Ekorn (Sciurus vulgaris) er en gnager i ekornfamilien, og er et trelevende pattedyr med stor hårete hale. Ekornet har tett og vakker vinterpels, som en gang i tiden ble regnet som svært verdifull. Da var jakt på ekorn vanlig. Nå har imidlertid skinnet liten verdi. Pelsverket kalles gråverk.
Pelsen er rødbrun på oversiden, men den blir om vinteren gråere, i visse områder helt grå. Undersiden er kremgul/hvit. Pelsen på ungdyr er svartbrun eller rødbrun. Variasjon i pelsfarge gjør at visse stammer er mørkere eller gråere. Dyret skifter pels to ganger i året. Vinterpelsen er tykkere og lengre. Håret på ørene blir også lengre. Fargeforskjellene mellom sommer- og vinterpelsen er tydeligst lengst nord i utbredelsesområdet.
Vekten varierer fra 200 til 450 gram. Kroppslengde inntil 24 cm. Halen er 14–19 cm lang. Forbena er omkring 3,5 cm lange og 1–1,5 cm brede, bakbena er omkring 5,5 cm lange og 2–2,5 cm brede. Hannen og hunnen er like store.
Ekornet har en karakteristisk hale, og hensikten med den er å hjelpe til å holde balansen når den hopper mellom grener. Den holder også dyret varmt når det sover.
Forbena er kortere enn bakbena. Dyret har lange, kvasse og bøyde klør som hjelper den til å klatre i trær. Øynene er store og utstående. Og som mange andre gnagere har ekorn kinnposer. Ekornet har en snatrende og smattende lyd, men andre lyder forekommer også. Varslingsropet er et metallisk "tjiuck".
På bakken beveger ekornet seg ved sprang. Sporet den etterlater seg har de store bakbena først og de mindre frambena bak. Avtrykket består av fem sprikende tær fra bakbena og fire fra frambena.
Ekorn er utbredt i skogstrøk over hele landet.Vanligvis i barskogen, men også i løvskogen. Det er vanligvis aktivt om morgenen og sent på kvelden. Midt på dagen hviler det i hiet sitt for å unngå varme og fugler. Om vinteren er hvilen om dagen kortere. Hvis været er dårlig, kan ekornet bli i hiet sitt i flere dager i strekk. Ekornet er lite sky overfor mennesker, derfor er det et av de skogsdyr vi ser oftest. Ekornet lager reir av ris og kvister, eller det overtar andre reir, gjerne etter store fugler. Dyret bygger helst reiret sitt i hulrom i trær, men reiret kan også være frittliggende. Reiret er kuleformet og ca. 30 cm i diameter
Ekornet lever helst i barskog, men finnes også i løvskog. Arten finnes i hele Europa og Nord-Asia, nordover til tundraen og sørover til de europeiske middelhavslandene, Tian Shan, Mongolia, nordøstlige Kina, Korea og den japanske øya Hokkaido. Ekornet finnes på De britiske øyer, de danske øyene og øyene i Østersjøen, men mangler på Island, øyene i Middelhavet, sørvestlige deler av Den iberiske halvøy og i steppe- og halvørkenområdene i Øst-Europa og Sentral-Asia. I Anatolia, Levanten, Transkaukasia og Iran overtar persiaekorn (Sciurus anomalus). Ekornet er noen steder i Europa truet av det innførte gråekornet. Blant de dyrene som tar ekorn er måren, ugler og andre rovfugler. Røyskatter tar ekornunger. Ekorn som overraskes på bakken kan bli tatt av hunder, katter eller rødrev.
Drektighetstiden er 32-40 døgn. Dyret har individuelt varierende paringsrytme, og det er grunnen til at man kan finne dyr med nyfødte unger hele våren og sommeren. Det er 1-7 unger i hvert kull, og hunnen får 2-3 kull pr år. Ungene er blinde ved fødselen, og åpner øynene først etter 14 dager. De tar turer bort fra reiret etter 5-6 uker, men får melk enda noen uker til. De blir værende i området de er født i til høsten. Etter et år er ekornet kjønnsmodent. Dyret lever normalt 2-3 år, men enkelte individer kan bli 6-7 år gamle, i fangenskap enda eldre.
Dyret lever hovedsakelig av nøtter, røtter, frø og knopper. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ekornet leter nøye gjennom trekronene etter føde. Når det finner noe lagres maten midlertidig i kinnposene, før den tar den med i til et sted hvor det kan være i sikkerhet. Det gnager også bort bark fra ungtrær for å komme til sevjen, og på den måten kan dyret skade treet slik at det dør. Det meste av tiden bruker dyret på å samle og ete mat. Mat som blir til overs, blir gjemt eller gravd ned, for å kunne etes når det er mangel på mat. Ofte finner ikke dyret igjen maten. Ekornet har ingen revir og flere ekorn leter etter mat i samme området. Det påstås at de også kan ta egg og fugleunger i hekkesesongen[1] men tilsynelatende i svært lite omfang.[2]
Ekorn har vært inndelt i opptil 40 underarter av noen forskere. En vanlig inndeling går imidlertid ut på å dele det inn i 16 underarter.
Froland kommune i Aust-Agder har valgt ekornet til å symbolisere det kommunen står for. I kommunevåpenet er den kvikke gnageren fremstilt i sølv på grønn bakgrunn. Bøler skole i Østensjø bydel i Oslo har et ekorn som maskot. I Storbritannia har det innførte gråekornet fortrengt ekorn mange steder. I dag fungerer the red squirrel som et symbol på den opprinnelige engelske landsbygda.[3]
Ekorn (Sciurus vulgaris) er en gnager i ekornfamilien, og er et trelevende pattedyr med stor hårete hale. Ekornet har tett og vakker vinterpels, som en gang i tiden ble regnet som svært verdifull. Da var jakt på ekorn vanlig. Nå har imidlertid skinnet liten verdi. Pelsverket kalles gråverk.
