Skarvefamilien[1] eller skarver (Phalacrocoracidae) er en familie med mellomstore til store (45–100 cm) dykkende svømmefugler i ordenen sulefugler (Suliformes).[2][3] Familien består av cirka 34 arter fordelt i to slekter; Microcarbo (med fem arter) og Phalacrocorax (med 29 arter).[3] To av artene hekker i Norge. Ifølge IUCNs rødliste er elleve av artene truet av utryddelse, i en eller annen grad.[4]
Den norske beskrivelsen på disse fuglene er skarv og stammer fra det norrøne uttrykket skarfr, som egentlig er et lydord. Det beskriver trolig nakent fjell, som i overført betydning kan beskrive både nakent fjell, naken berg- og steingrunn og nakne klippeformasjoner, jamfør det norske uttrykket skarv og ur eller betegnelsen skarvur. Man finner således også uttrykket i norske stedsnavn, som i Hallingskarvet og Prestholtskarvet. Siden disse fuglene ofte er å se i slike omgivelser, kan man derfor tenke seg at våre forfedre kalte den akkurat det de så; fugler på skarv eller fugler i skarvura. (Kilde: Bokmålsordboka) At også fjellrype på flere dialekter kalles skarv eller fjellskarv forsterker inntrykket en slik opprinnelse for det norske navnet på disse fuglene, selv om en slik tolkning savner videre dokumentasjon.[5][6]
Skarven blir noen steder også kalt sjøkråke. Dette har sammenheng med den engelske beskrivelsen cormorant, som opprinnelig kommer til det engelske språket fra den latinske beskrivelsen corvus marinus, som altså betyr sjøkråke, men via ei fransk dialekt.[3] Man kan derfor tenke seg at også den engelske beskrivelsen er et lydord.
Et særpreg blant skarvene er ifølge flere autoriteter artenes store fysiologiske likhet med hverandre. Familien viser svært liten morfologisk diversitet innad, kanskje med et lite unntak for den flygeudyktige galapagosskarven (P. harrisi). Dette gjør seg spesielt gjeldende på den sørlige halvkule, og særskilt i den subantarktiske sonen og rundt New Zeeland, der mange former er nært beslektet og populasjonene har begrenset utbredelse på mindre isolerte øyer og kyststrekninger. Dette har vanskeliggjort arbeidet med å bestemme hvor mange arter og underarter som faktisk finnes.
Phalacrocoracidae (skarver) var tidligere plassert i ordenen Pelecaniformes (pelikanfugler), men Jarvis et al. (2014) reviderte Pelecaniformes og revitaliserte ordenen Suliformes (sulefugler) og flyttet skarvene dit, sammen med Fregatidae (fregattfugler), Sulidae (suler) og søstergruppen Anhingidae (slangehalsfugler).[2]
Skarver er mellomstore til store (45–100 cm) vannfugler med en robust, avlang kropp og lang hals. Hanner blir generelt fysisk større og tyngre enn hunner, og har dessuten dypere nebb. Hodet er avlangt og framstår som en forlengelse av halsen, og det lateralt flate nebbet er relativt langt og smalt, med en karakteristisk krok ytterst. Lemmene er plassert langt bak på kroppen og føttene er bestyrket med svømmehud mellom tærne. Vingene har moderat størrelse i forhold til kroppen og er avrunda. Stjerten er kileformet og består av 12–14 stive fjær.[3]
Noen skarver har en karakteristik fjærtopp fremst på hodet og kalles derfor toppskarver, med referanse til det engelske uttrykket shags (og uttrykket cormorants som refererer til alle andre skarver). Det er imidlertid uklart om toppskarver kan skilles ut som en egen gruppe i familien, annet enn visuelt.[3] Noen toppskarver har også blå hudring rundt øyet og blir ofte referert til som blåøyeskarver, men det er tilsvarende uklart om disse utgjør en egen gruppe blant skarvene. De er imidlertid nært beslektet.[7]
Fjærdrakten er hovedsakelig glinsende sort eller svært mørk (med et skinnende grønt eller blågrønt skjær), men flere arter har hvit eller gråhvit underside. Mange arter har også innslag av hvitt i det sorte, herunder symmetriske flekker av hvitt. Innslag av andre farger er vanlig på den bare hudflekken ved øynene og huden ved nebbroten. Fjærdrakten er imidlertid lik mellom kjønnene.[3]
Alle skarver har en fettkjertel nær haleroten som fuglene bruker til å impregnere fjærdrakten med, men fjæras struktur gjør at vannet allikevel låses i fjærdrakten når fuglene er i vannet, for å gjøre dem mer kompakte (øke tettheten) under dykking.[3] Når fuglene så kommer til land er fjærdrakten søkkvåt og må tørkes. De har imidlertid et isolerende lagt av luft nær huden, som holder dem varme. Når skarvene tørker fjærdrakten inntar individene en karakteristisk oppreist positur med utstrakte vinger, gjerne stående på en stein, stolpe, grein eller lignende forhøyning, mens den utnytter sol og vind i tørkeprosessen. Noen arter er imidlertid aldri observert med slik vingestrekking; blant annet den basale rødfotskarven, P. gaimardi, som også skiller seg ut i fjærdrakten, gjennom å være gjennomgående grå i fargen.[3]
