noms dans le fil d’Ariane
Flått, vitenskapelig navn ixodidae, er en familie av parasittiske midder. Flått finnes i flere varianter over hele verden. I Norge finnes åtte arter slike blodsugende midd. Mellom 2003 og 2005 ble det funnet ytterligere to arter.[1] Skogflått (Ixodes ricinus, også kalt skogbjørn, skaumann og annet) er den vanligste. Det er den som kan spre smitte til mennesker ved å bite seg fast og suge blod.
Skogsflått blir regnet som den verste smittebæreren blant blodsugerne i de nordlige delene av Europa. Den vanligste flåttbårne sykdommen hos mennesker er Lyme borreliose, som skyldes en bakterie. Det finnes en vaksine mot borreliose, men den ble tatt ut av produksjon i 2002 grunnet lav etterspørsel.[2] Borreliose blir ofte behandlet med antibiotika. Flåttbitt kan også føre til ytterligere tre sykdommer; 1):Anaplasmose som gir influensalignende symptomer og som også er en bakteriell infeksjon som kan behandles med antibiotika 2):skogflåttencefalitt (hjernebetennelse), som skyldes et virus (TBE-virus, tick-borne encephalitis). Det finnes ingen behandling mot TBE, men det finnes vaksine. Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet.[3] Det er viktig å fjerne flått så raskt som mulig (innen 24 timer) for å begrense muligheten for overføring av borreliabakteriensmitte. For TBE-viruset vil imidlertid smitten kunne skje så godt som umiddelbart etter at flåtten har startet å suge blod. 3): Man har i over 70 år også vist at flått i Norge kan være smittebærer av den encellede protozoan parasitten babesia. Enkelte former for babesia kan også gi sykdom hos mennesker.
Flåtter lever omtrent to år, gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er avgjørende for individets videreføring og til slutt formering. Det er i stadiene som larve og nymfe det bites mest. Størrelsen varierer fra én til over ti millimeter, avhengig av stadium og hvor mye blod den har sugd.
Egg klekkes tidlig vår, danner larver som vil søke vertsdyr og suge blod. Etter måltidet vil larvene falle ned og starte forvandlingen til nymfe. Utpå høsten er nymfen ferdig, men vil være inaktiv gjennom vinteren. Neste vår søker nymfene på nytt vertsdyr, for eksempel mennesker, og faller av etter måltidet og forvandles til voksen flått. Formeringen skjer etter at den voksne hunnen har inntatt nok et måltid (sjeldent fra menneske), hvorpå den faller ned og legger egg i skogbunnen[4]. Eggene klekkes så utpå våren.
Når flåtten blir sulten, vil den bevege seg oppover i terrenget og lokalisere seg i høyt gress, der den venter på passerende dyr og faller raskt ved vibrasjon og kontakt; flåtten kan ikke fly eller hoppe. På vertsdyret vil flåtten bite seg fast og bli værende flere dager inntil den er mett. Flått trives ikke i åpent lende med direkte sollys og kort gress. Man kan regne med betydelige mengder flått der det ferdes rådyr og hjort, og spesielt mellom april og oktober. Fuktig mark og myr, spesielt i Agder (Tromøya) er særskilt utsatt, men man finner flått langs kysten opp til Brønnøysund. Også i innlandet, rundt Mjøsa, antar man at flåtten har slått seg til for godt. Det er også påvist flått i indre Sør-Trøndelag.
Flåtten oppfattes som en biologisk vektor, en som kan overføre zoonoser, sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker. Den kan være bærer av farlige bakterier eller virus. Hvis den fjernes før 24 timer antar man at bakterien har hatt liten sjanse for å bli overført. Når det gjelder viruset antas det at smitten kan overføres langt tidligere. Larver (har tre par bein i motsetning til fire par bein hos nymfer og voksne) er i Norge ikke påvist å bære smitte. Særlig nymfene går på menneskene, og av disse kan opptil tretti prosent være infisert med spiroketen.
