Eristalinae er en gruppe av fluer som tilhører familien blomsterfluer (Syrphidae). Gruppen er meget formrik, og larvene har mange ulike levesett.
Utseende
I motsetning til den andre store underfamilien Syrphinae, der de fleste etterligner vepser, er Eristalinae en svært mangfoldig gruppe. Gruppen omfatter de minste og de største av blomsterfluene. Mange arter er svarte eller mørke på farge, andre har lysere farger. Noen er lange og smale, andre korte og brede. De kan være nakne eller med tett "pels". Et særtrekk er at "skuldrene" er mer eller mindre hårete. I noen av slektene er det svært vanskelig å skille artene fra hverandre.
Levevis
Bortsett fra gruppen Pipizini (som muligens bør regnes til Syrphinae) er det ingen av disse artene som har larver som eter bladlus, slik nesten alle Syrphinae gjør. En stor gruppe, særlig den meget artsrike slekten Cheilosia, har larver som lever i levende planter, særlig i løker og rotknoller. Andre lever i kompost og annet råtnende plantemateriale, eller i råtnende ved (Xylotini).
De fleste Eristalini og noen andre slekter har larver som lever i vann. De er gjerne utstyrt med et langt, fleksibelt ånderør på bakkroppen. De fleste gruppene i denne familien besøker blomster, men det er også noen som ikke gjør det.
Utbredelse
Gruppen finnes nesten over alt der det finnes insekter.
Systematisk inndeling med noen norske arter
Treliste
-
Fluer (Brachycera)
-
Muscomorpha
-
høyerestående fluer [Cyclorrhapha)
-
Aschiza
- familie blomsterfluer (Syrphidae)
- underfamilie Eristalinae
- Gruppe Callicerini
- Slekten messingblomsterfluer, Callicera Panzer – to norske arter, begge ganske sjeldne. De er kraftige fluer med noe forlengede antenner, og lever i skog. Larvene utvikler seg i død ved. Arten Callicera aurata (Rossi, 1790) har i Storbritannia blitt holdt fram som en særlig verneverdig art knyttet til gammel furuskog.
- Gruppe Ceriodini
- Gruppe Rhingiini
- Slekten småblomsterfluer, Chamaesyrphus Mik – noen ganger regnet som en underslekt av Pelecocera; to norske arter av ganske små, gule og svarte fluer. Artene er knyttet til furuskog, og er ikke vanlige.
- Slekten småblomsterfluer, Pelecocera Meigen
-
tørrmarksmåblomsterflue, Pelecocera tricincta (Meigen, 1822) – en liten, gul og svart art som kan kjennes på et stort, trekantet, tredje antenneledd. Larvebiologien ser ut til å være ukjent. En sjelden art med spredte funn fra Sør-Norge.
- Slekten urteblomsterfluer, Cheilosia Meigen – en meget stor slekt, per i dag er det registrert 41 arter fra Norge. Fluene ser ganske ensartet ut; de er små til middelsstore, og kroppen er ensfarget svart mens beina gjerne er delvis lyse. Noen arter, for eksempel den trefargete broket urteblomsterflue (Cheilosia illustrata (Harris, 1780)) og den røde reverød urteblomsterflue (Cheilosia chrysocoma (Meigen, 1822)), har påfallende lang og fargerik behåring. Larvene er planteetere, mange arter minerer inne i stenglene eller røttene til ulike planter, noen lever også på sopp.
- Slekten urteblomsterfluer, Portevinia Goffe. Bare én norsk art:
- Slekten bronseblomsterfluer, Ferdinandea Rondani
-
bronseblomsterflue, Ferdinandea cuprea (Scopoli, 1763) – en middelsstor art som kan minne on artene i slekten Cheilosia, men den er noe mer hårete og har et støvlag som dekker den svarte kroppsfargen og gjør at arten ser grønnlig-grå ut. Larvene kan finnest ved utflytende sevje. Ganske vanlig i Sør-Norge.