Skarver har tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, med størst diversitet i tropiske og tempererte soner. De er fraværende i arktisk Nord-Amerika (unntatt Alaska), det meste av Grønland og det meste av Sibir. Kun tre arter finnes i Europa; storskarv og toppskarv, som begge hekker i Norge, og dvergskarv, som er vanlig på Balkan og i Tyrkia.[3]
Habitatet er variert. Skarv trives både i saltvann, brakkvann og ferskvann, herunder innsjøer, åpne sumper, saltvannsmyrer, fersk- og saltvanns reservoar, sakteflytende brede elver, elvemunninger og laguner. De aller fleste artene har imidlertid marin tilknytning og trives best ved kysten eller på øyer nær kysten. Artene i slekten Microcarbo (småskarver) er imidlertid typiske innlandsfugler som trives i ferskvann. Noen arter er imidlertid svært tilpasningsdyktige og trives både i innlandet og langs kysten. Dette er storskarven et eksempel på, i det nordlig storskarv (nominatformen) er en typisk marin kystfugl, mens kontinental storskarv er et eksempel på en underart som trives i både saltvann, brakkvann og ferskvann. Mest ekstrem er allikevel trolig den neotropiske flodskarven (P. brasilianus), som habiterer våtmarksområder og stilleflytende elver fra kysten av Nord-Amerika og sørover til det ekstreme Sør-Amerika, inkludert innsjøer og lignende i opp mot 5 000 moh i Andesfjellene.[3]
Skarver eter hovedsakelig fisk som de forfølger og fanger mens de dykker. Fiskene er som regel inntil 15 cm lange, men enkelte arter (som storskarven) kan fange fisk (ålefisk) opp mot 60 cm. Fangsten slukes hel. P. nivalis (inkludert i P. atriceps) skiller seg fra de andre artene, gjennom en diett som i hovedsak består av mindre bentiske arter, som virvelløse dyr (spesielt flerbørstemark, snegler og octopoda).[3]
Fuglene flyter tungt i vannet når de svømmer i overflaten, men har svært gode egenskaper som dykkere. De bruker stjerten som ror og er svært hurtige neddykket. Et par av artene (P. purpurascens og P. penicillatus) kan dykke ned til 50 m under vannoverflaten, men de fleste mindre artene dykker sjelden til mer enn 10 m. Normale dykk varer typisk omkring 20–40 sekunder, men også kortere dykk (10–15 sekunder eller kortere) er helt normalt. Noen hevder at enkelte skarver kan dykke i opp mot fire minutter, men de lengste dykkene som har blitt offisielt registrert varte i 95 sekunder (P. melanogenis og P. aristotelis).[3]
Skarver er stort sett relativt hurtige flygere. Enkelte arter kan nå en toppfart på opp mot 80 km/t under flukt. De relativt små vingene (i forhold til kroppen), gjør at artene må slå konstant med vingene når de flyr. Galapagosskarv (P. harrisi) er imidlertid flygeudyktig og har sterkt reduserte vinger, som i størrelse kan sammenlignes med pingvinenes luffelignende vinger.[3]
De fleste artene er standfugler eller fugler med korte migrasjonsmønstre i forbindelse med mattilgangen. Et fåtall arter er imidlertid regulære trekkfugler, som storskarv og toppskarv i sine nordligste utbredelser. Det samme gjelder for beringskarv (P. pelagicus) i Øst-Sibir og Alaska. Når skarven trekker flyr den i klassisk V-formasjon, for å spare energi.[3]
Skarver hekker i kolonier, men koloniene kan variere betydelig i størrelse, fra noen få par til flere hundre tusen par. De tetteste koloniene kan ha så mange som tre par per kvadratmeter. Ulike skarvearter kan hekke i samme koloni, som dessuten kan inneholde andre sjøfugler, som måkefugler og pingviner og til og med pelssel. Marine skarver hekker på steinete kyststriper, øyer, holmer og skjær, og redet bygges som regel direkte på bakken, som oftest like over høyvannsmerket. I innlandet hekker skarvene også ofte sammen med andre vannfugler, som hegrer, storker, ibiser og slangehalsfugler. Innlandsfugler bygger som regel redet i trær og kratt i tilknytning til vann. Selve paringsakten skjer som regel på redeplassen. Hunnen legger normalt 2–4 egg, av og til så mange 6–7. De avlange eggene, som er blekgrønne eller blålige, legger hunnen i løpet av 2–3 dager. Foreldrene bytter på rugingen og eggene klekkes etter 23–35 dager.[3]
