamidantibiotika verwendet. Auch eine Impfung mit Lebendvaccinen ist möglich.
Ehrlichia ruminantium ist ein Mikroorganismus, der zur Ordnung der Rickettsiales zählt. Wie bei fast allen Arten dieser Gattung handelt es sich um einen obligat intrazellulären Parasiten, er kann nur innerhalb von Wirtszellen leben.
Heartwater (also known as cowdriosis, nintas, and ehrlichiosis) is a tick-borne rickettsial disease.[2] The name is derived from the fact that fluid can collect around the heart or in the lungs of infected animals.[3] It is caused by Ehrlichia ruminantium (formerly Cowdria ruminantium) - an intracellular Gram-negative coccal bacterium (also referred to as Rickettsia ruminantium). The disease is spread by various Amblyomma ticks, and has a large economic impact on cattle production in affected areas. There are four documented manifestations of the disease, these are acute, peracute, subacute, and a mild form known as heartwater fever. There are reports of zoonotic infections of humans by E. ruminantium, similar to other Ehrlichia species, such as those that cause human ehrlichiosis.[4][5][6]
Heartwater disease was first described in 1838 within the personal journal of Louis Trichardt, a Voortrekker in South Africa. In Trichardt's notes he recorded that a majority of the surrounding sheep died approximately three weeks after a large tick infestation was observed.[7]
In an 1877 testimony to the Cape of Good Hope Commission on Diseases of Sheep and Goats livestock producer J Webb testified that the appearance of ticks on his farm 8 or 9 years earlier corresponded with an onset of fatal disease in his livestock. Webb reported opening the chest of the victims and discovering the "heart bag" to be full of "water."
Heartwater first reached the Caribbean islands in 1980.[3]
The disease is common in sub-Saharan Africa, but can ultimately be found wherever Amblyomma ticks are present. Major areas of concern for the disease also include Madagascar, Mauritius, Zanzibar, the Comoros Islands, and Sao Tomé. Heartwater has been observed on three of the Caribbean islands, Guadeloupe, Marie-Galante, and Antigua.
In the Caribbean, at least, the cattle egret has been implicated in the spread of heartwater, since it colonized the islands in the 1950s.[3]
Nearly all members of Bovidae are susceptible to this disease, but vary in their susceptibility, Zubu and Water buffalo appearing to be most resistant.[8] The most susceptible species to heartwater appears to be the various goats.[9][10][11] The South African buffalo, bleskbok, black wildebeest, helmeted guinea fowl, leopard tortoise and scrub hare are known to host heartwater without symptoms and act as a tick reservoir.[12]
In laboratory experiments non-ruminants such as ferrets, laboratory mice, and four-striped grass mice have demonstrated susceptibility to the disease.
Clinical disease is more common in young animals and non-native breeds. The clinical signs of disease are caused by an increased vascular permeability and consequent oedema and hypovolemia.
The symptoms include neurological signs such as tremors and head pressing, respiratory signs such as coughing and nasal discharge, and systemic signs such as fever and loss of appetite. Physical examination may reveal petechiae of the mucous membranes, tachycardia, and muffled heart sounds. Heartwater can also cause reproductive and gastrointestinal disease. It is frequently fatal.
On post mortem examination, a light yellow transudate that coagulates on exposure to air is often found within the thorax, pericardium, and abdomen. Most fatal cases have the hydropericardium that gives the disease its common name. Pulmonary oedema and mucosal congestion are regularly seen along with frothy fluid in the airways and cut surfaces of the lungs. To definitively diagnose the disease, C. ruminantium must be demonstrated either in preparations of the hippocampus under Giemsa staining or by histopathology of brain or kidney.
During the early stages of disease, animals may be treated with sulfonamides and tetracyclines.[13][14] In advanced disease, prognosis is poor. Tetracyclines can also be used prophylactically when animals are introduced into an area endemic with heartwater. Ectoparasiticides, used as dips, can be used to reduce exposure the animals exposure to bont ticks. In areas endemic for heartwater, the use of dips against other ticks of domestic animals, such as Rhipicephalus (Boophilus) and Hyalomma species is likely, and this will usually contribute to control of vectors of E. ruminantium.