Den vanligste smitten er bakteriegruppen borrelia (spesifikt, bakterien Borrelia burgdorferi) som kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Det antas at 20-25 % av norske flått bærer denne bakterien, 50 % i øst og sør, og betraktelig færre lengre nord. Fem prosent av de infiserte av denne bakterien utvikler sykdommen, om lag 150 tilfeller årlig. I tillegg til smågnagere og fugl, kan store dyr som hjort være vertsdyr.
En annen sykdom forårsakes av bakteriegruppen Anaplasma (med spesifikt Anaplasma phagocytophilum) (tidligere kalt Ehrlichia equi eller Ehrlichia phagocytophila), som kan utvikle seg til sykdommen Anaplasmose, tidligere kalt Ehrlichiose. Denne gir en influensalignende tilstand med akutt feber, muskelsmerter og hodepine, og (mindre enn to prosent) aids-lignende immunsvikt. En studie har påvist at 10 % av tilfellene med positiv borreliadiagnose også hadde anaplasmose.[5] Sykdommen betegnes i dag Human granulocytær anaplasmose.[6]
De første tilfellene ble påvist i Norge i 1998. Senere har man registrert noen få tilfeller. På grunn av at disse bakterieinfeksjonene kan være vanskelige å påvise, er det egentlige antall tilfeller ukjent.
Også bakterien Chlamydophila pneumoniae, tidligere kalt TWAR, kan overføres til mennesker via flått og gi infeksjon.
Den tredje mulige smitten er Babesia, en parasitt som kan gi babesiose. Dette gir en malarialignende parasittsykdom som angriper og skader hjernen. Parasiten finnes helst hos smågnagere og fugler.
En fjerde flåttoverført sykdom er TBE, skogflåttencefalitt (også kalt enkefalitt, engelsk Tick Borne Encephalitis) Dette er en form for hjernehinebetennelse som i verste fall kan være dødelig. Siden 1999 har Norge hatt åtte tilfeller og av disse fem i tilknytning til Tromøya utenfor Arendal, I vesteuropeisk form har viruset en dødelighet på 1 % og mulighet for alvorlige nevrologiske senvirkninger. Sykdommen er epidemisk i områder av sentral- og Øst-Europa. Noen mildere former finnes i Baltikum, på Ålandsøyene og langs Østersjø- og Bohuslänkysten.
Det finnes effektiv vaksine mot skogflåttencefalitt. Vaksinen anbefales til alle fastboende og sommergjester som oppholder seg mye i områder der sykdommen er vanlig.[7] Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet.[3]
Hvert år avgir flått anslagsvis to millioner bitt i Norge. I Norge bæres borrelia av 30-40 % av nymfene og 20-25 % av voksen flått. Det finnes også andre tall på henholdsvis 20-30% for nymfer og 40-60% for voksne, kilde: Flått og borreliose i Norge – epidemiologi, Reidar Mehl. Derfor anbefales en å lete etter flått (hvis man har beveget seg der det er mye flått) og raskt fjerne observert flått. Etter 24 timer er faren for smitte betraktelig høyere. Voksen flått som ikke har festet seg vil kunne sees på klærne, som sakte og oppadgående svartbrune glinsende objekt på 1-2 mm (hunnen er dobbelt så stor). Hvis den har bitt seg fast, er dette ofte i områder med tynn hud (skrittet, hårfestet, armhuler) eller åpne sår. Den sitter ofte halvveis nedsenket i såret, bakparten ofte gråaktig og med størrelse avhengig av sugetid. En oppfylt flått kan bli 15 mm, og vil være kuleformet og gråblå. Bittet merkes ikke grunnet bedøvelse som følger med flåttens spytt.
Anbefalt prosedyre er å, med negl eller pinsett, klype til over flåtten, forsiktig nær munnen (unngå å presse stoffer fra flåtten inn i såret), og deretter dreie flotten (retningen man dreier har ingen betydning, flåtten har ikke gjenger). Om munndeler sitter igjen i såret, spiller dette mindre rolle.[8] Sårsalve anbefales. Det finnes også tabletter som kan motvirke infeksjoner, disse fåes hos legen. Bittet vil uansett gi en rød hevelse. Hvis det i løpet av 3–30 dager avtegnes en tydelig ring rundt såret eller ringformet utslett, har man antakeligvis blitt smittet og må behandles umiddelbart.