- Slekten Ischyroptera Pokorny
- Slekten snuteblomsterfluer, Rhingia Scopoli – to middelsstore, norske arter, gulaktige på farge, lett kjennelige på at munnkanten er trukket fram til en lang snute. Larvene lever i møkk.
- Gruppe Chrysogastrini
- Slekten sevjeblomsterfluer, Brachyopa Meigen – sju norske arter. Disse er ganske små, rød-brunlige, snaue fluer, og ligner lite på andre blomsterfluer men kan kjennes igjen på vingeårenettet. De fleste artene er ganske sjeldne, bare to er mer vanlige. Larvene utvikler seg under barken på døde stammer, og disse fluene er utpregede skogsinsekter.
- Slekten barkblomsterfluer, Hammerschmidtia Schummel – noen ganger regnet som en underslekt av Brachyopa
- Slekten engblomsterfluer, Chrysogaster Meigen – to norske arter av små, kullsvarte fluer. Ligner Cheilosia men kan skilles fra dem ved at de mangler tydelige «kinn» under øynene, og at vingene er noe mørke. Larvene lever i mudderet ved dammer og pytter og fluene er derfor helst å finne på fuktige steder. Stort sett bare på Østlandet.
- Slekten engblomsterfluer, Melanogaster – to uvanlige norske arter med spredte funn fra det meste av landet.
- Slekten finnmarkblomsterfluer, Chrysosyrphus Sedman – to norske arter som bare er kjent fra Finnmark.
- Slekten metallblomsterfluer, Lejogaster Rondani – to norske arter av små, metallfargede fluer. Disse finner en gjerne nær vann, og larvene utvikler seg trolig i råtnende vannplanter.
- Slekten Myolepta Newman
- Slekten glansblomsterfluer, Orthonevra Macquart – fem norske arter av små, kompakte, oftest mer eller mindre metalliske arter. Disse artene finner man oftest på litt fuktige enger og larvene lever trolig i vann.
- Slekten Riponnensia
- Slekten dvergblomsterfluer, Neoascia Williston – seks norske arter av små, mørke fluer med tykke bakbein og kølleformet bakkropp. Larvene ser ut til å leve av råtnende plantemateriale.
- Slekten midjeblomsterfluer, Sphegina Meigen – fem norske arter, små, mørke fluer med kølleformet bakkropp. Larvene lever under bark på døde trær og der sevje flyter ut.
- Gruppe vannblomsterfluer, Eristalini – larvene i vann
- Slekten damblomsterfluer, Anasimyia – fem norske arter. Disse fluene er middelsstore, brystet (thorax) er mørkt med tre lyse lengdestriper, og bakkroppen har kommaformede lyse tegninger. Noen arter har påfallende «lang nese». Larvene lever i vann.
- Slekten Lejops Rondani
- Slekten strandblomsterfluer, Parhelophilus Girschner – to norske arter som ser ut som mindre utgaver av slekten Helophilus. Larven lever i vann, og de voksne finner man gjerne i nærheter av dammer og myrer.Finnes i Sør-Norge, men er ikke spesielt vanlige.
- Slekten solfluer, Helophilus Meigen – seks norske arter av middelsstore til store, gule og svarte fluer. De voksne har fire gule lengdestriper på forkroppen og store, gule sideflekker på bakkroppen. Larvene lever i vann.
- Slekten Mesembrius Rondani
- Slekten dronefluer, Eristalinus Rondani – to norske arter av middelsstore, kraftige, mørke fluer som er lette å kjenne igjen på at øynene er flekkete. Larvene har «rottehale» som hos slekten Eristalis, og lever i mudder. Tangdroneflue (Eristalinus aeneus (Scopoli, 1763)) utvikler seg i brakkvann og finnes derfor bare langs kysten.
- Slekten dronefluer, Eristalis Latreille – dronefluer eller rottehalefluer, omfatter 18 middelsstore til store arter i Norge. Noen arter ligner mye på honningbier, andre etterligner humler. Larvene, «rottehalefluer», lever i vann og har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør som kan bli lenger enn kroppen. Noen av artene trives godt i forurenset vann, for eksempel i septiktanker. Andre arter har mer spesielle biotopkrav og er sjeldne.
