nimet breadcrumb-navigoinnissa
Mygg (Nematocera) er én gruppe av tovingene (Diptera). Den andre gruppen er fluer. Mygg skiller seg fra fluene ved at de har mer enn fire ledd i antennene. Mygg er mellom fire og cirka 50 millimeter lange. Det er 29 familiegrupper i Norge, med over 2 000 arter. Det er beskrevet nær 50 000 nålevende arter i verden. I tillegg er det beskrevet svært mange utdødde grupper og arter ut fra funn i rav eller som fossiler.
Det er bare noen få arter som stikker eller biter. De fleste arter er harmløse. I dagligtale er «mygg» det samme som stikkemygg, men denne gruppen utgjør bare en liten del av alle mygg.
Mygg kan skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, det vil si at leddene er mer eller mindre like store og sitter etter hverandre «som perler på en snor». Dette kan være vanskelig å se, og kan kreve forstørrelse. Noen mygg har svært små antenneledd. Mygg har fasettøyne og mange arter har også tre punktøyne (ocelli).
Bakkroppen er vanligvis lang og tynn. Mange hanner har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige for å bestemme artene. Hunner har normalt et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggningsrør.
Mygg er en delgruppe av tovingene og har, som navnet sier, bare ett par vinger, eller to-vinger. Insekter har primært fire vinger men hos tovingene er det bakerste vingeparet erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Disse fungere som balanseorgan under flygningen.
Mygg har ofte noe mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere bakkropp enn fluene. Mygg er vanligvis små, men enkelte arter kan være store, som stankelbein. Deuterophlebiidene har et særpregede utseende og kan ved første øyekast minne om døgnfluer. Det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos hårmygg, gjødselmygg og knott.
Larver som lever i vann, har enten trådformede traké-gjeller nær bakenden, eller de ånder via et «rør» på bakkroppen. Dette stikkes opp gjennom overflatehinnen på vannet, til atmosfærisk luft. Hode er utviklet og har bitende munndeler.
Larvene er vingeløse og normalt uten bein. De utvikler seg gjennom flere larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som én uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.
Mygg finnes mange steder, men mange av artene har tilknytning til et fuktig miljø, ved vann, elver, våtmark eller i skyggefull skog.
Mygg har larvestadiet i død ved, mudder, jord eller råtnende planterester. Noen lever i fruktlegemet til sopper. Normalt finnes mygg med larvestadier i vann, bare i ferskvann. Men noen arter i gruppen fjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5 000 meters høyde i fjellområder.
Larvene til nettvingemygg er sterkt spesialiserte for å leve i fossefall, stryk og rasktstrømmende fjellbekker. De bruker sugeskålene på undersiden til å holde seg fast til steiner eller annet bunnmateriale. De trenger glatte flater for å feste seg, og lever av å skrape alger, bakterier og annet organisk materiale fra steinene. Puppen er festet til steiner eller lignende. Når de voksne insektene klekkes er vingene alt fullt utviklet, og de kan fly så snart de kommer til overflaten.
Mygg tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der myggens indre og ytre organer endres. Larvens kropp omdannes til en puppe. Når puppehuden er hard, begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) myggen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen.
Mange mygg finnes i de mer kjølige områdene av jorden. Overvintring skjer som egg, unge larver eller nesten ferdig utviklet larver. Eggstadiet tåler bedre kulde enn det voksne stadiet. Mange overvintrer i plantestrøet på bakken. Noen kan klare seg i bekker og dammer som bunnfryser om vinteren. Vintermygg skiller seg ut ved at de er en av de få insektgruppene som hovedsakelig er aktive som voksne i vinterhalvåret. De kan påtreffes mellom oktober og april, og er i aktivitet straks temperaturen kommer over frysepunktet.
Andre steder på jorden må mygg overleve tørkeperioder om sommeren. Mygg på slike steder overlever tørkeperioden normalt som egg.
Bare noen få arter stikker eller biter, men ikke desto mindre, kan disse være til plage for mennesker. De blodsugende artene finner trolig offeret sitt ved å gå etter karbondioksid i utåndingsluften.
Stikkemyggene har en lav summende lyd når de kommer flyvende. Hunnmyggen stikker for å suge blod, dette er viktig, den trenger proteiner for å kunne utvikle mange egg. En hunnmygg som har fått i seg et godt måltid blod, produserer omtrent ti ganger så mange egg som en mygg som ikke har fått et blodmåltid. Et myggstikk etterlater seg en typisk hevelse som klør. Det er hunnen som stikker, hannene er fredelige og besøker blomster, for å spise nektar og pollen.
Knott og sviknott kan opptre i store svermer, de er gjerne plagsomme særlig etter regnvær, like etter solnedgang og lignende. De sier ikke nei takk til et blodmåltid. Disse artene stikker ikke men har kjever og biter hull på huden.
Noen mygg opptrer som skadedyr i jordbruket. Særlig enkelte larver til stankelbeinartene, som lever i jorden, kan gjøre en del skade. De spiser på planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen.
Myrstankelbeinet (Tipula paludosa) er den arten som særlig skaper problemer nordvest i Europa. Områder med fuktig, moldrik jord, som drenerte myrer er spesielt utsatt. Larvene gjør størst skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter.
Familiene soppmygg (Mycetophilidae) og sørgemygg (Sciaridae) kan gjøre noe skade ved dyrking av sjampinjonger.
Noen arter av gallmygg (Cecidomyiidae) er alvorlige skadedyr i korndyrking, særlig arten korngallmygg (Mayetiola destructor).
I tropiske land kan mygg overføre sykdommer. De norske artene er ganske så harmløse.