A live blood vaccine is available for protection of young stock, but animals may require treatment for the disease after vaccination. Several experimental vaccines are currently being developed, examples include attenuated, recombinant and multi-epitope DNA vaccines.[9][15]
Depending on the species of the animal the mortality rate of the disease may vary from 5% to 90%. Mortality rates appear to be the highest within the various sheep and goat species, but this is not always the case, as some sheep species such as the Afrikaner have mortality rates only reaching as high as 6%.[16]
Heartwater is notifiable to the World Organization for Animal Health.
The U.S. Department of Agriculture believes that an outbreak in the U.S could cost the livestock industry up to $762 million in losses annually. The tick that carries the disease is thought to be capable of being transported by migratory birds from the Caribbean to at least Florida. The U.S has prepared an in-depth response plan to mitigate damages and contain any detected spread.[17]
Heartwater (also known as cowdriosis, nintas, and ehrlichiosis) is a tick-borne rickettsial disease. The name is derived from the fact that fluid can collect around the heart or in the lungs of infected animals. It is caused by Ehrlichia ruminantium (formerly Cowdria ruminantium) - an intracellular Gram-negative coccal bacterium (also referred to as Rickettsia ruminantium). The disease is spread by various Amblyomma ticks, and has a large economic impact on cattle production in affected areas. There are four documented manifestations of the disease, these are acute, peracute, subacute, and a mild form known as heartwater fever. There are reports of zoonotic infections of humans by E. ruminantium, similar to other Ehrlichia species, such as those that cause human ehrlichiosis.
Bovodriozo (konat ankaŭ kiel akvokoro) estas iksodoportata malsano de rickettsia suferata de aldomigitaj kaj naturaj remaĉuloj. Ĝi estas kaŭzata de Ehrlichia ruminantium (iam Cowdria ruminantium)[1] - nome interĉela gram-negativa bakterio (aludata kiel Rickettsia ruminantium). La malsano estas disvastigata de iksodoj, kiuj estas membroj de la genro Amblyomma. Malsanaj mamuloj povas esti bovoj, ŝafoj, kaproj, antilopoj, kaj bubaloj, sed la malsano havas plej grandan negativan ekonomian efikon sur bova produktado en tuŝitaj areoj. La alternativa nomo de la malsano devenas el fakto ke fluidoj povas kolektiĝi ĉirkaŭ la koro aŭ ĉe la pulmoj de la infektitaj animaloj.[2]
Bovodriozo (konat ankaŭ kiel akvokoro) estas iksodoportata malsano de rickettsia suferata de aldomigitaj kaj naturaj remaĉuloj. Ĝi estas kaŭzata de Ehrlichia ruminantium (iam Cowdria ruminantium) - nome interĉela gram-negativa bakterio (aludata kiel Rickettsia ruminantium). La malsano estas disvastigata de iksodoj, kiuj estas membroj de la genro Amblyomma. Malsanaj mamuloj povas esti bovoj, ŝafoj, kaproj, antilopoj, kaj bubaloj, sed la malsano havas plej grandan negativan ekonomian efikon sur bova produktado en tuŝitaj areoj. La alternativa nomo de la malsano devenas el fakto ke fluidoj povas kolektiĝi ĉirkaŭ la koro aŭ ĉe la pulmoj de la infektitaj animaloj.
