Gammarus lacustris is an aquatic amphipod.
Gammarus lacustris is semi-transparent and lacks a webbed tail. It may be colorless, brown, reddish or bluish in color, depending on the local environment. It has seven abdominal segments, a fused cephalothorax, and two pairs of antennae. Unlike other crustaceans, amphipods lack carapaces and have laterally compressed bodies. Gammarids are referred to as scuds or sideswimmers. G. lacustris resembles a freshwater shrimp.
The female carries eggs in a brood pouch on its ventral side. G. lacustris in higher elevations were more likely to have fewer but larger eggs than those living at lower elevations.[1] G. lacustris undergoes several molts and juveniles resemble the adult.
Gammarus lacustris plays an important role in many of the freshwater ecosystems that it inhabits. It is a detritivore and may also consume algae, mainly diatoms.[1] It is considered an indicator species for the overall health and stability of the ecosystem. G. lacustris can also inhabit a wide array of environments, ranging from low altitude calcium-rich lakes to high altitude, cold, and calcium-poor lakes. This influences its biology: at low altitudes, it is known to die after first reproduction, but in colder waters, it lives to reproduce repeatedly.[2]
In many species feeding behaviour is affected by temperature, i.e. the amount of food consumed often increases at warmer temperatures.[3] However, when G. lacustris feeds on three different parasite species (Diplostomum spp., Apatemon spp. and Trichobilharzia spp.) no such effect of temperature on feeding is seen.[4]
As a small aquatic invertebrate G. lacustris is an important food source for many organisms. Birds, fishes, and some insects are known to prey upon G. lacustris. As many other species of small invertebrates, it serves as an intermediate host for several parasite species (e.g. Pomphorhynchus laevis).[5][6] G. lacustris typically shows photophobic behaviour, but when parasitized this can be altered to photophilic behaviour when infected by Pomphorhynchus laevis.[6] Which is a host manipulation parasite, like many others.[5][7] Parasites can affect the diel migration of G. lacustris, making it more visible and susceptible to predation most likely aiding parasite transmission.[5][7][8][9] More mature parasites have greater effects on hosts.[10]
Gammarus lacustris has been noted in northwestern Europe, Russia, and North America.[1][11] Its precise range has yet to be defined. It can be found in shallow or deep lakes and in slow-moving rivers. It is more abundant in fishless lakes than in those with fish. Its distribution follows the thermocline in the water.[11]
Gammarus lacustris is an aquatic amphipod.
Gammarus lacustris is een vlokreeftensoort uit de familie van de Gammaridae.[1] De wetenschappelijke naam van de soort is voor het eerst geldig gepubliceerd in 1864 door G.O. Sars.
G. lacustris kan afhankelijk van de omstandigheden kleurloos, bruin, roodachtig of zelfs blauwachtig zijn. Het komt voor in zoet water waar het een belangrijke rol speelt in het ecosysteem. De vlokreeft is een detrivoor wat wil zeggen dat het leeft van dood organisch materiaal. Hiernaast eet het algen, vooral kiezelwieren. Zelf is het weer een belangrijke voedingsbron voor vele hogere organismen als vogels, vissen en grote insecten.
G. lacustris komt voor in noordwest Europa, Rusland en Noord Amerika. Hier wordt het aangetroffen in ondiepe en diepe meren en langzaam stromende rivieren. De dichtheden zijn het grootst in meren zonder vis.
De soort kan 25 mm (man) groot worden.[2]
Bronnen, noten en/of referentiesNordlig marflo er et lite krepsdyr av gruppen tanglopper (amfipoder), som lever i ferskvann.[1] Den bidrar sammen med andre krepsdyr til å gi den røde fargen på kjøttet til ørret og røye. Den blir 1–2 cm lang og er i likhet med andre amfipoder flattrykt fra siden og uten ryggskjold (carapax). Fargen varierer fra gråbrun til brungrønn. Den lever i innsjøer i alle landene i Norden unntatt Island.[2]
Nordlig marflo spiller ofte en viktig rolle i ferskvannsøkosystemene. Den er viktig som næring for fisk, vannkalver og øyenstikkerlarver. Arten er vert for mange parasitter. Bendelormen Cyathocephalus truncatus har nordlig marflo som mellomvert og angriper deretter ferskvannsfisk.
