Els sàldids (Saldidae) són una família d'insectes de l'ordre dels heteròpters. Són de mida petita i forma ovalada, de colors foscs i amb taques clares més o menys grosses, ulls grossos i potes posteriors adaptades al salt. Inclou unes 200 espècies d'hàbits depredadors que viuen en llocs humits, on es desenvolupen amb una gran agilitat. El gènere principal és Salda.[1] Normalment se'ls troba a prop de la costa o en els creixements marginals prop de l'aigua. Poden fugir saltant o prenent el vol.[2]
A Europa es poden trobar dues subfamíliesː
Els sàldids (Saldidae) són una família d'insectes de l'ordre dels heteròpters. Són de mida petita i forma ovalada, de colors foscs i amb taques clares més o menys grosses, ulls grossos i potes posteriors adaptades al salt. Inclou unes 200 espècies d'hàbits depredadors que viuen en llocs humits, on es desenvolupen amb una gran agilitat. El gènere principal és Salda. Normalment se'ls troba a prop de la costa o en els creixements marginals prop de l'aigua. Poden fugir saltant o prenent el vol.
A Europa es poden trobar dues subfamíliesː
Chiloxanthinae Cobben, 1959 Saldinae Amyot et Serville, 1843Die Ufer- oder Springwanzen (Saldidae) sind eine Familie der Wanzen (Heteroptera). Sie stellen mit 265 Arten die umfassendste Familie innerhalb der Leptopodomorpha dar. Die deutschen Namen weisen auf die Bevorzugung dieser Insekten von Uferbiotopen und anderen Feuchtlebensräumen sowie auf ihr Fluchtverhalten mittels Sprungflügen hin.
Die Ufer- oder Springwanzen sind weltweit verbreitet. Sie besiedeln sowohl Süßwasser-Uferbiotope und andere Feuchtlebensräume in Wassernähe als auch Meeresküsten mit Salzeinfluss.
Die Tiere sind klein bis mittelgroß. Ihr Körperumriss ist oval. Ihre sehr großen, nierenförmigen Facettenaugen lassen auf eine sehr gute optische Orientierungsfähigkeit beim Beutefang schließen. Die Wanzen sind überwiegend bräunlich-schwarz und weiß gefärbt, wobei die Intensität der Musterung variabel ist. Aus dem Hell-Dunkel-Muster resultiert eine hohe farbliche Anpassung an die Umgebung und damit eine sehr gute Tarnung. Bei fast allen Arten kommen neben fast schwarzen Formen auch sehr helle Individuen vor. Allgemein scheinen sich an höher gelegenen und moorigen, also kälteren Standorten überwiegend dunkle Individuen zu entwickeln.
Springende Arten sind innerhalb der Wanzen, im Gegensatz zu den Zikaden, die Ausnahme und lediglich aus zwei Familien bekannt. Die Saldidae werden nach dieser auffallenden Eigenschaft auch "Springwanzen" genannt. Das Sprungvermögen ist bei der Art Saldula saltatoria im Detail untersucht worden.[1] Angetrieben wird der Sprung demnach durch mächtige, im Rumpf sitzende Muskeln, die am Schenkelring der Hinterbeine ansetzen. Durch plötzliche Streckung des Gelenks zwischen Schenkel und Schenkelring werden die Hinterbeine gestreckt und das Tier dadurch in die Luft katapultiert. Sehr oft geht durch Öffnen der Flügel schon vor dem Absprung der reine Sprung in einen Sprungflug über. Die Tiere erreichen bei einer Körperlänge von etwa 3,5 Millimeter Sprunglängen von 32 Zentimeter und Sprunghöhen von gut 10 Zentimeter.
Ufer- oder Springwanzen leben ausschließlich räuberisch (zoophag) von Insekten und anderen Gliederfüßern. Sie laufen sehr agil am Boden umher und reagieren bei Störungen mit weiten Sprungflügen. Die Weibchen sind in der Lage mit ihrem Legeapparat (Ovipositor) ihre Eier in den Boden, totes Pflanzenmaterial oder andere Substrate zu versenken. Einige Arten legen die Eier offen ab. Die Überwinterung erfolgt im Eistadium oder als erwachsene Tiere (Imagines). Die Überwinterung der Imagines erfolgt dabei überwiegend in trockeneren Biotopen, vielfach weit von Uferlebensräumen entfernt.
In Europa treten folgende 47 Arten auf:[2]
Die Ufer- oder Springwanzen (Saldidae) sind eine Familie der Wanzen (Heteroptera). Sie stellen mit 265 Arten die umfassendste Familie innerhalb der Leptopodomorpha dar. Die deutschen Namen weisen auf die Bevorzugung dieser Insekten von Uferbiotopen und anderen Feuchtlebensräumen sowie auf ihr Fluchtverhalten mittels Sprungflügen hin.