Kyllingene, som er mørke i huden og nakne da de klekkes. De dekkes med ullen (sort, brun eller hvit) dun i løpet av den første uken etter klekkingen. Begge foreldrene varmer, forsvarer og mater kyllingene. Ungene må etter hvert som de vokser til selv hente opp maten fra foreldrenes magesekk, noe de gjør gjennom å stikke hodet ned i halsen på dem. Prosessen kan se voldsom ut, i det de voksne fuglene rister kraftig på seg, for å gjøre maten lettere tilgjengelig for avkommet, mens dette har hodet lang ned i halsen på den voksne fuglen. De tidligst klekte og fysisk største kyllingene har normalt størst sjanse til å overleve. Kyllingene vokser imidlertid raskt og er typisk flygedyktige etter cirka 35–50 dager, selv om noen ikke blir flygedyktige før etter omkring 80 dager.[3]
Inndelingen av skarvefamilien følger HBW Alive og er i henhold til J. Orta (2016).[3] Det hersker fortsatt usikkerhet omkring inndelingen, både med hensyn til antallet arter/underarter og antallet slekter. Kennedy & Spencer (2014) klassifiserer for eksempel skarvene i sju slekter og regner flere arter.[8] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun forklarende beskrivelser. Elleve arter er ifølge IUCNs rødliste truet av utryddelse, i en eller annen grad.[4]
Skarvene ble tidligere regnet til ordenen pelikanfugler (Pelecaniformes), men regnes nå til sulefugler (Suliformes).[2] Skarvenes nærmeste nålevende slektninger er trolig slangehalsfuglene (Anhingidae), som regnes som en søstergruppe. De hadde trolig en felles forfar som levde for omkring 30 millioner år siden eller mer.[3] Skyggefuglens plassering i systematikken har vært usikker, og den har vanligvis hatt sin egen familie, men AOU mente den var en del av pelikanfamilien. HBW Alive plasserer den imidlertid i sin egen familie, noe kladogrammet nedenfor også reflekter.[9]
Storker (Ciconiidae)
Fregattfugler (Fregatidae)
Suler (Sulidae)
Slangehalsfugler (Anhingidae)
Skarver (Phalacrocoracidae)
Hegrer (Ardeidae)
Ibisfamilien (Threskiornithidae)
Skyggefugler (Scopidae)
Pelikaner (Pelecanidae)
Treskonebber (Balaenicipitidae)
Skarver har blitt utnyttet som en ressurs av mennesker gjennom årtusener. Siden mange av artene er standfugler, har etterlatenskapene (guano) mange steder samlet seg opp i enorme deportiver, som enkelte steder (der regnet ikke har vasket det vekk) kan ha blitt mer enn 2 000 år gamle. Guanoen kan utnyttes som næringsrik gjødsel (nitrater og fosfater) og har mange steder blitt til et industrieventyr, på godt og vondt. Slaveri var blant ondene, i det slaver ble benyttet i utvinnelsen av guanoen. Mellom 1845 og 1875 ble det blant annet eksportert mer enn 20 millioner tonn guano fra Peru til Europa.[3]
Skarvenes usedvanlig gode fangstegenskaper har vært utnyttet som en ressurs av mennesker i Kina siden slutten av det 4. århundre før vår tidsregning, og det pågår der fortsatt. Det gjør det også i Japan, men der har den selsomme fangstmetoden snarere blitt til en turistattraksjon enn matauk. Metoden er også kjent fra Europa og andre deler av Den gamle verden. I Storbritannia ble metoden praktisert av medlemmer ved hoffet så sent som innpå 1600-tallet.[3]
Halvtamme skarver påsettes en halsring, så byttet (fisken den fanger) ikke kan slukes. Et snøre festes til halsringen, slik at fuglen kan bringes tilbake. De sultne fuglene føres gjerne ut på en fiskerik innsjø eller lignende med båt, gjerne sittende på båtripen eller en vagl under transporten. I Japan skjer dette gjerne i solnedgangen. Båten har gjerne en metallkurv ombord, der det fyres opp med ved. Lyset fra bålbrannen tiltrekker seg fisk når lyset svinner. Framme ved fiskeplassen kastes fuglene på vannet, der de dykker og fanger fisk (som de altså ikke får slukt på grunn av halsringen). Fuglene trekkes inn med snøret og fangsten sikres. Noen fugler kan bli så tamme og godt dresserte, at de etter det regulære fisket slippes fritt på vannet uten halsring, så de kan spise. De som ikke er like tamme mates av fangsten.[3]
Skarver ble og blir fortsatt utnyttet av mennesker som mat, både som egg og fugl. Blant noen amerikanske urfolk og stammefolk i Britisk Columbia har skarver og andre sjøfugler stått for omkring 5–10 prosent av dietten. Skarver og egg har også blitt utnyttet i kosten av kystbefolkninger mange andre steder i verden, spesielt i mindre utviklede deler av den, men også til en viss en grad i industrialiserte deler. Kjøtt av skarver har utpreget smak av tran og ble derfor ofte hengt eller gravet i en tid. En annen måte å kvitte seg med transmaken er å legge kjøttet i eddikvann eller fløte.[3]
Skarvefamilien eller skarver (Phalacrocoracidae) er en familie med mellomstore til store (45–100 cm) dykkende svømmefugler i ordenen sulefugler (Suliformes). Familien består av cirka 34 arter fordelt i to slekter; Microcarbo (med fem arter) og Phalacrocorax (med 29 arter). To av artene hekker i Norge. Ifølge IUCNs rødliste er elleve av artene truet av utryddelse, i en eller annen grad.
_(14).JPG)
