Sibirstjerne er en vakker blomst i kurvplantefamilien, og er sjelden og utrydningstruet i Norge. Den har sin hovedutbredelse i taigaen i Sibir og Nord-Amerika.
Sibirstjerne er en flerårig urt med krypende jordstengler og en dunhåret stengel. Bladene er eggformet til lansettformet, og enkelte blader er sagtannete. Korgene sitter enkeltvis eller noen få sammen, og hver korg blir ca. 2,5 cm bred. Blomstene er fiolette og rødbrune, og planten blir opptil 20 cm høy. Sibirstjerne blomstrer fra midten av juli frem til midten av august.
Idag finnes sibirstjerne kun ett sted i Norge, på Sakrisvollen på Røros ved Aursunden. Her ble den funnet av Thekla Resvoll i 1897, og dette er eneste kjente voksested i Skandinavia. Den er kraftig truet av utrydning og står oppført på Norsk rødliste. Sibirstjerna står i fare for å dø ut på grunn av oppdemming i forbindelse med vannkraft, et intensivt jordbruk ned mot vannkanter og plukking. Den er fredet flere ganger, og det er nå forbudt å plukke blomsten.
I 1970 var det bare én plante igjen og grunneier Jorunn Sakrisvoll tok på eget initiativ et ansvar for å redde sibirstjerna. Fra 1975 til 1988 økte antallet derfor fra fire stykker til over 750 stykker. Sakrisvoll ble i 1984 tildelt Statens Naturvernråds hedersrose for sitt arbeid for å bevare denne sjeldne blomsten.
Forsøk på å utplante sibirstjerne andre steder på Røros har til nå vært mislykket, og arten er fullstendig avhengig av intensiv skjøtsel i lang tid fremover. Sibirstjerne er Røros' offisielle kommuneblomst, og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag bidrar med økonomisk støtte til å ta vare på sibirstjerna på Sakrisvollen.
Sibirstjerne ble tidligere regnet til den store slekten Aster, som Aster sibiricus. Av og til er plantene ved Aursunden blitt regnet som en egen art, eller underart, A. subintegerrimus. Etter at Aster ble splittet opp, ble sibirstjerne plassert i slekten Eurybia, som Eurybia sibirica subsp. subintegerrima.
Sibirstjerne er en vakker blomst i kurvplantefamilien, og er sjelden og utrydningstruet i Norge. Den har sin hovedutbredelse i taigaen i Sibir og Nord-Amerika.
Sibirstjerne er en flerårig urt med krypende jordstengler og en dunhåret stengel. Bladene er eggformet til lansettformet, og enkelte blader er sagtannete. Korgene sitter enkeltvis eller noen få sammen, og hver korg blir ca. 2,5 cm bred. Blomstene er fiolette og rødbrune, og planten blir opptil 20 cm høy. Sibirstjerne blomstrer fra midten av juli frem til midten av august.
Idag finnes sibirstjerne kun ett sted i Norge, på Sakrisvollen på Røros ved Aursunden. Her ble den funnet av Thekla Resvoll i 1897, og dette er eneste kjente voksested i Skandinavia. Den er kraftig truet av utrydning og står oppført på Norsk rødliste. Sibirstjerna står i fare for å dø ut på grunn av oppdemming i forbindelse med vannkraft, et intensivt jordbruk ned mot vannkanter og plukking. Den er fredet flere ganger, og det er nå forbudt å plukke blomsten.
I 1970 var det bare én plante igjen og grunneier Jorunn Sakrisvoll tok på eget initiativ et ansvar for å redde sibirstjerna. Fra 1975 til 1988 økte antallet derfor fra fire stykker til over 750 stykker. Sakrisvoll ble i 1984 tildelt Statens Naturvernråds hedersrose for sitt arbeid for å bevare denne sjeldne blomsten.
Forsøk på å utplante sibirstjerne andre steder på Røros har til nå vært mislykket, og arten er fullstendig avhengig av intensiv skjøtsel i lang tid fremover. Sibirstjerne er Røros' offisielle kommuneblomst, og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag bidrar med økonomisk støtte til å ta vare på sibirstjerna på Sakrisvollen.
Sibirstjerne ble tidligere regnet til den store slekten Aster, som Aster sibiricus. Av og til er plantene ved Aursunden blitt regnet som en egen art, eller underart, A. subintegerrimus. Etter at Aster ble splittet opp, ble sibirstjerne plassert i slekten Eurybia, som Eurybia sibirica subsp. subintegerrima.