Hidropericardias es una enfermedad aguda, no contagiosa y febril de los rumiantes domésticos y salvajes, causada por la ricketsia Cowdria ruminantium, transmitida por garrapatas del género Amblyomma,[1] y caracterizada por extravasación de fluidos, síntomas nerviosos y alta mortalidad. En África negra, constituye una de las enfermedades más importantes del ganado.[2] Se ha confirmado la presencia de hidropericardias en Madagascar y en varias pequeñas islas en el Índico, Atlántico y Caribe.[3]
Actúan como portadores subclínicos rumiantes diversas especies de antílopes, ñus, búfalo africano, eland comunes, jirafas y kudús. Algunas razas de cabras y ovejas autóctonas africanas pueden también experimentar una forma subclínica de la enfermedad. Otras especies animales no rumiantes que también pueden actuar como portadoras inaparentes son las pintadas, tortugas de tierra y liebres africanas. Estas especies aunque padecen la infección no desarrollan sintomatología alguna. La duración del estado portador puede ser superior a 6 meses.
El contagio siempre se produce por picadura de garrapatas del género Amblyomma.[4] Existen más de 12 especies involucradas, en África principalmente las especies Amblyomma hebraeum y Amblyomma variegatum.[5] Las garrapatas son infectadas en su fase de larva o ninfa, y pueden transmitir la enfermedad como ninfas o adultos. En algunos casos se puede verificar una transmisión directa vehiculada por el calostro entre la vaca y el ternero.
Dentro de las especies domésticas son susceptibles todas las razas ovinas, caprinas y bovinas importadas no autóctonas y el búfalo de agua.
El agente causal, antes Cowdria ruminantium, se agrupa con el género Ehrlichia.[6] El Género Ehrlichia pertenece a la Familia Ehrlichiaceae, Orden Rickettsiales, Clase Alphaproteobacteria, Phylum BXII Proteobacteria del último Manual Bergey.
La bacteria se tiñe como una Gram negativa y tingible por Giemsa o Diff-Quick, pleomórfico, generalmente cocoide, a veces anular, y mide de 0’2 m a 2’7 m., y suele aparecer en grupos de cinco a varios miles de organismos en el citoplasma de las células infectadas. Es muy frágil y sólo resiste unas horas fuera del hospedador, requiriendo conservación por refrigeración en hielo seco o nitrógeno líquido.
El patógeno presenta un marcado tropismo por el endotelio vascular, donde aumenta su permeabilidad, y hacia las células reticulares ganglionares.[3] Se ven especialmente afectados los capilares del sistema nervioso central.
El período de incubación es generalmente más corto en ovejas y cabras que en vacuno. Los animales sensibles muestran los primeros síntomas 14-28 días después de penetrar en un área infectada.
Una forma leve, conocida como fiebre hidropericardias, se da en vacuno u ovino parcialmente inmunes, en terneros de menos de 3 semanas, antílopes y razas ovinas o bovinas de alta resistencia. El único síntoma es un cuadro febril transitorio. Una forma sobreaguda suele presentarse en África en rumiantes domésticos de razas importadas. Son especialmente sensibles las vacas en gestación avanzada. Suele haber muertes repentinas precedidas solo por fiebre, disnea paroxística y convulsiones terminales. Diarrea grace en algunas razas, como el ganado Jersey y Guernsey.[7]
La más frecuente, aparece en toda el área de distribución, tanto en razas importadas como autóctonas. Fiebre intensa (42° C) y de aparición brusca, anorexia, depresión, apatía y taquipnea, son pronto seguidos de signos neruológicos, como movimientos masticatorios, parpadeo protrusión de la lengua y torneo, a menudo con paso español; estación con patas separadas y cabeza baja. A menudo hiperestesia, nistagmos y espuma por la boca preceden a la muerte entre convulsiones o movimientos de galope y opistótonos. A veces se desarrolla diarrea, especialmente en jóvenes. Generalmente es fatal en una semana.
Rara vez la enfermedad adopta un curso subagudo con fiebre prolongada, tos por el edema pulmonar y leve ataxia; muerte o recuperación ocurren en una a dos semanas.