Arten foretrekker stillestående vann med sand- eller steinbunn. Den stiller høye krav til vannkvaliteten; temperaturen bør være mellom 10–14 °C, pH bør være over 6,7 og hardheten høyere enn 0,50 °dH. Arten trives ikke i eutrofe innsjøer eller kraftmagasiner, og er svært følsom for miljøgifter. Forekomst, eller mangel, av arten er derfor en indikasjon på miljøtilstanden.
Nordlig marflo er utbredt i det meste av Norge, men den er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opptil 1450 moh. Arten mangler på Sørlandet på grunn av sur nedbør, og på deler av Østlandet der berggrunnen er naturlig sur. Den finnes av ukjent grunn heller ikke i Lofoten.
Den er den eneste norske ferskvannsarten i slekten Gammarus. Lenger sør i Europa er Gammarus pulex vanlig, men den er aldri funnet i Norge. To brakkvannsarter, kystmarflo (G. duebeni) og elveosmarflo (G. zaddachi), tåler i korte perioder ferskvann og kan dukke opp i elver og innsjøer langs norskekysten. Det finnes også tre andre amfipodearter i norsk ferskvann; de tilhører de såkalte istidskrepsene.
Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de norske populasjonene har ulikt opphav. Da istiden tok slutt, vandret marflo fra Russland inn i Nord-Norge, mens marflo fra Vest-Europa koloniserte Sør-Norge. Bestandene i de nordvestre kyststrøkene er nærmest i slekt med den vestlige stammen, men skiller seg likevel ut genetisk. Dette tyder på at de har overlevd siste istid i et eget refugium.[3]
Denne arten er tradisjonelt blitt kalt bare «marflo» på norsk, men dette navnet brukes også om andre Gammarus-arter. Artsnavnebasen har derfor tatt i bruk «nordlig marflo» om den eneste norske arten i ferskvann. Det finnes også flere andre tradisjonelle navn, for eksempel «grunnåte».
Nordlig marflo er et lite krepsdyr av gruppen tanglopper (amfipoder), som lever i ferskvann. Den bidrar sammen med andre krepsdyr til å gi den røde fargen på kjøttet til ørret og røye. Den blir 1–2 cm lang og er i likhet med andre amfipoder flattrykt fra siden og uten ryggskjold (carapax). Fargen varierer fra gråbrun til brungrønn. Den lever i innsjøer i alle landene i Norden unntatt Island.
Nordlig marflo spiller ofte en viktig rolle i ferskvannsøkosystemene. Den er viktig som næring for fisk, vannkalver og øyenstikkerlarver. Arten er vert for mange parasitter. Bendelormen Cyathocephalus truncatus har nordlig marflo som mellomvert og angriper deretter ferskvannsfisk.
Arten foretrekker stillestående vann med sand- eller steinbunn. Den stiller høye krav til vannkvaliteten; temperaturen bør være mellom 10–14 °C, pH bør være over 6,7 og hardheten høyere enn 0,50 °dH. Arten trives ikke i eutrofe innsjøer eller kraftmagasiner, og er svært følsom for miljøgifter. Forekomst, eller mangel, av arten er derfor en indikasjon på miljøtilstanden.
Nordlig marflo er utbredt i det meste av Norge, men den er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opptil 1450 moh. Arten mangler på Sørlandet på grunn av sur nedbør, og på deler av Østlandet der berggrunnen er naturlig sur. Den finnes av ukjent grunn heller ikke i Lofoten.
Den er den eneste norske ferskvannsarten i slekten Gammarus. Lenger sør i Europa er Gammarus pulex vanlig, men den er aldri funnet i Norge. To brakkvannsarter, kystmarflo (G. duebeni) og elveosmarflo (G. zaddachi), tåler i korte perioder ferskvann og kan dukke opp i elver og innsjøer langs norskekysten. Det finnes også tre andre amfipodearter i norsk ferskvann; de tilhører de såkalte istidskrepsene.
Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de norske populasjonene har ulikt opphav. Da istiden tok slutt, vandret marflo fra Russland inn i Nord-Norge, mens marflo fra Vest-Europa koloniserte Sør-Norge. Bestandene i de nordvestre kyststrøkene er nærmest i slekt med den vestlige stammen, men skiller seg likevel ut genetisk. Dette tyder på at de har overlevd siste istid i et eget refugium.
Denne arten er tradisjonelt blitt kalt bare «marflo» på norsk, men dette navnet brukes også om andre Gammarus-arter. Artsnavnebasen har derfor tatt i bruk «nordlig marflo» om den eneste norske arten i ferskvann. Det finnes også flere andre tradisjonelle navn, for eksempel «grunnåte».
