Vortebiter, Decticus verrucivorus, er et insekt i familien løvgresshopper. Den er 25-45 mm lang (eggleggingsrøret hos hunnen ikke medregnet); hunnen blir størst. Arten skilles fra grønn løvgresshoppe ved at den aldri er rent grønn. Den er oftest grønn med små, mørke flekker, men mørke eller gråbrune individer kan forekomme[1]. Antennene og vingene er noe kortere enn hos grønn løvgresshoppe. Som hos denne gir fargen ypperlig kamuflasje, og til tross for størrelsen er den derfor vanskelig å få øye på. Mer enn grønn løvgresshoppe foretrekker vortebiteren som regel å bruke de kraftige bakbena til å hoppe fremfor å fly.
I Norge er vortebiteren kjent bare fra lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den er nylig funnet i Rollag. De nordligste eller høyestliggende funnstedene i Norge for øvrig er Kviteseid (1941), Elverum (1874) og Nord-Fron (1853) – sistenvte er det nordligste funn av noen løvgresshoppe i Norge. For øvrig er arten i tilbakegang både i Norge og i resten av utbredelseområdet, som omfatter mye av Europa og Asia. [2]
Vortebiteren er mest aktiv om dagen. Som de fleste løvgresshopper hører vi vortebiteren oftere enn vi ser den. Den synger praktisk talt bare i solskinn. Den foretrekker kort, solrik vegetasjon, gjerne med blanding av blomster, gresstuer og nærmest nakent underlag – helst på eller nær dyrket mark. Hvis den føler seg truet, slutter den å synge og slipper seg eller hopper ned på bakken. Sangen er annerledes enn hos grønn løvgresshoppe, og ikke fullt så sterk, men kan høres på minst 50 m hold. Den består av korte, skarpe støt – først ett og ett, men etter hvert flyter de mer og mer sammen, selv om en lett kan høre enkeltstøtene. Vortebiteren er ukresen i matveien og lever både av plantekost og ulike smådyr, ikke minst markgresshopper. De kan bite kraftig. Dette er kanskje opphav til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter, noe som også gjenspeiler seg i bl.a. det latinske artsnavnet.
Vortebiterens livsløp er typisk for løvgresshopper i tempererte strøk. Hunnene legger egg sent i sesongen, og disse overvintrer – oftest to ganger. I Norge klekkes eggene vanligvis i mai. Nymfene kan ikke synge, og kamuflasjefargene gjør at de sjelden sees. Etter 6-7 nymfestadier begynner de voksne vortebiterne å vise seg – vanligvis i juli, men i sørlige lavlandsstrøk sist i juni i varme forsomre. I Norge er vortebiterne som regel de første løvgresshoppene som høres om sommeren. De dør som regel i løpet av august eller begynnelsen av september.
Slekten finnes i Europa, Asia og Nord-Afrika. I Europa forekommer flest arter sør for Alpene. Vortebiteren er den eneste i slekten som er funnet i Norden.
Vortebiter, Decticus verrucivorus, er et insekt i familien løvgresshopper. Den er 25-45 mm lang (eggleggingsrøret hos hunnen ikke medregnet); hunnen blir størst. Arten skilles fra grønn løvgresshoppe ved at den aldri er rent grønn. Den er oftest grønn med små, mørke flekker, men mørke eller gråbrune individer kan forekomme. Antennene og vingene er noe kortere enn hos grønn løvgresshoppe. Som hos denne gir fargen ypperlig kamuflasje, og til tross for størrelsen er den derfor vanskelig å få øye på. Mer enn grønn løvgresshoppe foretrekker vortebiteren som regel å bruke de kraftige bakbena til å hoppe fremfor å fly.
