nimet breadcrumb-navigoinnissa
Akeleie (Aquilegia vulgaris) er ein plante i akeleieslekta i soleiefamilien. Blomane er ofte blå, men finst også i mange andre fargar frå kvitt til blått eller raudt. Dei er kjenneteikna av poseforma kronblad som ender i lange honningsporar som stikk opp mellom begerblada. Akeleie har lenge vore dyrka som kulturplante, og var tradisjonelt brukt i urtemedisin.[1] Plantane er rekna som giftige.[2]
I Noreg kan ein ha dyrka akeleie i klosterhagar sidan mellomalderen.[3] Han finst forvilla og naturalisert i berg og urer frå Sør-Noreg til Trøndelag.[1]
Avkok av akeleie har vore brukt som augedropar og mot øyreverk. Ein har nytta akeleievatn som middel mot epilepsi, medan eit avkok med vin blei drukke ved beinbrot.[1]
Akeleie (Aquilegia vulgaris) er ein plante i akeleieslekta i soleiefamilien. Blomane er ofte blå, men finst også i mange andre fargar frå kvitt til blått eller raudt. Dei er kjenneteikna av poseforma kronblad som ender i lange honningsporar som stikk opp mellom begerblada. Akeleie har lenge vore dyrka som kulturplante, og var tradisjonelt brukt i urtemedisin. Plantane er rekna som giftige.
I Noreg kan ein ha dyrka akeleie i klosterhagar sidan mellomalderen. Han finst forvilla og naturalisert i berg og urer frå Sør-Noreg til Trøndelag.
Avkok av akeleie har vore brukt som augedropar og mot øyreverk. Ein har nytta akeleievatn som middel mot epilepsi, medan eit avkok med vin blei drukke ved beinbrot.
Akeleie (Aquilegia vulgaris) er en vakker flerårig blomst som tilhører soleiefamilien.
Planten regnes som svært gammel og har vært vanlig å finne i mange norske hager, der den er blitt plantet som prydplante. Akeleie har ikke sin opprinnelse i Norge, planten kommer opprinnelig fra Mellom- og Sør-Europa, og Nordvest-Afrika. Arten er fullt hardfør og var høyt verdsatt i bondehagene. Akeleien var hellig for middelaldermennesket under middelalderen og ble ofte avbildet som en kristen symbolplante eller Mariaurt. De karakteristiske honningsporene ble sett på som fem vanndrikkende duer og blomsten ble derfor tydet som et bilde av Den hellige ånd.
Akeleie er siden blitt forvillet mange steder i landet og står ofte igjen på tuftene etter fraflyttede gårder og husmannsplasser. Akeleie kan også dukke opp forvillet langs veikanter, i gamle parker og prestegårdshager, ved kirkegårdsmurer, på fylleplasser og på gamle klostertomter.
Den vanligste og opprinnelige fargen på blomstene til akeleie er blå, men den dukker ofte opp i rosa (rødfiolette) og hvite varianter. Akeleieplanter krysser seg lett med hverandre og nye fargekombinasjoner kan dukke opp. Blomsterdekkbladene har form som kremmerhus og er forlenget til lange honningsporer. Stengelen er nesten hårløs, og bladene er blågrønne. De er to ganger trekoblet, og har hår på undersiden. Det er til sammen fem begerformete blomsterblader og fem fargete honningblader på en plante. Sistnevnte bladtype har lange honningsporer.
Planten har en tykk loddrett rotstokk, og sprer seg derfor ikke med rotsystemet. Småplanter kan fint flyttes på våren hvis man vil flytte på dem. Akeleie sprer seg ved frøspredning og frøene, som er blanke og svarte, sitter i apokarpe belgkapsler som åpner seg når frøene er modne. Frøene drysser da ned på bakken og blir liggende i nærheten av morplanten, men de kan også spres med vinden lenger bort til nye steder.
Akeleie kan bli mellom 30 og 80 cm høy, alt avhengig av lysforhold, jordas surhetsgrad og tilgang på næring. Planten trives best i halvskygge og i næringsrik, fuktig og kalkrik jord. Den dyrkes som staude i hager, men Akeleie kan også trives godt på næringsrik grunn, for eksempel i rike lier under sørberg langs kysten, i baserik skog og gjerne ut på havstrand.
Den ble opprinnelig dyrket som medisinplante i klosterhager og Hildegard von Bingen nevnte den første gang i Norge på 1100-tallet. Den gang ble den sett på som en god medisinsk plante. Enkelte mente at den var febernedsettende og at den virket mot barnekramper og hovne lymfekjertler. Planten ble også brukt mot trangt bryst, vattersott og blodstyrtning. Frøet ble brukt mot gulsott og forstoppelse i leveren. Saften av planten anvendtes til å lege gamle sår og utslett. Saften ble også brukt til å utdrive døde fostre og mot øreverk. Den første nordmannen som tok medisinsk doktorgrad, Henrik Tonning, amanuensis i Trondheim, opplyste i 1773 om at frøene ble solgt på apotekene i Norge. Frøene ble brukt mot skabb og flass, men det ble advart om å utvise forsiktighet med doseringen, ellers kunne barn dø av dem. I nyere tid har undersøkelser av planten vist at den inneholder blåsyre, som er svært giftig og dødelig i små doser. Derfor anses planten for å være farlig til medisinske formål.
Akeleie (Aquilegia vulgaris) er en vakker flerårig blomst som tilhører soleiefamilien.
