Lupiner (Lupinus) er en slekt i erteblomstfamilien som er viltvoksende i Eurasia, Amerika og Nord-Afrika. De fleste artene er ett- eller toårige urter, men det fins også flerårige stauder og til og med noen busker. Som de fleste artene i erteblomstfamilien binder lupiner nitrogen fra lufta til jorda og kan derfor anvendes som jordforbedrer.
Antallet arter er svært usikkert. Et vanlig estimat er noe over 200 arter. I tillegg kommer en rekke varianter og hybrider. Flere kultiveres som prydplanter, noen (frøene) brukes også som dyrefôr.
I Norge forekommer hagelupin (Lupinus polyphyllus), jærlupin (Lupinus perennis) og sandlupin (Lupinus nootkatensis). De tre norske artene er ikke spiselige. Alle tre har spredt seg ukontrollert etter opprinnelig å ha blitt utplantet i Europa, herunder også i Norge. Både jærlupinen og sandlupinen ble opprinnelig innført som sandbindere langs ny jernbanestrekninger, blant annet i forbindelse med byggingen av Jærbanen sørover fra Stavanger, men de har siden spredt seg til store deler av Norge. Alle tre er flerårige planter med en generasjonstid på fem år.
Blomstene sitter tett på toppen av stengelen. Det forekommer en mengde forskjellige blomsterfarger, blant annet blå, lilla, rosa, hvit og rød. Frukten er en lodden belg som inneholder mange frø.
I Sør-Europa brukes frøene fra noen lupinarter til produksjon av mel som blandes i annet mel. Slike melblandinger kan forekomme importerte bakevarer, som igjen kan gi alvorlige allergiske reaksjoner hos peanøttallergikere. Det er deklarasjonsplikt for lupinmel som brukes i bakervarer som lages i Norge.
Artene som vokser vilt i Norge står oppført på norsk svarteliste, både for 2007 og 2012.[1]
Hagelupin
Lupinus polyphyllus
Jærlupin
Lupinus perennis
Sandlupin
Lupinus nootkatensis
Lupinus polyphyllus
Lupiner (Lupinus) er en slekt i erteblomstfamilien som er viltvoksende i Eurasia, Amerika og Nord-Afrika. De fleste artene er ett- eller toårige urter, men det fins også flerårige stauder og til og med noen busker. Som de fleste artene i erteblomstfamilien binder lupiner nitrogen fra lufta til jorda og kan derfor anvendes som jordforbedrer.
Antallet arter er svært usikkert. Et vanlig estimat er noe over 200 arter. I tillegg kommer en rekke varianter og hybrider. Flere kultiveres som prydplanter, noen (frøene) brukes også som dyrefôr.
I Norge forekommer hagelupin (Lupinus polyphyllus), jærlupin (Lupinus perennis) og sandlupin (Lupinus nootkatensis). De tre norske artene er ikke spiselige. Alle tre har spredt seg ukontrollert etter opprinnelig å ha blitt utplantet i Europa, herunder også i Norge. Både jærlupinen og sandlupinen ble opprinnelig innført som sandbindere langs ny jernbanestrekninger, blant annet i forbindelse med byggingen av Jærbanen sørover fra Stavanger, men de har siden spredt seg til store deler av Norge. Alle tre er flerårige planter med en generasjonstid på fem år.
Blomstene sitter tett på toppen av stengelen. Det forekommer en mengde forskjellige blomsterfarger, blant annet blå, lilla, rosa, hvit og rød. Frukten er en lodden belg som inneholder mange frø.
I Sør-Europa brukes frøene fra noen lupinarter til produksjon av mel som blandes i annet mel. Slike melblandinger kan forekomme importerte bakevarer, som igjen kan gi alvorlige allergiske reaksjoner hos peanøttallergikere. Det er deklarasjonsplikt for lupinmel som brukes i bakervarer som lages i Norge.
Artene som vokser vilt i Norge står oppført på norsk svarteliste, både for 2007 og 2012.