Flått har ofte hardt skall og er særdeles robust mot forsøk på å avlive den. Forsøk på å kvele flåtten (med gift, vann eller neglelakk) slik at den slipper taket, vil neppe føre fram, ettersom flåtten normalt ikke puster mer enn to-tre ganger i minuttet. Som regel vil slike tiltak forsinke fjerning av flåtten, og dermed virke mot sin hensikt. Bruk av myggspray og hvitløkpulver antas å virke avvisende på flåtten.
Flått oppfattes som en nasjonaløkonomisk risiko, og det har de senere år vært satt av flere midler til forskning. Muligheten for en kobling mellom flåttbitt og multippel sklerose ble utredet i 2001 ved Vestfold Sentralsykehus. Høy flått-forårsaket dødelighet blant hjort har gjort at Veterinærinstituttet har startet utredning i Farsund og Molde (2005). Mikrobiologiavdelingen ved Sørlandet sykehus i Kristiansand har flått som spesialfelt. Mulig fuglebåren flått studeres også gjennom et flernasjonalt prosjekt, der Norge deltar fra Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet og fire fuglestasjoner (Jomfruland, Akerøya, Lista og Store Færder). Sammenlignende studier mot baltiske land har vært gjort av AS Teleplan. Økt hyppighet de senere år kan skyldes at tidligere kulturlandskap gror igjen.
I Norge har man åtte arter.
Flått, og særlig den vanlige skogflåtten kan ha svært mange uformelle navn i de norske dialektene, som: skogmann, skogbjørn, skaubjønn, saueflått, hundeflått, blodmidd, hundemidd, oreflått, orelus, einerlus, kinnflått, lyngflått, lyngbobb, hasselflått, hatleflått, tikk, hantikk, sugar, bitar, påte, stygging, stakkar, festing, krekse, skogtroll.
Flått, vitenskapelig navn ixodidae, er en familie av parasittiske midder. Flått finnes i flere varianter over hele verden. I Norge finnes åtte arter slike blodsugende midd. Mellom 2003 og 2005 ble det funnet ytterligere to arter. Skogflått (Ixodes ricinus, også kalt skogbjørn, skaumann og annet) er den vanligste. Det er den som kan spre smitte til mennesker ved å bite seg fast og suge blod.
Skogsflått blir regnet som den verste smittebæreren blant blodsugerne i de nordlige delene av Europa. Den vanligste flåttbårne sykdommen hos mennesker er Lyme borreliose, som skyldes en bakterie. Det finnes en vaksine mot borreliose, men den ble tatt ut av produksjon i 2002 grunnet lav etterspørsel. Borreliose blir ofte behandlet med antibiotika. Flåttbitt kan også føre til ytterligere tre sykdommer; 1):Anaplasmose som gir influensalignende symptomer og som også er en bakteriell infeksjon som kan behandles med antibiotika 2):skogflåttencefalitt (hjernebetennelse), som skyldes et virus (TBE-virus, tick-borne encephalitis). Det finnes ingen behandling mot TBE, men det finnes vaksine. Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet. Det er viktig å fjerne flått så raskt som mulig (innen 24 timer) for å begrense muligheten for overføring av borreliabakteriensmitte. For TBE-viruset vil imidlertid smitten kunne skje så godt som umiddelbart etter at flåtten har startet å suge blod. 3): Man har i over 70 år også vist at flått i Norge kan være smittebærer av den encellede protozoan parasitten babesia. Enkelte former for babesia kan også gi sykdom hos mennesker.
Flåtter lever omtrent to år, gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er avgjørende for individets videreføring og til slutt formering. Det er i stadiene som larve og nymfe det bites mest. Størrelsen varierer fra én til over ti millimeter, avhengig av stadium og hvor mye blod den har sugd.
