Moskusfe (Ovibos moschatus) er et stort arktisk klovdyr (Artiodactyla) med karakteristisk lang og tykk gulbrun pels, og begge kjønn har kraftige hornplater i pannen og bærer karakteristiske horn, som krummer ned som en U langs kinnene på dyret. Hannen har en sterk musklignende duft.
Arten stammer opprinnelig fra Alaska, arktisk Canada og Grønland, men den har også blitt introdusert en rekke andre steder, herunder til Norge. Det er gjort fossile funn av moskusdyr i Norge, som viser at arten eller en svært nær slektning må ha levd naturlig her i siste istid, men den regnes altså ikke som en naturlig art her, selv om den er både ønsket og beskyttet av myndighetene.[3]
Moskusfe er eneste art i slekten Ovibos og tilhører oksefamilien (Bovidae), der den sorteres i underfamilien Antilopinae, som består av antiloper, gaseller og deres nærmeste slektninger. Artens nærmeste slektninger er artene i gruppen med sauer og geiter.
Moskusfe har et kompakt utseende. Kroppen kan bli opptil 2,5 m lang og har kort hale, som typisk måler omkring 7 cm. Ekstremitetene er forholdvis korte. Skulderhøyden ligger omkring 165 cm og vekten omkring 350–450 kg (i fangenskap opp mot 650 kg).[4] Oksene er betraktelig større enn kuene, men begge kjønn bærer karakteristiske U-forma horn, som sitter på en bred og svært kraftig hornplate i skallen på dyret. Dyrene har en karakteristisk tykk og lang pels, som dyra feller på vårparten.
Moskusfe klatrer lett i bratt terreng og kan bevege seg svært hurtig, til tross for størrelsen og de relativt korte lemmene. Arten er tilpasset arktisk klima. Dyra er sosiale og opptrer i flokk, som kan telle opp mot 100 individer, men oftere 20–30 dyr. Det er imidlertid mest vanlig at dyrene opptrer i mindre grupper, typisk på 8–10 dyr. Den typiske flokken består av en velvoksen hann og 3–4 andre voksne individer, samt noen ungdyr.[4]
Om sommeren lever moskusfeet i våte områder, inkludert i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. Moskusfe er sosiale og lever i en flokk som vanligvis er på rundt 10–20 dyr, men noen ganger over 100. Vinterflokker består av voksne av begge kjønn såvel som unge dyr. I paringssesongen konkurrerer hannene om dominansen og en voksen okse driver de andre hannene ut av gruppen. Flokkene er kjent for å gå i forsvarsformasjon, en rund sirkel med ungene innerst, når de føler seg truet.
Hunnene når kjønnsmodenhet i toårsalderen og hannene blir kjønnsmodne etter fem år. Svangerskapet varer i 8 måneder, men i enkelte tilfeller også 9. Omtrent alle svangerskap ender med en enkelt kalv. Kalven dier i ett år, men kan spise gress allerede en uke etter fødselen.
Moskusfe kan bli omkring 20–25 år gammel. Oftest dør de på grunn av næringsmangel når fettlaget i kroppen ikke holder over vinteren. Andre dyr drukner når de går over isen på islagte elver og isen sprekker slik at de faller i vannet. Moskusfeet blir også offer for bjørner, ulver og isbjørner eller dør på grunn av skader som de har fått i kampene i paringstiden.
Moskusfeet har sin naturlige utbredelse i Alaska, arktisk Canada og på Grønland. Den alaskiske bestanden ble utryddet mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen 1900-tallet, men arten ble reintrodusert.[2] Den har også blitt importert til Nord-Europa og Asia, inkludert Norge og Russland.[2] Til Norge kom moskusfeet i 1931 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Verdens bestand ble i 1999 estimert til å være mellom 65 000 og 85 000 og stigende. Spesielt i områder hvor arten ble introdusert i løpet av 1900-tallet.