Las características clínicas son muy similares en todos los rumiantes. Una de las más frecuentes, sobre todo en ovino y caprino, es el «hidropericardias» que da nombre a la enfermedad, que es la acumulación de líquido pajizo a rojizo en el saco pericárdico. También suele presentarse ascitis, hidrotórax, edema mediastínico y pulmonar.[3]
En las evaluaciones después de la muerte, regularmente se observan petequias subendocárdicas, submucosas y subserosas por todo el organismo, así como degeneración de miocardio y parénquima hepático, esplenomegalia, edema de ganglios linfáticos, nefrosis, y abomasitis y enteritis catarrales.
Se presentan también, a menudo, congestión y edema meníngeos, aunque el número de las lesiones parecen escasas por la gravedad de los síntomas nerviosos.
La sospecha por las lesiones clínicas y los antecedentes epidemiológicos, suele estar basado en la presencia de garrapatas Amblyomma junto con los síntomas y lesiones característicos.[7] Se requiere diagnóstico diferencial con rabia, tétanos, meningoencefalitis, parasitosis e intoxicaciones.
Mediante tinción de Giemsa de preparaciones de cerebro por maceración entre dos portas, se observan las mórulas azules a púrpura en células endoteliales de capilares cerebrales; la muestra se puede obtener mediante un buen clavo. También se puede buscar en endotelio de grandes vasos y en cortes de glomérulo renal o ganglios. También se usan con éxito PCR, sondas y otras técnicas de biología molecular.
La inmunofluorescencia, que pese a las reacciones cruzadas con otras Ehrlichia ha sido muy usado, y ELISA de competición.
Las tetraciclinas, especialmente la oxitetraciclina, son muy eficaces, especialmente en tratamiento temprano. Si se aplican antes de la aparición de los síntomas, pueden suprimir totalmente la clínica permitiendo el desarrollo de inmunidad. Doxiciclina y rifamicina son también muy eficaces, así como diversas sulfamidas.
Debe acompañarse de tratamiento sintomático, que incluirá cardiotónicos y diuréticos para controlar la extravasación de fluidos y ruminatorios para la atonía.
En áreas libres depende sobre todo de impedir la penetración de animales portadores y de Amblyomma mediante una inspección rigurosa de las importaciones.
Los corderos, chivos y terneros de menos de 4 semanas son muy resistentes, lo que se ha usado para inocularlos durante esta primera edad con sangre infectada y conseguir una inmunidad eficaz, ya que luego la reestimulación es constante. La vacunación convencional choca con la escasa inmunidad cruzada que hay entre cepas.
Nada fácil, al ser garrapatas de tres hospedadores y capaces de transmisión transestadial. Por ello medidas puntuales como los baños antiparasitarios tienen bastante poca eficacia. Por otra parte los animales infectados son infectantes para las garrapatas de 5 a 8 meses. Las ivermectinas pueden ser una buena alternativa, pero la tendencia actual en áreas enzoóticas más que erradicar es mantener una población de garrapatas justo suficiente para reestimular y mantener la inmunidad de sí mismas
Hidropericardias es una enfermedad aguda, no contagiosa y febril de los rumiantes domésticos y salvajes, causada por la ricketsia Cowdria ruminantium, transmitida por garrapatas del género Amblyomma, y caracterizada por extravasación de fluidos, síntomas nerviosos y alta mortalidad. En África negra, constituye una de las enfermedades más importantes del ganado. Se ha confirmado la presencia de hidropericardias en Madagascar y en varias pequeñas islas en el Índico, Atlántico y Caribe.
Cowdriose, også kjent som heartwater, er en flåttbåren sykdom som blant annet angriper storfe, sau og geit. Den omtales som en av de viktigste sykdommene blant buskap i Afrika i dag,[1][2] bare overgått av trypanosomiasis og østkystfeber. Det er ingen indikasjoner på at sykdommen smitter til mennesker.
