Arkebakterier eller urbakterier er et av de tre domenene i biologisk artsklassifikasjon. De to andre er bakteriene og de eukaryote organismene (hvor blant annet planter og dyr inngår). Av disse to er arkebakteriene nærmere beslektet med eukaryoter enn med bakterier, selv om de er prokaryote. De mangler cellekjerne. Dette ble oppdaget i 1977 av Carl Woese. Før dette var gruppen ukjent, eller deres representanter ble sett på som spesielle bakterier. Fellestrekk med eukaryoter finner man blant annet i måten transkripsjonen, translasjonen og DNA-replikasjonen foregår på. I cellemembranens bygning har man funnet unike fellestrekk (homologier) for arkebakteriene.
Grunnen til at de betegnes som arke- (gresk αρχαιος [archaios] = «gammelt») eller urbakterier er at de lever i ekstreme miljøer, som kan minne om tilstandene tidlig i jordens historie. Derfor omtales arkebakterier også som ekstremofiler («de som liker det ekstremt»). I mange av de mindre ekstreme nisjene har de blitt utkonkurrert av bakterier og eukaryote organismer. De mest salt- og varmetolerante organismene på jorda er arkebakterier. Dessuten lever arkebakterier i blant annet oljereservoarer, torvmyrer og i tarmene hos høyere dyr. Felles for de tre sistnevnte er at de ikke trenger eller tåler oksygen, og at de har evnen til å produsere metangass. Det finnes ingen sykdomsfremkallende arkebakterier, og ingen av dem er kjent for å være giftige.
De ekstremt halofile (saltelskende) arkebakteriene trives stort sett i vann med 12–23 % saltinnhold, men de fleste kan vokse helt opp til metningspunktet (32 % saltinnhold). De kan også trives i kraftig saltet mat som fisk og kjøtt.
De ekstremt termofile (varmeelskende) artene finnes stort sett i vulkanske områder. De lever i varme kilder, på havbunnen ved såkalte black smokers og i varmekraftverk. Ingen av artene trives ved temperaturer under 80°C, og mange av dem vokser og trives ved temperaturer over 100°C.
Arkebakterier eller urbakterier er et av de tre domenene i biologisk artsklassifikasjon. De to andre er bakteriene og de eukaryote organismene (hvor blant annet planter og dyr inngår). Av disse to er arkebakteriene nærmere beslektet med eukaryoter enn med bakterier, selv om de er prokaryote. De mangler cellekjerne. Dette ble oppdaget i 1977 av Carl Woese. Før dette var gruppen ukjent, eller deres representanter ble sett på som spesielle bakterier. Fellestrekk med eukaryoter finner man blant annet i måten transkripsjonen, translasjonen og DNA-replikasjonen foregår på. I cellemembranens bygning har man funnet unike fellestrekk (homologier) for arkebakteriene.
Grunnen til at de betegnes som arke- (gresk αρχαιος [archaios] = «gammelt») eller urbakterier er at de lever i ekstreme miljøer, som kan minne om tilstandene tidlig i jordens historie. Derfor omtales arkebakterier også som ekstremofiler («de som liker det ekstremt»). I mange av de mindre ekstreme nisjene har de blitt utkonkurrert av bakterier og eukaryote organismer. De mest salt- og varmetolerante organismene på jorda er arkebakterier. Dessuten lever arkebakterier i blant annet oljereservoarer, torvmyrer og i tarmene hos høyere dyr. Felles for de tre sistnevnte er at de ikke trenger eller tåler oksygen, og at de har evnen til å produsere metangass. Det finnes ingen sykdomsfremkallende arkebakterier, og ingen av dem er kjent for å være giftige.