I 1913 fant arbeiderne som anla jernbanen over Dovrefjell to fossile ryggvirvler fra moskusdyr. Dette førte til idéen om å innføre moskus til Norge fra Grønland. Den første utsettingen i verden ble gjort på Gurskøy utenfor Ålesund i 1925-26. Dette var moskus fanget av norske selfangstskuter på Grønland. Dyra mistrivdes på øya og døde til slutt. Et forsøk på å introdusere moskusoksen til Svalbard mislyktes også. 17 dyr ble satt ut i 1929 ved Adventfjorden på Vest-Spitsbergen. I 1940 var stammen oppe i 50 dyr, men på 1970-tallet forsvant hele stammen.[5] I september 1932 gjorde polarforskeren Adolf Hoel nok et forsøk med import av 10 moskus til Dovrefjell. Denne stammen overlevde fram til 2. verdenskrig, da de ble jaktet på og utryddet.
I 1947 og senere ble nye dyr satt ut. En gruppe moskuser fra Dovrefjell vandret i 1971 inn i Herjedalen hvorved en svensk stamme ble etablert.
I 1954-55 seilte messegutten Johan Moldskred (födt 14.07.1936) med ishavsskuten «Polarbjörn» till Grönnland med proviant til revjegere som overvintra på öya. Ishavsskuta hadde også med nye menn som ville overvintre men tok også med seg de som ville hjem til Norge igjen. Båten Polarbjörn seilet fra Ålesund til östre Grönnland (Myggbukta). Man tok med moskuskalver som skulle plasseres på Dovre men også reve skinn til industrien. For å fange moskuskalvene sköyt man moskuskyret som lokket fram kalvene.
Den norske stammen på Dovrefjell består av ca. 300 dyr sommeren 2012, i 2010 var bestanden 226 dyr. Siden 1999 har bestanden stort sett vært økende, men den fikk seg imidlertid en knekk ved utbrudd av virussykdommen munnskurv sommeren 2004. 15 kalver døde som følge av denne sykdommen, og totalt 29 dyr døde i løpet av året. En del dyr drepes også som følge av togpåkjørsler på Dovrebanen. Bestanden er delt i flokker som befinner seg i Nystuguhøområdet, Kollaområdet og Hjerkinn skytefelt. Om sommeren trekker de ned mot Driva hvor det er saftige gressbeiter.
Selv om moskusfe hører hjemme på tørr arktisk gresstundra, ser den ut til å klare seg godt på Dovrefjell. Beitene er imidlertid marginale med lite gress tilgjengelig om vinteren (moskusen spiser kun gress, ikke lav som reinen), og over noe tid må man regne med innavlsdepresjon i en så liten bestand med opphav i et fåtall dyr.
Moskusfe kan oppfattes som godmodige og harmløse, men det er et ytre som lyver. I motsetning til andre dyr i Norges fauna kan de velge å angripe i stedet for å flykte om de føler seg truet. Det er kjent et dødsfall som følge av at en mann ble stanget av moskus i Åmotsdalen i 1964. Normalt bruker moskusen pannebrasken i slike tilfelle. Skadene begrenser seg da til blåmerker, bløtvevsknusninger og/eller brudd. Det har vært en del slike tilfeller der folk har gått for nær[6]. Det anbefales å holde en avstand på minst 200 meter til disse dyrene.
I tillegg til stammen på Dovrefjell har Universitetet i Tromsø noen dyr på Ryøya utenfor Tromsø.
Bestandstallene under følger Gunn & Forchhammer (2008) og er avrunda cirkatall.[2]
[1] http://www.miljostatus.no/Moskus/
Moskusfe (Ovibos moschatus) er et stort arktisk klovdyr (Artiodactyla) med karakteristisk lang og tykk gulbrun pels, og begge kjønn har kraftige hornplater i pannen og bærer karakteristiske horn, som krummer ned som en U langs kinnene på dyret. Hannen har en sterk musklignende duft.
Arten stammer opprinnelig fra Alaska, arktisk Canada og Grønland, men den har også blitt introdusert en rekke andre steder, herunder til Norge. Det er gjort fossile funn av moskusdyr i Norge, som viser at arten eller en svært nær slektning må ha levd naturlig her i siste istid, men den regnes altså ikke som en naturlig art her, selv om den er både ønsket og beskyttet av myndighetene.
Moskusfe er eneste art i slekten Ovibos og tilhører oksefamilien (Bovidae), der den sorteres i underfamilien Antilopinae, som består av antiloper, gaseller og deres nærmeste slektninger. Artens nærmeste slektninger er artene i gruppen med sauer og geiter.
_(19069104163).jpg)