Sykdommen skyldes rikettsie-bakterien Ehrlichia ruminantum (tidligere Cowdria ruminantium) som kan spres av minst 12 arter av flått i slekten Amblyomma. Bakterien overlever i beste fall få timer i romtemperatur utenfor en vert og smitter ikke direkte mellom dyr, med unntak av smitte frå ku til kalv gjennom råmelken.[1]
Hovedvektoren i Afrika og Karibia er arten Amblyomma variegatum. I det sørlige Afrika opptrer A. hebraeum som vektor og A. lepidum i Øst-Afrika og Sudan. Eksperimentelle forsøk har vist at flere andre Amblyomma-arter også i prinsippet kan spre smitten. Disse inkluderer A. astrion , A. pomposum, A. sparsum, A. gemma, A. cohaerans, A. marmoreum, A. tholloni og de to amerikanske artene A. maculatum og A. cajennense.
Sykdommen er begrenset av utbredelsesområdet for flått av slekten Amblyomma. Sykdommen er å finne på deler av det afrikanske kontinentet sør for Sahara, samt på de omkringliggende øyene Komorene, Zanzibar, Madagaskar, São Tomé og Príncipe, Réunion og Mauritius. Sykdommen er også å finne på de karibiske øyene Guadeloupe og Antigua.[3]
Cowdriosis er ikke å finne i hele amblyommas utbredelsesområde, men amblyommaflått suger blod av en lang rekke arter, både ville dyr og husdyr. De ville dyrene vil da kunne virke som et "reservoar" for sykdommen og smitte tilbake via flått til husdyr gjentatte ganger. I Afrika tror man at spesielt gnu og blesbukk er viktige for å opprettholde smittetrykket i naturen. Det er også kjent at perlehøns, leopardskildpadde og harearten Lepus saxatilis er naturlige bærere av bakterien og derfor kan tenkes å bidra til smittetrykket. Eksperimentelt er det også vist at Eland-slekten av antiloper og springbukk-antilopen er mottakelige for cowdriosis.[2]
Flåtten A. variegatum er kjent fra mange øyer i Karibia, som Puerto Rico, Martinique, St. Lucia, Saint Kitts og Nevis, Guadeloupe og Antigua. Man tror at flåtten ble introdusert til de franske antillene via en forsendelse av storfe fra Senegal på 1830-tallet. Et utbrudd av sykdom blant storfe på Guadeloupe i 1932 var muligens cowdriosis.[2]. Fram til 1948 hadde bare Guadeloupe og naboøyene Marie-Galante og Antigua flåtten, men økt handel i lanbruksvarer mellom Guadeloupe og Martinique gjorde at sistnevnte fikk flåtten i 1948.[4] "The Caribbean Amblyomma Program" som ble etablert i 1995, søker å utrydde amblyommaflåtten fra De karibiske øyer. En rapport om prosjektet[5] og tidligere forskningsarbeid[6][4][7] setter spredningen av Amblyomma i sammenheng med fuglen kuhegre som etablerte seg i Karibia på 1960- til 70-tallet. Nymfer av flåtten biter seg fast i hegrene som så sprer flåtten til nye øyer. Dette ville forklare mye av den nylige spredningen som ikke lar seg forklare med forflytning av storfe.[4]
Det kan vere verdt å merke seg at Amblyomma ikke er uten naturlige fiender i Karibia.[8] Den står på menyen til villfugl, frittgående høns og mus. Man fant også at tropisk brannmaur Solenopsis geminata var effektive predatorer mot blodfylte flått.
