Skogflaggermus, eldre namn Brandtflaggermus (Myotis brandtii) er ei flaggermus i glattnasefamilien. Flaggermusa lever i Eurasia frå England i vest til Sentral-Asia i aust, med spreidde bestandar i Mongolia, Kina og Japan. Ho lever i lauvskog og blandingsskog, somme tider barskog, ofte nær vatn. Om vinteren går ho i dvale i tunnellar, holer eller kjellarar.[1] Dei er vanskeleg å skilja frå skjeggflaggermus, umogleg utan å fanga dei. I Noreg er ho funnen på Austlandet, nord til Nord-Trøndelag.[2]
Skogflaggermus, eldre namn Brandtflaggermus (Myotis brandtii) er ei flaggermus i glattnasefamilien. Flaggermusa lever i Eurasia frå England i vest til Sentral-Asia i aust, med spreidde bestandar i Mongolia, Kina og Japan. Ho lever i lauvskog og blandingsskog, somme tider barskog, ofte nær vatn. Om vinteren går ho i dvale i tunnellar, holer eller kjellarar. Dei er vanskeleg å skilja frå skjeggflaggermus, umogleg utan å fanga dei. I Noreg er ho funnen på Austlandet, nord til Nord-Trøndelag.
Skogflaggermus (Myotis brandtii) er en art i gruppen glattnesefamilien. Den kalles også brandtflaggermus.
Vingespennet er 19-20 cm. Et voksent individ veier fra 4,3 til 9,5 gram. Skogflaggermusen er skumringsaktiv. De flyr gjerne lavt over åpent landskap og vann, og jakter på insekter. Den ligner på skjeggflaggermus og ble først i 1970 skilt ut som egen art. De eneste sikre kjennetegnene er at hannen har klubbeformet penis og at de to bakre premolarene i underkjeven er like store.[2]
Generelt lever store dyr lenger enn små, men flaggermus er svært langlivede i forhold til størrelsen. Skogflaggermus holder rekorden for langt liv for ville flaggermus. En hann av skogflaggermus ble merket i 1962 i Sibir og gjenfanget i 2003 – 41 år senere. Han var i fin form, hadde friske tenner, god hørsel og kondisjon. 1544 dyr av ukjent alder ble fanget i 1962, og minst 67 dyr – alle hanner – levde i ytterligere 20 år. Hunner føder unger som er 25% av deres egen vekt og ammer dem til de er omtrent fullvoksne, så de har større fysisk belastning. Mange flaggermusarter viser mye mindre skader på DNA på grunn av oksidativt stress enn for eksempel mus på samme størrelse.[3]
Den finnes i følgende land: Albania, Belgia, Bulgaria, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kasakhstan, Latvia, Liechtenstein, Luxembourg, Mongolia, Nederland, Polen, Romania, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike.
Denne arten orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering. Lydbølgene ligger mellom 32 og 103 kHz i frekvens, har mest energi ved 51 kHz og har en gjennomsnittlig varighet på 4,2 ms.
I Norge er den utbredt nordover til Trøndelag, men er på Vestlandet kun påvist i Møre og Romsdal (pr 2013). Arten må fanges inn for sikker artsbestemmelse, og det er derfor mulig at skogflaggermus kan finnes i områder på Vestlandet som ikke er godt undersøkt.
Skogflaggermus (Myotis brandtii) er en art i gruppen glattnesefamilien. Den kalles også brandtflaggermus.
Vingespennet er 19-20 cm. Et voksent individ veier fra 4,3 til 9,5 gram. Skogflaggermusen er skumringsaktiv. De flyr gjerne lavt over åpent landskap og vann, og jakter på insekter. Den ligner på skjeggflaggermus og ble først i 1970 skilt ut som egen art. De eneste sikre kjennetegnene er at hannen har klubbeformet penis og at de to bakre premolarene i underkjeven er like store.
Generelt lever store dyr lenger enn små, men flaggermus er svært langlivede i forhold til størrelsen. Skogflaggermus holder rekorden for langt liv for ville flaggermus. En hann av skogflaggermus ble merket i 1962 i Sibir og gjenfanget i 2003 – 41 år senere. Han var i fin form, hadde friske tenner, god hørsel og kondisjon. 1544 dyr av ukjent alder ble fanget i 1962, og minst 67 dyr – alle hanner – levde i ytterligere 20 år. Hunner føder unger som er 25% av deres egen vekt og ammer dem til de er omtrent fullvoksne, så de har større fysisk belastning. Mange flaggermusarter viser mye mindre skader på DNA på grunn av oksidativt stress enn for eksempel mus på samme størrelse.
Den finnes i følgende land: Albania, Belgia, Bulgaria, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kasakhstan, Latvia, Liechtenstein, Luxembourg, Mongolia, Nederland, Polen, Romania, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike.
Denne arten orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering. Lydbølgene ligger mellom 32 og 103 kHz i frekvens, har mest energi ved 51 kHz og har en gjennomsnittlig varighet på 4,2 ms.
I Norge er den utbredt nordover til Trøndelag, men er på Vestlandet kun påvist i Møre og Romsdal (pr 2013). Arten må fanges inn for sikker artsbestemmelse, og det er derfor mulig at skogflaggermus kan finnes i områder på Vestlandet som ikke er godt undersøkt.