Saldidae, also known as shore bugs, are a family of insects in the order Hemiptera (true bugs). They are oval-shaped and measure 2–8 mm (0.08–0.31 in) when mature. Typically they are found near shorelines or the marginal growths near freshwater bodies, estuaries, and sea coasts. They can flee by leaping or taking flight.[1] There are about 350 recognized species with the majority from the Nearctic and Palearctic.[2] Many species are found in the intertidal zone and both adults and nymphs of some species like Saldula pallipes can tolerate submergence at high-tide.[3] Saldidae are predators and scavengers. They pass the winter through egg or adult diapause.[4]
These 39 genera belong to the family Saldidae:[5][6][7]
Saldidae, also known as shore bugs, are a family of insects in the order Hemiptera (true bugs). They are oval-shaped and measure 2–8 mm (0.08–0.31 in) when mature. Typically they are found near shorelines or the marginal growths near freshwater bodies, estuaries, and sea coasts. They can flee by leaping or taking flight. There are about 350 recognized species with the majority from the Nearctic and Palearctic. Many species are found in the intertidal zone and both adults and nymphs of some species like Saldula pallipes can tolerate submergence at high-tide. Saldidae are predators and scavengers. They pass the winter through egg or adult diapause.
Saldidae es una familia de insectos en el orden Hemiptera. Son de forma oval y miden 2.8 mm en la madurez. Por lo general se encuentran cerca de las costas o los lugares marginales cerca del agua. Pueden huir saltando o tomando el vuelo.[1]
Saldidae es una familia de insectos en el orden Hemiptera. Son de forma oval y miden 2.8 mm en la madurez. Por lo general se encuentran cerca de las costas o los lugares marginales cerca del agua. Pueden huir saltando o tomando el vuelo.
Les Saldidae sont une famille d'insectes semi-aquatiques de l'ordre des hémiptères, du sous-ordre des hétéroptères (punaises). Elles sont présentes sur tous les continents, et comptent une trentaine de genres, et près de 340 espèces[1].
Petites punaises ovales, de couleur généralement brune, noire avec souvent des taches blanches ou claires, à tête transverse, à antennes bien visibles de quatre articles, le premier plus court que les autres, à gros yeux composés réniformes, atteignant le collet du pronotum ou atteignant le bord antérieur du pronotum mais sans le dépasser (ce qui est le cas chez les Omaniidae), avec des ocelles entre les yeux. Tarses médians et postérieurs de trois articles. Rostre long, effilé, atteignant presque l'abdomen, et dont le premier segment est très court, et le troisième le plus long. Hémélytre en deux partie, la corie et la membrane, celle-ci avec quatre à cinq cellules fermées. Mais il existe aussi bien des formes macroptères que brachyptères. Leur taille varie de 2.3 à 8 mm[1],[2].
Les Saldidae occupent les zones humides au bord de l'eau, qu'elle soit courante ou stagnante, douce, ou salée[3]. Elles sont d'ailleurs appelées Uferwanzen, « punaises des rives », en allemand, et shore bugs, « punaises des côtes », en anglais.
Les Saldidae sont des punaises prédatrices de petits arthropodes morts ou vivants. Elles les détectent notamment à l'aide de chimio récepteurs placés sur les antennes[3].
L'accouplement se fait en V, le mâle et la femelle placés côte à côte. Un mécanisme de fixation particulier permet de s'arrimer de façon que le couple puisse se déplacer et même sauter sans être séparés[4].
Les Saldidae peuvent sauter pour s'échapper d'un danger, en détendant les pattes postérieures, avec ou sans l'aide des ailes. Elles peuvent parcourir jusqu'à 30 cm, soit 90 fois leur longueur, avec une accélération de 54 g, en utilisant un phénomène de catapulte[5].
Les Saldidae existantes sont répartis dans trois sous-familles, dont les deux premières sont présentes en Europe[6] :
Une sous-famille fossile a également été établie, celle des †Enicocorinae Popov, 1980
Selon BioLib (28 mars 2022)[7] et ITIS[6], l'attribution de certains genres variant selon les auteurs :
Pentacora signoreti, Yucatan
Les Saldidae sont une famille d'insectes semi-aquatiques de l'ordre des hémiptères, du sous-ordre des hétéroptères (punaises). Elles sont présentes sur tous les continents, et comptent une trentaine de genres, et près de 340 espèces.
Saldidae Amyot & Serville, 1843, è una famiglia di piccoli insetti semiacquatici dell'ordine dei Rincoti (sottordine Heteroptera). È la più comune e rappresentativa, per numero di specie e diffusione, dei Leptopodomorfi.