Hvithalehjort er en hjorteart som finnes over store deler av USA, det sørlige Canada og sørover til Peru og Brasil. Flåttarten Amblyomma maculatum er en vanlig parasitt på hvithalehjort i det sørlige USA, og det er kjent at A. maculatum kan spre cowdriosis.[9] Det har også blitt eksperimentelt bevist at hvithalehjort kan få sykdommen.[2] Skulle smitte dukke opp på det amerikanske fastlandet er det derfor en overhengende fare for at den smitter til hvithalehjort. Skulle dette skje vil cowdriosis kanskje bli permanent etablert i Amerika, med hvithalehjorten som reservoar for gjentatt smitte til husdyr. Smittevern kan tildels gjennomføres ved kontroll av importerte dyr. Mer problematisk er det at kuhegren kan spre flåtten til nye øyer og fastlandet. For eksempel har ringmerking påvist kuhegre som har fløyet fra infiserte øyer til Florida Keys.[6] Utryddelse av amblyomma i Karibia anses som det viktigste virkemiddelet for å unngå spredning av cowdriosis og dermatophilosis som amblyomma også sprer i Karibia.[7]
Sykdom er ikke rapportert i Jemen, men man kan merke seg at utbredelsesområdet for A. variegatum, en viktig smittevektor, inkluderer Jemen.[2]
Sykdommen har blitt funnet så langt nord som i Tunisia. Den har også blitt rapportert i det tidligere Jugoslavia, men denne rapporten antas å vere feilaktig.[2] Da slekten Amblyomma ikke er representert i Norge er det ingen umiddelbar grunn til å frykte spredning hit til landet.
Inkubasjonstiden er vanligvis to uker men kan strekke seg til en måned.
Perakutt form: Symptomene inkluderer feber, pusteproblemer, overfølsomhet for berøring (såkalt hyperesthesia), rennende øyne, krampetrekninger og brå død.
Akutt form: Brå feber opp til 42°C, manglende matlyst, slapphet og rask pusting. Noen ganger også diaré. Disse symptomene etterfølges av nevrologiske symptomer, som tyggebevegelser, framstikkende tunge, rykninger i øyelokkene og å gå i sirkel, gjerne med høye løft. Noen ganger står dyrene med hodet lavt og sprikende bein, noen blir aggressive eller nervøse. De nevrologiske symptomene forverres utover i sykdommen og dyret får krampetrekninger. I siste fase ses gallopperende bevegelser, dyret har overfølsomhet for berøring, det bøyer hodet bakover (opisthotonos), har ukontrollerte øyebevegelser (nystagmus) og fråde rundt munnen. Dyr med akutt cowdriosis dør vanligvis en uke etter at symptomene har satt inn.
Subakutt form: Symptomene er her langvarig feber, hosting og milde koordinasjonsproblemer. Dyret dør eller kommer seg etter en til to uker.
Mild form: Kun en forbigående feber. Denne varianten kalles "heartwater fever".
I Afrika ses den perakutte formen vanligvis hos husdyrraser som ikke stammer fra Afrika. Den kan også angripe høygravide kyr. Den akutte formen ses også hos "innfødte" raser. Milde infeksjoner ser man hos kalver som er mindre enn tre uker gamle, delvis immune sau og storfe, antiloper samt visse afrikanske husdyrraser som har en medfødt motstand mot sykdommen. Stammen bakterien hører til kan også påvirke hvor alvorlig sykdommen blir. Storferasene jersey og guernsey er spesielt utsatt for sterk diaré i forbindelse med cowdriosis. Dødsraten hos den vanlige sauerasen merino kan bli så høy som 80%, mens persisk sau og afrikandersau er nede i 6%. Angorageit er veldig utsatt for cowdriosis. Hos storfe er dødelighet på rundt 60% ikke uvanlig.[2]
Navnet 'heartwater' har sykdommen fått på grunn av dyrenes utpregede hydropericardium, det vil si en væskeansamling i hjerteposen som hjertet ligger i. Man ser også ofte hydrothorax og ascites som er væskeansamling ved henholdsvis lungene og mageregionen, samt andre væskeansamlinger, indre blødninger og andre skader på indre organ. Man kan finne skader på hjernen men disse synes få i forhold til de sterke nevrologiske symptomene.[2]
Den perakutte formen kan mistolkes som anthrax mens den akutte formen kan blandes sammen med rabies og en rekke andre infeksjoner og forgiftninger.[2]
Antibiotikaen Tetracycline er virkningsfull, spesielt oxytetracycline men også doxycycline og rifamycin. Best resultat oppnås hvis behandlingen settes inn tidlig. Hvis behandling settes inn før symptomene viser seg kan sykdommen undertrykkes fullstendig samtidig som dyret utvikler immunitet. Sulfonamider har blitt brukt med hell. Behandling av ruminal atony, et fordøyelsesproblem som kan etterfølge cowdriosis kan vere ønskelig. Vanndrivende middel kan også vere til hjelp mot væskeansamlingene i kroppen.
