nimet breadcrumb-navigoinnissa
Løvetannslekta (Taraxacum) en slekt i kurvplantefamilien med meget karakteristisk utseende: fra en bladrosett stiger det opp en eller flere hule stengler med en stor kurv av gule tungekroner. Løvetann opptrer ofte som ugress i plener og enger og kan være vanskelig å fjerne.
Frøene sprer seg lett i luften og røttene er så seiglivede at den minste bit av en rot kan vokse ut til en ny plante. De fleste taksa i denne slekta danner frø uten befruktning, apomiksis. Dette betyr at mutasjoner kan gi opphav til nye «linjer» av planter som har litt andre egenskaper og siden individene kun sjelden krysser seg med hverandre vil disse linjene kunne opprettholdes over tid. Disse atskilte linjene kalles ofte småarter for å skille dem fra «vanlige» arter.
Klassifikasjonen av løvetann er gjenstand for mye forskning, og det er ofte vanskelig å skille mellom småartene. Det er blitt utskilt mange hundre arter, over 500 i det nordlige Europa.
I Norge regner man med omkring 240 arter fordelt på åtte grupper, derav mange som ikke kjennes utenfor Norges grenser.
Du finner løvetann som ugress i hele landet.
Fordi blomstene åpner seg klokka fem om morgenen, og lukker seg om kvelden, blir løvetann kalt «gjeterklokke».
Unge blad kan brukes som salat, og røttene har vært brukt som en erstatning for kaffe. Blomstene kan brukes til vinlegging.
Saften fra røttene på løvetannen kan fint brukes som et kosmetisk hudvann. Så vel som at de moste bladene fra løvetannen trygt kan brukes som en ansiktmaske mot uren hud. Løvetannbladene kan utmerket godt også brukes til te.
Løvetann (fra Koehler's Medicinal-Plants, 1887)
Løvetann fra tysk flora (1885)
Løvetann
Løvetann
Eng med løvetann
Løvetann
Løvetann med frø
frø fra løvetann
Løvetannslekta (Taraxacum) en slekt i kurvplantefamilien med meget karakteristisk utseende: fra en bladrosett stiger det opp en eller flere hule stengler med en stor kurv av gule tungekroner. Løvetann opptrer ofte som ugress i plener og enger og kan være vanskelig å fjerne.
Frøene sprer seg lett i luften og røttene er så seiglivede at den minste bit av en rot kan vokse ut til en ny plante. De fleste taksa i denne slekta danner frø uten befruktning, apomiksis. Dette betyr at mutasjoner kan gi opphav til nye «linjer» av planter som har litt andre egenskaper og siden individene kun sjelden krysser seg med hverandre vil disse linjene kunne opprettholdes over tid. Disse atskilte linjene kalles ofte småarter for å skille dem fra «vanlige» arter.