I Saldidae sono insetti di piccole o medie dimensioni; hanno un corpo appiattito, di forma ovale, e livrea di colore bruno o nero con chiazze chiare in corrispondenza delle emielitre.
Il capo è relativamente grande rispetto al corpo, largo e breve; è fornito di due ocelli e ha grandi occhi emisferici, spesso prominenti ma non subpeduncolati come in altri Leptopodomorfi. Le antenne sono lunghe e composte da 4 articoli. Fra i recettori sensoriali cefalici va citata anche la presenza di tre paia di tricobotri. Il rostro è composto da quattro segmenti ma in apparenza da soli tre a causa della forte riduzione dell'articolo prossimale.
Il torace presenta il pronoto di forma trapezoidale e il mesoscutello ben sviluppato e di forma triangolare. Le ali anteriori sono ben sviluppate oppure presentano vari gradi di meiotterismo. Hanno la membrana distinta e suddivisa da nervature longitudinali parallele in 3-6 cellule. Le zampe sono relativamente lunghe, quelle posteriori di tipo saltatorio. Sono presenti processi spinosi lungo i femori e le tibie. Tarsi composti da tre segmenti.
I Saldidae sono noti fra gli anglosassoni con il nome comune di shore bugs ("cimici delle rive"). La peculiarità di questa famiglia è, in effetti, l'associazione ad ambienti acquatici di vario genere, dei quali colonizzano le sponde. La maggior parte delle specie si rinviene in luoghi umidi, spesso fangosi, sulle rive di corsi d'acqua, stagni, paludi, in litorali sabbiosi o rocciosi, ecc. Alcune specie vivono nella zona intertidale. Sono invece poche le specie associate ad ambienti secchi.
Sono predatori di altri insetti più piccoli oppure si nutrono di animali morti. Grazie alle zampe saltatorie, sono in grado di compiere salti per sfuggire velocemente ai nemici e diverse fonti citano un'oggettiva difficoltà di catturarli a causa della loro agilità. Le femmine depongono le uova fra il muschio, nei tessuti o alla base delle lamine fogliari delle piante erbacee.
La famiglia è cosmopolita e si rinviene in tutte le regioni zoogeografiche ad eccezione dell'Antartide. In Italia è comune la specie Saldula saltatoria.
Altre specie presenti in Italia[1] sono le seguenti:
L'inquadramento sistematico della famiglia contempla nella letteratura due differenti impostazioni. La prima riunisce le famiglie Saldidae e Aepophilidae nella superfamiglia Saldoidea[2][3]. La seconda include invece tutti i Leptopodomorfi nell'unica superfamiglia Leptopodoidea[4][5][6].
La famiglia si suddivide in due sottofamiglie, Chiloxanthinae e Saldinae. Alcune fonti[7] riprendono l'originaria classificazione proposta da COBBEN (1959)[8], comprendendo nella famiglia anche una terza sottofamiglia, Aepophilinae, con la sola specie Aepophilus bonnairei. Questa sottofamiglia è tuttavia elevata al rango di famiglia (Aepophilidae) da SCHUH e POLHEMUS (1980)[9].
Complessivamente le due sottofamiglie comprendono 274 specie ripartite fra 28 generi[10].
Saldidae Amyot & Serville, 1843, è una famiglia di piccoli insetti semiacquatici dell'ordine dei Rincoti (sottordine Heteroptera). È la più comune e rappresentativa, per numero di specie e diffusione, dei Leptopodomorfi.
Šokliablakės (lot. Saldidae, angl. Shore bugs) blakių (lot. Heteroptera) pobūrio vabzdžių šeima.
Pasaulyje priskaičiuojama apie 340 rūšių ir porūšių[1], Europoje 53 rūšys ir porūšiai[2], Lietuvoje – tik 5 rūšys.[3]
Šios šeimos blakių kūnas ovalo formos, plokščias, 2-8 mm ilgio, rudos ar juodos spalvos su šviesiomis dėmėmis. Galva trikampio formos, akys, lyginant su galva, labai didelės. Membraniniai sparnai su 4-5 ilgomis uždaromis celėmis.
Dažniausiai randama drėgnose vietose, upių, ežerų ir kitų vandens telkinių smėlėtose pakrantėse, nuo balandžio iki rugsėjo mėnesio galo.
Plėšrios, medžioja kitus vabzdžius.
Šokliablakės (lot. Saldidae, angl. Shore bugs) blakių (lot. Heteroptera) pobūrio vabzdžių šeima.
Pasaulyje priskaičiuojama apie 340 rūšių ir porūšių, Europoje 53 rūšys ir porūšiai, Lietuvoje – tik 5 rūšys.
