Strutseving (latin: Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i Onocleaceaefamilien (Woodsiaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art.
Strutsving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge.
Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceaefamilien.
De sterile, store og klargrønne bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter» eller en «trakt». De er fint lodne og bredest nesten øverst nær spissen, og flikbladene blir gradvis kortere (og bladet smalere) nedover bladstengelen.
Bladene som bærer sporer og er fertile, er brune og bærer sporer ganske sent på sesongen. De står vinteren igjennom, og er langt mindre enn de sterile bladene. De sporebærende fruktbare bladene er også bredest øverst, men flikene her er enkle og står tett. Under den innrullede bladkanten sitter sporehushopene (sori) i 1-2 rekker.
Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.
Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet.
Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
Strutseving (latin: Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i Onocleaceaefamilien (Woodsiaceae). Strutseving er trolig denne slektens eneste art.
Strutsving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge.
Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceaefamilien.
De sterile, store og klargrønne bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter» eller en «trakt». De er fint lodne og bredest nesten øverst nær spissen, og flikbladene blir gradvis kortere (og bladet smalere) nedover bladstengelen.
Bladene som bærer sporer og er fertile, er brune og bærer sporer ganske sent på sesongen. De står vinteren igjennom, og er langt mindre enn de sterile bladene. De sporebærende fruktbare bladene er også bredest øverst, men flikene her er enkle og står tett. Under den innrullede bladkanten sitter sporehushopene (sori) i 1-2 rekker.
Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.
Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet.
Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.