Dyr som kommer seg vil ha en immunitet mot nye angrep som varer i seks til atten måneder. Hvis dyret blir utsatt for en ny infeksjon i denne perioden vil immuniteten fornyes uten at dyret blir sykt. Jevnlig eksponering for smittebærende flått vil slik holde dyret kontinuerlig immunt. Man har funnet at immuniteten mot cowdriosis utføres av T-cellene og at antistoffer som sirkulerer i kroppen har mindre betydning.[10] Kalver og lam er sterkt motstandsdyktige mot cowdriosis i de første fire ukene av livet. Dette har blitt utnyttet med hell i vaksineringsarbeid.[2] Kalver under fire uker og lam under en uke kan vaksineres ved en injeksjon med infisert blod. Dette gir bare milde symptomer og senere flåttbitt vil, som forklart, vedlikeholde immuniteten. Verdifulle kalver og voksne dyr som vaksineres bør overvåkes og antibiotikabehandles når feberen melder seg. En subkutan-injeksjon med doxycycline samtidig som vaksinasjonen kan virke forebyggende slik at senere tetracycline-behandling ikke blir nødvendig. Antibiotikaen vil ikke påvirke immuniseringen, men veterinæren må også veie graden av antibiotikabruk opp mot andre forhold. Slik vaksinering med en stamme av bakterien vil gi god kryss-immunisering mot de fleste stammer av E. ruminantum, men ikke alle.[11] Man har lykkes i å svekke bakterier fra en stamme og samtidig få disse til å gi immunitet hos sau og geit,[11] men for andre stammer har man ikke lyktes med dette. Per 1998 var derfor oppfatningen at kryss-immunitet måtte avklares bedre før en tradisjonell vaksine med svekkede bakterier kunne produseres.[2]
Det er ikke kjent med sikkerhet hvor lenge flåtten kan bære smitten eller hvor lenge ville dyr kan gå med smitten i kroppen, men ett forsøk[12] fant at sau kunne overføre smitte til flåttens nymfer i opptil 223 dager. Tilsvarende for storfe og afrikansk bøffel var respektivt 246 og 161 dager. Dette gjør at dyr som fraktes til cowdriosis-frie områder bør behandles jevnlig med flåttmiddel og betraktes som smittefarlige i en lengre periode. Flåttens høye reproduksjon og sans for flere forskjellige arter har gjort at flåttmiddel-behandling av storfe ikke har nyttet i forsøk på å utrydde flåtten.[2] Dette har blitt forverret av at flåtten utvikler motstand mot flåttmiddelet. I sterkt berørte områder har man derfor heller latt flåttpopulasjonen ha ett nivå som i alle fall sikrer vedlikehold av immuniteten. I ett forsøk med mashona-storfe i Zimbabwe på 90-tallet[13] sammenlignet man vekt og fertilitet hos to flokker der den ene fikk flåttmiddel og den andre ikke. Dette var i et område der cowdriosis var utbredt og man fant liten eller ingen forskjell mellom flokkene. Det ble konkludert med at flåttmiddelbehandling i slike områder ikke var regningssvarende.
Cowdriose, også kjent som heartwater, er en flåttbåren sykdom som blant annet angriper storfe, sau og geit. Den omtales som en av de viktigste sykdommene blant buskap i Afrika i dag, bare overgått av trypanosomiasis og østkystfeber. Det er ingen indikasjoner på at sykdommen smitter til mennesker.