Šios šeimos blakių kūnas ovalo formos, plokščias, 2-8 mm ilgio, rudos ar juodos spalvos su šviesiomis dėmėmis. Galva trikampio formos, akys, lyginant su galva, labai didelės. Membraniniai sparnai su 4-5 ilgomis uždaromis celėmis.
Dažniausiai randama drėgnose vietose, upių, ežerų ir kitų vandens telkinių smėlėtose pakrantėse, nuo balandžio iki rugsėjo mėnesio galo.
Plėšrios, medžioja kitus vabzdžius.
Strandteger (Saldidae) tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De lever som rovdyr, der de suger ut kroppsveske fra andre dyr.
Det er i Norge funnet 26 arter av strandteger. Totalt er det beskrevet ca. 275 arter fordelt på 28 slekter. Strandtegene er uvanlige i det at den største artsrikdommen ikke finnes i tropene, men i tempererte områder. De finnes også ganske langt mot nord.
Strandteger er mellom 2 og 8 mm. lange. Øynene er store, nyreformede, markerte og lett synlige, de buler ut til siden. Kroppen er vanligvis brun eller svart, ofte spraglete, den er gjerne oval og forholdsvis bred. Beina er temmelig lange og slanke.
Strandteger finnes helst langs vannkanten både ved ferskvann og saltvann (havstrender). Men strandteger kan også finnes et stykke fra vannet. De lever ikke i vannet, men på jordoverflaten, og foretrekker gjerne steder med litt mudder, tang og lignende.
De er rovdyr og lever av andre mindre dyr, som de fanger og suger kroppsvesken ut av.
Strandteger kan gjøre et hopp dersom den føler fare, og kan på den måten unngå å bli et byttedyr. De er i det hele tatt uvanlig kvikke til teger å være, de fleste av artene flyr også godt.
Eggene legges i gress og mose.
Strandteger har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.
Familien er systematisk plassert i gruppen Leptopodomorpha, sammen med: Leptopodidae, Omaniidae og Aepophilidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Strandteger (Saldidae) tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De lever som rovdyr, der de suger ut kroppsveske fra andre dyr.
Det er i Norge funnet 26 arter av strandteger. Totalt er det beskrevet ca. 275 arter fordelt på 28 slekter. Strandtegene er uvanlige i det at den største artsrikdommen ikke finnes i tropene, men i tempererte områder. De finnes også ganske langt mot nord.
Strandskinnbaggar (Saldidae) är en familj i ordningen halvvingar. I familjen finns omkring 265 arter.
Dessa djur förekommer över hela världen med undantag av torra och extremt kalla områden. Deras habitat är strandlinjer vid vattendrag med sötvatten, blötta regioner som träsk och kustlinjer.
Arterna är platta på ovansidan och har en oval omkrets. Påfallande är deras stora utstående fasettögon.
Systematisk indelning[1]:
Strandskinnbaggar (Saldidae) är en familj i ordningen halvvingar. I familjen finns omkring 265 arter.
Dessa djur förekommer över hela världen med undantag av torra och extremt kalla områden. Deras habitat är strandlinjer vid vattendrag med sötvatten, blötta regioner som träsk och kustlinjer.
Arterna är platta på ovansidan och har en oval omkrets. Påfallande är deras stora utstående fasettögon.
Saldidae Amyot et Serville, 1843
ПодсемействаПрибрежники, или прибрежные прыгуны[1], или сальды[1] (лат. Saldidae) — семейство насекомых из подотряда клопов (Heteroptera). Небольшие насекомые длиной 2—8 мм с овальными уплощёнными телами и крупными глазами[1][2]. Передвигаются, комбинируя резкие прыжки и полёт[1][2]. Большинство представителей приурочены к берегам водоёмов, в том числе солёных[1][2]. Питаются прибрежники, охотясь на беспозвоночных либо отыскивая их трупы[2].
Насчитывают около 265 видов, объединяемых в два подсемейства Chiloxanthinae (около 25 видов) и Saldinae (около 240 видов)[2]. Ранее также выделяли подсемейство Aepophilinae c единственным видом Aepophilus bonnairei, обитающим на морской литорали Западной Европы, однако в настоящее время этот вид выделен в собственное семейство Aepophilidae[2].
Прибрежники, или прибрежные прыгуны, или сальды (лат. Saldidae) — семейство насекомых из подотряда клопов (Heteroptera). Небольшие насекомые длиной 2—8 мм с овальными уплощёнными телами и крупными глазами. Передвигаются, комбинируя резкие прыжки и полёт. Большинство представителей приурочены к берегам водоёмов, в том числе солёных. Питаются прибрежники, охотясь на беспозвоночных либо отыскивая их трупы.