- Slekten råtehullfluer, Mallota Meigen
-
gul råtehullflue, Mallota megiliformis (Fallén, 1817) – en stor, kraftig, noe hårete årt som ligner en bie. Larven lever i hulrom i trær som har blitt fylt med vann. Meget sjelden, bare ett norsk funn nær Oslo.
- Slekten dødningehodeblomsterfluer, Myathropa Rondani
- Slekten bjørneblomsterfluer, Arctophila Schiner – noen ganger regnet som en underslekt av Sericomyia
- Slekten Conosyrphus Frey – noen ganger regnet som en underslekt av Sericomyia
- Slekten tigerfluer, Sericomyia Meigen – fem arter av store, kraftige, vepselignende fluer. Larvene lever i vann og ligner slekten Eristalis. Et par arter er vanlige over det meste av landet, de andre artene er sjeldne.
- Gruppe Eumerini
- Slekten måneflekkfluer, Eumerus Meigen – fire norske arter, er små, kraftig bygde, mørke fluer med særlig kraftige bakbein. I alle fall noen av artene har larver som borer i plantestengler, og Eumerus tuberculatus Rondani, 1857 nevnes som en skadegjører på ulike liljer fra Europe. I Norge finnes artene bare langs den sørlige kysten.
- Slekten narsissfluer, Merodon Meigen
-
vanlig narsissflue Merodon equestris (Fabricius, 1794) – narsissfluen, er en ganske stor og kraftig art med særlig kraftige bein. Den er tett hårete og finnes i flere fargevarianter som etterligner forskjellige humlearter. Larven lever på løken til påske- og pinseliljer, og kan gjøre noe skade. Finnes langs kysten til Møre.
- Slekten Platynochaetus Wiedemann
- Slekten sotblomsterfluer, Psilota Meigen
- Gruppe galleblomsterfluer, Pipizini
- Slekten Heringia Rondani – fire norske arter av ganske små, svarte fluer. Larvene lever av bladlus. Ingen av artene er vanlige.
- Slekten Pipiza Fallén – seks norske arter av små, svarte, ofte sterkt hårete fluer. Vingene har ofte et mørkt felt, og det andre bakkroppsleddet gjerne to små, gule flekker. Larvene lever av bladlus.
- Slekten rotlusblomsterfluer, Pipizella Rondani
- Slekten Trichopsomyia Williston
- Slekten Triglyphus Loew
-
burotblomsterflue, Triglyphus primus Loew, 1840 – en liten, mørk, lett metallglinsende art som kan kjennes på at bare tre store bakkroppsledd er lett synlige ovenfra. Bare ett kjent norsk funn, nær Oslo. Larven lever i bladlusgaller på burot (Artemisia vulgaris).
- Gruppe Volucellini
- Gruppe Xylotini
- Slekten stubbeblomsterfluer, Blera Billberg
- Slekten råtevedblomsterfluer, Brachypalpoides Hippa – noen ganger regnet som en underslekt av Xylota
-
rødhalet råtevedblomsterflue, Brachypalpoides lentus (Meigen, 1822) – en stor, elegant art. De to første bakkroppsleddene er røde, resten av dyret er svart. Bakføttene er kraftige, lårene sterkt fortykket og leggene (tibiae) krummet. Arten ligner noen av artene i slekten Xylota, men kan kjennes fra disse på helt svarte bakbein og svart bakkroppsspiss. Larven lever i fuktig, råtten død ved. Funnet langs kysten til Møre.
- Slekten råtevedblomsterfluer, Brachypalpus Macquart
- Slekten Caliprobola Rondani
- Slekten råtevedblomsterfluer, Chalcosyrphus Curran – fem norske arter, der alle unntatt rødbeint råtevedblomsterflue (Chalcosyrphus valgus (Gmelin, 1790)) er sjeldne. De er middelsstore, slanke, vanligvis svarte og røde arter. Larvene utvikler seg under barken på døde trær.