Malariamygg er en slekt blant stikkemyggene og slekten har fått navnet sitt fordi 30-40 av artene kan spre sykdommen malaria. Egg- larve- og puppestadiene foregår i vann og varer 5-14 dager avhengig av art og temperatur. Det er de voksne kjønnsmodne (imago) hunnmyggene som er sykdomsspredere. Medlemmer i familien stikkemygg kan også spre en lang rekke andre sykdommer og parasitter til dyr og mennesker, inkludert gulfeber.
Noen tropiske arter i gruppen knott (Simuliidae) kan spre parasitter eller alvorlige sykdommer. I Afrika forekommer elveblindhet eller oncocerciasis, forårsakes av rundormen Oncocerca volvulus. Arkeologer har funnet restene etter 77 000 år gamle sovematter i et hulekompleks i Sibudu-hulen i KwaZulu-Natal-provinsen i Sør-Afrika. Ifølge professor og arkeolog Lyn Wadley fra Wits University i Johannesburg bestod sovemattene av et flere cm tykt lag av stilker og blad fra siv, sumpgress og en plante inneholdende et stoff som særlig mygg unngår.[1]
Sommerfuglmygg er normalt ufarlig, men det finnes noen blodsugende arter i varmere strøk av verden, i underfamilien Phlebotominae, som kan bære med seg sykdomssmitte.
Aedes-myggen sprer virussykdommen chikungunya som blant annet forekommer i Afrika, Sørasia og på Filippinene.
Det er 29 familier av mygg i Norge, med omtrent 2 000 arter. Flere av delgruppene til mygg er dårlig undersøkt.
Et eksempel på hvor liten kunnskapen om mygg er, kan være resultatet av et par år med innsamling av mygg i delgruppene Bolitophilidae, Diadocidiidae, Ditomyiidae, Keroplatidae og soppmygg (Mycetophilidae), på noen steder i Møre og Romsdal. Resultatet ble 57 nye arter for Norge og ti nye (ubeskrevne) arter for vitenskapen. Til sammen utgjorde innsamlingen funn av 357 ulike arter, som var mer enn halvparten av de til da kjente norske artene. [2] Trolig er artsantallet i Møre og Romsdal en god del høyere, fordi dette var en passiv innsamling med vindusfelle og malaisetelt. Det vil si at de fanget bare de artene som passerte de få kvadratmeterne hvor fellene var plassert.
Antallet mygg i verden er nær 50 000 beskrevne, nålevende arter. Det er antatt at det egentlige tallet er langt høyere. Et eksempel er tropisk regnskog, som er svært dårlig undersøkt. Denne naturtypen har trolig svært mange, ennå ikke oppdagede arter. Hvor mange myggarter det kan være er ukjent. For tovinger, som også inkluderer fluene, er det mer enn 160 000 beskrevne arter. [3] Det er antatt at bare tovingene alene kan ha mer enn én million nålevende arter. [4]
Slektskapsforholdene mellom tovingenes delgrupper er avklart i ulik grad. Samtidig øker artsantallet jevnt.
I nyere systematikk er alle tovinger i gruppen mygg (Nematocera) ikke regnet som en naturlig gruppe, men kunstig. Tovinger er oppdelt i ti delgrupper, hvor fluene utgjør én av gruppene, mens mygg fordeler seg over de ni resterende gruppene, slik det er gjort i The Tree of Life, nettstedet som forsøker å vise slektskapet mellom verdens organismer som et stamtre. [5] Den egentlige forskjellen er at mygg ikke lengre er en gruppe, men ni grupper. De er samlet sett fortsatt søstergruppe til fluene (Brachycera) og på samme nivå i hierarkiet.
Denne oversikten er ikke skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi).
Det er ulike måter å dele inn mygg, eksempel er Fauna Europaea Web Service [6] og The Diptera Site, [7] hvor de forskjellige delgruppene er ulikt plassert.
Denne oversikten følger Thompson, F.C. 2006. (The Diptera Site) [8]
Systematikken følger Fauna Europaea Web Service[9], de delgrupper som ikke er representert i Europa er satt inn. Antallet arter for de familiene som er representert i Norge, er hentet fra Ottesen, 1993.[10]
I tillegg til de familiene som har nålevende representanter, er det kjent en god del utdødde grupper som vanskelig lar seg passe inn i nålevende familier. I den nedenstående listen angis hvilken høyere gruppering familien plasseres i, om de i det hele tatt passer inn i noen av undergruppene. De eldste av disse gruppene er fra Trias-perioden, de fleste fra Jura. De eldste kjente fossilene plasseres i familien Grauvogeliidae og er mellom 247–242 millioner år gamle. Noen fossile arter fra Perm (260–250 millioner år gamle) som tidligere ble tolket som mygg blir nå gjerne plassert i ordenen Protodiptera, og har trolig lignet skorpionfluer. Disse insektene hadde to par vinger og kan dermed ikke regnes som tovinger, selv om vingenes årenett lignet mye på primitive mygg. Mange av de fossile gruppene er basert på fragmentarisk materiale, gjerne bare vinger eller også ufullstendige vinger, og er derfor vanskelige å tolke.
Mygg (Nematocera) er én gruppe av tovingene (Diptera). Den andre gruppen er fluer. Mygg skiller seg fra fluene ved at de har mer enn fire ledd i antennene. Mygg er mellom fire og cirka 50 millimeter lange. Det er 29 familiegrupper i Norge, med over 2 000 arter. Det er beskrevet nær 50 000 nålevende arter i verden. I tillegg er det beskrevet svært mange utdødde grupper og arter ut fra funn i rav eller som fossiler.
Det er bare noen få arter som stikker eller biter. De fleste arter er harmløse. I dagligtale er «mygg» det samme som stikkemygg, men denne gruppen utgjør bare en liten del av alle mygg.