- Slekten pelsblomsterfluer, Criorhina Meigen – tre norske arter, middelsstore, kraftige, hårete fluer. Disse fluene har larver som lever i råtten ved og er knyttet til løvskog.
- Slekten gammelvedblomsterfluer, Lejota Rondani
- Slekten loddenblomsterfluer, Pocota Lepeletier & Serville. Bare én norsk art:
- Slekten Psarus Latreille
- Slekten taigablomsterfluer, Sphecomyia Latreille
- Slekten Spheginoides Szilády – noen ganger regnet som en underslekt av Chalcosyrphus
- Slekten treblomsterfluer, Spilomyia Meigen – to arter av disse middelsstore, gule og svarte fluene kjent fra Norge. Veldig kontrastrikt tegnet i gult og svart. Artene lever i skog, kanskje mest i trekronene, er sjeldne og sannsynligvis truet.
- Slekten kompostblomsterfluer, Syritta Lepeletier & Serville
-
kompostblomsterflue (Syritta pipiens (Linnaeus, 1758) ) – en liten, mørk art med kraftige bakbein som er ringet i gult og svart. Larvene lever i forskjellige slags råtnende plantemateriale. Meget vanlig.
- Slekten treblomsterfluer, Temnostoma Lepeletier & Serville – fire norske arter av store fluer som er meget gode vepseimitasjoner. Ingen av artene er vanlige men vepsetreblomsterflue (T. vespiforme (Linnaeus, 1758)) er funnet en del steder på Østlandet og i Nord-Norge. Larvene lever i råtten ved.
- Slekten ildblomsterfluer, Tropidia Meigen
-
mørk ildblomsterflue, Tropidia scita (Harris, 1780) – en middelsstor art, mørk med oransje bakkroppssider. Funnet nær vann nopen få steder langs sørkysten. Larven lever av råtnende plantedeler i vann, og har blitt funnet i bladslirene til bredt dunkjevle (Typha latifolia)¨
- Slekten vedblomsterfluer, Xylota Meigen – ti norske arter av middelsstore til store, nokså slanke fluer farget i svart, gult og rødt. Xylota-artene lever i skog, og larvene utvikler seg i råtten ved.
- Gruppe Milesiini
- Slekten Milesia Latreille – store arter, ikke i Norge
- Slekten Palumbia Rondani
Kilder og litteratur
- Bartsch, Hans; Binkiewicz, Elizabeth; Nasibov, Erik; Nordin, Anna; Rådén, Anders & Östman Torbjörn. 2009. Tvåvingar: Blomflugor. Diptera: Syrphidae: Eristalinae, Microdontinae. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. 478 sider. ISBN 978-91-88506-70-2
- Cheng, X.-Y. og Thompson, F.C. 2008. A generic conspectus of the Microdontinae (Diptera: Syrphidae) with the description of two new genera from Africa and China. Zootaxa 1879: 21-48. [1]
- Gammelmo, Ø. og Aarvik, L. (2007) The myrmecophilous fly Microdon myrmicae Schönrogge et al., 2002 (Diptera, Syrphidae) in Norway. Norwegian Journal of Entomology 54: 43-48. [2][død lenke]
-
Nielsen, Tore R. 1999. Check-list and distribution maps of Norwegian hoverflies with description of Platycheirus laskai nov. sp. (Diptera, Syrphidae). NINA Fagrapport 035. Norsk institutt for naturforskning.
- Nielsen, Tore R. Syrphidae checklist - Norway. www.syrphidae.com/checklist.php - Sjekkliste over norske arter.
-
Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org
- Thompson, F.C. og Rotheray, G. 1998. Family Syrphidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 3: 81-139. Science Herald, Budapest.
- Torp, E. 1994. Danmarks svirrefluer (Diptera: Syrphidae). Apollo Books, Stenstrup.
Eksterne lenker
